Behandling ved SA…hvor er empatien

[AnonymBruker]

I dag opplevde jeg hvordan det er å ha en SA, eller bedre sagt, trodde jeg hadde et. 
 

Jeg er 5+3 og dro til legen pga menssmerter (har ikke gitt seg i over en uke) og brunt utflod (1 dag ned rosabrunt utflod). Først sier legen at «du har antageligvis hatt et SA». Begynner å skeive på pcen, snur seg til meg og sier «ja du kan bare begynne å prøve igjen.» Fikk også tatt noen blodprøver for å sjekke HCG….

 

Jeg skjønner at det ikke er et levende vesen enda, men det har potensialet til å bli det. Jeg har kjent på symptomer. Jeg har begynt å planlegge kjøp av nytt hus, lettet etter en en større bil og mye mer, så blir jeg bedt om å «bare prøv igjen». Siden jeg har lest så mye om dette visste jeg at det var mest sannsynligvis ikke et SA. Jeg måtte spørre henne om dette kunne også være helt ufarlig…hun tok håpet rett fra meg selv om hun egentlig ikke måtte det.
 

Skjønner ikke legene at dette kan påvirke en kvinne selv om det er tidlig i svangerskapet? Hvor er empatien? Er den mindre verdt fordi den bare er seks uker?

 

Jeg gikk gråtende fra timen og rett til en privat gynekolog. Der viste UL et lite embryo og en plommesekk. Jeg har altså ikke hatt et SA! 
 

Etter denne timen fikk det øynene mine opp for hvor viktig jobb sykepleiere gjør. En jordmor hadde etterfulgt nyheten om en mulig SA med spørsmål om hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg er sykepleier selv, og det er ikke før nå jeg har forstått hvor viktig det åndelige og følelsesmessige er ved jobben vår. Vi gjør opp for leger som går etter boken og har mistet alle følelser på veien til overlegetittelen.

 

I mine øyner er alle svangerskapsuker like viktig og å miste, eller nesten å miste, er alvorlig selv om det er tidlig og medisinen ikke anser det som viktig.

Måtte bare få det ut. 
 

 

Anonymkode: 62434...b59

[AnonymBruker]

Helt enig i at empati er vesentlig, uansett hvor tidlig. Men det er overhodet ikke min erfaring at sykepleiere er noe bedre på dette enn leger flest (heller omvendt). 

Anonymkode: 5f843...447

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Jeg har nettopp gjennomgått en abort på sykehuset fordi fosteret ikke utviklet seg videre. Først prøvde de med medisiner, og jeg hadde så mye smerter at jeg trodde jeg skulle dø, og klarte såvidt å snakke til sykepleieren. Den ene sykepleieren som kom inn da jeg trykka på knappen, sa noe sånt som at det er "sånt som skjer", sto der noen sekunder, og gikk ut av døra igjen. Jeg ble skikkelig satt ut, og håpet en av de andre skulle komme neste gang. Jeg hadde kjempevondt, var livredd og lei meg... 

Anonymkode: f94e5...126

[AnonymBruker]

Jeg tror det det kommer an på hvor mye de legene, sykepleierne og jordmødrene har å gjøre. De gangene det er lite trafikk er de hjelpsomme og tålmodige. Er det rush så er det maks 15 min og ut. Mange leger er sosialt klønete så de er nok ikke de beste til å trøste.

Anonymkode: 2131e...e81

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

...

Skjønner ikke legene at dette kan påvirke en kvinne selv om det er tidlig i svangerskapet? Hvor er empatien? Er den mindre verdt fordi den bare er seks uker?

...

Anonymkode: 62434...b59

SA er veldig vanlig i de første månedene av svangerskapet, og for en lege er dette rutine, rett og slett. 30% av alle graviditeter ender med abort.

Jeg er glad for at det viste seg at du ikke hadde hatt en SA - lykke til! 😃

Anonymkode: 44227...97e

[AnonymBruker]

Har hatt 3 SA og samme behandling hver gang av fastlege(r), "sånt som skjer, helt vanlig". Ikke det du ønsker å høre i situasjonen, men er nok rutineoppgave for de. Aldri fått tilbud om ultralyd etc. 

Anonymkode: ea95c...092

[AnonymBruker]

Ikke alle pasienter som takler eller ønsker at legen skal sitte der gråtkvalt av sympati heller. 

Anonymkode: 30e99...cad