Vanskelig med kronisk sykdom i forhold

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har bodd sammen i åtte år, og har det generelt veldig fint sammen. Jeg har en kronisk smertesykdom, med bedre og verre perioder, som lever sitt eget liv. Dette gjør det vanskelig for meg å planlegge ting, da jeg aldri vet om jeg får det til. Jeg var syk da vi ble sammen, og han har jo blitt ganske vant til hvordan ting er for meg.

Det jeg synes er vanskelig er når vi skal legge planer sammen, som nå i ferien. Han vil naturlig nok til familien sin en tur, og det vil jeg også være med på. Vi har også et godt forhold. De bor i en annen by, omtrent fire timers kjørevei. Jeg har vært dårlig de siste par dagene, og frykter å også være dårlig når vi skal dra om et par dager. 

Jeg vil likevel ikke bli igjen her mens han er hos dem, jeg har lyst til å være med. 

De siste gangene vi har vært der har jeg hatt uflaks og blitt dårlig. Da har det vært ekstra kjipt å være dårlig - det er selvfølgelig alltid kjipt uansett hvor jeg er, men det er spesielt kjipt i et hjem jeg ikke bor i, hvor det ikke bare er å sette seg i sofaen (kanskje de sitter der og ser på noe annet, for eksempel.) Man er jo ikke like fri og avslappet som hjemme, og smertene gjør at det koster meg mye mer å være sosial, og det er ganske stressende for meg å måtte si at jeg må gå på gjesterommet og bare sitte der (et lite rom uten stort å finne på) mens de andre er ute og spiser/drar til byen for å gjøre noe sammen. Det føles også mer ensomt enn det ville gjort å bare bli igjen her jeg bor.

Så det føles litt catch 22 uansett hva jeg velger.

Jeg synes det er veldig vanskelig å vite hva jeg kan be om av kjæresten min. Jeg er utrolig redd for å være en byrde i hans liv, og ønsker ikke å la sykdommen komme mellom oss. Samtidig lever jeg ufrivillig med den, og må på en eller annen måte gjøre det beste ut av det for min egen del også. Denne gangen foreslo han å bo der i fem dager, noe jeg anser som litt mye.

Jeg er forberedt på å presse meg gjennom noen dager uansett form, for å være med for min egen del, og for hans, fordi jeg vet at han synes det er hyggelig å møte foreldrene hans sammen. Men fem dager er heftig mye for meg når jeg har vondt. Jeg spurte ham derfor om fire kunne gå, og da nølte han veldig. Svaret var vel egentlig nei, helst ikke. Merker at jeg synes det er litt vanskelig. Løsningen ble da at jeg tar toget hjem igjen hvis jeg blir for dårlig. Jeg føler meg avhengig av en slags "rømningsplan", og synes jo det er fint å ha toget som en mulighet. Samtidig må jeg innrømme at det hadde føltes godt å være litt mer "team". Det er jo ikke som at jeg avlyser turen eller prøver å komme mellom ham og familien, jeg ber om en mindre dag. Men igjen - kanskje den ene dagen betyr mer for ham enn jeg skjønner... Nei, jeg synes det er vanskelig å balansere dette. 

Er det noen av dere som lever i lignende forhold? Hvordan forholder dere dere til sykdommen sånn at begge parter har det best mulig? 

Anonymkode: cde73...8c6

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke helt hva slags smertesykdom du lever med, men jeg er også kronisk syk/ skadet og var det når jeg møtte kjæresten for 11 år siden.

Jeg har gradvis blitt dårligere, og klarer ikke nå å være med på utflukter og ferier slik jeg gjorde de første fem årene vi var sammen.

Det som gjør at vi fremdeles holder sammen, er at vi er særboere selv om det er litt slitsomt å farte frem og tilbake mellom to leiligheter. Han har et barn som han nå gjør de aktivitetene med, som han i flere år gjorde sammen med meg.

Jeg har begynt å grue meg til helger og ferier, fordi han da ofte spør om vi skal gjøre ting som jeg ikke er i stand til å bli med på😔

Anonymkode: 4ec55...26f

[FrkZ]

Sliter med det samme. Og han er vant til at jeg trekker meg bort litt når jeg har store smerter. Da legger jeg meg gjerne på soverommet og slapper av. Litt nå og da, i løpet av dagen. Regulerer det også litt med medisin. Synes det var en god ide at du reiser hjem tidligere, om du blir dårlig. Da kan du reise hjem og slappe av, og bli bedre. Og han får kost seg hos familien, uten at det går utover han. Vinn-vinn for begge parter🤗

[AnonymBruker]

FrkZ skrev (1 time siden):

Sliter med det samme. Og han er vant til at jeg trekker meg bort litt når jeg har store smerter. Da legger jeg meg gjerne på soverommet og slapper av. Litt nå og da, i løpet av dagen. Regulerer det også litt med medisin. Synes det var en god ide at du reiser hjem tidligere, om du blir dårlig. Da kan du reise hjem og slappe av, og bli bedre. Og han får kost seg hos familien, uten at det går utover han. Vinn-vinn for begge parter🤗

Synd å høre at du også er syk. Og bra at dere har funnet en løsning som passer dere.

Min smerte er (får jeg mer inntrykk av) litt annerledes, på den måten at den ikke kan reguleres med medisin, og jeg blir heller ikke bedre av å hvile. Så når jeg først blir dårlig når vi er på besøk hos svigers, så jeg nede for telling i flere dager. Det gjør det litt ekstra skummelt å dra, synes jeg, for det er også vanskelig å ta tog/bære på ting, ja, jeg blir generelt ganske stusselig  

Men jeg tar med meg det du sier om å ikke komme i veien for tiden hans med familien. Det ønsker jeg virkelig ikke!

Anonymkode: cde73...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå vet jeg ikke helt hva slags smertesykdom du lever med, men jeg er også kronisk syk/ skadet og var det når jeg møtte kjæresten for 11 år siden.

Jeg har gradvis blitt dårligere, og klarer ikke nå å være med på utflukter og ferier slik jeg gjorde de første fem årene vi var sammen.

Det som gjør at vi fremdeles holder sammen, er at vi er særboere selv om det er litt slitsomt å farte frem og tilbake mellom to leiligheter. Han har et barn som han nå gjør de aktivitetene med, som han i flere år gjorde sammen med meg.

Jeg har begynt å grue meg til helger og ferier, fordi han da ofte spør om vi skal gjøre ting som jeg ikke er i stand til å bli med på😔

Anonymkode: 4ec55...26f

Veldig leit å høre om situasjonen din. Takk for at du deler. 

Skulle gjerne sagt noe oppmuntrende, men du er i hvert fall veldig sterk som tør å være i et forhold, og som gjør det beste ut av en bedriten situasjon. 

Anonymkode: cde73...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg og kjæresten har bodd sammen i åtte år, og har det generelt veldig fint sammen. Jeg har en kronisk smertesykdom, med bedre og verre perioder, som lever sitt eget liv. Dette gjør det vanskelig for meg å planlegge ting, da jeg aldri vet om jeg får det til. Jeg var syk da vi ble sammen, og han har jo blitt ganske vant til hvordan ting er for meg.

Det jeg synes er vanskelig er når vi skal legge planer sammen, som nå i ferien. Han vil naturlig nok til familien sin en tur, og det vil jeg også være med på. Vi har også et godt forhold. De bor i en annen by, omtrent fire timers kjørevei. Jeg har vært dårlig de siste par dagene, og frykter å også være dårlig når vi skal dra om et par dager. 

Jeg vil likevel ikke bli igjen her mens han er hos dem, jeg har lyst til å være med. 

De siste gangene vi har vært der har jeg hatt uflaks og blitt dårlig. Da har det vært ekstra kjipt å være dårlig - det er selvfølgelig alltid kjipt uansett hvor jeg er, men det er spesielt kjipt i et hjem jeg ikke bor i, hvor det ikke bare er å sette seg i sofaen (kanskje de sitter der og ser på noe annet, for eksempel.) Man er jo ikke like fri og avslappet som hjemme, og smertene gjør at det koster meg mye mer å være sosial, og det er ganske stressende for meg å måtte si at jeg må gå på gjesterommet og bare sitte der (et lite rom uten stort å finne på) mens de andre er ute og spiser/drar til byen for å gjøre noe sammen. Det føles også mer ensomt enn det ville gjort å bare bli igjen her jeg bor.

Så det føles litt catch 22 uansett hva jeg velger.

Jeg synes det er veldig vanskelig å vite hva jeg kan be om av kjæresten min. Jeg er utrolig redd for å være en byrde i hans liv, og ønsker ikke å la sykdommen komme mellom oss. Samtidig lever jeg ufrivillig med den, og må på en eller annen måte gjøre det beste ut av det for min egen del også. Denne gangen foreslo han å bo der i fem dager, noe jeg anser som litt mye.

Jeg er forberedt på å presse meg gjennom noen dager uansett form, for å være med for min egen del, og for hans, fordi jeg vet at han synes det er hyggelig å møte foreldrene hans sammen. Men fem dager er heftig mye for meg når jeg har vondt. Jeg spurte ham derfor om fire kunne gå, og da nølte han veldig. Svaret var vel egentlig nei, helst ikke. Merker at jeg synes det er litt vanskelig. Løsningen ble da at jeg tar toget hjem igjen hvis jeg blir for dårlig. Jeg føler meg avhengig av en slags "rømningsplan", og synes jo det er fint å ha toget som en mulighet. Samtidig må jeg innrømme at det hadde føltes godt å være litt mer "team". Det er jo ikke som at jeg avlyser turen eller prøver å komme mellom ham og familien, jeg ber om en mindre dag. Men igjen - kanskje den ene dagen betyr mer for ham enn jeg skjønner... Nei, jeg synes det er vanskelig å balansere dette. 

Er det noen av dere som lever i lignende forhold? Hvordan forholder dere dere til sykdommen sånn at begge parter har det best mulig? 

Anonymkode: cde73...8c6

Hva med hotell?Der du kan trekke deg tilbake om du trenger det? 

Anonymkode: 671a7...cd4

[FruK]

Veldig leit å høre at du har det sånn. 
Jeg hadde selv en mann med kroniske smerter og MS. For min del så røyk forholdet fordi han ble veldig selvsentrert, han orket ikke delta på noen ting, han stuet seg inne og begynte å spille dataspill. Han slurvet med personlig hygiene, og ønsket ikke spise middag med meg og barnet. Jeg orket ikke ha det slik, og jeg prøvde å strekke meg langt for å tilrettelegge for at vi skulle kunne leve relativt normalt.  Han virket ikke særlig interessert i å engang gjøre en innsats. følelsene forsvant, vi var jo ikke kjærester de siste årene heller. 

Snakk med hverandre og  ha en åpen kommunikasjon så kan mye løse seg. 

[AnonymBruker]

Det er jo litt vanskelig dette her. Du skal ta hensyn til han og egen sykdom. Han skal ta hensyn til deg og din sykdom. Så sykdommen din blir jo på en måte noe felles for dere, noe begge må finne løsninger for. 

Når det gjelder disse fem dagene han ønsker, kan det hende han ønsker fem dager fordi han tenker det er større sjanse for at du 1 av 5 dager har en god dag, enn 1 av 4? Selv om du kanskje kjenner deg selv best, og vet det ikke hjelper på når dere er hos andre. Og er det slik at dere må bo hos andre når dere er på ferie? Selv om jeg ikke er syk, så liker ikke jeg å bo hos verken min eller samboers familie på ferie. Da bør det helst være maks 1 natt! Med mindre man har litt mer privatliv som egen kjellerstue/bad ol. Jeg forstår godt at det er kjedelig og gjerne ubehagelig å være dårlig hos andre, føle at andre må ta hensyn til seg, kjede seg på et lite rom osv. Nå vet jeg ikke hvordan familien hans er, men hvis du skulle bli dårlig, kan han sørge for at du får litt tid alene? F.eks kan han foreslå at alle tar en tur ut eller lignende? Antar at de er informert om sykdommen og gjerne har litt forståelse? 

Jeg skjønner også at det er kjedelig å kanskje føle at dere ikke er et team, at du kanskje må ta toget hjem igjen alene. Men samtidig, det er jo dumt om han alltid må følge deg og din sykdom. Det er nå en gang sånn, dessverre, at det kun er du som har sykdommen, ikke dere. Og det er nok viktig for han å være med sin familie. Det hadde kanskje vært annerledes om dere var med venner i stedet?

Nå vet jeg ikke hvordan dere har det ellers, men jeg tror nok det er viktig å gjøre kjekke ting de dagene du har gode dager. I stedet for å snakke om at dere vil ut å spise på restaurant i slutten av måneden, så foreslå heller når du har en god dag om ikke dere kan gå ut da i stedet? Kanskje du kan være litt mer spontan. Da slipper dere å planlegge hele tiden, og hele tiden tenke at planene kan gå i vasken. 

Men hvis det er slik at du er 99% sikker på at hvis du er dårlig den dagen dere skal reise, så vil du forbli det de neste dagene - forstår han da at det er bedre at du blir hjemme? Skjønner jo han synes det er kjipt, men hva er vel kjipere enn å ha med seg sin kjæreste som bare må ligge på rommet hele dagen og faktisk ikke orker å delta på noe /være sosial? Hvor lang er denne togturen? Er det mulig å komme en dagstur? Bli til middag, også reise hjem. Er du slik du hadde klart å "pushe" deg litt for noe slikt i stedet for å tenke på at du må holde ut flere dager? Jeg vet jo ikke hvordan du har det, men hadde jeg ikke vært helt i form, så ville jeg heller "tatt meg litt sammen" (sorry, veldig dårlig sagt, men håper du likevel forstår) noen få timer, enn å lide meg gjennom flere dager og hele tiden føle på at jeg skuffer, være redd noen tenker jeg ikke vil være med de osv. 

Anonymkode: ae6f9...d84

[AnonymBruker]

I ditt tilfelle tror jeg heller, at jeg hadde tatt toget dit noen dager etter han har reist, så kjører dere sammen hjem.

Jeg er selv kronisk syk, og orker ikke å overnatte borte mer enn en natt, ellers må jeg bo på hotell.

Anonymkode: 7d884...5a3