Langt innlegg, parforhold i babytiden

[AnonymBruker]

Jeg velger å skrive her til tross for at jeg vet jeg kommer til å få ubehagelige og lite empatiske svar, men jeg har ingen andre og jeg trenger virkelig å så 'sagt' dette høyt. Det blir nok en lang og rotete tekst.

Jeg er så sliten, helt på randen til sammenbrudd, ikke et snev av energi. Alt er tungt, alt er kjipt, alt er vanskelig og alt er vondt.

Jeg er så heldig at jeg er mamma til en helt fantastisk gutt på seks måneder, en helt perfekt, velskapt og nydelig baby. Han er den eneste grunnen til at jeg står enda. Han var en overraskelse, en ganske stor en, men tiltross for det ble vi svært glade og gledet oss til å bli foreldre. Oppleve noe så stort og fint sammen.

Vi snakket mye om forventinger, håp og eventuelle ting som ville dukke opp underveis. Vi var alltid enige, vi skulle bidra like mye, vi skulle gi hverandre litt "slæk" og passe på hverandre.

Svangerskapet var vondt og vanskelig, og samboer var ikke veldig behjelpelig med verken dyr eller hjem, det havnet på meg, for han jobbet jo og jeg var jo bare hjemme. Mang en gang talte jeg til døve ører der jeg sto på krykker og fortalte at jeg var ikke hjemme for moroskyld, men jeg var sykemeldt grunnet smerter og plager.

Så kom denne fantastiske sønnen vår, 28 timer tok fødsel, jeg mista mye blod, revnet masse og var totalt utslitt, inn og ut av bevissthet og mye vondt.

Samboer var en helt, han tok alt på strak arm, dullet med sønnen vår og meg. Han var så takknemlig for at jeg fødte hans barn. Samboer var helt fantastisk da han var hjemme i fødselspermisjon, han stilte opp for både baby og meg, gjorde mest i huset og var generelt veldig forståelsesfull og kjærlig.

Men så endret alt seg samme dagen han startet på jobb igjen. Han sluttet å bidra hjemme, han sov(er) til langt på dag, ryddet ikke etter seg, så så vidt barnet sitt. Kun jobb, søvn og egentid var det han gjorde.

Hver gang vi fikk besøk eller han snakket med noen,  skrøt han på seg hvor fantastisk flink han var med baby og hjem, ingen problem! Nei, klart det ikke er noe problem når du leker med baby en time om dagen og gir fra deg barnet så fort det begynner å bli sutrete.

Og slik er det enda, og jeg klarer ikke mer. Om han skulle være hjemme en kveld, så forstyrrer han bare baby og rutinene, mener det ene og det andre, fordi han mener det er best. Vel, jeg har testet ut det meste, og det er nettopp slik det blir gjort som fungerer for vårt barn. Men for all del, prøv om du vil.

Vi krangler om at han mener jeg er hysterisk da jeg ikke ønsker å ha baby på overnatting. Jeg er ikke klar for det, jeg har en vond følelse av at jeg forlater barnet mitt om jeg skulle hatt han på overnatting hos noen andre. 

Vi krangler om at jeg legger meg tidlig for da får vi ikke noe særlig kjærestetid, får ikke sett en film osv. Jeg må legge meg "tidlig"(2130) for jeg bruker 2-4 timer på å sovne og jeg må opp på natten å mate, og barnet starter dagen rundt 06. 

Han er sur fordi vi ikke har nok sex, han er seksuelt frustrert. Jeg taler for døve ører når jeg sier at han må bidra mer for at jeg skal ha energi til å ha lyst. Jeg har lyst til å ha lyst, men jeg har ikke mer energi å gi.

Jeg er så innmari sliten av å rydde, vaske, handle, planlegge, nattevåke, lage mat, hagearbeid. 

Som idag så står han opp sent, og begynner å herje med baby, så han blir overstimulert og dermed begynner å gråte. Så da får jeg en gråtende baby i armene, mens han går å setter seg på pc. Og dette skjer hver gang. Han herjer med ungen til ungen er utslitt og begynner å gråte, og da må jeg overta. 

Jeg har snakket med han, gråt, kjeftet og resignert. Det går ikke inn, han jobber og jeg er bare hjemme med baby. Det er ikke noe problem å bare være hjemme med baby, sier han. Og det har han helt rett i! Problemet er at jeg må rydde, vaske, handle, lage middag, dra på besøk, få besøk, i tillegg til å ha baby. Problemet er alle tingene jeg gjør. Skulle jeg bare hatt baby hadde det vært en drømmesituasjon.

Jeg har mange ganger i løpet av dette halv året vurdert om jeg bare skal flytte ut og heller være alene. For jeg er egentlig alene nå, bare med rotet hans i tillegg. Et irritasjonsmoment mindre. Men så er det den skyldfølelsen av at jeg splitter familien til sønnen vår, gir sønnen mitt to hjem, foreldre som kanskje ikke kommer godt overens. Jeg må jo bare holde ut, det blir jo bedre etter noen år, ikke sant? Det trøster jeg meg hvertfall med, det og at det umulig kan bli stort verre enn dette.

Jeg merker jeg er så sliten nå at jeg ikke klarer å være den aller beste mammaen til den nydelige gutten min. Jeg har vanskeligheter for å finne nye ting å gjøre, så ofte så ligger vi enten på gulvet eller i sofaen og enten koser, eller så bare snakker jeg. Jeg blir spist opp av den dårlige samvittigheten over hvor dårlig mamma jeg er. Jeg prøver så godt jeg kan, jeg prøver å gjøre alle tingene man burde i løpet av en dag, og litt til, men jeg klarer ikke mer. Jeg skammer meg over å innrømme at noen dager teller jeg timene til han skal legges, så jeg kan ligge i sengen å gråte eller slappe av.

Jeg er så sliten, og jeg skammer meg sånn.

Anonymkode: a65d8...5e7

[AnonymBruker]

Dere må dra til familievernkontor og få snakket ut om dette. Vært der selv, akkurat der du er. Akkurat nok søvnmangel til at jeg rett og slett ikke gadd å ta skilsmisse, men tenkte på det daglig. Tenkte det å bo hver for oss hadde vært det beste for han bidro ikke med noe, han lagde heller mer arbeid for meg.

Oppå de søvnløse nettene og at du så vidt klarer å ta vare på deg selv, så kommer han valsende inn og skal kreve at alt skal være som før. Ting er jo som før, for han. Ikke for deg. Er du som har søvnmangel og hovedansvaret for et lite menneske som trenger nærhet, mat, kjærlighet, konstant oppsyn. 

Hadde han tatt like mye jobb som deg med ungen så hadde han hatt like lite sexlyst. Men det skjønner ikke han, enda. 

Dere trenger en tredjepart, en som kan forklare og hjelpe han å se hva slags jobb det faktisk er. Mulig han tenker at det du går gjennom ikke er så tøft, kun ser en person som ammer og sover og skifter bleie, tror det er en ferie du har der.

Så, ta kontakt med familievernkontoret og så tar dere det derfra. 

 

Anonymkode: 247f4...d2d

[AnonymBruker]

Familievernkontor ASAP! Dette går jo ikke, du kommer til å gå fullstendig i bakken om han ikke tar seg sammen. Om han ikke viser bedring etter FVK så gå, for din og babyen sin skyld. Han fortjener en mor som er glad og har energi, for nå ser jeg ikke annet en at forholdet tapper deg for krefter og viljestyrke. 

Anonymkode: 1b133...3d4

[Flamme]

Stemmer for familievernskontoret, ja.

[DMS]

Og du er ikkje ein dårleg mamma. Baby på 6 månadar kosar seg heilt fint med å ligge på golvet med mamma eller ligge i sofaen og kose. 

[AnonymBruker]

Du bor ikke tilfeldigvis i Alta? 😂

Anonymkode: 30656...b55

[AnonymBruker]

❤️ 

Anonymkode: 747d9...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Du bor ikke tilfeldigvis i Alta? 😂

Anonymkode: 30656...b55

Alt i innlegget taler mot Alta ja.

Anonymkode: 1bc29...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Alt i innlegget taler mot Alta ja.

Anonymkode: 1bc29...27c

Hvorfor? 

Anonymkode: 153d2...172

[Jullen]

Gled deg til han skal ha pappaperm. Da er det han som må stå på mest med barn og hjem og han får nok et ganske annet syn på hvor mye arbeid det ligger i dette. Da er det han som må ta seg av lille om han våkner om natten og selvfølgelig skal du kunne kreve han tar tak i husarbeidet minst like mye som du gjør nå.

Når dette er sagt, så syns jeg dere bør samtale om forventningene til ham framover allerede nå. Og da ikke nødvendigvis bare under pappapermen. Si du ikke ser noen vei utenom familievernkontoret,om han ikke skjerper seg.

Om du ikke føler ting når igjennom muntlig kan du skrive en mail til ham. Baser det på det du skriver til oss her. Evt vis ham innlegget ditt og ta det der i fra.

Jeg har selv ofte brukt mail som kommunikasjons form dersom samboer ikke klarer å lytte. På mail får han dine tanker og frustrasjoner svart på hvitt og han blir tvungen til å se dem. Og gjerne reflektere over dem på en annen måte.

Lykke til❤️

[Anjatapinjata]

Var som å lese om hvordan det var her. Bare at han var utro også da jeg var høygravid. Har angret mang en gang på at jeg valgte å ta han tilbake den gangen. 

Nå er det slutt. Barnet er to år, han har ikke flyttet ut enda så kan ikke si noe om samarbeidet som kommer. Men vi kommer greit overens nå. Han har dessuten valgt å ta seg en jobb som gir han ekstremt lite tid til barnet sitt. Noe som understreker at det viktigste for han er han selv og ingenting annet. 

Gleder meg til han flytter å vi kan få fred. Han er bare et irritasjonsmoment og ekstra rot. Ekstremt vondt for meg i forhold til barnet, men barnet har heller ikke godt av å vokse opp i et hjem uten kjærlighet. 

[AnonymBruker]

Nei, du MÅ ikke verken få eller dra på besøk. Det er det første du kan endre på her, sånn akutt. 

Anonymkode: 45637...6b1

[AnonymBruker]

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv for ti år siden. Vi prøvde samtaler på familievernkontoret, men til ingen nytte. Han ble også ofte sint og dro hjem til foreldrene sine. Til slutt kjente jeg bare på lettelse hver gang han dro. Alle rundt meg sa at det første året er unntakstilstand og at det blir bedre når pappa skal ha permisjon. For oss var pappapermisjonen et mareritt, han ringte meg hele tiden på jobb fordi sønnen gråt, han visste ikke hva han spiste, hadde glemt å skifte på ham så det ble lekkasjer, visste ikke hvordan han fikk ham til å sove osv. I ettertid ser jeg at det var ekstremt uansvarlig å la babyen være hjemme med pappaen sin. Jeg begynte å planlegge bruddet og ga eksen beskjed da sønnen vår var 13 måneder. Han protesterte ikke. 

I dag treffer han sønnen vår bare når det passer ham. Jeg er gift med en ny mann og har et barn på 16 måneder med ham. Det er virkelig som en helt annen verden, han er verdens beste pappa for begge ungene. 

Anonymkode: 74c2d...8c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg velger å skrive her til tross for at jeg vet jeg kommer til å få ubehagelige og lite empatiske svar, men jeg har ingen andre og jeg trenger virkelig å så 'sagt' dette høyt. Det blir nok en lang og rotete tekst.

Jeg er så sliten, helt på randen til sammenbrudd, ikke et snev av energi. Alt er tungt, alt er kjipt, alt er vanskelig og alt er vondt.

Jeg er så heldig at jeg er mamma til en helt fantastisk gutt på seks måneder, en helt perfekt, velskapt og nydelig baby. Han er den eneste grunnen til at jeg står enda. Han var en overraskelse, en ganske stor en, men tiltross for det ble vi svært glade og gledet oss til å bli foreldre. Oppleve noe så stort og fint sammen.

Vi snakket mye om forventinger, håp og eventuelle ting som ville dukke opp underveis. Vi var alltid enige, vi skulle bidra like mye, vi skulle gi hverandre litt "slæk" og passe på hverandre.

Svangerskapet var vondt og vanskelig, og samboer var ikke veldig behjelpelig med verken dyr eller hjem, det havnet på meg, for han jobbet jo og jeg var jo bare hjemme. Mang en gang talte jeg til døve ører der jeg sto på krykker og fortalte at jeg var ikke hjemme for moroskyld, men jeg var sykemeldt grunnet smerter og plager.

Så kom denne fantastiske sønnen vår, 28 timer tok fødsel, jeg mista mye blod, revnet masse og var totalt utslitt, inn og ut av bevissthet og mye vondt.

Samboer var en helt, han tok alt på strak arm, dullet med sønnen vår og meg. Han var så takknemlig for at jeg fødte hans barn. Samboer var helt fantastisk da han var hjemme i fødselspermisjon, han stilte opp for både baby og meg, gjorde mest i huset og var generelt veldig forståelsesfull og kjærlig.

Men så endret alt seg samme dagen han startet på jobb igjen. Han sluttet å bidra hjemme, han sov(er) til langt på dag, ryddet ikke etter seg, så så vidt barnet sitt. Kun jobb, søvn og egentid var det han gjorde.

Hver gang vi fikk besøk eller han snakket med noen,  skrøt han på seg hvor fantastisk flink han var med baby og hjem, ingen problem! Nei, klart det ikke er noe problem når du leker med baby en time om dagen og gir fra deg barnet så fort det begynner å bli sutrete.

Og slik er det enda, og jeg klarer ikke mer. Om han skulle være hjemme en kveld, så forstyrrer han bare baby og rutinene, mener det ene og det andre, fordi han mener det er best. Vel, jeg har testet ut det meste, og det er nettopp slik det blir gjort som fungerer for vårt barn. Men for all del, prøv om du vil.

Vi krangler om at han mener jeg er hysterisk da jeg ikke ønsker å ha baby på overnatting. Jeg er ikke klar for det, jeg har en vond følelse av at jeg forlater barnet mitt om jeg skulle hatt han på overnatting hos noen andre. 

Vi krangler om at jeg legger meg tidlig for da får vi ikke noe særlig kjærestetid, får ikke sett en film osv. Jeg må legge meg "tidlig"(2130) for jeg bruker 2-4 timer på å sovne og jeg må opp på natten å mate, og barnet starter dagen rundt 06. 

Han er sur fordi vi ikke har nok sex, han er seksuelt frustrert. Jeg taler for døve ører når jeg sier at han må bidra mer for at jeg skal ha energi til å ha lyst. Jeg har lyst til å ha lyst, men jeg har ikke mer energi å gi.

Jeg er så innmari sliten av å rydde, vaske, handle, planlegge, nattevåke, lage mat, hagearbeid. 

Som idag så står han opp sent, og begynner å herje med baby, så han blir overstimulert og dermed begynner å gråte. Så da får jeg en gråtende baby i armene, mens han går å setter seg på pc. Og dette skjer hver gang. Han herjer med ungen til ungen er utslitt og begynner å gråte, og da må jeg overta. 

Jeg har snakket med han, gråt, kjeftet og resignert. Det går ikke inn, han jobber og jeg er bare hjemme med baby. Det er ikke noe problem å bare være hjemme med baby, sier han. Og det har han helt rett i! Problemet er at jeg må rydde, vaske, handle, lage middag, dra på besøk, få besøk, i tillegg til å ha baby. Problemet er alle tingene jeg gjør. Skulle jeg bare hatt baby hadde det vært en drømmesituasjon.

Jeg har mange ganger i løpet av dette halv året vurdert om jeg bare skal flytte ut og heller være alene. For jeg er egentlig alene nå, bare med rotet hans i tillegg. Et irritasjonsmoment mindre. Men så er det den skyldfølelsen av at jeg splitter familien til sønnen vår, gir sønnen mitt to hjem, foreldre som kanskje ikke kommer godt overens. Jeg må jo bare holde ut, det blir jo bedre etter noen år, ikke sant? Det trøster jeg meg hvertfall med, det og at det umulig kan bli stort verre enn dette.

Jeg merker jeg er så sliten nå at jeg ikke klarer å være den aller beste mammaen til den nydelige gutten min. Jeg har vanskeligheter for å finne nye ting å gjøre, så ofte så ligger vi enten på gulvet eller i sofaen og enten koser, eller så bare snakker jeg. Jeg blir spist opp av den dårlige samvittigheten over hvor dårlig mamma jeg er. Jeg prøver så godt jeg kan, jeg prøver å gjøre alle tingene man burde i løpet av en dag, og litt til, men jeg klarer ikke mer. Jeg skammer meg over å innrømme at noen dager teller jeg timene til han skal legges, så jeg kan ligge i sengen å gråte eller slappe av.

Jeg er så sliten, og jeg skammer meg sånn.

Anonymkode: a65d8...5e7

Du, jeg er i akkurat samme situasjon akkurat nå. Baby er 3,5 måneder. Far bidrar ikke en dritt hjemme. Klesvasken har hopet seg opp. Jeg har spurt en million ganger om han kan ta noe av  den, bare et par vask, nei han vil ikke det, " jeg hater å vaske tøy". Har foreslått at da vasker han sitt og jeg mitt, da klikker han i vinkel.

Han synes selvsagt også jeg har det lett her hjemme i permisjon. At jeg ikke har sovet en full natts søvn på 3,5 måneder og har en baby som krever 100% stimuli i sine våkne timer ( som primært er på dagtid når han er på jobb) , har han ingen forståelse for. 

Han har kritisert meg for å ikke være nok ute med baby. Mener at hvis jeg triller nok turer sovner baby og jeg kan ikke klage. Men er baby krevende på kvelden, så er det også min skyld. ( Som jo vil bli et resultat av at baby sover hele dagen) egentlig skal babyen bare sove i hans hode, selv om de i den alderen gjerne er våkne 8-10 timer.

Det er ingen takknemlighet for noe. Bare kritikk. Og han har blitt såpass aggressiv nå at han dytter meg og smeller med ting foran barnet. Barnet hylskriker av redsel. Har sagt at det der er totalt uakseptabelt, og han er enig i det. Men har mistet tilliten til han.

Han sutrer også over mangel på sex. Stakkars voksne mannen, må gå noen uker uten sex. Det er krise det. Jeg foreslo derfor at han fikk dra ut og kose seg litt da. Så det kan jo hende han gjør det, mens jeg tar meg av barnet vårt.

Jeg leste at halvparten av menn blir sjalu på barnet sitt. Plutselig er mor kun opptatt av baby. Spørs om ikke det er sjalusi som ligger under denne tydeligvis ganske vanlige atferden til menn etter de blir far. 

Jeg vil også bare vekk. Men jeg nekter å leve med kun 50% samvær med min sønn. Det er totalt uaktuelt. Så jeg må finne ut av dette. Jeg tenker at det kanskje er lurt å bare skru av følelsene. Og bare la huset forfalle, og la han ta stilling til det. Og si dere kan spleise på vaskehjelp når det blir ille nok. Og gi litt faen i alt utenom baby. Da gjør du jo ikke noe galt, du tar deg bare av barnet ditt liksom..som er din oppgave nå.

Jeg har tenkt å gjøre det nå. Bare si ja jaha til alt han har å si. Gi faan en stund. Da begynner ofte menn å skjelve i buksene. 

 

Anonymkode: 5bac2...58f

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv for tre år siden. Vår løsning var parterapi hos familievernkontoret. Det løste det for oss, mn det er fordi jeg har en mann som tar imot hjelp, har en evne til å lytte og gjøre endringer når andre blander seg inn. Han hørte ikke på meg, jeg var bare hysterisk. Det var ikke hysteri lenger når andre sa det samme. 
 

Du trenger ikke holde hagen i orden. La gress og ugress gro hele sommeren. Hos oss førte det til at min far kom fly forbannet å klippet og luket hos oss og mannen fikk så øra flagret😝

I hjemmet kan du begrense rydding og vasking til de rommene du og babyen bruker. Robotstøvsuger er å anbefale. 

Anonymkode: 1fd48...6c2

[AnonymBruker]

Enig ang å oppsøke hjelp.

Samtidig, det høres jo kjent ut, og vi har kommet ut av det med ekteskapet i behold bare ved å snakke sammen selv.
Men selvsagt - forskjellen her er at min mann faktisk tar tak når jeg endelig får frem mine behov på en måte han forstår. Glir gjerne tilbake etter en stund, men det er noe annet. Hadde han ikke gjort NOE hadde vi vært skilt, utvilsomt. Det handler mer om respekt enn om babytid eller ikke, søvnmangel eller ikke. Mangler respekten mangler noe så grunnleggende at det er vanskelig å leve med.

Samtidig innrømmer jeg at jeg måtte jobbe mye med meg selv også. Jeg var heller ikke spesielt hyggelig å ha med å gjøre tidvis, utvilsomt. Utrolig at han fortsatt er her om jeg tenker tilbake. Vel og merke la vi ned skilsmisseforbud i småbarnsårene fordi vi visste det kom til å bli dritt. Det var lurt. Det ble dritt. Men nå er barna 3 og 5 år og vi har løst opp i ditt og kommet over kneika sammen. En av tingene var jo at jeg også måtte innse at livet ble annerledes med barn. Jeg måtte legge lista for "alt annet" myyyyyye lavere! Jeg kunne ikke bare forvente at han skulle fortsette å prøve å opprettholde det samme som det var før. Så, det ble mer rotete, mindre rent og jeg fikk orden på mine prioriteringer. Som var 1. barna, 2. meg selv, da inkludert søvn!!, 3. parforholdet, 4. alt annet. Og svært mye av der siste 5 årene har det ikke vært rom for særlig mye mer enn 1, 2 og 3. Tror det hjalp mye på vårt forhold da jeg innså at jeg var svært urimelig i mine ønsker, for jeg følte han ikke bidro nok, når det var min list som lå for høyt. 

En smart fyr har en gang sagt at alt endrer seg når man får barn. Man kan ikke fortsette å prøve å få tilbake det som var, for det nytter ikke. Man må bygge noe nytt i den nye situasjonen. Det er det mye i.

Husker forøvrig at jeg måtte også lære han hvordan å bruke tid med babyen første gangen, han prøvde å leke med de som om de var 2 år og fikk jo utslitt baby med en gang 😛 Men det handlet jo bare om at jeg visste fordi det utvilsomt var jeg som kjente babyen fordi jeg gikk hjemme hele dagen. Han visste ikke! Det var ikke vondt ment, fedre har jo heller ingen håndbok i fedreskap tross alt. Og skal sies at mannen her hadde 6 mnd pappaperm med begge ungene, og det forandret ALT da han selv fikk ta over ansvaret og han var den som plutselig kjente barnet best omtrent. Da var de over ett år da, men allikevel. Det hjalp mye at det var HAN som måtte ta jobben hvis han klønet med rutinene og fikk overtrøtt baby osv. Han fikk en helt ny respekt og forståelse. Og sett i ettertid så er det slik man lærer av å være med barnet. Det er ikke lett å lære fordi noen prøver å prente det inn. Så når jeg tenker tilbake kunne jeg også hatt mye mer forståelse for hans side. Han følte seg aldri god nok, det er jeg helt sikker på. Tipper han følte at det meste han gjorde var feil. Det er oppskriften på katastrofe. Vi bygger mannfolka ned heller enn opp. Så et tips er å ta en titt på hvordan man selv oppfører seg også. Slipper han ordentlig til? Hvorfor lar du han ikke ta legging av den overtrøtte babyen? La de får en formiddag sammen bare han og barnet. Slipp han til - med mindre du er oppriktig redd for at han kan skade baby. Da bør du faktisk forlate han uansett. Og la han føle han er god nok. Om de ikke gjør ting perfekt slik som vi tenker det skulle vært, så går det aller meste helt fint uansett. Men om han oppriktig ikke VIL ta seg av barnet så er det et annet problem igjen. Dette må snakkes om. Det er nok SVÆRT vanlig at svaret fra mannen er "jamen det blir bare feil uansett, så greiere om du tar det". Og den får vi ta skylda for selv for å være ærlig. Blir lett slik. Men når barnet tipper 6 mnd tåler det fint tid med far. Når det kan få mat heller enn pupp til et måltid og vann å drikke, så blir alt mye greiere. Men vi er så vant med våre rutiner innen da at det kan være vanskelig å slippe. Men for å redde forholdet f.eks så kanskje man må det rett og slett. 

Uansett sikkert lurt å snakke med en 3.part dersom kommunikasjon er fastlåst.
Men hva skjer når du spør hvordan han har det etter at han ble pappa?
Har du spurt?
Har han det bra? (opplagt ikke!)
Be han fortelle om hvorfor han ikke har det bra, selv om det er stor risiko for at du får høre ting om deg selv som er et ork å ta tak i. Samtidig kan det være både verdt det - og de kan faktisk ha litt rett.

 

Anonymkode: f2bfb...87c