Siden jeg selv ikke kan få barn har det å være enebarn blitt så sårt !! H

[AnonymBruker]

Jeg er 31 år. Kan ikke få barn.. jeg er enebarn...og dette har blitt et psykisk problem hos meg! Å da mener jeg et skikkelig psykisk problem. Jeg tenker på det hele tiden at jeg ikke har søsken og at jeg aldri vil oppleve å være tante som barnet kommer på besøk til på overnatting osv ...! Jeg takler det greit å være barnløs. Noen dager syntes jeg det er sårt og andre dager tenker jeg at det er mye frihet og ikke ha barn og at det heller ikke er en menneskerett. Andre dager tenker jeg at herregud det er ikke noen menneskerett å ha søsken heller ? Så hvis jeg synes at det ikke er en menneske -rett å få barn så hvorfor klarer jeg ikke å tenke det samme om enebarn ? At det ikke er en rett å ha søsken... mange sier at de har så dårlige forhold til søsken så det er ikke alltid at det hjelper om du har søsken . Dette utsagnet holder tydeligvis ikke for meg. Jeg fortsetter å tenke på det,deppe over det og syntes synd i meg selv noe som rr flaut...Vil ikke være en selvmedlidende person. Er ikke det ellers på så mye. Jeg har lite venner og det er åsså sårt fordi jeg tenker at jeg kanskje da hadde fått være gudmor/fadder for noen sine barn? Så det at jeg ikke er gudmor og ikke tante har jeg fått helt oppheng på i hodet og gråter når jeg er alene. Hunden min døde allerede i en alder av 3 år og de siste 4 årene uten han ble og er fortsatt helt tragiskt og veldig trist. Savner han veldig. Mamman min er kronisk syk og sliter psykisk i perioder og faren min er narkoman og inn og ut av fengsel. Jeg føler meg så uheldig. Jeg er så utrolig sympatisk ellers og syntes så synd i alle mennesker som lider om det er barnløshet, krig,drap, mennesker som sitter i rullestol berører meg veldig og syntes faktisk synd i alt og alle. Hvorfor kan jeg ikke gi F i å syntes så synd på meg selv...??!! Noen erfaringer ? 

Takker for svar 🙂 

Anonymkode: 5ae17...878

[Brunello]

Du kan bli fosterhjem.

[Hmmmmmm]

Hva med en hund til?, en søt liten en. Jeg har et enebarn. Orker ikke flere menneskebarn, men har et pelsbarn som gir meg masse lykke. 

[AnonymBruker]

Du har aldri garanti for at søsken ville likt deg, eller blitt føst friske eller ikke vært i en ulykke der de ble invalide. Du kunne hatt tanteunger- men søsteren din likte deg ikke og ville ikke ha besøk av deg. Eller søsteren din kunne hatt downs aller annet der tantebarn aldri hadde blitt et tema. Eller tantungene kunne vært bortskjemte og stygge i munnen der du ikke likte dem

Du driver jo og dagdrømmer om det perfekte scenario der du har et godt forhold til søsken og har tantebarn. Det er ikke gitt at det blir sånn eller at du ville hatt tantunger uansett

Kom deg ut av huset og jobb med veldelig arbeid istedet. Ikke sitt inne og gruble på deg selv hele tiden. Kom deg ut og ta sjanser og gjør ting du aldri trodde du ville turt. Bedre gjøre noe der du får angstanfall og griner, men ihvertfall prøvde noe nytt, enn å tilbringe resten av livet innendørs full av sutring. 

Anonymkode: f143e...a9f

[AnonymBruker]

Har du ingen venner da? 

Både jeg og mannen har søsken, men favoritt-tanten til mitt barn er min beste venninne, som hun ser flere ganger i uken, og ikke noen av de biologiske som bor langt unna og hun max møter en gang i året og knapt kjenner.

Anonymkode: 443d1...b3f

[AnonymBruker]

Brunello skrev (23 minutter siden):

Du kan bli fosterhjem.

Ærlig talt, en person med så svak psyke kan selvsagt ikke være fosterhjem, det hadde vært fullstendig uansvarlig.

Anonymkode: 443d1...b3f

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, men likevel tante, mannen min har søsken! Har også tett forhold til mine venners barn, selv om jeg ikke er gudmor. Jeg savner virkelig ikke å ha søsken eller egne barn selv 

Anonymkode: 1ded1...7e6

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ærlig talt, en person med så svak psyke kan selvsagt ikke være fosterhjem, det hadde vært fullstendig uansvarlig.

Anonymkode: 443d1...b3f

Hun virker å ha omsorgsevne og kjærlighet, noe som er det aller viktigste for fosterhjem.

[Gjest Anonymus Notarius]

Hvordan vet du at du ikke kan få barn? Er det faktisk fastslått av lege/gynekolog? Det er veldig få mennesker man kan si at ikke kan få barn, da er det snakk om personer som mangler nødvendige organer.

Du kan jo uansett bli tante dersom du finner deg en mann som har søsken. Eller stemor dersom du finner deg en mann med barn fra før.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ærlig talt, en person med så svak psyke kan selvsagt ikke være fosterhjem, det hadde vært fullstendig uansvarlig.

Anonymkode: 443d1...b3f

Svak psyke ja.. det er ikke det at jeg har svak psyke egentlig fordi jeg har en extremt extremt tøff bakgrunn i livet så egentlig har jeg kommet meg igjennom mer en folk flest uten å sitte på et sånnt hjem for psykiske syke etterpå ? Jeg hadde ikke fått barn hvis jeg kunne fått barn hvis jeg visste at barnet ble å vokse opp med en psykisk syk mor. Jeg ville gitt barnet mitt alt jeg selv ikke har hatt og hvis jeg slet med tvangstanker eller depresjoner eller whatever så nope !! Ingen barn ! Er bare i en dårlig periode og fått kjenne på livet mildt sakt. 

Anonymkode: 5ae17...878

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Du har aldri garanti for at søsken ville likt deg, eller blitt føst friske eller ikke vært i en ulykke der de ble invalide. Du kunne hatt tanteunger- men søsteren din likte deg ikke og ville ikke ha besøk av deg. Eller søsteren din kunne hatt downs aller annet der tantebarn aldri hadde blitt et tema. Eller tantungene kunne vært bortskjemte og stygge i munnen der du ikke likte dem

Du driver jo og dagdrømmer om det perfekte scenario der du har et godt forhold til søsken og har tantebarn. Det er ikke gitt at det blir sånn eller at du ville hatt tantunger uansett

Kom deg ut av huset og jobb med veldelig arbeid istedet. Ikke sitt inne og gruble på deg selv hele tiden. Kom deg ut og ta sjanser og gjør ting du aldri trodde du ville turt. Bedre gjøre noe der du får angstanfall og griner, men ihvertfall prøvde noe nytt, enn å tilbringe resten av livet innendørs full av sutring. 

Anonymkode: f143e...a9f

Tuusen Takk!! Synes dine ideer og forslag hørtes ut som en god plan 👍🙂 

Anonymkode: 5ae17...878

[AnonymBruker]

Hmmmmmm skrev (44 minutter siden):

Hva med en hund til?, en søt liten en. Jeg har et enebarn. Orker ikke flere menneskebarn, men har et pelsbarn som gir meg masse lykke. 

Ja du har et godt poeng . Kanskje en hund vil være til hjelp for å tenke mer positivt og ha noen som trenger meg 🙂 takk for råd 

Anonymkode: 5ae17...878

[Realverdien]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg er 31 år. Kan ikke få barn.. jeg er enebarn...og dette har blitt et psykisk problem hos meg! Å da mener jeg et skikkelig psykisk problem. Jeg tenker på det hele tiden at jeg ikke har søsken og at jeg aldri vil oppleve å være tante som barnet kommer på besøk til på overnatting osv ...! Jeg takler det greit å være barnløs. Noen dager syntes jeg det er sårt og andre dager tenker jeg at det er mye frihet og ikke ha barn og at det heller ikke er en menneskerett. Andre dager tenker jeg at herregud det er ikke noen menneskerett å ha søsken heller ? Så hvis jeg synes at det ikke er en menneske -rett å få barn så hvorfor klarer jeg ikke å tenke det samme om enebarn ? At det ikke er en rett å ha søsken... mange sier at de har så dårlige forhold til søsken så det er ikke alltid at det hjelper om du har søsken . Dette utsagnet holder tydeligvis ikke for meg. Jeg fortsetter å tenke på det,deppe over det og syntes synd i meg selv noe som rr flaut...Vil ikke være en selvmedlidende person. Er ikke det ellers på så mye. Jeg har lite venner og det er åsså sårt fordi jeg tenker at jeg kanskje da hadde fått være gudmor/fadder for noen sine barn? Så det at jeg ikke er gudmor og ikke tante har jeg fått helt oppheng på i hodet og gråter når jeg er alene. Hunden min døde allerede i en alder av 3 år og de siste 4 årene uten han ble og er fortsatt helt tragiskt og veldig trist. Savner han veldig. Mamman min er kronisk syk og sliter psykisk i perioder og faren min er narkoman og inn og ut av fengsel. Jeg føler meg så uheldig. Jeg er så utrolig sympatisk ellers og syntes så synd i alle mennesker som lider om det er barnløshet, krig,drap, mennesker som sitter i rullestol berører meg veldig og syntes faktisk synd i alt og alle. Hvorfor kan jeg ikke gi F i å syntes så synd på meg selv...??!! Noen erfaringer ? 

Takker for svar 🙂 

Anonymkode: 5ae17...878

Du kan vel treffe en stødig kar med 2,3,4 barn fra før av. Så får du veldig mye barn, barnebarn og så videre.

Skjønner godt sorgen over å tenke at man ikke får egen familie. Hadde jeg ikke hatt en skokk nevøer og nieser som renner ned dørene for å låne muskelbilen/speedbåten/se actionfilm hos meg, så hadde jeg nok kanskje til og med tenkt på å smell opp ei sugge i ny og ne.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg har dessverre ingen råd til deg TS, men jeg føler meg deg. 
Jeg lever med funksjonshemming og sykdom som hindrer meg både i å få barn, og også hindrer meg i å jobbe, treffe venner og andre normale ting folk på vår alder gjør. (Jeg er ca. like gammel som deg.)
Foreldrene mine er døde og jeg har ikke søsken. Av slektninger har jeg én gammeltante, men hun begynner å bli såpass gammel at hun ikke har lenge igjen, hun bor på sykehjem pga. hun har demens.
Til jul, påske, bursdag o.l. er jeg alene og har ingen å feire med, og det gjør vondt. Som barn (før jeg ble syk) elsket jeg høytidene, elsket å pynte meg og spise en fin middag sammen med foreldrene mine med pyntet bord og sånne ting. Savner det veldig. Prøver å lage mine egne tradisjoner, og prøver å akseptere at jeg er alene og skal være alene resten av livet, men det gjør så innmari vondt. Jeg synes det er ille å tenke på at jeg skal leve i enda kanskje 40 år. Enda 40 julaftener der de eneste jeg treffer er hjemmesykepleien som raser inn og ut av døren uten tid til en juleklem. Og når jeg er død vil ingen savne meg. Ingen vil lese dødsannonsen min og vite hvem jeg var. Min eksistens er fullstendig meningsløs, jeg har ikke verdi for noen, og for kommunen er jeg kun en utgiftspost.
 

 

Anonymkode: 66ac7...f40

[Realverdien]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg har dessverre ingen råd til deg TS, men jeg føler meg deg. 
Jeg lever med funksjonshemming og sykdom som hindrer meg både i å få barn, og også hindrer meg i å jobbe, treffe venner og andre normale ting folk på vår alder gjør. (Jeg er ca. like gammel som deg.)
Foreldrene mine er døde og jeg har ikke søsken. Av slektninger har jeg én gammeltante, men hun begynner å bli såpass gammel at hun ikke har lenge igjen, hun bor på sykehjem pga. hun har demens.
Til jul, påske, bursdag o.l. er jeg alene og har ingen å feire med, og det gjør vondt. Som barn (før jeg ble syk) elsket jeg høytidene, elsket å pynte meg og spise en fin middag sammen med foreldrene mine med pyntet bord og sånne ting. Savner det veldig. Prøver å lage mine egne tradisjoner, og prøver å akseptere at jeg er alene og skal være alene resten av livet, men det gjør så innmari vondt. Jeg synes det er ille å tenke på at jeg skal leve i enda kanskje 40 år. Enda 40 julaftener der de eneste jeg treffer er hjemmesykepleien som raser inn og ut av døren uten tid til en juleklem. Og når jeg er død vil ingen savne meg. Ingen vil lese dødsannonsen min og vite hvem jeg var. Min eksistens er fullstendig meningsløs, jeg har ikke verdi for noen, og for kommunen er jeg kun en utgiftspost.
 

 

Anonymkode: 66ac7...f40

Hva med FWB eller knullevenn da?

Kan ikke det være noe?

 

[AnonymBruker]

Så leit ts. Men hva med å være frivillig da? Bruk tiden din på å hjelpe. Så skal du se du får flere folk i livet ditt.

Anonymkode: 1f108...90e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Så leit ts. Men hva med å være frivillig da? Bruk tiden din på å hjelpe. Så skal du se du får flere folk i livet ditt.

Anonymkode: 1f108...90e

❤️ Har tenkt på det!! ☺️ takk for tips for å komme på nye ting..! ❤️

Anonymkode: 5ae17...878

[Lauv]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er 31 år. Kan ikke få barn.. jeg er enebarn...og dette har blitt et psykisk problem hos meg! Å da mener jeg et skikkelig psykisk problem. Jeg tenker på det hele tiden at jeg ikke har søsken og at jeg aldri vil oppleve å være tante som barnet kommer på besøk til på overnatting osv ...! Jeg takler det greit å være barnløs. Noen dager syntes jeg det er sårt og andre dager tenker jeg at det er mye frihet og ikke ha barn og at det heller ikke er en menneskerett. Andre dager tenker jeg at herregud det er ikke noen menneskerett å ha søsken heller ? Så hvis jeg synes at det ikke er en menneske -rett å få barn så hvorfor klarer jeg ikke å tenke det samme om enebarn ? At det ikke er en rett å ha søsken... mange sier at de har så dårlige forhold til søsken så det er ikke alltid at det hjelper om du har søsken . Dette utsagnet holder tydeligvis ikke for meg. Jeg fortsetter å tenke på det,deppe over det og syntes synd i meg selv noe som rr flaut...Vil ikke være en selvmedlidende person. Er ikke det ellers på så mye. Jeg har lite venner og det er åsså sårt fordi jeg tenker at jeg kanskje da hadde fått være gudmor/fadder for noen sine barn? Så det at jeg ikke er gudmor og ikke tante har jeg fått helt oppheng på i hodet og gråter når jeg er alene. Hunden min døde allerede i en alder av 3 år og de siste 4 årene uten han ble og er fortsatt helt tragiskt og veldig trist. Savner han veldig. Mamman min er kronisk syk og sliter psykisk i perioder og faren min er narkoman og inn og ut av fengsel. Jeg føler meg så uheldig. Jeg er så utrolig sympatisk ellers og syntes så synd i alle mennesker som lider om det er barnløshet, krig,drap, mennesker som sitter i rullestol berører meg veldig og syntes faktisk synd i alt og alle. Hvorfor kan jeg ikke gi F i å syntes så synd på meg selv...??!! Noen erfaringer ? 

Takker for svar 🙂 

Anonymkode: 5ae17...878

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg har dessverre ingen råd til deg TS, men jeg føler meg deg. 
Jeg lever med funksjonshemming og sykdom som hindrer meg både i å få barn, og også hindrer meg i å jobbe, treffe venner og andre normale ting folk på vår alder gjør. (Jeg er ca. like gammel som deg.)
Foreldrene mine er døde og jeg har ikke søsken. Av slektninger har jeg én gammeltante, men hun begynner å bli såpass gammel at hun ikke har lenge igjen, hun bor på sykehjem pga. hun har demens.
Til jul, påske, bursdag o.l. er jeg alene og har ingen å feire med, og det gjør vondt. Som barn (før jeg ble syk) elsket jeg høytidene, elsket å pynte meg og spise en fin middag sammen med foreldrene mine med pyntet bord og sånne ting. Savner det veldig. Prøver å lage mine egne tradisjoner, og prøver å akseptere at jeg er alene og skal være alene resten av livet, men det gjør så innmari vondt. Jeg synes det er ille å tenke på at jeg skal leve i enda kanskje 40 år. Enda 40 julaftener der de eneste jeg treffer er hjemmesykepleien som raser inn og ut av døren uten tid til en juleklem. Og når jeg er død vil ingen savne meg. Ingen vil lese dødsannonsen min og vite hvem jeg var. Min eksistens er fullstendig meningsløs, jeg har ikke verdi for noen, og for kommunen er jeg kun en utgiftspost.
 

 

Anonymkode: 66ac7...f40

Dere to høres ut som et par fantastiske mennesker som har masse godt å gi. Velartikulerte og reflekterte. Har dere noen gang tenkt på å bli telefonvenn? Det er så mange ensomme der ute som kunne trenge noen som dere! 

https://www.telefonvenn.no/bli-telefonvenn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Svak psyke ja.. det er ikke det at jeg har svak psyke egentlig fordi jeg har en extremt extremt tøff bakgrunn i livet så egentlig har jeg kommet meg igjennom mer en folk flest uten å sitte på et sånnt hjem for psykiske syke etterpå ? Jeg hadde ikke fått barn hvis jeg kunne fått barn hvis jeg visste at barnet ble å vokse opp med en psykisk syk mor. Jeg ville gitt barnet mitt alt jeg selv ikke har hatt og hvis jeg slet med tvangstanker eller depresjoner eller whatever så nope !! Ingen barn ! Er bare i en dårlig periode og fått kjenne på livet mildt sakt. 

Anonymkode: 5ae17...878

Det har jeg og, men det er jo ikke et hinder i seg selv for å ha omsorgskapasitet.

Du har psykisk uhelse, og tar et godt valg. 

Synes du skal prøve å få noe positiv inn i livet ditt. Tenker dyr har mye for seg om man klarer ta ordentlig vare på de, gir masse god psykisk helse. 

Hund er ganske krevende, katt er noe enklere om du kan ha det. 

Anonymkode: 4d7c2...0c6

[AnonymBruker]

Du kan eks legge ut på lokale fb grupper/finn at du kunne tenke deg en slags tante stilling for noen barn som trenger det. Evnt en aleneforeldre som ønsker avlastning, regner med det er mange av disse. Da er jeg sikker på at du hadde fått en god venn i både foresatte og barnet. 

Evnt så skal du bli besøksvenn for andre ensome, dette kan du ordne privat eller gjennom organisasjoner.  

Tror mine tante barn har vært på besøk hos oss tjaaa 2 ganger på 12 år. De får rett å slett ikke lov av foreldrene å sove borte. Så har egentlig ikke noe nært forhold til dem. 

Anonymkode: 317b7...ec7