Å være det "sorte får" i familien..

[AnonymBruker]

Jeg har ei søster som er eldre enn meg. Jeg er og har alltid veldig snill, omtenksom og rolig. Fin personlighet vet jeg at jeg har. Men har alltid vært den "uheldige", laget unødig trøbbel for foreldrene mine. Nå er jeg hele 32år gammel og må til tider fortsatt hjelp fra mine foreldre, tross 2 barn jeg selv har.

Har vært uheldig med mine ekser. Blitt styr rundt bv grunnet far sine utargeringer. Nå sliter jeg økonomisk pga et hus vi gikk i tap med, pluss gjeld fra ende til annen (spes fra han også hans tidligere økonomiskesoille problemer). Pappa vil hjelpe meg så godt. Han skriver mail til min bank for å ordne en fin løsning for meg.

Med min 100% jobb og alenemor kjenner jeg meg utslitt og fæl, udyktig og dum. Min 5år eldre søster har kommet seg helskinnet gjennom det meste (gud jeg er glad på hennes vegne). Men jeg føler meg så liten, idiot og knekt. 

Noen i mitt tilfelle? 😖❣ trenger trøstende ord. Alt helles på meg hver bidige gang. 

Anonymkode: 0d901...b69

[AnonymBruker]

Du er ikke uheldig når det samme gjentar seg flere ganger. 

Anonymkode: 038da...165

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du er ikke uheldig når det samme gjentar seg flere ganger. 

Anonymkode: 038da...165

Det kan man være. 

Anonymkode: 0d901...b69

[AnonymBruker]

Greit å ha problemer med sine ekser, men hvorfor få barn med dem hvis de er så problematiske?

Anonymkode: f23a4...373

[AnonymBruker]

Du er jo heldig? 32 år og pappaen din skriver til banken for deg. BV hjelper deg å løse familiekonflikter. Hva er du lei deg for? At søsteren din ikke er i åpenbare vansker? Er det ikke bedre å føle glede på hennes vegne? Hvis du er i stand til det er du veldig, veldig rik. Dessuten kan det være hun sliter med ting du ikke aner noen ting om...

Anonymkode: 195b2...a01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du er ikke uheldig når det samme gjentar seg flere ganger. 

Anonymkode: 038da...165

For en rar kommentar, selvfølgelig kan man være uheldig mer enn en gang -om huset ditt blir tatt av en flom og du overlever men mister alt bortsett fra bilen, så kan du likevel havne i en bilulykke i neste uke. Om du får mus på loftet så kan du fortsatt få en vannlekasje i kjellern. 

"En ulykke kommer sjeldent alene" er det noe som heter, og desverre er det mange som opplever akkurat det. Og når det først skjer noe, så blir det dobbelt så tungt å rydde opp om det skjer flere ting. 

Anonymkode: 8268c...d75

[AnonymBruker]

Min yngste sønn er "familiens sorte får" - bortsett fra i mine øyne, da. Sårt for både han og meg. 
Jeg tenker at du skal slutte å sammenlikne deg med søsteren din, og heller bruke den støtten du får av familien din til å få orden på det som ikke fungerer i livet ditt. Det er jo derfor de hjelper deg, fordi de ønsker at du skal komme ut av den vanskelige situasjonen du er i. 

Jeg vet i hvert fall at hvis jeg ikke hadde hatt troen på at sønnen min skal få skikk på det han sliter med, så hadde jeg nok ikke strukket meg så langt i mange situasjoner som jeg faktisk har. 

Anonymkode: 12994...856

[Trolltunge]

Jeg er litt i samme situasjon. Iallefall angående følelse av å være det sorte fåret. Jeg har kun en søster, som har levd et veldig "riktig " og strømlinjeformet liv. Ingen store utfordringer, i motsetning til meg, som svært ung kom inn i et forhold som har preget mye av livet mitt, og gitt svært mange bekymringer, mye stress og store problemer, selv om jeg kom meg ut av forholdet allerede 21 år gammel. Dessverre har jeg et barn med vedkommende, og det har vært og er fremdeles vanskelig. 

Økonomisk og praktisk har jeg klart meg bra trossalt, men det er ikke til å komme utenom at mentalt, i stress, fortvilelse og bekymringer, har jeg kostet min familie langt mer enn det min søster har. De største sorger, de verste bekymringer og alt som har vært så vondt og vanskelig at det har kostet sjelefred, nattesøvnen og muligheten til å leve et liv uten sorger og med ro og tro på at ingenting for vondt og vanskelig kan skje, det er knyttet mot alt i kjølvannet av forholdet jeg dessverre havnet i som ung, og hvor vanskelig det har vært å håndtere utfordringer knyttet til at jeg for evig og alltid har et barn med vedkommende. 

For min del er det svært vondt å vite hvilket stress, hvilken fortvilelse og hvilke sorger min familie har vært gjennom på grunn av at jeg ung, naiv og godtroende forelsket meg i, trodde på og fikk et barn med et menneske jeg tok så feil angående. Det har kostet meg dyrt, og oppå min egen sorg og fortvilelse ligger det en dårlig samvittighet for hva min familie også har lidd på grunn av dette. På grunn av meg og min dumhet. Min eks, mitt barn, og alt som har skjedd på grunn av mine valg og hvordan jeg ikke har klart å få slutt på utfordringene. 

Så ja, jeg føler meg som det sorte fåret, og sårhet ved alt som har skjedd, og enormt mye dårlig samvittighet ovenfor min familie, gjør at jeg ofte er nærtagen og fort blir veldig lei meg, egentlig redd for at familien skal føle at jeg bare er en belastning for dem, når det oppstår diskusjoner om ulikt. 

Egentlig vet jeg at min familie elsker meg, og ikke beskylder meg for alt som har skjedd, men jeg rives likevel mellom å være bevisst på at jeg ikke kan bære skylden for dette, og derfor ville forsvare meg når jeg føler at de anklager meg for ulikt (hvilket de egentlig ikke gjør, men min sårhet på feltet får meg fort til å tolke ulikt slik), og at jeg uansett føler på enorm skyldfølelse. Logisk sett vet jeg nemlig at jeg ikke har skyld for alt som har skjedd, og at den skylden ligger hos mennesket som har utsatt meg og min familie for så urimelig mye vondt, men følelsesmessig klarer jeg ikke å kvitte meg med skyldfølelsen, uansett hvor mange ganger en psykolog sier at jeg må plassere skylden der den hører hjemme/har sitt opphav, hos mennesket som aldri har ønsket ro og løsninger, men gått all in for å skape og opprettholde problemer. Tre runder hos psykolog, og jeg står fast i at jeg logisk sett ser det, og følelsesmessig likevel bærer enorm skyld. 

Som meg er du egentlig heldig ts. Din familie stiller opp for deg. Det gjør de nok akkurat fordi de elsker deg og ønsker å stille opp for deg. Ser dine gode sider og din verdi. At du, som meg, selv føler veldig på å ha feilet og belastet familien er egentlig noe du, som jeg, må jobbe med å legge bort.

Familien din elsker deg, med dine feiltrinn. Det verste du kan gjøre mot dem er nok egentlig å skyve dem unna og ikke la dem støtte deg, hjelpe deg og elske deg. Å være det sorte fåret er nok ofte mer en følelse man har enn at familien tenker det. Folk flest er klar over at livet ikke er rettferdig, og elsker ikke en sønn/datter/søster/bror mindre fordi vedkommende har opplevd vanskelige ting. 

Jeg ønsket ved et par anledninger å trekke meg helt bort fra familien. For å spare dem fra mer utfordringer fra meg og mitt. Det såret dem. Det opplevde de som langt verre og mer vanskelig enn å få være i utfordringene sammen med meg. 

Jeg føler meg som det sorte fåret,  for dem er jeg datter og søster de elsker. Det verste jeg kan gjøre mot dem er ikke det livet mitt har påført dem av sorg og fortvilelse, men å ikke la dem elske og støtte meg. Det er hva min familie ikke kan bære. Det er hva som hadde påført dem en sorg de ikke kan klare. 

Du har barn selv. Hvordan ville du føle det om du visste at de hadde det svært vanskelig, men du fikk ikke hjelpe og støtte? Jeg tror du ville ønske å hjelpe og støtte. Få lov til å elske, hjelpe og støtte. 

Slik er det nok for din familie også. Jeg vet at det er slik for min familie. 

La dem, og jobb med din selvfølelse og ditt syn på at du er det sorte fåret. De er der for deg fordi de elsker deg. Man elsker ikke en datter mindre fordi hun strever. 

Jeg jobber selv med dette, for jeg vet at det kun er jeg som føler at jeg er det sorte fåret. For dem er jeg datter og søster. En de elsker så høyt at det verste jeg kan gjøre mot dem er å trekke meg unna for å "spare dem" for mine utfordringer. DET er hva som hadde knust dem. Å ikke få lov til å stå i det vonde og vanskelige sammen med meg. 

Sannheten er faktisk at hver eneste "konflikt " JEG har hatt med min familie opp gjennom disse årene har utspring i at jeg ville spare dem for ulikt. Det er hva som har ført til at de har blitt såret og skuffet. Hvorfor sa du ikke noe? Hvorfor forklarte du ikke? Hvorfor lot du oss ikke være der for deg? 

Det er å ikke få hjelpe en du elsker som virkelig sårer en mor og en far, eller en søster.

 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva dette har med familiens sorte får å gjøre, men..

Dette fremstår nesten bare som at det er du som har gjort et par feilvalg i livet.

Anonymkode: 38dd5...6f7

[AnonymBruker]

Det sorte får er jo utstøtt, det er ikke du.

Anonymkode: a1313...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

For en rar kommentar, selvfølgelig kan man være uheldig mer enn en gang -om huset ditt blir tatt av en flom og du overlever men mister alt bortsett fra bilen, så kan du likevel havne i en bilulykke i neste uke. Om du får mus på loftet så kan du fortsatt få en vannlekasje i kjellern. 

"En ulykke kommer sjeldent alene" er det noe som heter, og desverre er det mange som opplever akkurat det. Og når det først skjer noe, så blir det dobbelt så tungt å rydde opp om det skjer flere ting. 

Anonymkode: 8268c...d75

Du har forstått det. Ja det går an å være den uheldige hele tiden. Jeg kan prise meg lykkelig over å være frisk, så skal igrunnen ikke klage. ❤

Anonymkode: 0d901...b69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vet ikke hva dette har med familiens sorte får å gjøre, men..

Dette fremstår nesten bare som at det er du som har gjort et par feilvalg i livet.

Anonymkode: 38dd5...6f7

Kanskje det er meningen at noen bare skal få seg en eller flere lærepenger i livet? 

Anonymkode: 0d901...b69

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (9 timer siden):

Jeg er litt i samme situasjon. Iallefall angående følelse av å være det sorte fåret. Jeg har kun en søster, som har levd et veldig "riktig " og strømlinjeformet liv. Ingen store utfordringer, i motsetning til meg, som svært ung kom inn i et forhold som har preget mye av livet mitt, og gitt svært mange bekymringer, mye stress og store problemer, selv om jeg kom meg ut av forholdet allerede 21 år gammel. Dessverre har jeg et barn med vedkommende, og det har vært og er fremdeles vanskelig. 

Økonomisk og praktisk har jeg klart meg bra trossalt, men det er ikke til å komme utenom at mentalt, i stress, fortvilelse og bekymringer, har jeg kostet min familie langt mer enn det min søster har. De største sorger, de verste bekymringer og alt som har vært så vondt og vanskelig at det har kostet sjelefred, nattesøvnen og muligheten til å leve et liv uten sorger og med ro og tro på at ingenting for vondt og vanskelig kan skje, det er knyttet mot alt i kjølvannet av forholdet jeg dessverre havnet i som ung, og hvor vanskelig det har vært å håndtere utfordringer knyttet til at jeg for evig og alltid har et barn med vedkommende. 

For min del er det svært vondt å vite hvilket stress, hvilken fortvilelse og hvilke sorger min familie har vært gjennom på grunn av at jeg ung, naiv og godtroende forelsket meg i, trodde på og fikk et barn med et menneske jeg tok så feil angående. Det har kostet meg dyrt, og oppå min egen sorg og fortvilelse ligger det en dårlig samvittighet for hva min familie også har lidd på grunn av dette. På grunn av meg og min dumhet. Min eks, mitt barn, og alt som har skjedd på grunn av mine valg og hvordan jeg ikke har klart å få slutt på utfordringene. 

Så ja, jeg føler meg som det sorte fåret, og sårhet ved alt som har skjedd, og enormt mye dårlig samvittighet ovenfor min familie, gjør at jeg ofte er nærtagen og fort blir veldig lei meg, egentlig redd for at familien skal føle at jeg bare er en belastning for dem, når det oppstår diskusjoner om ulikt. 

Egentlig vet jeg at min familie elsker meg, og ikke beskylder meg for alt som har skjedd, men jeg rives likevel mellom å være bevisst på at jeg ikke kan bære skylden for dette, og derfor ville forsvare meg når jeg føler at de anklager meg for ulikt (hvilket de egentlig ikke gjør, men min sårhet på feltet får meg fort til å tolke ulikt slik), og at jeg uansett føler på enorm skyldfølelse. Logisk sett vet jeg nemlig at jeg ikke har skyld for alt som har skjedd, og at den skylden ligger hos mennesket som har utsatt meg og min familie for så urimelig mye vondt, men følelsesmessig klarer jeg ikke å kvitte meg med skyldfølelsen, uansett hvor mange ganger en psykolog sier at jeg må plassere skylden der den hører hjemme/har sitt opphav, hos mennesket som aldri har ønsket ro og løsninger, men gått all in for å skape og opprettholde problemer. Tre runder hos psykolog, og jeg står fast i at jeg logisk sett ser det, og følelsesmessig likevel bærer enorm skyld. 

Som meg er du egentlig heldig ts. Din familie stiller opp for deg. Det gjør de nok akkurat fordi de elsker deg og ønsker å stille opp for deg. Ser dine gode sider og din verdi. At du, som meg, selv føler veldig på å ha feilet og belastet familien er egentlig noe du, som jeg, må jobbe med å legge bort.

Familien din elsker deg, med dine feiltrinn. Det verste du kan gjøre mot dem er nok egentlig å skyve dem unna og ikke la dem støtte deg, hjelpe deg og elske deg. Å være det sorte fåret er nok ofte mer en følelse man har enn at familien tenker det. Folk flest er klar over at livet ikke er rettferdig, og elsker ikke en sønn/datter/søster/bror mindre fordi vedkommende har opplevd vanskelige ting. 

Jeg ønsket ved et par anledninger å trekke meg helt bort fra familien. For å spare dem fra mer utfordringer fra meg og mitt. Det såret dem. Det opplevde de som langt verre og mer vanskelig enn å få være i utfordringene sammen med meg. 

Jeg føler meg som det sorte fåret,  for dem er jeg datter og søster de elsker. Det verste jeg kan gjøre mot dem er ikke det livet mitt har påført dem av sorg og fortvilelse, men å ikke la dem elske og støtte meg. Det er hva min familie ikke kan bære. Det er hva som hadde påført dem en sorg de ikke kan klare. 

Du har barn selv. Hvordan ville du føle det om du visste at de hadde det svært vanskelig, men du fikk ikke hjelpe og støtte? Jeg tror du ville ønske å hjelpe og støtte. Få lov til å elske, hjelpe og støtte. 

Slik er det nok for din familie også. Jeg vet at det er slik for min familie. 

La dem, og jobb med din selvfølelse og ditt syn på at du er det sorte fåret. De er der for deg fordi de elsker deg. Man elsker ikke en datter mindre fordi hun strever. 

Jeg jobber selv med dette, for jeg vet at det kun er jeg som føler at jeg er det sorte fåret. For dem er jeg datter og søster. En de elsker så høyt at det verste jeg kan gjøre mot dem er å trekke meg unna for å "spare dem" for mine utfordringer. DET er hva som hadde knust dem. Å ikke få lov til å stå i det vonde og vanskelige sammen med meg. 

Sannheten er faktisk at hver eneste "konflikt " JEG har hatt med min familie opp gjennom disse årene har utspring i at jeg ville spare dem for ulikt. Det er hva som har ført til at de har blitt såret og skuffet. Hvorfor sa du ikke noe? Hvorfor forklarte du ikke? Hvorfor lot du oss ikke være der for deg? 

Det er å ikke få hjelpe en du elsker som virkelig sårer en mor og en far, eller en søster.

 

Du har så riktig❤ Jeg har jo støtten på min side, de gjør jo alt. Men jeg har gitt de så ufattelig mye belastning. I ungdommen var det alltid noe med meg, ulydig, hørte ikke, arrogant men igjen veldig snill. Det pinligste er jo all småting og belastninger for de jeg har gitt de i voksen alder. 

Jeg vet at ingen er feilfri. Så de som spør meg hvorfor jeg gjør dette, vil jeg faktisk ikke svare på. Av og til har man det så vondt i fam.selskap -spes etter skilsmissen. At man nesten ikke vil være der. Det er mest på grunn av minner fra eksen. (Fra min snille eks) 

Livet er ikke lett. Men man må bare takle enkelte ting, komme seg videre og lære av alle feil. 

Anonymkode: 0d901...b69