Kjønnskamp

[Gjest Gjest]

Unge norske kvinner drømmer om kjærlighet, livslange ekteskap og et arbeidsliv som ikke skal gå utover familielivet.

Og hvem kan klandre dem for naive drømmer? Ønsker ikke alle et liv fylt av kjærlighet, samhørighet og tid til å gjøre de viktige tingene?

Klart det! Men la oss ikke lure hverandre til å tro at livet er så enkelt at vi ikke samtidig må ta noen bevisste - og til og med smertefulle - valg for å kunne oppnå noen av de tingene vi drømmer om.

For livet finnes ingen «quick fix». Vi kan ikke belage oss på at andre tar ansvaret eller at vi skal gå gjennom livet uten en eksistensiell skramme.

Derfor jeg blir bekymret når jeg leser om en ny undersøkelse fra analyseselskapet Opinion. 78 prosent av unge kvinner ønsker å tro at kjærlighet og ekteskap varer evig, og ifølge et tidligere oppslag i Aftenposten velger de helst yrker der de kan slippe å jobbe fullt.

Det er som de ikke vil ha ansvaret for sitt eget liv. Og hva tenker egentlig de unge mennene? Skal det da være deres jobb?

At kjærlighetens balansekunst er vanskelig avspeiler seg i samlivsspalter som snart finnes overalt, bortsett fra i mannfolkbladene. Der lyves det bare om eksotiske sex.

At annethvert ekteskap går ad dundas, er mer enn en kjensgjerning. Det er en oppadgående trend.

Og uten en tilknytning til arbeidslivet som blir stadig viktigere både for ens egen identitet, selvstendighet og økonomi, er vi fullstendig prisgitt de som forsørger oss. Det er ikke et godt utgangspunkt for et balansert partnerskap.

Jeg skvatt da jeg for første gang i sommer leste ordet «familiekarriere». Samtidig har jeg kommet til å innse at moderne arbeidsliv og familieliv handler om å takle belastningene ute og hjemme som forskyver seg i utakt for kvinner og menn. Derfor blir det så viktig å få til et åpent samarbeid som begge parter kan være tilfredse med - i hvert fall hvis man har ambisjoner om at ekteskapet skal vare.

De fleste kvinner i dag forventer likestilling med menn. Det burde også menn. Det vil inntreffe ting som gjør at vi er nødt til å fornye oss og bytte på å ta hovedansvar enten det handler om familieliv eller yrkesliv. Det skal sterk kjærlighet til for å tåle ensidighet og skjev maktbalanse. Derfor må vi stå støtt i oss selv, før vi skritter inn i samlivet.

[gaja]

slettet

Endret 12. januar 2006 av gaja

[Nabodama]

Det trenger ikke å være en motsetning mellom familieliv og det å være selvstendig. Men for å kunne være selvstendig, må en ha forberedt det først, ved å ta utdanning.

Å få barn tidlig, ikke ha utdanning, ha tilfeldige jobber av kortere eller lengre varighet, jobbe deltid osv fremmer ikke akkurat det å være selvstendig. Og det fremmer da heller ikke en god maktbalanse mellom partene i et forhold.

Å kunne stå på egne bein, kunne forsørge meg selv, har alltid vært viktig for meg.

Det gjør meg sterkere i forholdet. Det å studere og etterpå være i jobber som krever noe, gjør også at en blir sterkere og tryggere på seg selv.

Jeg krever det samme av mannen min som han gjør av meg. Og det gjør sikkert mange andre også, som IKKE har utdanning og god jobb. Men det er mange som blir "dørmatte", som lar mannen behandle dem som en hushjelp. Der har du den skjeve maktbalansen i praksis.

Ja, vi har støtteordninger, men de gir ikke en særlig god økonomi. Det vitner den økende fattigdommen i Norge om. Det er endel som blir værende i dårlige forhold fordi de ikke ser mulighet til å klare seg selv, eller fordi de håper på bedring.

Hovedinnlegger, jeg skjønner hva du mener, og du har så rett!

[gaja]

slettet

Endret 12. januar 2006 av gaja