hecuba Skrevet 16. september 2005 #1 Del Skrevet 16. september 2005 Mamma kom hjem: "Bente" er død. "Bente". Tante "Bente". Pappas tante, min filletante, min syke farmors svigerinne. Vi har samme etternavn, familie og tilhører samme lokalsamfunn. Likevel visste jeg ingenting om henne. Ikke noe annet enn sladder fra lokalbefolkningen. "Jeg hører hun er gal. Hun vasker seg aldri. Ikke kom i nærheten av huset hennes, hun ringer politiet". Hun var vel litt rar. Hun låste seg inne, ville ikke ha hjelp fra noen selv om folk var villige til det. Det var postmannen som ringte. Hun hadde ikke tatt inn posten på flere dager. Så slik endte livet hennes. Hun døde alene og ble funnet av postmannen. Jeg vet ikke om det er riktig å poste her blant folk som har mistet noen de virkelig står nær. Jeg synes bare det er trist. Hun var familie, jeg lærete henne aldri å kjenne. Det var det få som gjorde. Synes ingen fortjener å dø slik. Jeg får så mange blandede følelser. Det er feil å ikke sørge når et familiemedlem dør. Jeg skulle ønske jeg kjente henne og at hun hadde hatt et bedre liv. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
nusta Skrevet 16. september 2005 #2 Del Skrevet 16. september 2005 Man har alltid lov å sørge, uansett hvor nær eller ikke nær man sto vedkommende som har gått bort. Jeg opplevde å miste min mormor og morfar med tre ukers mellomrom. Var i begge begravelsene også med kort tid imellom. Følte egentlig ingen stor sorg over noen av dem, de var gamle og da er det liksom naturlig. I min mormors begravelse presterte jeg til og med å få latterkrampe da vi skulle bære kista fra bedehuset til kirkegården. Vi var kun damer som bar, og kista ble litt tung....så vi skjente litt hit og litt dit....og så begynte vi å le alle sammen Et halvt år etter døde fetteren til min mormor. Han har jeg aldri kjent noe særlig, og han var en sær og rar enstøing, som luktet vondt og som ingen orket å besøke. Da følte jeg plutselig en mye større sorg enn da besteforeldrene mine gikk bort. Så hvordan man sørger, og hvem man sørger mest over er ikke alltid rasjonelt. Følelser kan man ikke styre.....og alle må få lov til å føle den sorgen som kommer når et menneske går bort, uavhengig hva alle andre måtte føle, eller oppfatte som "normalt". Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 19. september 2005 #3 Del Skrevet 19. september 2005 Jeg opplevde å miste min mormor og morfar med tre ukers mellomrom. Var i begge begravelsene også med kort tid imellom. Følte egentlig ingen stor sorg over noen av dem, de var gamle og da er det liksom naturlig. I min mormors begravelse presterte jeg til og med å få latterkrampe da vi skulle bære kista fra bedehuset til kirkegården. Vi var kun damer som bar, og kista ble litt tung....så vi skjente litt hit og litt dit....og så begynte vi å le alle sammen ← Hmmm-- Syns det virket litt rart at alle begynte å le fordi det var tungt?? I en begravelse?? Har selv vært med å bært kisten til min farmor.. Jeg begynte absolutt IKKE å le. Det er noen av de tyngste skritta jeg har tatt i hele mitt liv. Å følge sin bestemor helt fram til graven.. Det er ikke noe å le av. Det er bare tungt. Ufattelig tungt!!!!!! Nå hadde jeg riktig nok et SVÆRT godt forhold til min farmor, noe som ikke gjorde det lettere., Men uansett forhold, i en begravelse hadde jeg ALDRI klart å le!!!! Blir litt provosert da jeg hører sånnt.. men det er mulig det er meg.. Det er noe med å gi dem en verdig begravelse etter et langt å verdig liv også.. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Kålungen Skrevet 1. oktober 2005 #4 Del Skrevet 1. oktober 2005 Hmmm-- Syns det virket litt rart at alle begynte å le fordi det var tungt?? I en begravelse?? Har selv vært med å bært kisten til min farmor.. Jeg begynte absolutt IKKE å le. Det er noen av de tyngste skritta jeg har tatt i hele mitt liv. Å følge sin bestemor helt fram til graven.. Det er ikke noe å le av. Det er bare tungt. Ufattelig tungt!!!!!! Nå hadde jeg riktig nok et SVÆRT godt forhold til min farmor, noe som ikke gjorde det lettere., Men uansett forhold, i en begravelse hadde jeg ALDRI klart å le!!!! Blir litt provosert da jeg hører sånnt.. men det er mulig det er meg.. Det er noe med å gi dem en verdig begravelse etter et langt å verdig liv også.. ← Det å begynne å le kan også være en naturlig reaksjon i en trist setting. Enig i at folk skal få en verdig begravelse, men jeg tror ikke den blir mindre verdig med litt humor oppi all tristheten. Mange som ikke vil at deres begravelse skal være bare trist, de vil huskes med glede og ikke bare sorg. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Virvel Skrevet 10. november 2005 #5 Del Skrevet 10. november 2005 Det å begynne å le kan også være en naturlig reaksjon i en trist setting. Kjenner igjen det, ja... Bestefaren min døde samme dag et av søskenbarna mine ble konfirmert (men ikke i selskapet, vel og merke), og det var en stund hvor jeg ikke klarte å snakke om det uten å begynne å le. Det var vel litt fordi jeg ikke var til stede selv og så hvordan han faktisk led, litt fordi det var første gang jeg opplevde å miste et nært familiemedlem, og litt fordi jeg måtte gjøre et eller annet for å ikke begynne å hylgrine. Jeg hadde, og har fortsatt, problemer med å gråte foran andre mennesker. Så jeg lo i stedet. Skammer meg litt over det nå, folk må jo ha trodd at jeg ga blaffen. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå