Pasient er trolig forelsket i meg

[AnonymBruker]

Litt usikker hvor denne passer best, men uansett: jobber som sykepleier på et senter. Er relativt fersk i yrket, nylig ferdig med utdanning. Har mange mannlige pasienter, spesielt på egen alder. De fleste er oppegående, er bare inne i en vanskelige fase av livet, og jobber hardt med å få en bedre hverdag, (dette som en kort intro til arbeidsplassen min). Uansett: en pasient har vært veldig kontaktsøkende, henvender seg stadig til meg, og har også spurt andre pleiere når jeg er på jobb. Vedkommende er en utrolig flott person, og er fin å prate med, men jeg merker at han også er veldig opphengt i meg. Kanskje såpass mye at jeg mistenker at han er forelsket i meg. Problemet er ikke bare det åpenbare, at det er uaktuelt på grunn av rollene, men hvordan avvise en pasient som er i en utrolig vond situasjon og en ekstremt krevende periode av livet sitt? Er det andre sykepleiere med langtidspasienter som har vært i samme situasjon, og kan gi noen råd? Kvir meg for å ta det med videre på arbeidsplassen også.

Anonymkode: 7fd3d...b71

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sykepleier, men nyutdannet sosionom i rus og psykiatrifeltet. I fjor opplevde jeg at en pasient var sånn mot meg. Jeg avviste på hyggelige måter, men det gikk da over til seksuell trakassering. Jeg gruet meg til jobb pga denne pasienten. Jeg skjønner at det er ubehagelig å ta det opp med leder, men det må du! I mitt tilfelle var det andre kollegaer som meldte fra til leder, og da jeg satt i det skulle jeg ønske at jeg hadde tatt det videre på egenhånd. Jeg vil påstå at som unge og nyutdannet er vi kanskje litt ekstra sårbare, min sjef var veldig lei seg for at jeg hadde opplevd dette. 

Anonymkode: 67593...492

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke sykepleier, men har opplevd det flere ganger i yrke, hvor man jobber tett med relasjoner. 

Det er ikke noe rart at det skjer, og ofte er det rollen din, og opplevelsen av å bli sett av noen. 

Ta det opp med leder, du er neppe første. Da kan dere få til en løsning hvor pasienten ikke mister ansikt. Eller du kan velge mellom å være med i en samtale sammen med leder/kollega, eller få veiledning i hvordan snakke med han. 

Det kan være det hjelper om du ikke tar det personlig også.

Anonymkode: 2a182...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er ikke sykepleier, men nyutdannet sosionom i rus og psykiatrifeltet. I fjor opplevde jeg at en pasient var sånn mot meg. Jeg avviste på hyggelige måter, men det gikk da over til seksuell trakassering. Jeg gruet meg til jobb pga denne pasienten. Jeg skjønner at det er ubehagelig å ta det opp med leder, men det må du! I mitt tilfelle var det andre kollegaer som meldte fra til leder, og da jeg satt i det skulle jeg ønske at jeg hadde tatt det videre på egenhånd. Jeg vil påstå at som unge og nyutdannet er vi kanskje litt ekstra sårbare, min sjef var veldig lei seg for at jeg hadde opplevd dette. 

Anonymkode: 67593...492

Huff, dette høres ikke bra ut. Nå har jeg en god relasjon til denne pasienten, og vet at han verken er truende, voldelige eller har noe historie med trakassering. Det er vel mer trolig at han kan påføre seg selv skader enn andre. Beklager for den vonde opplevelsen din, og bra det ble ordnet i. Det er ikke en situasjon som er bra for noen.

Anonymkode: 7fd3d...b71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er heller ikke sykepleier, men har opplevd det flere ganger i yrke, hvor man jobber tett med relasjoner. 

Det er ikke noe rart at det skjer, og ofte er det rollen din, og opplevelsen av å bli sett av noen. 

Ta det opp med leder, du er neppe første. Da kan dere få til en løsning hvor pasienten ikke mister ansikt. Eller du kan velge mellom å være med i en samtale sammen med leder/kollega, eller få veiledning i hvordan snakke med han. 

Det kan være det hjelper om du ikke tar det personlig også.

Anonymkode: 2a182...26e

Det jeg uthevet der er det første som slår meg også. Om man har blitt oversett eller forbigått, så finner man noen å snakke med som ser en. Vi har funnet en del felles interesser, og det er nok hovedgrunnen til at han trolig har falt for nettopp meg. Takk for råd!

Anonymkode: 7fd3d...b71

[AnonymBruker]

Det kan være at det er en misforståelse mellom dere og at pasienten ikke mener slik som dette? 
 

Det å bli beskyldt av noen sånn som det er veldig sårende fordi jeg har opplevd å bli beskyldt for seksuell trakkasering av en kollega. Er ikke sykepleier,men han er.  Har vært koselig mot han,men det låg ingen bak tanke ved det. 

Anonymkode: 6f59f...5f0

[Gjest Older millennial]

Ta det opp med plasstillitsvalgt og leder.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det jeg uthevet der er det første som slår meg også. Om man har blitt oversett eller forbigått, så finner man noen å snakke med som ser en. Vi har funnet en del felles interesser, og det er nok hovedgrunnen til at han trolig har falt for nettopp meg. Takk for råd!

Anonymkode: 7fd3d...b71

Om du ønsker å vite mer, så fins det en del gode artikler om temaet overføringer.

Ellers er det som andre har nevnt å ta dette opp med leder. Du er neppe hverken første eller siste som opplever dette på arbeidsplassen din, så leder skal ha verktøyene for å fikse opp i situasjonen/veilede deg😊

Anonymkode: 79845...595

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Litt usikker hvor denne passer best, men uansett: jobber som sykepleier på et senter. Er relativt fersk i yrket, nylig ferdig med utdanning. Har mange mannlige pasienter, spesielt på egen alder. De fleste er oppegående, er bare inne i en vanskelige fase av livet, og jobber hardt med å få en bedre hverdag, (dette som en kort intro til arbeidsplassen min). Uansett: en pasient har vært veldig kontaktsøkende, henvender seg stadig til meg, og har også spurt andre pleiere når jeg er på jobb. Vedkommende er en utrolig flott person, og er fin å prate med, men jeg merker at han også er veldig opphengt i meg. Kanskje såpass mye at jeg mistenker at han er forelsket i meg. Problemet er ikke bare det åpenbare, at det er uaktuelt på grunn av rollene, men hvordan avvise en pasient som er i en utrolig vond situasjon og en ekstremt krevende periode av livet sitt? Er det andre sykepleiere med langtidspasienter som har vært i samme situasjon, og kan gi noen råd? Kvir meg for å ta det med videre på arbeidsplassen også.

Anonymkode: 7fd3d...b71

Du kan forklare at det å få følelser for helsepersonell når man er i en sårbar situasjon er helt normalt. Det er ikke forbudt å føle. Men du kan ikke gi han det han vil ha av deg. Du føler ikke det samme, og har heller ingen romantiske tanker om pasientene dine. Du kan være en støtte men kan aldri bli en kjæreste.

Noe sånt må sies av deg, ikke en annen, for å redegjøre helt hvor du står og for å hindre såre følelser som kan bli sinne av en som ikke takler avvisning, eller besettelse av en som føler seg  hjelpeløs. Fordi som forelsket finner man alle mulige muligheter til hvorfor det kan fungere og trøster seg med disse. 

At en leder og ikke du sier dette kan gi mannen en dårlig avvisning som fører til sinne og fornedrelse. Alt helsepersonell burde gått kurs i hvordan sette klare grenser for seg selv på en måte som for begge parter oppleves på en verdig måte. 

Anonymkode: e4ce2...ebd