Føler behov for å snakke ut med far.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i faren min og vi har på mange måter hatt det bra gjennom oppveksten min, men det har også vært(og fortsatt er) en god del som har vært ekstremt sårende. Ønsker ikke gå inn på hva dette er for å ikke eventuelt bli gjenkjent, men det går ut på at han ikke har stilt opp på områder som en far virkelig burde, og tatt lite hensyn til mine behov og følelser. 

Dette er ting jeg har prøvd å ta opp når det har skjedd etterhvert som jeg har blitt eldre, men han har alltid vært veldig unnvikende og kan bli sint ved konfrontasjon. Derfor har vi sjeldent kommet til enighet eller noen form for forståelse for hverandre. Han klarer i liten grad å prate om følelser. 

Som nevnt har han vært en god far på mange områder 50% av tiden, men de resterende 50% har vært preget av mye som har såret. Jeg føler et sterkt behov for å prate ordentlig ut om det. Mest på grunn av at denne oppførselen fortsatt pågår og at jeg trossalt er utrolig glad i han. Føler mye av tiden jeg har med han er preget av en underliggende dårlig tone, selvom vi er hyggelige mot hverandre, og det er så vondt. 

Jeg er nå voksen og min far er blitt en eldre mann. Det er åpenbart at far ikke klarer/vil forandre seg. Jeg har vært tydelig "in the moment" på hva jeg har følt om det forskjellige som har oppstått, uten hell.  Jeg har vel et håp om at utfallet kunne blitt annerledes dersom vi pratet sammen i en annen situasjon, men problemet er at jeg er redd det ikke vil føre noen vei, da jeg er helt sikker på at far uansett ikke forandrer oppførselen - da han heller ikke har gjort det før. Hovedproblemet mitt som jeg føler så mye på om han ikke bryr seg om meg. På flere områder viser han at han virkelig bryr seg og er glad i meg, jeg er i utgangspunktet ikke i tvil om det - men når han aldri tar til seg eller ønsker å finne ut av det som sårer meg skjønner jeg ikke at han ikke bryr seg om det..

Veldig takknemlig for råd. Tusen takk. 

Anonymkode: f999d...cfb

[Nysgjerrigpetrine]

Skriv et grundig og langt brev til ham hvor du tar med alt du vil si. Legg det bort et par dager, ta det frem igjen, les, rett og legg til/ fjern. Legg det bort og ta det frem igjen for gjennomlesning og retting mange ganger inntil du ikke har mere å endre. Obs! Ikke sensurer deg selv!

 

Tilslutt bestemmer du deg for om du vil sende det til ham eller ikke.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det samme behovet som du når det gjelder en av foreldrene mine. Jeg har gitt opp. Personen ønsker ikke å sette seg inn i hvordan ting har vært for meg. Og da er det ikke mer å gjøre enn å akseptere at forelderen rett og slett er ufullkommen og at jeg aldri kommer til å få det jeg trenger derfra.

Jeg tror dessverre at min historie er mye vanligere enn det utfallet du håper på.

Anonymkode: 0a29b...3eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har hatt det samme behovet som du når det gjelder en av foreldrene mine. Jeg har gitt opp. Personen ønsker ikke å sette seg inn i hvordan ting har vært for meg. Og da er det ikke mer å gjøre enn å akseptere at forelderen rett og slett er ufullkommen og at jeg aldri kommer til å få det jeg trenger derfra.

Jeg tror dessverre at min historie er mye vanligere enn det utfallet du håper på.

Anonymkode: 0a29b...3eb

Det kan jeg tenke meg, trist å høre at det endte sånn for dere. 

Det er jeg redd for skal bli utfallet her også. Men grunnen til at jeg håper det likevel kan gå bra er fordi min far også viser at han er utrolig glad i meg, og jeg vet han er det. Men når de uhyggelige situasjonene oppstår blir han nesten som en annen person. Jeg blir så forvirret... Han var akkurat lik mot min mor, før de skilte lag for flere år siden. 

Anonymkode: f999d...cfb

[Gjest Alterego666]

Jeg har hatt et tildels vanskelig forhold til faren min i en mannsalder. Jeg har følt at han ikke har passet inn i mitt bilde av hva en far skal være. Nå er han gammel, og vår tid sammen er begrenset. Jeg har bare bestemt meg for at han er den faren jeg er blitt tildelt, og at han er sterkt medansvarlig for at det har gått bra med meg.

Jeg har rett og slett bestemt meg for at jeg trenger å ta meg sammen og sette mer pris på ham og vise ham det. Dette har jeg gjort, og det alene har myknet forholdet vårt. Jeg ber ham om råd, og han kommer med sine synspunkter. Vi snakker mere sammen, og han er blitt mere åpen. Dette har definitivt forbedret forholdet vårt, og jeg ønsker at dette skal være trenden fremover. Vi har ikke snakket ut om noe eller fokusert på vanskelige ting. Vi bare setter mer pris på hverandre, og vendepunktet skjedde når jeg bestemte meg for å skjerpe meg selv.

[AnonymBruker]

Hvis han hadde forstått problemet med hva han gjorde,så hadde han ikke gjort det i utgangspunktet.

Han forstod ikke da og han vil ikke forstå deg nå, la det ligge.

Anonymkode: 9707f...694

[Troyamin]

Jeg forsøkte gjentatte ganger å "prate ut" med mine foreldre. Ingen av de så hva de hadde gjort galt eller hva de kunne gjort bedre. Først etter at de døde, forsto jeg at de hadde gjort det beste de kunne ut i fra de forutsetningene de hadde. (Arv og miljø spesielt) Jeg har på den måten klart å tilgi og "glemme" mine foreldre for deres feil.