Føler meg så alene med skuffelsene og at jeg dømmes av alle

[AnonymBruker]

Prøver å bli gravid, men tiden går og virker så veldig lang. Startet en tråd om det å bli "kaffemat" i vennegjengen hvor alle er enige om at du har feil fremgangsmåte, at du er hysterisk eller gjør ting feil, til tross for aldri ha vært i samme situasjon selv. Drikker du, er det fordi du drikker og fester for mye. Er du avhold, er det fordi du stresser for mye og ikke slapper av nok. En ting er venner, men egentlig er det vanskelig på hjemmebane også. Føler ingen støtte eller forståelse. Det blir dårlig stemning fordi jeg lett tar til tårer når skuffelsen kommer og mensenmurringene strammer til. Det hjelper ikke at blødningene er kraftigere etter spontanaborten, at jeg fikk uforklarlige mellomblødninger som varer halve syklus. Livet dreier seg ikke bare om å føde et barn, jeg vet, og derfor gjør jeg mye gøy også, både med og uten samboer.

Pga gråt i dag fordi jeg trodde jeg var gravid. 3 dager etter at mensen skulle ha vært her, ble det dårlig stemning i heimen. Jeg får høre at jeg ikke bryr meg om mannen min som har sitt å stri med, som vår felles hund og hans mor. Hunden vår er det ikke noe galt med, annet enn å bjeffe mye. Moren er det verre med, men hun er frisk. Alt dreier seg visst om meg og mitt. Han har vært stille i hele dag. Spør jeg hva som er galt, får heg ikke svar heller. Han har også lov til å være lei seg, sier han. Jeg spør om han er lei seg pga at jeg fikk mensen eller om det er min reaksjon. Det svarer han ikke ordentlig på, men jeg skulle vite at ikke alt dreier seg om meg og at jeg faktisk ikke er så " viktig" at jeg er nok til å ødelegge hans dag. Dette for å få kritikk for å ødelegge ferien.

Er det så unormalt å gå i kjelleren noen timer etter mensen 3 ikm? Eller hba det heter. Jeg skulle ta en test i dag. Jeg var veldig sikker på å være gravid. Jeg ble så skuffet. Får høre av venner at jeg er besatt/ hysterisk fordi jeg følger legens råd. Får høre av mannen at jeg er selvsentrert, egoist, tar mye plass, ødelegger dagen, er destruktiv osv.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hadde jeg vært 25, hadde det kanskje vært lettere. Jeg er i em situasjon som på mange måter skremmer meg. Jeg vet det er verre ting i livet, så prøver å være takknemmelig for å ha helse og en som oftest god mann, en god far og en god bror. Det er allikevel tungt og vanskelig å svelge skuffelsene. Hadde mannen i det minste anerkjent følelsene mine og ikke kjeftet, hadde det vært " oss w mot verden" men det blir på en måte han mot meg. Det er så vondt. Nesten som en kjærlighetssorg. Jo mer han tier, jo vondere er det. Han sier han går på eggskall rundt meg, men fatter ikke at alt jeg trenger er aksept. Jeg føler meg ikke akseptert av verken han eller en god venninne uten barn. Det er liksom noe galt med meg som reagerer med tårer. Jeg savner en kjær person som gikk bort. Den støtten finner jeg aldri igjen. Bare det å få " ååå, det var leit å høre" eller " du er flink"

Jeg føler meg ussel i mitt eget skinn. Skam for å føle det jeg føler. Ba om å tillatelse til å forklare mannen hvorfor jeg er så skuffet og hvor redd jeg egentlig er. Det er litt som en snikende eksistensiell krise. Redsel for ivf. Redsel for at ting bare baller på seg. Redsel for det jeg frykter mest, men som jeg ikke tør tenke på. Skulle jeg komme til å nevne ordene, får jeg høre at jeg er fatalistisk. Jeg må være mer positiv. 

Da jeg mistet første gang, fikk jeg høre at jeg var dramatisk. Dramatisk fordi jeg gråt da jeg så blodet renne i uke 12. Det var rett før første ultralyd. Ikke en gang fastlegen tok meg på alvor da jeg blødde allerede i uke 8.

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget. Bare få sagt hvor tungt det føles å kjempe når alle sier du gjør ting feil, reagerer feil og aldri gir deg en klapp på skulderen og sier " Du hadde rett, beklager at jeg ikke trodde deg". Eller " Bra du sjekket fertiliteten. Det handler ikke om å være hysterisk, men å ta ansvar for eget liv."

Beklager sytingen, men vet virkelig ikke hvem jeg kan snakke med for å bli tatt litt på alvor. Hadde jeg fått litt støtte, hadde jeg ikke brukt hele dagen på nedturen. Det blir først å akseptere nedturen for deretter å håndtere krangel på hjemmebane.

Anonymkode: 925db...95d

[AnonymBruker]

Hvorfor lager du enda en tråd? Du kunne jo holde deg til den du allerede har. Og hvorfor involverer du alle rundt deg i prosessen med å bli gravid? Da må du også regne med kommentarer og tips. 

Anonymkode: f86dc...095

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Prøver å bli gravid, men tiden går og virker så veldig lang. Startet en tråd om det å bli "kaffemat" i vennegjengen hvor alle er enige om at du har feil fremgangsmåte, at du er hysterisk eller gjør ting feil, til tross for aldri ha vært i samme situasjon selv. Drikker du, er det fordi du drikker og fester for mye. Er du avhold, er det fordi du stresser for mye og ikke slapper av nok. En ting er venner, men egentlig er det vanskelig på hjemmebane også. Føler ingen støtte eller forståelse. Det blir dårlig stemning fordi jeg lett tar til tårer når skuffelsen kommer og mensenmurringene strammer til. Det hjelper ikke at blødningene er kraftigere etter spontanaborten, at jeg fikk uforklarlige mellomblødninger som varer halve syklus. Livet dreier seg ikke bare om å føde et barn, jeg vet, og derfor gjør jeg mye gøy også, både med og uten samboer.

Pga gråt i dag fordi jeg trodde jeg var gravid. 3 dager etter at mensen skulle ha vært her, ble det dårlig stemning i heimen. Jeg får høre at jeg ikke bryr meg om mannen min som har sitt å stri med, som vår felles hund og hans mor. Hunden vår er det ikke noe galt med, annet enn å bjeffe mye. Moren er det verre med, men hun er frisk. Alt dreier seg visst om meg og mitt. Han har vært stille i hele dag. Spør jeg hva som er galt, får heg ikke svar heller. Han har også lov til å være lei seg, sier han. Jeg spør om han er lei seg pga at jeg fikk mensen eller om det er min reaksjon. Det svarer han ikke ordentlig på, men jeg skulle vite at ikke alt dreier seg om meg og at jeg faktisk ikke er så " viktig" at jeg er nok til å ødelegge hans dag. Dette for å få kritikk for å ødelegge ferien.

Er det så unormalt å gå i kjelleren noen timer etter mensen 3 ikm? Eller hba det heter. Jeg skulle ta en test i dag. Jeg var veldig sikker på å være gravid. Jeg ble så skuffet. Får høre av venner at jeg er besatt/ hysterisk fordi jeg følger legens råd. Får høre av mannen at jeg er selvsentrert, egoist, tar mye plass, ødelegger dagen, er destruktiv osv.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hadde jeg vært 25, hadde det kanskje vært lettere. Jeg er i em situasjon som på mange måter skremmer meg. Jeg vet det er verre ting i livet, så prøver å være takknemmelig for å ha helse og en som oftest god mann, en god far og en god bror. Det er allikevel tungt og vanskelig å svelge skuffelsene. Hadde mannen i det minste anerkjent følelsene mine og ikke kjeftet, hadde det vært " oss w mot verden" men det blir på en måte han mot meg. Det er så vondt. Nesten som en kjærlighetssorg. Jo mer han tier, jo vondere er det. Han sier han går på eggskall rundt meg, men fatter ikke at alt jeg trenger er aksept. Jeg føler meg ikke akseptert av verken han eller en god venninne uten barn. Det er liksom noe galt med meg som reagerer med tårer. Jeg savner en kjær person som gikk bort. Den støtten finner jeg aldri igjen. Bare det å få " ååå, det var leit å høre" eller " du er flink"

Jeg føler meg ussel i mitt eget skinn. Skam for å føle det jeg føler. Ba om å tillatelse til å forklare mannen hvorfor jeg er så skuffet og hvor redd jeg egentlig er. Det er litt som en snikende eksistensiell krise. Redsel for ivf. Redsel for at ting bare baller på seg. Redsel for det jeg frykter mest, men som jeg ikke tør tenke på. Skulle jeg komme til å nevne ordene, får jeg høre at jeg er fatalistisk. Jeg må være mer positiv. 

Da jeg mistet første gang, fikk jeg høre at jeg var dramatisk. Dramatisk fordi jeg gråt da jeg så blodet renne i uke 12. Det var rett før første ultralyd. Ikke en gang fastlegen tok meg på alvor da jeg blødde allerede i uke 8.

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget. Bare få sagt hvor tungt det føles å kjempe når alle sier du gjør ting feil, reagerer feil og aldri gir deg en klapp på skulderen og sier " Du hadde rett, beklager at jeg ikke trodde deg". Eller " Bra du sjekket fertiliteten. Det handler ikke om å være hysterisk, men å ta ansvar for eget liv."

Beklager sytingen, men vet virkelig ikke hvem jeg kan snakke med for å bli tatt litt på alvor. Hadde jeg fått litt støtte, hadde jeg ikke brukt hele dagen på nedturen. Det blir først å akseptere nedturen for deretter å håndtere krangel på hjemmebane.

Anonymkode: 925db...95d

Les innlegget ditt sakte for deg selv flere ganger! Beklager å si det, men det ligger svaret ditt.. du har et eneste fokus i livet og alle rundt deg skal høre riktig, føle riktig og si akkurat det du vil høre.. jeg hadde også blitt fullstendig stille og lei hvis jeg skulle ha hatt deg rundt meg som min nærmeste. Han må få reagere akkurat sånn som han vil, slutt å slit han og de rundt deg ut. Blei lei av deg bare ved å lese en gang!!! 
 

du er ekstremt selvsentrert og helt uten selvinnsikt!!!! 

Anonymkode: 7aa6e...f87

[Kvinne87Rogaland]

Jeg synes det er innafor å være lei seg når du har fått forhåpninger og plutselig blir skuffet. SPESIELT ved en spontanabort i uke 12! Det er fullt forståelig og helt lov! Og du skal ikke krype til mannen og be om å forklare hvorfor du er lei deg. Vær lei deg - det er lov! Og hvis han ikke kan være støttende eller vise empati, så får du låne deg ei hytte eller noe så du kommer deg vekk fra han. Du blir ihvertfall ikke glad igjen når han behandler deg slik. Han gjør deg jo bare enda mer lei deg.

[Gjest 123 eller noe]

Enig med hun siste, dere andre to er jo helt ufordragelige forresten. Tenk å miste sånn i uke 12 når en gleder seg til ultralyd, og bare få dritt fra venner og kjæreste. Aldri støtte i det hele tatt virker det som. Fikk helt tårer i øynene av å lese, har ikke noen råd dessverre, aner ikke hvordan man skal takle sånne empatiløse mennesker.

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2021 den 16.10):

Prøver å bli gravid, men tiden går og virker så veldig lang. Startet en tråd om det å bli "kaffemat" i vennegjengen hvor alle er enige om at du har feil fremgangsmåte, at du er hysterisk eller gjør ting feil, til tross for aldri ha vært i samme situasjon selv. Drikker du, er det fordi du drikker og fester for mye. Er du avhold, er det fordi du stresser for mye og ikke slapper av nok. En ting er venner, men egentlig er det vanskelig på hjemmebane også. Føler ingen støtte eller forståelse. Det blir dårlig stemning fordi jeg lett tar til tårer når skuffelsen kommer og mensenmurringene strammer til. Det hjelper ikke at blødningene er kraftigere etter spontanaborten, at jeg fikk uforklarlige mellomblødninger som varer halve syklus. Livet dreier seg ikke bare om å føde et barn, jeg vet, og derfor gjør jeg mye gøy også, både med og uten samboer.

Pga gråt i dag fordi jeg trodde jeg var gravid. 3 dager etter at mensen skulle ha vært her, ble det dårlig stemning i heimen. Jeg får høre at jeg ikke bryr meg om mannen min som har sitt å stri med, som vår felles hund og hans mor. Hunden vår er det ikke noe galt med, annet enn å bjeffe mye. Moren er det verre med, men hun er frisk. Alt dreier seg visst om meg og mitt. Han har vært stille i hele dag. Spør jeg hva som er galt, får heg ikke svar heller. Han har også lov til å være lei seg, sier han. Jeg spør om han er lei seg pga at jeg fikk mensen eller om det er min reaksjon. Det svarer han ikke ordentlig på, men jeg skulle vite at ikke alt dreier seg om meg og at jeg faktisk ikke er så " viktig" at jeg er nok til å ødelegge hans dag. Dette for å få kritikk for å ødelegge ferien.

Er det så unormalt å gå i kjelleren noen timer etter mensen 3 ikm? Eller hba det heter. Jeg skulle ta en test i dag. Jeg var veldig sikker på å være gravid. Jeg ble så skuffet. Får høre av venner at jeg er besatt/ hysterisk fordi jeg følger legens råd. Får høre av mannen at jeg er selvsentrert, egoist, tar mye plass, ødelegger dagen, er destruktiv osv.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hadde jeg vært 25, hadde det kanskje vært lettere. Jeg er i em situasjon som på mange måter skremmer meg. Jeg vet det er verre ting i livet, så prøver å være takknemmelig for å ha helse og en som oftest god mann, en god far og en god bror. Det er allikevel tungt og vanskelig å svelge skuffelsene. Hadde mannen i det minste anerkjent følelsene mine og ikke kjeftet, hadde det vært " oss w mot verden" men det blir på en måte han mot meg. Det er så vondt. Nesten som en kjærlighetssorg. Jo mer han tier, jo vondere er det. Han sier han går på eggskall rundt meg, men fatter ikke at alt jeg trenger er aksept. Jeg føler meg ikke akseptert av verken han eller en god venninne uten barn. Det er liksom noe galt med meg som reagerer med tårer. Jeg savner en kjær person som gikk bort. Den støtten finner jeg aldri igjen. Bare det å få " ååå, det var leit å høre" eller " du er flink"

Jeg føler meg ussel i mitt eget skinn. Skam for å føle det jeg føler. Ba om å tillatelse til å forklare mannen hvorfor jeg er så skuffet og hvor redd jeg egentlig er. Det er litt som en snikende eksistensiell krise. Redsel for ivf. Redsel for at ting bare baller på seg. Redsel for det jeg frykter mest, men som jeg ikke tør tenke på. Skulle jeg komme til å nevne ordene, får jeg høre at jeg er fatalistisk. Jeg må være mer positiv. 

Da jeg mistet første gang, fikk jeg høre at jeg var dramatisk. Dramatisk fordi jeg gråt da jeg så blodet renne i uke 12. Det var rett før første ultralyd. Ikke en gang fastlegen tok meg på alvor da jeg blødde allerede i uke 8.

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget. Bare få sagt hvor tungt det føles å kjempe når alle sier du gjør ting feil, reagerer feil og aldri gir deg en klapp på skulderen og sier " Du hadde rett, beklager at jeg ikke trodde deg". Eller " Bra du sjekket fertiliteten. Det handler ikke om å være hysterisk, men å ta ansvar for eget liv."

Beklager sytingen, men vet virkelig ikke hvem jeg kan snakke med for å bli tatt litt på alvor. Hadde jeg fått litt støtte, hadde jeg ikke brukt hele dagen på nedturen. Det blir først å akseptere nedturen for deretter å håndtere krangel på hjemmebane.

Anonymkode: 925db...95d

Jeg forstår godt at det er tungt for deg.❤ Det jeg lurer på, er om fokuset ditt på dette blir såaltoppslukende og stort at omgivelsene dine blir slitne av det. Selv omdu er veldig opptatt av dette nå, må du nok prøve å fordele "byrden" litt på dem du har rundt deg. Folk blir slitne av sånt, og alle har sitt å stri med, smått eller stort. Jeg har ei venninne som i lengre tid har hatt et problem i en helt annen kategori. Jeg følte medhenne, men ble etter hvert ganske sliten av å høre om hvortrasig alt var DAGLIG på snap og messenger. Da framstår man fort som en mindre empatisk venn, selv om man ikke ønsker å være det.

Jeg synes det er dårlig av mannen din å kalle deg for egoist og lignende, men jeg kanforstå det om du er idårlig humør og på en måte forventer at de rundt deg også skal være det. Kanskje det hadde vært lurt om du fikk snakket meden terapeut om hvordan du har det. Du er ganske fokusert på hva andre gjør feil og kunne gjort annerledes, men faktum er at du kun har kontroll over deg selv. Å haen rekke forventninger til hvordan andeskal reagere og hva de skal si, er ofte en oppskrift på skuffelse.

[AnonymBruker]

Hva i alle dager skjer med de første svarene i denne tråden? Dette er jo en tråd om at hun er lei seg. Så da er selvsagt fokuset på henne. Vi vet ikke sååå mye om henne ellers.

Det er alltid litt dumt når andre reagerer feil, og når de gjør det gang på gang så ville jeg sluttet involvere de. 

Mannen din bør kanskje komme en del mer på banen mentalt sett om dere vil ha barn. Spontanabort er ikke noe du skal grine deg til trøst for eller skamme deg over. Hvordan er forholdet ellers?

Anonymkode: 30d9e...815