vinterdekor Skrevet 19. juli 2021 #1 Skrevet 19. juli 2021 Dersom han/hun irettesetter barna dine: Ser dere på dette som kjærlighet, eller ser dere på dette som "fiendtlig"? Har observert en familie og mener at ny kjæreste må få lov til å si fra. Hva mener dere andre?
AnonymBruker Skrevet 19. juli 2021 #2 Skrevet 19. juli 2021 Jeg ønsker at alle voksne som observerer at barna mine gjør noe de ikke skal, irettesetter dem. Setter stor pris på hjelpen fra andre om jeg ikke ser det eller er der selv. Anonymkode: 13698...29e 16
Silva Pluvialis Skrevet 19. juli 2021 #3 Skrevet 19. juli 2021 It takes a village to raise a child, sies det. 7
AnonymBruker Skrevet 19. juli 2021 #5 Skrevet 19. juli 2021 Jeg mener det er lov. Men det er jo selvsagt greit å ha en samtale om det. Det kan bli problemer om ny kjæreste irettesetter på en måte som barna ikke er vant til. Det kan ende opp med at barna misliker han/hun. Det kan kanskje hjelpe om ny kjæreste irettesetter mens mor/far hører på, også kommenterer mor/far: "Jeg er enig i det ... sier, det er ikke greit". Anonymkode: 58a2d...c34
vinterdekor Skrevet 19. juli 2021 Forfatter #6 Skrevet 19. juli 2021 AnonymBruker skrev (8 minutter siden): Jeg mener det er lov. Men det er jo selvsagt greit å ha en samtale om det. Det kan bli problemer om ny kjæreste irettesetter på en måte som barna ikke er vant til. Det kan ende opp med at barna misliker han/hun. Det kan kanskje hjelpe om ny kjæreste irettesetter mens mor/far hører på, også kommenterer mor/far: "Jeg er enig i det ... sier, det er ikke greit". Anonymkode: 58a2d...c34 Hvorfor mener du at ny kjærestes måte å si fra på kan bli problematisk? 1
AnonymBruker Skrevet 19. juli 2021 #7 Skrevet 19. juli 2021 Dessverre tar det som kritikk på meg som mamma å blir sur mot kjæresten. Vet jeg må skjerpe meg om forholdet skal fungere. Innerst inne vet jeg jo at han sier ifra i beste mening. Anonymkode: e300e...da9
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2021 #8 Skrevet 20. juli 2021 Kommer jo helt an på hvordan det gjøres og hvordan forholdet til barna er. Man kan tillate seg et helt annet uttrykk for sinne/irritasjon etc i en nør, trygg relasjon enn i en som ikke er det. Anonymkode: dbcf0...b58 1
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2021 #9 Skrevet 20. juli 2021 Jeg forventer at min nye kjæreste setter grenser for seg selv uten innblanding fra min side - slik jeg forventer fra familie og venner forøvrig. Og at han etter hvert er med på å håndheve mine generelle grenser og støtter mine rammer overfor barnet. Dersom vi kommer så langt at vi flytter sammen, ønsker jeg at han lufter tanker om hvilke grenser vi sammen skal ha i vårt hjem. Ja, det er mitt barn, men dersom enkelte av mitt barns (u)vaner er viktige for ham å unngå, kan vi nok komme til enighet. For vårt hjem skal være et harmonisk fristed for oss alle, så langt mulig. Anonymkode: e42dc...e2f 4
Gjest WhisperingWind Skrevet 20. juli 2021 #10 Skrevet 20. juli 2021 (endret) Selvfølgelig må en kunne irettesette og si ifra om barn gjør noe de ikke skal. Jeg mener også at om en flytter sammen med mine/dine så bør en ha samme oppdragerstil og null forskjellsbehandling. Endret 20. juli 2021 av WhisperingWind
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2021 #11 Skrevet 20. juli 2021 Kommer jo helt an på Anonymkode: 20cc2...98c 1
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2021 #12 Skrevet 20. juli 2021 Kommer da an på mye, både situasjon og relasjon. Er det en forholdsvis ny kjæreste er det mindre greit for min del. Jeg tenker foreldrene har ansvar for den overordnede oppdragelsen og ser ikke hvorfor en eventuell kjæreste skulle snakke til ungene mine om jeg selv er tilstede, da gjør jeg det selv og det ville ikke vært naturlig at en annen skulle gjort det for meg liksom. Det er mine barn, tross alt. Men her kommer det jo selvfølgelig an på situasjon og hva det snakkes til om som vil være avgjørende. Anonymkode: 8cfca...4e7
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2021 #13 Skrevet 20. juli 2021 Kommer an på hva det er. Er det noe som haster? Jeg kan be bonusbarnet om å vaske seg på hendene før han går fra kjøkkenet for å slippe å måtte rense sofaen etterpå. Eller å gi beskjed om å ikke lugge broren sin. Men det er ikke min jobb å gi beskjed om at nå er det på høy tid å rydde rommet. Kjefting hører ikke hjemme uansett. Jeg sier alltid ifra på en fin vennlig måte, så det ikke skal føles ubehagelig. Bestemt, men likevel "mildere" enn om det hadde vært egne barn. Anonymkode: f9667...e16
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2021 #14 Skrevet 20. juli 2021 Her i huset er stefar og jeg likestilt, han har like mye oppdragerrolle som jeg har. Han behandler henne som sin egen, og de har sitt eget unike bånd. Vi har heldigvis de samme verdiene og meningene, så det har gått seg til helt naturlig. Nå er hun snart 16 år og han har bodd med oss i ca 8 år. Anonymkode: 119be...57f
PM75 Skrevet 21. juli 2021 #15 Skrevet 21. juli 2021 Vi har mine og dine barn. Det er helt nødvendig at vi kan gi beskjeder i det daglige til hverandres barn for å fungere som familie. Men større ting er det gjerne biologiske foreldre som tar med sine barn. 2
AnonymBruker Skrevet 21. juli 2021 #16 Skrevet 21. juli 2021 For min del tenker jeg at noe av det viktigste er måten man sier ifra/oppdrar/irettesetter barna på. Det tenker jeg er minst like viktigst man er «samkjørt» på! Anonymkode: a31c3...496 2
AnonymBruker Skrevet 21. juli 2021 #17 Skrevet 21. juli 2021 Vi er likestilte foreldre i vårt hjem, selv om en er steforelder. Grensesetting begynte også før vi flyttet sammen, men først var fokuset på å bygge en relasjon. Vi setter også begge pris på at andre irettesetter barnet når det er på sin plass. Anonymkode: 27eaf...c5e 1
HerKommerMummi Skrevet 21. juli 2021 #18 Skrevet 21. juli 2021 Hadde ikke vært aktuelt før det lå en trygg og god relasjon i bunn. Hadde nok tatt litt tid før det var på plass.
AnonymBruker Skrevet 21. juli 2021 #19 Skrevet 21. juli 2021 Ja men mener han må kjenne barnet godt da, og man kan ikke bare irettesette, man må også vise barnet kjærlighet. Anonymkode: 62088...42a
AnonymBruker Skrevet 24. juli 2021 #20 Skrevet 24. juli 2021 Jeg er sammen med en mann med barn fra før, og et par ganger har jeg sagt ifra til sønnen hans. Mannen min ønsker det bare velkommen. Sønnen hører mer etter når jeg en sjelden gang sier noe, han er blitt "immun" mot far. Det skal ganske mye til før jeg gjør det. Men han svarer tilbake når han får beskjeder fra far, og noen ganger rett ut ignorerer ham. Hans oppførsel er utenkelig i familien jeg vokste opp i, men 99% av tiden reagerer jeg ikke på det, da det er fars ansvar. Det at jeg kan gjøre det en gang iblant er en forutsetning for at vi skal kunne bo sammen og etablere oss. (Jeg merket derimot at hans datter reagerte veldig da jeg gjorde det. Hun satt der med store øyne og syntes nok det var rart at pappas kjæreste irettesatte broren hennes). Anonymkode: 14d0f...c0f
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå