22 juli 2011

[Lorieen]

Jeg hadde seinvakt på jobb (barnehage) og en meget stressa pappa kom nesten for seint for å hente barna sine. Han jobba som nyhetsredaktør i en av fylkets største aviser og fortalte meg at det nettopp hadde gått av ei bombe i regjeringskvartalet. Jeg kjørte hjem og satte på tven, og ble sittende å følge med utover kvelden. Husker fremdeles den uvirkelige følelsen etterhvert som det ble meldt om skyting på Utøya og tallet på døde sent på kvelden. For ikke å snakke om neste morgen. Og alle facebookstatuser fra venner og bekjente som tryglet venner og familiemedlemmer på Utøya om å gi lyd fra seg. 

[powerpuffen]

Gjenferdet skrev (29 minutter siden):

Det var sommeren før ungdomsskolen, husker jeg. Ellers husker jeg lite annet enn at jeg var på hytta og senere gråt over det som hadde skjedd. Saken gjorde dypt inntrykk.

Jeg tror jeg skulle begynne i 9-klasse da dette skjedde, så vi var nesten like gamle.

Husker at jeg tuslet senteret og så at noen satt å gråt høylytt på en benk. Jeg var jo ikke mer enn 13/14 år på dette tidspunktet, så jeg turte ikke gå bort å spørre om det gikk bra. Skjønte jo raskt hva som var årsaken da jeg flekket opp VG på telefonen. Gikk med en skikkelig tom følelse hele dagen. Det opplevdes utrolig uvirkelig, og jeg klarte ikke engang forestille meg hvordan dette måtte ha opplevdes for de som var der, og alle pårørende. Hendelsen gjør fremdeles dypt inntrykk på meg den dag i dag, selv om jeg ikke kjente noen av de som var der. 

[AnonymBruker]

Jeg var i Spania sammen med familien min.  Jeg og søskenbarnet mitt hadde vært ute noen timer i solen og badet i bassenget, så da vi gikk inn i stuen satt alle de andre foran tven og så helt sjokkerte ut. Så så jeg på skjermen og der stod det at hadde gått av en bombe i regjeringskvartalet og jeg ble helt satt ut! Ingen skjønte noen ting. Hva skjer liksom - er det en enkelthendelse, er det terror, kommer det til å gå av flere bomber i Oslo eller andre steder i landet? Er det krig?? Husker folk på face var veldig snare med å mistenke muslimske terrorgrupper, så de fikk jo seg litt av en bakoversveis da.. 😒 Og så litt senere snakket de om at det var skyting på Utøya, ungdommer hadde lagt seg på svøm og dødstallene bare steg.. Vi satt klistret foran tven omtrent hele kvelden, bare helt lamslåtte. Vi er fra vestlandet da og ingen personlig tilknytning til Oslo, men når sånt skjer her i det lille landet vårt så rammer det på en måte oss alle 😔 Sykt at det er 10 år siden snart 🌹

Anonymkode: 7f713...8de

[Gjest Rååååsa]

Jeg var på jobb. Satt resten av dagen på Twitter og Facebook for å se om venner, kolleger og bekjente ga livstegn etter de sa de skulle forsøke å svømme inn til land. 

4 begravelser fikk jeg og velge i. 

[powerpuffen]

Rååååsa skrev (Akkurat nå):

Jeg var på jobb. Satt resten av dagen på Twitter og Facebook for å se om venner, kolleger og bekjente ga livstegn etter de sa de skulle forsøke å svømme inn til land. 

4 begravelser fikk jeg og velge i. 

[Silva Pluvialis]

Laraa skrev (5 minutter siden):

Det gjør det. Broren min endte opp med å studere og ta mastergrad i humanistiske fag relatert til diplomati og demokrati. Husker ikke helt hva,  men han jobber i dag med å bygge relasjoner mellom nasjoner og har før jobbet på en ambassade. Han sier at det er opplevelsene han har bak seg som gjorde at han tilslutt endte opp med å studere det han gjorde.  Han ville skape en verden og verdier totalt motsatt av det terroristen sto for 

Det er et skikkelig forbilde det! Skulle vært mange som din bror. Da hadde verden blitt et mye bedre sted. ❤️

[Silva Pluvialis]

Sprinkle skrev (3 minutter siden):

Jeg tror jeg skulle begynne i 9-klasse da dette skjedde, så vi var nesten like gamle.

Husker at jeg tuslet senteret og så at noen satt å gråt høylytt på en benk. Jeg var jo ikke mer enn 13/14 år på dette tidspunktet, så jeg turte ikke gå bort å spørre om det gikk bra. Skjønte jo raskt hva som var årsaken da jeg flekket opp VG på telefonen. Gikk med en skikkelig tom følelse hele dagen. Det opplevdes utrolig uvirkelig, og jeg klarte ikke engang forestille meg hvordan dette måtte ha opplevdes for de som var der, og alle pårørende. Hendelsen gjør fremdeles dypt inntrykk på meg den dag i dag, selv om jeg ikke kjente noen av de som var der. 

Det er bare hjerteskjærende, rett og slett. Personlig bor jeg langt unna Oslo så jeg kjenner, som deg, heller ingen som ble berørt, men jeg kan bare tenke meg hvor redde de må ha vært. Helt uvirkelig... 💔

[Gjest Rååååsa]

Sprinkle skrev (6 minutter siden):

💐

[Cyndaquil]

Jeg var 22 år og på jobb i matbutikken jeg jobbet 22 juli. Rolig dag og vi kjeda oss . Sa «kan det ikke bare skje noe snart ? For en kjedelig meningsløs dag».

Med en gang jeg kom på jobb og skrudde på tvk kom det opp at der var bombing i Oslo,  jeg fikk en vond følelse i meg som ønska «at noe skulle skje» 

så nyheter resten av dagen 

[AnonymBruker]

Rååååsa skrev (12 minutter siden):

Jeg var på jobb. Satt resten av dagen på Twitter og Facebook for å se om venner, kolleger og bekjente ga livstegn etter de sa de skulle forsøke å svømme inn til land. 

4 begravelser fikk jeg og velge i. 

❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: e1c7f...911

[AnonymBruker]

Jeg var hjemme. Det pøsregnet og jeg hadde en gutt på 1,5 år og baby med kolikk. Husker jeg gikk å bar henne hele natten forran TVen.

Anonymkode: f9d0c...005

[AnonymBruker]

Jeg passet hunden til et familiemedlem imens resten av familien var på Ikea. Så overskriftene om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo på nettet. Ringte familien og ba dem komme hjem. Det er ikke så uvanlig at det skjer flere terror angrep når først ett går av..

Trodde som de fleste andre jeg kjenner at det var snakk om islamistisk terror, for det var jo det mest vanlige på den tiden. Ikke IS, men kanskje al Qaida eller noen andre grupper. IS fantes vel ikke da. På NRK nyhetene viste de til og med en imam i Afghanistan som "tok på seg ansvaret". Litt senere ble det snakk om skyting på Utøya.

Fulgte alt via nyhetene på nettet den dagen. Helt forferdelig! Kan ikke forestille meg hvordan de stakkars ungdommene på Utøya har hatt det. Jeg ble overrasket over at terroristen var etnisk norsk, det skal jeg ærlig innrømme. Rart å tenke på at det er 10 år siden.

Anonymkode: e1311...8f9

[AnonymBruker]

Besøket fra utlandet hadde nettopp gått hjem. Jeg gikk opp på rommet mitt og åpnet mine faste nettaviser. Har flere jeg går igjennom flere ganger om dagen. VG, dagbladet, aftenposten, tv2, NRK og to lokalaviser. 
jeg så første melding om bomben få minutter etter det først ble skrevet om. Siden oppdaterte seg selv og plutselig så sto det øverst om bomben. Det var kun skrevet om i en av nettavisene og ingen andre. Jeg oppdaterte alle flere ganger og plutselig så spredde det seg og det sto over alt. Så kom melding om skyting på utøya. Først da satt jeg på nyhetskanalen på TV'en. Fulgte med hele den kvelden, nettaviser, TV og diverse forum. Leste deler av manifestet før det be bekreftet i media. Fant navn og bilder av Breivik før det ble bekreftet i media.
Gikk kveldstur med hunden i 2 tiden om kvelden og hodet var som bomull. Jeg måtte stoppe opp og sto der å skalv og tårene bare rant av seg selv i en evighet. Jeg tenkte ikke "stakkars de på utøya" osv, hodet var bare helt bomull og tomt, men allikevel så rant tårene. Veldig surrealistisk følelse. Føltes ut som at jeg var i et vakuum hele den dagen. Følte ingenting, før den kveldsturen kom. 

Jeg ble invitert til utøya av bekjente det året. Jeg sa nei, på grunn av besøket vi fikk den sommeren. Så jeg kjente et par på utøya, de kom seg vekk raskt og var uskadd. Selv etter å ha fått bekreftet at de var trygge relativt raskt, så forsvant ikke vakuum-følelsen. Så det var ikke årsaken til min reaksjon. 

Da pandemien kom og da hamstringen eksploderte så sto jeg på butikken. Jeg var innom butikken like før, også dro jeg tilbake dit like etter at nyheten om at Norge stenger ned kom. For jeg hadde glemt melk første gangen. Det kom folk fra apoteket med stappfulle poser med reseptmedisiner, hyllene var allerede halvveis tomme. Det var panikk i butikken. En nabo nevnte pressekonferansen. Jeg bare sto der midt i butikken og så på nyhetene på mobilen, så ringte psykologen for å avlyse timen på mandag. Siden alt ble stengt ned og alt var usikkert. Jeg var så igjen i det vakuumet. Fikk et kraftig panikkanfall og var i evig panikkmodus de første dagene.
Ifølge psykologen så var min reaksjon 22. juli og 12. mars av samme årsak; følelsen av å være totalt hjelpeløs og ubrukelig, og en følelse av mangel på kontroll.

Anonymkode: 4c91e...1c3

[Den Sagnomsuste]

Jeg kjente ingen som ble rammet verken på Utøya eller i regjeringskvartalet (unntatt Monica som alle visste hvem var...), men husker godt den merkelige stemningen som rådet ute på gata den kvelden. Alle hadde årvakne og skarpe blikk. Hvis blikk kunne drepe ville jeg dødd den kvelden jeg også. Det var skikkelig tå-hev stemning med andre ord. Jeg tenkte også at det måtte være muslimene som hadde angrepet oss. Det måtte det jo være? Kunne noen andre gjøre noe så grusomt mot landet vårt? Mine presumpsjoner viste seg imidlertid å være feil. Jeg husker også at jeg slet med å ta det hele innover meg. Jeg ble sittende å se på tv og følte at jeg så direkteoverføring på et annet land, ikke 15 km fra der jeg bodde... 

Dagene som fulgte med rosetog etc var spesielle, men jeg følte meg som en raring og en fremmed. Jeg var på det tidspunktet medlem i AP selv, et inaktivt medlem. Jeg følte meg fremmedgjort. Jeg kjente/kjenner mange i AP, men min årgang var nok ferdig med Utøya og leirene. Jeg kjente kun Monica av de som var på øya den dagen. 

Jeg følte at jeg burde ha grått eller reagert sterkere, men jeg var bare nummen. Når jeg gikk igjennom byen følte jeg at jeg elget meg innpå andres sorg. Det merkeligeste var likevel å se Utøya som jeg har vært på flere ganger som ung. Jeg husker bare alle likposene 😭 Hele øya var dekket av dem... 

Når jeg tenker på alle livene som gikk tapt den dagen og hvordan jeg selv kunne ha vært i en av de posene dersom ABB hadde aksjonert kun 4 år tidligere blir jeg trist og kvalm. Jeg blir også kvalm når jeg lukker øynene og husker hvordan de svømte over Tyrifjorden. 

Endret 19. juli 2021 av Den Sagnomsuste

[AnonymBruker]

Jeg bodde i Stavanger den sommeren, 23 år gammel, opprinnelig fra Drammen. Jeg, min daværende samboer og datteren hans var på Gladmaten og Stavanger Tattoo Convention. Meldingen om Regjeringskvartalet kom mens vi var på siste, og mange fulgte med på nyhetene på tlf, sendte meldinger til nære og kjære i Oslo. Husker ikke helt hvor eller hva vi gjorde da Utøya-meldingene kom, men husker vi var og spiste kinesisk og mange rundt mistenkte terror og utenlandske. Min samboer sa «Bare vent.. Dette er nordmenn..» Vi fulgte med videre på nyhetene hjemme, og faren min som jobbet i Drammens Tidende sendte meg oppdateringer. Da beskrivelsene og bildene av ABB så var det sjokkerende og overraskende, selv om min samboer fikk rett. 

Anonymkode: adb89...922

[Silva Pluvialis]

Sprinkle skrev (På 19.7.2021 den 23.50):

Jeg tror jeg skulle begynne i 9-klasse da dette skjedde, så vi var nesten like gamle.

Husker at jeg tuslet senteret og så at noen satt å gråt høylytt på en benk. Jeg var jo ikke mer enn 13/14 år på dette tidspunktet, så jeg turte ikke gå bort å spørre om det gikk bra. Skjønte jo raskt hva som var årsaken da jeg flekket opp VG på telefonen. Gikk med en skikkelig tom følelse hele dagen. Det opplevdes utrolig uvirkelig, og jeg klarte ikke engang forestille meg hvordan dette måtte ha opplevdes for de som var der, og alle pårørende. Hendelsen gjør fremdeles dypt inntrykk på meg den dag i dag, selv om jeg ikke kjente noen av de som var der. 

Jeg ser mange, inkludert du, husker masse detaljer fra den dagen, og jeg gjør ikke. 

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg lå på senga og hvilte og hadde vinduet ut mot gaten på gløtt, og hørte to damer snakke sammen helt oppkavet om at det var krig i Oslo, og at det hadde blitt bombet.

Jeg spratt opp og slo på tven og så de første bildene fra Regjeringskvartalet, der alt var grått og papir og gjenstander svevde rundt i luften, mens sårede lå på bakken...

Anonymkode: 2e9b7...9ea

[Bloodflowers]

Jeg har bursdag den dagen. Fylte 20. Hadde vært en dagstur til Sverige med faren min. På vei hjem ringte mamma og fortalte om bomben i Oslo. Vi satte på radioen i bilen og hørte nyhetene. Så kom meldingen om skyting på Utøya. Vi skjønte ingenting. Da vi var hjemme igjen så vi TV-bildene av regjeringskvartalet. Det var som å se overføring fra et annet land. Helt uvirkelig. Tallet på døde på Utøya bare vokste utover kvelden. Jeg gråt for ungdommene som var der.

Dagen etter skulle jeg feire bursdag med familien. Det kom slekt jeg ikke hadde sett på lenge, og i utgangspunktet hadde jeg gledet meg. Men jeg brast bare ut i gråt, for det å skulle feire en bursdag virket så ubetydelig og feil i en slik tid. Det har virkelig påvirket meg selv om jeg ikke kjente noen som var der. Når det er reportasjer/intervjuer av berørte på TV, begynner jeg fremdeles å gråte. Jeg kan ikke forestille meg hvilken frykt de må ha følt på. Det er bare helt ufattelig. 

[AnonymBruker]

Jeg var på shopping i byen med en venninne da bomben smalt, vi var heldigvis i en annen del av byen, men vi hørte smellet godt. Vi prøvde først å overbevise hverandre om at det antagelig bare var en gasstank, men begge fryktet terror og var redde for at det ville komme fler angrep så vi kastet oss i bilen og kjørte til en annen venninne som var på hytta. På veien til hytta kjører vi forbi Utøyakaia og jeg sier til venninnen min "Der skulle vi vært, der er det trygt."

Kort tid etterpå sitter vi utenfor hytta til venninnen vår og småprater når vi begynner å høre noen rare lyder. Hytta hennes er et stykke inn skogen, så man kan ikke se Utøya derfra men i luftlinje er det ikke så altfor langt. Vi snakket om at det var dårlig stil av ungdommene å leke med kinaputter akkurat den dagen, og at de burde hatt mer respekt for det fæle som hadde skjedd.
Etterhvert kom et helikopter og vi begynte å lure på hva som foregikk. En teori var at Gro eller en annen politikerkjendis skulle bli hentet, men vi fikk ikke det til å stemme. Vi var innom flere teorier, men aldri at vi klarte å tenke oss til hva som virkelig foregikk. Selv ikke da vi så nyhetene på nett og så på TV skjønte vi det. 
 

I ettertid har venninnen min sagt at det hun husker best fra den dagen er hvordan jeg lo da jeg sa "Der skulle vi vært, der er det trygt.", og at hun ikke klarer å slutte å spille av den filmen i hodet når hun tenker på Utøya. Jeg kan ikke huske at jeg lo da jeg sa det, men jeg husker at jeg sa det og tenkte at det var bra at leiren var på en øy for ut dit kan ingen terrorister komme så da er alle trygge der. Husker jeg tenkte på hvor ille det hadde vært hvis terroristene slo til en uke senere når det skulle være Norway cup for da kunne mange barn og ungdommer risikere å være på feil sted til feil tid, det er jo mange turister som gjerne vil se severdighetene. Vi var helt overbevist om at det var en gruppe utenlandske terrorister som hadde angrepet landet og at de ville angripe Vigelandsparken eller andre turiststeder hvis de ikke ble tatt raskt.

Anonymkode: 31055...eb9

[AnonymBruker]

Jeg fulgte med i denne tråden den dagen, og skjønte ingenting av hva som foregikk.
 

Anonymkode: 77744...f75