Hva kan regnes som "akseptabel trass" hos fireåringer?

[AnonymBruker]

Ja - hva mener du er innenfor normalen her?

Jeg har en gutt på straks 4 år som har forandret seg over natten. Ikke vanskelig for meg å håndtere alene, men han er en utfordring når vi er sammen med andre - antageligvis fordi han vet at jeg ikke tillater meg å bli så sint (ja, jeg blir sint!) ute blant andre. 

Det er mye sutring, grining og hyl om det blir brudd i forventninger. Han lyer mindre blant andre, og må ha stadige korrekser - noe som gir dårlig stemning for alle.

Vi har vært konsekvente i oppdragelsen hele veien, og er det enda. Men jeg merker at jeg er sliten, mye fordi jeg er alene med han mye av tiden, og det stadig må aktiviseres. Jeg hadde trodd at fireåringer er litt mer selvstendige enn det han viser seg å være, men det er mulig jeg har for høye forventninger og krav.

Det er en fin og oppvakt gutt vi har, sosial og pratsom. Men akkurat nå skygger oppførselen litt for dette. Det er ikke alltid sånn, men det er mye av det i forhold til før. 

 

Anonymkode: f3f19...ce1

[proghodet]

Kanskje denne er til hjelp?

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/Smabarn/Derfor_trasser_barnet_ditt___og_slik_takler_du_det/

[AnonymBruker]

En fireåring er fortsatt et ganske lite barn! Fort å overvurdere de 😊

Anonymkode: cbbc5...aa0

[AnonymBruker]

proghodet skrev (1 time siden):

Kanskje denne er til hjelp?

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/Smabarn/Derfor_trasser_barnet_ditt___og_slik_takler_du_det/

Joda - mange gode tips her, de fleste er vel klar over "fasiten" - men jobben er å klare dette til enhver tid 😅

 

Anonymkode: f3f19...ce1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En fireåring er fortsatt et ganske lite barn! Fort å overvurdere de 😊

Anonymkode: cbbc5...aa0

Jo, det forstår seg.

Jeg bare lurer på om det kan regnes som normalt det jeg beskriver. Mitt verste mareritt er å få et bortskjemt barn som ikke evner å oppføre seg. Jeg har ikke lagt til rette for det, antageligvis er jeg i overkant streng og blir litt for raskt skikkelig sint. Tro meg, jeg jobber med saken 😏

Anonymkode: f3f19...ce1

[AnonymBruker]

Helt normalt. Ta en tur på hvilken som helst campingplass nå og du vil se 3-5-åringer trasse og holde på som bare det.

Anonymkode: 39fdf...475

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Helt normalt. Ta en tur på hvilken som helst campingplass nå og du vil se 3-5-åringer trasse og holde på som bare det.

Anonymkode: 39fdf...475

Det er en marerittsituasjon for alle involverte - barnet, foreldre, tilskuere 😖 Jeg hater det intenst, det er noe med den sytingen og klagetonen jeg bare ikke takler. 

Tror jeg har arvet "svartsinnet" av min far. Jeg hater det, men klarer ikke alltid å styre meg. Han kjeftet mye og ofte, og ofte på helt urimelig grunnlag. Det gjorde at jeg alltid gikk på tå hev hjemme, og gruet meg til å være alene med han. Han er en av min sønns ivrigste kritikere, og det er et mareritt å være på besøk hos foreldrene mine 😐 Huset skal være plettfritt, det kan bare lekes sånn og sånn, mye kjeft og frustrasjon. Han tåler ingenting av grining og hyling, og babler i vei om at sønnen vår er et "produkt av dagens samfunn" (!!!). Jeg har lyst å si til min far at det er faen meg han også. Det er ikke akkurat han som har lagt ned innsatsen i oppdragelsen av meg og mine søsken, men å kjefte, det kunne han. Jeg hater han for dette. Hadde ikke min mor vært den hun er - den trygge basen - hadde jeg slitt enda mer i dag.

Jeg merker at jeg sliter med slikt sinne selv, og at jeg veldig lett gråter dersom det er kjefting rundt meg/mot meg, og har vansker med å kommunisere om ubehagelige ting med partneren min. Jeg tror ikke jeg fikk lov til å uttrykke meg skikkelig i barndommen, at jeg alltid måtte tenke meg om og tenke på hva jeg kunne si for at det skulle være "riktig".

Sukk.

Anonymkode: f3f19...ce1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er en marerittsituasjon for alle involverte - barnet, foreldre, tilskuere 😖 Jeg hater det intenst, det er noe med den sytingen og klagetonen jeg bare ikke takler. 

Anonymkode: f3f19...ce1

Jeg har en 8-åring som fortsatt har "klagetonen" du beskriver. Alt som kommer ut av munnen hans er en klage eller i en sytete tone. Denne ferien har jeg holdt på å bli fullstendig gal. Han har fått alt han har ønsket seg, og det er bare syting dagen lang.

Det er veldig vanskelig å vite hva man skal tolerere fra en 4-åring, 5-åring eller 8-åring. Mannen mener han er en normal 8-åring, jeg mistenker at gutten er bortskjemt. Kanskje skulle noen av disse tingene vært slått hardere nedpå mens han var på alder med din gutt. 

Jeg vet i hvert fall at det hadde vært nulltoleranse for den slags oppførsel da jeg var barn. Mannen mener at min oppdragelse var altfor streng. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: e69e0...066

[AnonymBruker]

Man kan lære en fireåring korrekt toneleie, dvs ikke sutrende tone. Det kan selvsagt ikke læres midt i et meltdown, men ellers. 

Sutring er noe jeg ikke holder ut, og datteren min har flere ganger begynt igjen med sutrete kommunikasjon. Det må man avlære. 

Trass? Det blir gjerne mye trass i begynnelsen av ferien fordi vi slipper opp på så mange regler at barna blir utrygge. 

Anonymkode: f020d...fd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Man kan lære en fireåring korrekt toneleie, dvs ikke sutrende tone. Det kan selvsagt ikke læres midt i et meltdown, men ellers. 

Sutring er noe jeg ikke holder ut, og datteren min har flere ganger begynt igjen med sutrete kommunikasjon. Det må man avlære. 

Trass? Det blir gjerne mye trass i begynnelsen av ferien fordi vi slipper opp på så mange regler at barna blir utrygge. 

Anonymkode: f020d...fd1

Hvor gammel er datteren din? Kan du gi et eksempel på hvordan du avlærer "sutrete" kommunikasjon?

Jeg sliter med dette selv, men jeg har kanskje noe lav toleranse for sutring. Min mening er at gutten syter og har en konstant klagestemme, mannen mener at jeg er for streng. Jeg mener forøvrig også at man skal lære å oppsøke den man snakker til og gå til rommet der vedkommende er, ikke rope fra rom til rom, men der mener mannen også at jeg krever mye. Det handler antakeligvis om hvordan vi selv er oppdratt.

Anonymkode: e69e0...066

[AnonymBruker]

Jeg tenker at sutring kan man ta tak i. Be barnet ta frem den vanlige stemmen. Om barnet sutrer mye over tid, se om det har udekkede behov (reelle, type mat, søvn, aktivitet etc) og prøv å dekke disse. Fortsatt be de om å snakke med vanlig stemme, si at du ikke forstår.

I forhold til følelser. Fireåringer er uregulerte og trenger hjelp til regulering. Aksepter følelsen, sett navn på den og prøv å forstå. Dette er ikke det samme som å aksepterte atferden! Atferd bør korrigeres. Prøv å beholde roen. Barna har godt av trygge, fleksible og sunne grenser.

Anonymkode: cbbc5...aa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er datteren din? Kan du gi et eksempel på hvordan du avlærer "sutrete" kommunikasjon?

Jeg sliter med dette selv, men jeg har kanskje noe lav toleranse for sutring. Min mening er at gutten syter og har en konstant klagestemme, mannen mener at jeg er for streng. Jeg mener forøvrig også at man skal lære å oppsøke den man snakker til og gå til rommet der vedkommende er, ikke rope fra rom til rom, men der mener mannen også at jeg krever mye. Det handler antakeligvis om hvordan vi selv er oppdratt.

Anonymkode: e69e0...066

Når man skal snakke sammen, så er jeg helt enig i at man ikke skal rope fra annet rom. Her tror jeg det er lurt å gå foran som et godt eksempel selv. Mange som går i den fellen selv.. Og minne barnet vennlig på det. 

Anonymkode: cbbc5...aa0

[AnonymBruker]

Jo mer sint du er, jo mer trass får du.

Anonymkode: 6d26b...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jo mer sint du er, jo mer trass får du.

Anonymkode: 6d26b...273

Jeg forstår det, og jobber med saken. For vår del, er det ikke så problematisk hjemme. Rammene er stabile og trygge, gutten vet hva han har å forholde seg til her. Men det er blant andre at han og sitt fort tar overhånd - akkurat som at han da tør å slippe løs alt han har av følelser i kroppen, og kan opptre som en umulius. 

Anonymkode: f3f19...ce1

[AnonymBruker]

Barnet ditt er helt normalt med en normal oppførsel for en 4-åring. Jeg skjønner du blir frustrert, men du har nødt til å beholde roen når det står på. 4-åringen gjør så godt han kan. 
Det er nå du kan gå foran med et godt eksempel med å vise hvordan man kan reagere og oppføre seg når sinnet tar over. 
Kanskje du også trenger å oppsøke hjelp for å jobbe med dine følelser? Jeg kjenner meg nemlig igjen i mye av det du beskriver.
Jeg vil på det sterkeste anbefale COS-kurs, ALLE foreldre burde ta det kurset. Her lærer man både om hvordan møte barnet sine følelser, samt bli mer kjent med ditt eget reaksjonsmønster. 
Søk opp hvor/når det er kurs i din kommune, det er ofte lang ventetid på disse.

Anonymkode: b3322...843

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Barnet ditt er helt normalt med en normal oppførsel for en 4-åring. Jeg skjønner du blir frustrert, men du har nødt til å beholde roen når det står på. 4-åringen gjør så godt han kan. 
Det er nå du kan gå foran med et godt eksempel med å vise hvordan man kan reagere og oppføre seg når sinnet tar over. 
Kanskje du også trenger å oppsøke hjelp for å jobbe med dine følelser? Jeg kjenner meg nemlig igjen i mye av det du beskriver.
Jeg vil på det sterkeste anbefale COS-kurs, ALLE foreldre burde ta det kurset. Her lærer man både om hvordan møte barnet sine følelser, samt bli mer kjent med ditt eget reaksjonsmønster. 
Søk opp hvor/når det er kurs i din kommune, det er ofte lang ventetid på disse.

Anonymkode: b3322...843

Jo, det er helt sikkert riktig alt du skriver. Sitter litt langt inne å melde seg på noe sånt. Jeg er oppegående, og vet at mine sinnereaksjoner ofte kan være feil og bidra til det motsatte av det jeg ønsker. Men det er blitt bedre, jeg er veldig bevisst på dette. Spesielt etter besøk hos mine foreldre over tre dager, som vi kom hjem fra for noen dager siden - min far viste seg fra sine mest motbydelige sider, og minnet meg på hvordan jeg IKKE vil være. Den kødden.

Er det noen av dere andre som synes at besøk hos besteforeldre er vanskelige? Jeg føler at gutten min ikke får være 4 år der, det beste for dem er å få besøk av et voksent barnebarn som er stille og rolig 😐 Det synes jeg er ufattelig trist, og det kommer til å bli lenge til vi besøker dem igjen.

Anonymkode: f3f19...ce1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja - hva mener du er innenfor normalen her?

Jeg har en gutt på straks 4 år som har forandret seg over natten. Ikke vanskelig for meg å håndtere alene, men han er en utfordring når vi er sammen med andre - antageligvis fordi han vet at jeg ikke tillater meg å bli så sint (ja, jeg blir sint!) ute blant andre. 

Det er mye sutring, grining og hyl om det blir brudd i forventninger. Han lyer mindre blant andre, og må ha stadige korrekser - noe som gir dårlig stemning for alle.

Anonymkode: f3f19...ce1

Her tar du ham til siden unna alle andre og gir ham samme tilbakemelding som når dere alene. Hører han ikke etter, så drar dere hjem.

Anonymkode: 1e882...d28

[Gjest Albbas]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er en marerittsituasjon for alle involverte - barnet, foreldre, tilskuere 😖 Jeg hater det intenst, det er noe med den sytingen og klagetonen jeg bare ikke takler. 

Tror jeg har arvet "svartsinnet" av min far. Jeg hater det, men klarer ikke alltid å styre meg. Han kjeftet mye og ofte, og ofte på helt urimelig grunnlag. Det gjorde at jeg alltid gikk på tå hev hjemme, og gruet meg til å være alene med han. Han er en av min sønns ivrigste kritikere, og det er et mareritt å være på besøk hos foreldrene mine 😐 Huset skal være plettfritt, det kan bare lekes sånn og sånn, mye kjeft og frustrasjon. Han tåler ingenting av grining og hyling, og babler i vei om at sønnen vår er et "produkt av dagens samfunn" (!!!). Jeg har lyst å si til min far at det er faen meg han også. Det er ikke akkurat han som har lagt ned innsatsen i oppdragelsen av meg og mine søsken, men å kjefte, det kunne han. Jeg hater han for dette. Hadde ikke min mor vært den hun er - den trygge basen - hadde jeg slitt enda mer i dag.

Jeg merker at jeg sliter med slikt sinne selv, og at jeg veldig lett gråter dersom det er kjefting rundt meg/mot meg, og har vansker med å kommunisere om ubehagelige ting med partneren min. Jeg tror ikke jeg fikk lov til å uttrykke meg skikkelig i barndommen, at jeg alltid måtte tenke meg om og tenke på hva jeg kunne si for at det skulle være "riktig".

Sukk.

Anonymkode: f3f19...ce1

Sjekk ut nettsiden littsint.no. Der er det lenker til artikler og podcaster om hvordan jobbe med dette, og oppfordring til at du kan kontakte familievernkontoret for å få litt rådgivning hvis du trenger hjelp. Det er ikke lett å håndtere de følelsene alene, og jeg syns det virker mer som du trenger verktøy til å håndtere dine egne følelser, enn hvordan oppdra sønnen din. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jo, det er helt sikkert riktig alt du skriver. Sitter litt langt inne å melde seg på noe sånt. Jeg er oppegående, og vet at mine sinnereaksjoner ofte kan være feil og bidra til det motsatte av det jeg ønsker. Men det er blitt bedre, jeg er veldig bevisst på dette. Spesielt etter besøk hos mine foreldre over tre dager, som vi kom hjem fra for noen dager siden - min far viste seg fra sine mest motbydelige sider, og minnet meg på hvordan jeg IKKE vil være. Den kødden.

Er det noen av dere andre som synes at besøk hos besteforeldre er vanskelige? Jeg føler at gutten min ikke får være 4 år der, det beste for dem er å få besøk av et voksent barnebarn som er stille og rolig 😐 Det synes jeg er ufattelig trist, og det kommer til å bli lenge til vi besøker dem igjen.

Anonymkode: f3f19...ce1

Jeg har ikke noe godt svar på det du spør om i hovedinnlegget, utover den linken du har fått fra Bufdir, med hva vi begge vet det er lurt å prøve å forholde seg til. 

Jeg vil bare si at du er i hvert fall ikke alene. Jeg har fått omtrent samme type oppdragelse og har omtrent samme type forhold til min far. Og noe av det siste jeg vil er å bli sint og kjefte på treåringen. Nå jobber jeg med det samme med meg selv som med henne egentlig. Følelsen er helt ok, bare ikke atferden (f.eks. kjefte eller slå lillesøster). Jeg har helt klart et vanskelig forhold til sinne. Jeg nærmest forakter det. Og det er egentlig en naturlig og viktig følelse. Og ja, jeg syns det er slitsomt med besøk hos besteforeldrene. 

Jeg liker boka "Sinte barn og sinte voksne" av A. H. V. Hagen veldig godt . 

Anonymkode: 5bc22...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jo, det er helt sikkert riktig alt du skriver. Sitter litt langt inne å melde seg på noe sånt. Jeg er oppegående, og vet at mine sinnereaksjoner ofte kan være feil og bidra til det motsatte av det jeg ønsker. Men det er blitt bedre, jeg er veldig bevisst på dette. Spesielt etter besøk hos mine foreldre over tre dager, som vi kom hjem fra for noen dager siden - min far viste seg fra sine mest motbydelige sider, og minnet meg på hvordan jeg IKKE vil være. Den kødden.

Er det noen av dere andre som synes at besøk hos besteforeldre er vanskelige? Jeg føler at gutten min ikke får være 4 år der, det beste for dem er å få besøk av et voksent barnebarn som er stille og rolig 😐 Det synes jeg er ufattelig trist, og det kommer til å bli lenge til vi besøker dem igjen.

Anonymkode: f3f19...ce1

Skjønner at det kan sitte langt inne, men nettopp fordi du er oppegående er du snart nok til å melde deg på fordi du skjønner at det er til hjelp både for deg og barnet. Det er faktisk oppegående foreldre som er på disse kursene.😉 Og husk det er kurs, ikke terapi. Vi slet med det samme med vår 4-åring, og det kurset hjalp oss masse. Og det er MANGE som hadde hatt mye å lære der. Er en grunn til at det er ventetid og lange køer. Men kjempebra at du er bevisst på dette med sinnereaksjoner, det er et godt steg i riktig retning. 
 

Besteforeldrene her er av den gamle generasjonen og ikke på langt nær like pedagogiske som oss, så skjønner hva du mener. Men med tanke på hvordan du beskriver faren din hadde jeg sagt klart og tydelig i fra til ham, eller la være å utsette barnet for besøk hos de. Barnet kommer ikke til å sitte igjen med gode følelser/minner i ettertid uansett om han bare får tilsnakk.😔

Anonymkode: b3322...843