Er livet lettere og "bedre" med enebarn?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har ett barn på ett år. Vi har snakket sammen og blitt enige om å ikke få flere barn. Vi ser for oss at med kun ett barn er det mulig å få tid til de tingene vi likte og gjorde før vi fikk barn. Med flere barn blir man kanskje som naboene våre med sine tre unger og som flyr rundt som gale omtrent hver dag. Jeg fatter ikke at de har tid til seg selv oppi alt det styret.

Noen med enebarn som kan si litt om hvordan det er? Får dere tid til reise, hobbyer, karriere osv?

Anonymkode: ba673...eb7

[AnonymBruker]

Spørs hvor sosialt enebarn dere har. Vårt enebarn må ha noen rundt seg hele tiden, så enten må vi invitere noen til å leke med han, ellers må vi leke med han. Ser flere søskenpar som underholder hverandre, slik at det blir totalt sett mindre krevende for foreldrene... Men ikke sikkert deres barn er så utadvendt og sosialt, da.

Anonymkode: bf3b7...ec4

[AnonymBruker]

Men søsken? Det viktigste med flere enn ett barn er jo at barna får med seg en nær og viktig relasjon som de får beholde hele livet.

Anonymkode: d85f8...a2c

[AnonymBruker]

Har selv ett alenebarn som blir 10 i år. Har alltid sagt at om kjæresten min ikke vil ha ett barn til så forlater jeg han. Men nå de siste dagene er jeg blitt litt usikker på om jeg faktisk vil ha ett barn til likevel. Nå ha jeg annenhver helg barnefri å jeg virkelig nyyter friheten. Så er litt i tenkeboksen selv.

Anonymkode: 8c2b9...a86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men søsken? Det viktigste med flere enn ett barn er jo at barna får med seg en nær og viktig relasjon som de får beholde hele livet.

Anonymkode: d85f8...a2c

Hvorfor er det så viktig? Barnet får jo venner som kommer og går, og når han blir eldre så får han seg sikkert egen familie.

Anonymkode: ba673...eb7

[AnonymBruker]

Vi har én gutt på 4 år. Mer enn nok, frister ikke med flere. Trives ikke med småbarnsfasen, utrolig slitsomt. Aldri fred å få, må alltid passes på og hakkes på i besøk hos andre fordi trangen til å ta på alt og utforske alt som ikke er lov, er enorm. Blir et irritasjonsmoment for alle rundt, og det blir bare dårlig stemning. I tillegg er jeg mye alene med han, siden far jobber offshore.

Det føles veldig ensomt fordi vi er mye alene. Når kvelden kommer, sitter jeg låst i huset. Aldri mulig å komme seg ut på tur alene, få FRED.

Ikke kan de leke pent og rolig sammen heller, om vi har besøk eller er på besøk hos andre.

I tillegg er alle besteforeldre opptatt av å ha et plettfritt hjem, istedenfor å bare tåle litt aktivitet og støy den lille stunden vi er på besøk. Har ingen avlastning der.

Kjenner det suger all livslyst ut av meg. Så nei - aldri flere barn! 

Anonymkode: d538b...3dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Men søsken? Det viktigste med flere enn ett barn er jo at barna får med seg en nær og viktig relasjon som de får beholde hele livet.

Anonymkode: d85f8...a2c

Man setter ikke barn til verden for å gi noen en bestevenn, selv om tanken er fin.

Man gjør det fordi man selv ønsker, ha tid, økonomi og kapasitet. Noe annet er veldig ufornuftig og uansvarlig. 

Anonymkode: 9191f...1b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man setter ikke barn til verden for å gi noen en bestevenn, selv om tanken er fin.

Man gjør det fordi man selv ønsker, ha tid, økonomi og kapasitet. Noe annet er veldig ufornuftig og uansvarlig. 

Anonymkode: 9191f...1b1

Jeg refekterte aldri over egen kapasitet, bare fulgte sauseflokken og fikk to tette. Fordi alle andre hadde det så idyllisk med mange barn trodde jeg, aldri noen utfordringer tilsynelatende. Jeg ble utbrent og skilt, så jeg stoppet på to barn for å si det sånn. 

Anonymkode: 4b8b0...2dd

[AnonymBruker]

*Saueflokken 

Anonymkode: 4b8b0...2dd

[AnonymBruker]

Jeg har et barn alene. Det er alt jeg har kapasitet til og jeg begynner å bli så gammel at det er urealistisk med flere barn. Tror det er en biologisk drivkraft i oss som gjør at vi får lyst på flere barn. Jeg hadde garantert fått et barn til om jeg kunne, for så å bli helt utmattet av det😅Det jeg trøster meg med er at vi kan gjøre mye hyggelig sammen. Reise, gå på museum osv. Tror neppe jeg hadde blitt dobbelt så lykkelig med 2 barn. Mine ærlige venner jeg har rundt meg forteller at det er veldig slitsomt med to stk og de anbefaler det ikke. De få jeg kjenner med bare ett barn har verdens fineste barn og koser seg masse. De er ikke slitne og de har god økonomi. 

Anonymkode: c8b01...606

[Era Vulgaris]

Man må jo selv finne ut av hva som er riktig for seg og sin familie. Selv om veldig mange får mer enn ett barn, passer ikke det for alle. Det bør heller ikke spille noen som helst rolle hva andre synes og mener, det er helt og holdent et personlig valg. Søsken kan få et godt forhold, men de kan også få det motsatte. Noen enebarn kan savne søsken, andre ikke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Men søsken? Det viktigste med flere enn ett barn er jo at barna får med seg en nær og viktig relasjon som de får beholde hele livet.

Anonymkode: d85f8...a2c

Ikke alle har en nær relasjon til søsken. Snakker av egen erfaring.

Anonymkode: 09bf6...5ae

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

*Saueflokken 

Anonymkode: 4b8b0...2dd

Sauseflokken😂Et vel så godt uttrykk

Anonymkode: c8b01...606

[AnonymBruker]

Grunnen til at det var lettere å ha flere barn før, er at mor i aller største grad var den som tok seg av barna. Hjemmeværende eller jobbet svært lite. Og de aksepterte det - utrolig nok. Barn og hus som stimuli (!!!). Far var bare en figur i huset, og det han bidro med, var kjeft og korreksjon. Han måtte få fred, Gud vite. Jeg kjenner at jeg før hadde tatt selvmord enn å levd et slikt liv. 

Anonymkode: d538b...3dd

[Slitenmamma]

Vi har ett barn på 5 år, kunne aldri I verden fått flere for vår del.  Fordi når ungen er lagt har jeg tid til meg selv, som storsett er å ligge på sofaen 😂 Er enklere å reise rundt omkring med bare ett barn, mindre å passe på.  Og når han er aktivisert av seg selv ja så kan jeg sitte eks her på KG 😁 

Er er ikke ett ekstremt sosialt barn, så ja vi må ofte delta og få han aktivisert. Hadde nok vært lettere å få aktivisert om de var to,men er ikke verdt det for vår del. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Man setter ikke barn til verden for å gi noen en bestevenn, selv om tanken er fin.

Man gjør det fordi man selv ønsker, ha tid, økonomi og kapasitet. Noe annet er veldig ufornuftig og uansvarlig. 

Anonymkode: 9191f...1b1

Javell. Vet ikke hvor i innlegget mitt du leste at tid, økonomi og kapasitet ikke må ligge til grunn for å få barn. Om det er ett eller åtte. 🤷🏻‍♂️ 

Men likefullt mener jeg at den viktigste grunnen til å få mer enn ett barn er for barnas egen skyld. 

Anonymkode: d85f8...a2c

[AnonymBruker]

Det er krevende med to barn, ja, det er dobbelt så mye støy og dobbelt så mye å rydde opp  MEN: De aktiviserer hverandre og leker sammen, så det å ha flere barn avlaster foreldrene også. Man slipper også at enhver ferieaktivitet er «kjedelig» med mindre man inviterer med seg en venn, for de har søsken som lekekamerater (fortsetter dog at aldersforskjellen ikke er alt for stor.

Anonymkode: db777...f73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Man setter ikke barn til verden for å gi noen en bestevenn, selv om tanken er fin.

Man gjør det fordi man selv ønsker, ha tid, økonomi og kapasitet. Noe annet er veldig ufornuftig og uansvarlig. 

Anonymkode: 9191f...1b1

Det ene utelukker ikke det andre.

Anonymkode: 666e2...680

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og kan dele min opplevelse. Som barn hadde jeg det fint som enebarn. Foreldrene mine hadde mye tid til kun meg og jeg hadde derfor deres fulle oppmerksomhet stort sett hele tiden. De hadde god økonomi som gjorde at vi kunne reise på mange ferier. Og vi gjorde alltid mye gøy på feriene, mange fornøyelsesparker, museum og andre aktiviteter. Jeg var flink til å finne på ting selv, og har blitt svært selvstendig som voksen. Da jeg var barn ønsket jeg meg søsken, og håpte på det, men det ble aldri. Jeg ble sjalu da vennen mine fikk flere søsken. Foreldrene mine ønsket seg flere barn, og delte sine tanker rundt prøverør med meg. Det burde de nok droppet siden det ga falske forhåpninger. Tror det er lurt og fortelle barnet ditt at det ikke blir søsken. Når det er sagt så var ikke dette noe som plaget meg mye som barn på den måte at jeg var trist. 

Som voksen har savnet vært større etter søsken. Foreldrene mine har hatt mange helseproblemer, og til tider har det vært tyngende å følge de opp og hjelpe dem som eneste barn. Jeg savner også nærheten som mange søsken har som voksne. Heldigvis har jeg et godt bånd til mannen min sin søster, og det hjelper mye på. 

Jeg har selv valgt å få tre barn, siden jeg alltid har savnet å ha en større familie. 

Som foreldre tror jeg livet blir lettere med bare ett barn. Og dersom man ikke har kapasitet til flere bør man ikke få flere bare for å gi barnet et søsken. Verdien av å ha foreldre som er lykkelige, mye omsorg og kapasitet er større. 

Anonymkode: 996c3...d52

[Gjest Hvemsomhelst]

Opprinnelig ville jeg ikke ha barn, men en gang banket barnevernet på døren og spurte om jeg kunne ta til meg et fosterbarn som var i familien.  Jeg protesterte vilt. Jeg visste ikke opp-ned på et barn og sa NEI.  Så gikk de til mine foreldre, som påvirket mannen min. Vi var nygifte, og barnet kom. Under 6 måneder gammel.  Jeg smeltet jo for det lille vesenet, og var bare 22. Det ble styr og kaos, for jeg jobbet jo fullt og måtte organisere i hytt og pine. Da vi hentet ham på sykehuset, satte vi ham i en babystol midt på salongbordet og bare beundret vidunderet, snakket, dikket og tok ham opp.  Han var dessverre mishandlet pga uvitenhet og lå 2 måneder på sykehuset der vi hentet ham. Nyyydelig baby.  Verdens beste, som alle andre babyer.

5 år etterpå adopterte vi lille og laget et søsken… så ja, tja.  De har dessverre ikke så god kjemi som jeg skulle ønske.

den minste viste seg å være veldig skarp, og storebror var helten frem til skolestart. Så ble det dessverre slutt på det.

Endret 18. juli 2021 av Hvemsomhelst