Vanlig å krisemaksimere etter man får barn?

[AnonymBruker]

Etter jeg fikk barn så ser jeg farer og mulige ulykker hver gang vi skal gjøre noe nytt, ukjent eller noe jeg ikke føler meg trygg på.

bare det å besøke folk med hunder, jeg er livredd for ar hunden plutselig skal klikke å skade barnet.

når vi skal kjøre småbåt er jeg livredd og ligger oppe på natta fordi jeg ser for meg at vinden blåser opp og bølgene slår båten over ende. Så jeg planlegger alle mulige overlevelsesmetoder.

Bare hvis vi skal kjøre langt er jeg alltid i beredskap for om vi skal kræsje, eller overtenker hvordan jeg skal gjøre det om barnet blir bilsyk. 
 

hva gjør jeg om vi trenger hjelp på ei hytte langt unna nærmeste sykehus/legevakt. Jeg har hatt en del smerter i det siste som har krevd legevakt og intravenøst 2 ganger de siste 3 mnd, så jeg er såklart livredd for at dette skal skje når vi skal bort i sommerferien.

Med andre ord, jeg føler meg bare trygg her hjemme hvor vi har alt vi trenger i nærheten…

Anonymkode: 0e5ff...cc1

[Million]

Velkommen til livet som mor. Sånn ble jeg også. Det var til å bli sprø av. Jeg så for meg at alle mulige ting kunne tilstøte barnet, i alle situasjoner. Det var forferdelig slitsomt.

Det har roet seg ned LITT når barnet ble voksent, men fremdeles er jeg redd for at noe skal skje min voksne sønn. For eksempel har han fått førerkort for noen måneder siden, og kaster seg ut i Oslo-trafikken hver dag på vei til oppdrag osv i jobben. Det bekymrer meg, fordi til og med faren hans som har hatt lappen i 35 år synes Oslo-trafikken er vanskelig...

Men ja. Det er alltid noe å bekymre seg for og bli redd for når det gjelder barna våre. Man må bare prøve og ikke la alle redslene hemme barnets hverdag og gå inn for å leve normalt.

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig! Bruker du instagram? Kontoen Mammakurs drives av en psykolog og har en del stories om løvemammahjernen, kanskje det er nyttig for deg

Anonymkode: 95782...190

[AnonymBruker]

Kan ikke si jeg kjenner meg igjen 

Anonymkode: 26b3f...3f9

[AnonymBruker]

Jeg vil si jeg blir lettere bekymret etter jeg har fått barn, men heldigvis ikke i den grad at det går utover livskvaliteten min. 

Men hendelser som oppstår hos andre kan trigge til angst. I fjor døde et lite barn i kommunen jeg er bosatt i etter det falt i elven, dette grublet jeg mye på. Slike hendelser får meg til å tenke at det like gjerne kunne vært mitt barn. 

 

Anonymkode: dd976...532

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kan ikke si jeg kjenner meg igjen 

Anonymkode: 26b3f...3f9

Samme her

Anonymkode: 93f83...d8d

[AnonymBruker]

Jeg krisemaksimerer ikke på hverdagslige ting, er egentlig ganske avslappet. Men skal vi til dyreparken, da får jeg nesten ikke sove fordi jeg er redd ungene skal falle ned i løveinnhegningen  (de er 7 og 4, og sånn er jeg hvert år)

Anonymkode: b0364...370

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk du da barn?

Anonymkode: 76d8b...0aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvorfor fikk du da barn?

Anonymkode: 76d8b...0aa

Hvorfor eksisterer du? 

Anonymkode: 5e738...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvorfor fikk du da barn?

Anonymkode: 76d8b...0aa

Ja, fordi dette var nok noe hun visste om FØR hun fikk barnet 🤦‍♀️

Anonymkode: 6d505...79c

[AnonymBruker]

Jeg har vært slik i lang tid etter jeg fikk barn. Jeg var redd det skulle komme et steinras når jeg gikk tur med vogn eller jeg skulle falle og vogna forsvant rett mellom åpningen av autovernet og bli påkjørt av en trailer og tusen andre ting.  Worst case scenario absolutt hele tiden! Har endelig fått behandling som hjelper meg, og har tydeligvis hatt angst i mange år som ble kraftig forverret av å få barn. Selfølgelig er jeg fortsatt bekymret, det vil man alltid være som mor. Men langt i fra så stor grad som før! Jeg tenker hvis det går ut over livskvalitet og søvn kan det være en grunn for å be om hjelp. 

Anonymkode: 3c84d...ed1

[AnonymBruker]

Datteren min prøvde å klatre inn i tigerinnhegningen da hun var 5-6 år... Den var "rømningssikker" for tigerne, men fra publikumssiden var det en 120 cm høy mur og så et 3-4 meters fall ned i en vollgrav. Det klarer en femåring LETT å komme seg over, tydeligvis. 

Ellers har jeg aldri vært redd for å møte på elg og bjørn når jeg har gått tur tidligere, men det ble jeg plutselig da jeg begynte å trille vogn. Så gikk jeg omtrent på 3 elg en dag og de ble reddere enn jeg ble, så da var jeg iallefall kurert for elgefrykten.

Men ja, det er mye man ikke trenger å være redd for som voksen, som lett kan skade/drepe et barn - fordi de ikke skjønner at det er farlig, eller bare fordi de er mindre og svakere. 

Anonymkode: 7f676...e98

[AnonymBruker]

Ja jeg er helt hysterisk. Men baby var på intensiven etter fødsel, så det ble nok ekstra ille pga det. Vanskelig å si om det hadde vært like ille uten den erfaringen. Men jeg føler meg litt ødelagt, klarer ikke kose meg når jeg er ute, ser bare farer. Det er veldig tøft og samtidig en samboer som ikke forstår. 

Jeg antar at det blir bedre. Har bare akseptert at akkurat nå er det sånn. Ei bekymret mor er ei god mor, trøster meg med det.

Men ja, det er tøft å bli mor. Virker som folk sliter mer i dag enn før, eller så ble det ikke snakket om før? Mistenker at all informasjonsflyten på internett gjør folk mer paranoide og skaper tanker man kanskje ellers aldri ville hatt. Vet ikke. 

Anonymkode: d8e0d...3e8

[AnonymBruker]

Million skrev (På 18.7.2021 den 6.26):

Velkommen til livet som mor. Sånn ble jeg også. Det var til å bli sprø av. Jeg så for meg at alle mulige ting kunne tilstøte barnet, i alle situasjoner. Det var forferdelig slitsomt.

Det har roet seg ned LITT når barnet ble voksent, men fremdeles er jeg redd for at noe skal skje min voksne sønn. For eksempel har han fått førerkort for noen måneder siden, og kaster seg ut i Oslo-trafikken hver dag på vei til oppdrag osv i jobben. Det bekymrer meg, fordi til og med faren hans som har hatt lappen i 35 år synes Oslo-trafikken er vanskelig...

Men ja. Det er alltid noe å bekymre seg for og bli redd for når det gjelder barna våre. Man må bare prøve og ikke la alle redslene hemme barnets hverdag og gå inn for å leve normalt.

Lol det gir seg altså aldri. 

Anonymkode: d8e0d...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvorfor fikk du da barn?

Anonymkode: 76d8b...0aa

Det er noe som endrer seg i hjernen, det er ikke nødvendigvis noe man kan forutse.

Anonymkode: 95782...190

[AnonymBruker]

Høres ut som flere av dere hadde hatt godt av å oppsøke hjelp. For både barnet og partners skyld.

Anonymkode: 93f83...d8d

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke slik selv, men kjenner andre mødre som har det, og sliter mye med det. Det høres vondt og slitsomt ut, og om det lager begrensninger eller at man rett og slett har det mye vondt pga frykt og bekymring uten å være i umiddelbar fare, ville jeg søkt hjelp.  

Det er vanlig å bli mer bekymret når man har fått barn, man har jo virkelig fått noe man ikke må, ikke kan, miste. Jeg kan i blant kjenne en fæl bølge av frykt for at noe spesifikt skal skje barna mine, gjerne trigget av at jeg hører om noe som har skjedd med andre. Men den går over igjen. Jeg er på ingen måte i en slik konstant beredskap som TS beskriver. Og jeg krisemaksimerer ikke. Men jeg har stunder hvor jeg plutselig blir redd for at jeg ikke er redd nok. 

Anonymkode: 50953...f43

[AnonymBruker]

Jeg krisemaksimerer helt enormt selv etter baby kom! Alt er farlig og skummelt. 

Men jeg er blitt veldig flink til å utfordre meg selv. Er det skummelt? Ja, da gjør jeg det. Med puls i hundreoghelvete, men jeg gjennomfører og lærer at det ikke er så farlig og skummelt likevel. 

Min greie nå om dagen er "hva om det begynner å brenne mens vi sover". Jeg har foreløpig ikke pakket noen "brannbag", men jeg har veldig lyst til det. 

Anonymkode: 642df...a91

[AnonymBruker]

Jeg er nok det mest ekstreme tilfelle her, og ja jeg får hjelp. Foreløpig ikke noe å skryte av. Men dog hjelp.

 

jeg har en beredskapsplan for alt. Bilturer. Byturer. Fjellturer. Butikktur. Ennhvisomat ved matbordet. Enhvisomat barnet får i seg noe. Faller. Skader seg. 
feber og omgangssyke er alltid uhelbredelig sykdom i hodet mitt. Ganske slitsomt i grunn. 
 

jeg tar med barnet mitt lege en gang for mye. 
men jeg er fremdeles livredd. Jeg er redd for alt og jeg er redd jeg skal miste det kjæreste jeg Jar uten å ha gjort nok. Og det er nok der det ligger. Frykten for å ikke ha gjort nok. 
 

jeg leste en artikkel av en kjent psykolog. Han mente all denne frykten vi føler må, er at vi ikke klarer p henge med i utviklingen til barna og alle fasene de de all igjennom. Kanskje er det noe i det. 
 

 

hilsen hun som får hjelp og uten at hun er noe roligere av den grunn. 

Anonymkode: d5f83...d2c

[AnonymBruker]

Jeg bekymrer meg mye etter jeg fikk barn ja, tror det er ganske normalt. Krisemaksimeringen har endret seg etter alderen på barna. Husket det var skikkelig ille når de startet på skolen og skulle etterhvert begynne å bevege seg alene til venner og skolen. Å fy det var fælt! Jeg har blitt bedre, men er nå veldig bekymret da tenårene står for døren og alt dumt de kan finne på. Tankene flyr ofte. 

Anonymkode: 8ce07...613