Vanskelig økonomiske forskjellene mellom meg og kjæresten. Langt.

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har en ekstrem forskjell i økonomien. Han har sparekonto med 1 million kroner på, og en ekstra sparekonto med en del penger på. Han eier en nedbetalt leilighet til flere millioner pga foreldrene og han han har en stabil og god inntekt. Han sine foreldre er også oppi årene, så desverre kommer de ikke til å leve så mange årene til. Når de dør arver han rundt 10 millioner kroner.

Jeg er en fattig alenemor med to barn fra tidligere. Jeg har 0 kroner på sparekonto, da jeg alltid må ta det tilbake som jeg prøver å spare. Jeg har ingen stor hjelp i familie, og når mine foreldre kanskje dør om 30-35 år så er jeg heldig å kanskje arve maks noen hundre tusen. Jeg tjener ekstremt dårlig til tross for nå utdanning og er ikke kredittverdig da jeg for en del år siden slet så mye at alt raknet til slutt og alt ballet seg på, jeg har ikke klart å ordne opp i det og sliter med å få endene til og møtes. 

Det er såklart ikke hans problem,men jeg sliter med at jeg føler at ting blir vanskelig fordi han ikke forstår at jeg ikke har eller noen gang har hatt de samme mulighetene som han. Jeg hadde ingen som kom og reddet meg. Han ønsker vi skal bli samboere og vi skal liksom gå på visninger. Han skal kjøpe huset og vi skal alle liksom bo det som en lykkelig familie. Vi skal ha separat økonomi og dele alle utgifter 50/50. Han sier at jeg liksom skal være med på verdistigning av huset, men sånn funker det ikke- alle vet at når jeg ikke eier noe av huset så faller all verdistigning på han. Jeg er redd hvordan hverdagen egentlig blir og han skjønner ikke hvorfor jeg stadig tenker på ting. Han har ingenting å tape på det, jeg har alt. Bare det å evt komme inn på leiemarkedet på nytt er ikke lett. 

Det siste nå er at han blant annet ble sur på meg ikveld når jeg sa at når jeg om maaaaange år arver det lille jeg får av mine foreldre så ønsker jeg å gi det til mine barn som forskudd på arv/gave. Dette tenkte jeg på og var lei meg over fordi min tenåring snakket om arv og spurte spørsmål tidligere den kvelden. Jeg ønsker å bidra med noe til dem, og jeg kommer ikke til å ha noen arv til dem ellers. Absolutt ingenting. Det er også snakk om min egen selvrespekt og verdighet. Jeg ønsker å gi barna noe annet i arv enn bare kopper og kar. Han ble så irritert. 

Jeg er så lei over at han ikke forstår situasjonene mine. Han mener vel jeg skal ha dem selv da, men når jeg får arv er jeg ca 70 år. Vi har lang levetid ofte i min familie. Jeg har da levd fattig og stusselig i alle år, og for å være helt ærlig så gjør det meg mer lykkelig og da kunne gi barna mine litt ekstra og bidra med noe- kanskje det virkelig kommer godt med for dem. 

Hva gjør jeg i denne situasjonen? Jeg har snakket mye med kjæresten min om ting, men jeg blir virkelig ikke forstått. 

 

 

 

Anonymkode: ac924...fac

[AnonymBruker]

Hva tenker du er alternativet? Å være særboerer og du leie liten leilighet fremfor å bo i hans større hus?

Er det dyrere for deg Åbo med han enn alene?

Anonymkode: fcd5c...d04

[AnonymBruker]

De færreste voksne mennesker baserer ikke hverdagsøkonomien på arv, og er heller ikke særlig opptatt av det. Slutt å tenk på det. Du kan dø i morgen. Det er du som lever ditt liv og tar valgene som har ført deg dit du er. Har du livsforsikring? Hvorfor tok du den utdanningen du gjorde? Har du noengang forhandlet lønn? 

Anonymkode: 67c45...7ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva tenker du er alternativet? Å være særboerer og du leie liten leilighet fremfor å bo i hans større hus?

Er det dyrere for deg Åbo med han enn alene?

Anonymkode: fcd5c...d04

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal svare på de spørsmålene, fordi jeg føler meg så utrygg rett og slett. Jeg vet heller ikke om det er dyrere for meg og bo med han eller alene, men det jeg vet er at hvis det ikke går så står jeg der kun med et par pynteputer under armen. Nå leier jeg ja, men der kan ihvertfall ingen kaste meg ut så lenge jeg betaler. Jeg leier av et trygt firma. 

Hovedproblemet her er jo at jeg er utrygg fordi jeg føler han ikke forstår "hvor jeg kommer fra". Han er ekstremt opptatt av økonomi så jeg blir jo stadig på påminnet det, og i tillegg så lurer jeg såklart hvordan det blir å bo med en mann som har så mye når jeg selv ikke har noenting. Vi kan ikke en gang dra til utlandet sammen, ikke sånne turer han trives med ihvertfall. 

Jeg vet rett og slett ikke om en mann med penger er noe. Jeg ønsker meg kun en snill mann som er kjærlig, god og morsom. Om han er like fattig så betyr det ingenting, jeg ønsker bare å være lykkelig. Når jeg har så lite så er det nesten umulig å ikke føle på det når kontrasten er så stor. 

Ts 

Anonymkode: ac924...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

De færreste voksne mennesker baserer ikke hverdagsøkonomien på arv, og er heller ikke særlig opptatt av det. Slutt å tenk på det. Du kan dø i morgen. Det er du som lever ditt liv og tar valgene som har ført deg dit du er. Har du livsforsikring? Hvorfor tok du den utdanningen du gjorde? Har du noengang forhandlet lønn? 

Anonymkode: 67c45...7ab

Jeg baserer ikke hverdagsøkonomien min på det. Jeg sa bare at jeg ønsker å gi min egen arv videre til mine barn fordi jeg ønsker å bidra med noe. Det er jo mange år til, og jeg snakket kun om det fordi barnet mitt spurte noen kjipe spørmål som fikk meg til å bli trist. 

Jeg har ingen forsikringer, med inkasso får jeg ikke forsikringer før jeg betaler ut et år når jeg evt tegner det, det har jeg ikke råd til. 

Jeg tok den utdanningen fordi det var den eneste utdanningen jeg fikk til som ung mor og alene. Jeg slet også på skolen. Jeg fikk også høre at hvis jeg tok den utdanningen var jeg sikra, sånn er det ikke for å si det sånn. Jeg kan ikke forhandle om lønn, jeg er helsefagarbeider i kommunen.  

Ts

Anonymkode: ac924...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal svare på de spørsmålene, fordi jeg føler meg så utrygg rett og slett. Jeg vet heller ikke om det er dyrere for meg og bo med han eller alene, men det jeg vet er at hvis det ikke går så står jeg der kun med et par pynteputer under armen. Nå leier jeg ja, men der kan ihvertfall ingen kaste meg ut så lenge jeg betaler. Jeg leier av et trygt firma. 

Hovedproblemet her er jo at jeg er utrygg fordi jeg føler han ikke forstår "hvor jeg kommer fra". Han er ekstremt opptatt av økonomi så jeg blir jo stadig på påminnet det, og i tillegg så lurer jeg såklart hvordan det blir å bo med en mann som har så mye når jeg selv ikke har noenting. Vi kan ikke en gang dra til utlandet sammen, ikke sånne turer han trives med ihvertfall. 

Jeg vet rett og slett ikke om en mann med penger er noe. Jeg ønsker meg kun en snill mann som er kjærlig, god og morsom. Om han er like fattig så betyr det ingenting, jeg ønsker bare å være lykkelig. Når jeg har så lite så er det nesten umulig å ikke føle på det når kontrasten er så stor. 

Ts 

Anonymkode: ac924...fac

Be om et regnestykke for hva du skal betale og kostnad for å bo, så kan du sammenligne. Du kan også be om formell leiekontrakt for å sikre at du og barnet ikke plutselig står på bar bakke. 

Anonymkode: fcd5c...d04

[AnonymBruker]

Ferie utover det du har råd til må han betale eller velge seg en partner med samme mengde penger som han selv. Evt la være å dra på ferie. 

Anonymkode: fcd5c...d04

[AnonymBruker]

Det skal også sier at jeg sitter å planlegger hvordan jeg på best mulig måte kan forbedre min økonomi, hvor jeg kan spare inn og sånt når vi flytter sammen. Jeg skal gjøre mitt, men jeg er redd at vi flere ganger vil komme i situasjoner uansett. Fordi uansett vil jeg ha mye mindre enn han og jeg vil aldri eie noe av verdi eller kunne bidra til noe stort. Jeg vil aldri være likeverdig. Han liker å dele absolutt alt på krona og det må jeg såklart respektere, men jeg vet at det vil komme situasjoner hvor jeg kanskje ikke kan det. Kanskje han må stå for noe mer enn meg en måned, og det liker han absolutt ikke. Jeg respekterer det veldig, men jeg er redd også. 

Ts

Anonymkode: ac924...fac

[lokmeister2016]

Skjønner ikke problemet her du kan jo bli forsørget av din rike mann , om han deler ting 50/50 blir de jo bra du må bare være open og ærlig om at du ikke har like god økonomi fra starten av at du sliter så vil han nokk skjønne det 

[AnonymBruker]

lokmeister2016 skrev (Akkurat nå):

Skjønner ikke problemet her du kan jo bli forsørget av din rike mann , om han deler ting 50/50 blir de jo bra du må bare være open og ærlig om at du ikke har like god økonomi fra starten av at du sliter så vil han nokk skjønne det 

Jeg kommer ikke til å bli forsørget, jeg har jo like mange utgifter sånn sett om ikke flere . Boutgiftene blir jo halvert, men jeg må jo bidra like mye som jeg pleier til mat pga jeg har barn som ikke er hans. Ellers deler vi 50/50 på ting ja, men da vil jeg også ha regninger jeg ikke pleier som kommunale avgifter og strøm vil være dyrere i et stort hus osv. I tillegg forsørger jeg jo barna mine alene med ting til dem, de er mitt ansvar og det mener jo han også. Så jeg står like mye med utgifter til dem i måneden. Jeg har to barn jeg fikk som veldig ung. Så nei, han skal ikke forsørge meg. Han er opptatt av separat økonomi. 

Jeg er 100% prosent ærlig og åpen med han om min økonomi, han vet godt hvordan jeg sliter, min gjeld og hva jeg er bekymret for. Jeg snakker åpent med han også om hva jeg tenker rundt dette, men jeg blir aldri klok på svarene tilbake. 

Ts. 

Anonymkode: ac924...fac

[Gjest parkeringsvakten]

Hva mener han med at du skal være med på verdistigningen? Skal han skrive deg inn som eier? Viss ikke høres det ut som han har tenkt å lure deg. Evt gir faen og forteller deg det han tror du vil høre. Om han mener det han sier viser han det med handling, ikke ord

[smilo]

Dette høres definitivt ut som et tapsprosjekt for din del. Hvis dere skal gjøre det slik så må leiligheten være i din prisklasse slik at du kan kjøpe deg inn når du ikke har betalingsanmerkninger lenger. Da kan dere snakke om 50/50 deling av alle kostnader. Men det mistenker jeg ikke er bra nok for ham. 

Hva vil skje når han ønsker å dra på ferie, og du ikke har penger. Har dere pratet om dette? 

Jeg tror ikke han skjønner hva dårlig råd virkelig vil si. Jeg mistenker han aldri har prøvd å ha dårlig råd, og tenker på dette som at sparekonto er litt slankere, og lønnskonto er tom. 

[PM75]

Hvorfor kan ikke han bidra mer, som sitter svært godt i det økonomisk?
 

For meg så velger man å støtte hverandre på alle måter dersom man velger å dele livet sammen. Og ja - jeg lever ut dette i praksis. Min mann har 4 barn og jeg har 1 barn. Vi tjener omtrent det samme og vi har helt felles økonomi. Dette gjør oss likeverdige og for en god base for familien & parforholdet. 
 

Ut ifra det du beskriver, så er jeg usikker på at dette blir et godt forhold for deg. Det kan virke som om forholdet har fått deg selv til å tvile på hva du har fått til i livet. Vær stolt av at du har en utdannelse, en jobb og to flotte barn! 

[AnonymBruker]

https://www.huseierne.no/alt-om-bolig/samboer/slik-kan-samboere-dele-boutgiftene/

Anonymkode: 9890a...e26

[AnonymBruker]

Det at han ikke forstår er en ting, men han blir jo sur og irritert når du prøver å snakke med han om det? For meg er det røde flagg. 

Ja, du kommer til å tape penger på å flytte sammen med ham om det blir slik. 

Jeg tenker at han burde være åpen for å dra en større del av lasset og bli med på å sikre deg økonomisk, for eksempel ved at du eier en liten del av boligen uten å være ansvarlig for lånet. Ellers tenker jeg det er en dårlig ide å flytte sammen, spesielt siden du har barn. 

Anonymkode: 12511...5fb

[Gjest Albbas]

Jeg hadde stilt som betingelse at han skal ta brorparten av utgiftene om dere flytter sammen. ELLER at han flytter til deg, betaler halve leia og lever 100% etter din standard når dere tilbringer tid sammen. 

[Maggi2]

Albbas skrev (12 minutter siden):

Jeg hadde stilt som betingelse at han skal ta brorparten av utgiftene om dere flytter sammen. ELLER at han flytter til deg, betaler halve leia og lever 100% etter din standard når dere tilbringer tid sammen. 

Enig i denne. Det høres ikke ut som en god ide for ts å flytte sammen etter planen hans per nå. 

[AnonymBruker]

man betaler vel lik prosentandel av inntekt, og ikke lik sum, dersom man har felles bolig? men syns han høres lite generøs og lite forståelsesfull ut. er du sikker på at du har falt for han? er du sikker på at du vil ha han som forbilde for barna dine?

Anonymkode: 95a8c...c46

[kisskissbangbang]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kommer ikke til å bli forsørget, jeg har jo like mange utgifter sånn sett om ikke flere . Boutgiftene blir jo halvert, men jeg må jo bidra like mye som jeg pleier til mat pga jeg har barn som ikke er hans. Ellers deler vi 50/50 på ting ja, men da vil jeg også ha regninger jeg ikke pleier som kommunale avgifter og strøm vil være dyrere i et stort hus osv. I tillegg forsørger jeg jo barna mine alene med ting til dem, de er mitt ansvar og det mener jo han også. Så jeg står like mye med utgifter til dem i måneden. Jeg har to barn jeg fikk som veldig ung. Så nei, han skal ikke forsørge meg. Han er opptatt av separat økonomi. 

Jeg er 100% prosent ærlig og åpen med han om min økonomi, han vet godt hvordan jeg sliter, min gjeld og hva jeg er bekymret for. Jeg snakker åpent med han også om hva jeg tenker rundt dette, men jeg blir aldri klok på svarene tilbake. 

Ts. 

Anonymkode: ac924...fac

Jeg hadde ikke flytta sammen med ham. Skjønner bekymringene dine godt. Ser for meg at du får et liv der det hele tiden blir ekstremt tydelig at du har lite penger, han har mye, og han er ignorant og gjerrig. 

[Whistler]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

man betaler vel lik prosentandel av inntekt, og ikke lik sum, dersom man har felles bolig? men syns han høres lite generøs og lite forståelsesfull ut. er du sikker på at du har falt for han? er du sikker på at du vil ha han som forbilde for barna dine?

Anonymkode: 95a8c...c46

Dersom man har felles bolig og betaler prosentandel av inntekt må jo dette også gjenspeiles i eierandelen.