Noen som er pårørende til noen med paranoid vrangforestillingslidelse?

[AnonymBruker]

Hvordan er det å forholde seg til vedkommende? Er det bare dårlige perioder eller «normale perioder»? 

Anonymkode: a12e7...207

[AnonymBruker]

Veldig mye bekymring knyttet til at vedkommende ikke tar gode valg for seg selv, og ikke ønsker behandling. Bekymring for at dårligere perioder skal komme. Savn etter hvordan hen var før. Og ett intenst muligens naivt håp om at hen skal bli frisk. (Uten å benytte seg av helsehjelp)

Vanskelig å snakke med vedkommende da samtalen fort dreies over på sinnsyke ting. Som telepati, romvesener, politikere som er reptilromvesener. At pesten på 1300 tallet var menneskeskapt og at menneskene i pestmassegravene egentlig er fra nåtid. Å måtte være profesjonell i møte med disse. Og ikke si det er vrangforestillinger, men forsøke å tenke høyt og rasjonelt rundt det.

Heldigvis er det lite mistenkeliggjøring av meg som person og vår relasjon. Men  når vedkommende blir sint tar hen opp noe hen mener var ett utilgivelig svik, selv om det både var nødvendig og ute av min kontroll. 

Anonymkode: 125c6...aaa

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til vedkommende, både i rolige perioder og når hen er i psykose. Som det skrives i innlegg #2, det er mye bekymringer rundt vedkommendes evne til å ta vare på seg selv og ta gode beslutninger for eget liv. Vedkommende har relativt fått en alvorlig diagnose i tillegg (ikke psykiatri), men mener selv at hen er frisk og nekter behandling. Det er ingen ting vi pårørende eller medisinsk personell kan si for å endre dette. 

I både syke og rolige perioder kan hen fremstå som manipulerende, og det er krevende å balansere mellom omsorg og unngå å bli «spist opp» selv. 

Vrangforestillingene er jo for vedkommende en realitet, og samtalene blir kun på hens prinsipper, det være seg om temaet er religion, stjernekriger, telepati, eller at vedkommende mener at alle vi nære egentlig er andre vesener som hører til på andre planeter… 

De siste årene har de dårlige periodene kommet oftere og vart lengre enn tidligere. Vi har ingen forhåpninger om at hen noen gang vil bli frisk, og er evig takknemlige for at psykiatrien her vi bor  følger opp så godt som de gjør. 

Anonymkode: f5b09...d0e

[AnonymBruker]

Tusen takk for utfyllende svar. Det er på en måte «godt» å høre at andre sliter med det samme som meg i en slik relasjon. Føler meg veldig alene oppi alt. 
 

I tilfellet jeg kjenner har det vært lange dårlige perioder, og det er vanskelig å snakke fornuft og logikk. Gamle episoder som hen ser på som krenking (hen er veldig krenkbar) går på repeat, i tillegg til tvangstanker og paranoia. 
 

Jeg lurer på om det også kan være schizofreni inni bildet - er det noe som er vanlig når det er en slik lidelse?

Anonymkode: a12e7...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Veldig mye bekymring knyttet til at vedkommende ikke tar gode valg for seg selv, og ikke ønsker behandling. Bekymring for at dårligere perioder skal komme. Savn etter hvordan hen var før. Og ett intenst muligens naivt håp om at hen skal bli frisk. (Uten å benytte seg av helsehjelp)

Vanskelig å snakke med vedkommende da samtalen fort dreies over på sinnsyke ting. Som telepati, romvesener, politikere som er reptilromvesener. At pesten på 1300 tallet var menneskeskapt og at menneskene i pestmassegravene egentlig er fra nåtid. Å måtte være profesjonell i møte med disse. Og ikke si det er vrangforestillinger, men forsøke å tenke høyt og rasjonelt rundt det.

Heldigvis er det lite mistenkeliggjøring av meg som person og vår relasjon. Men  når vedkommende blir sint tar hen opp noe hen mener var ett utilgivelig svik, selv om det både var nødvendig og ute av min kontroll. 

Anonymkode: 125c6...aaa

Det hen sier er jo helt rett. Aldri hørt om reptilmennesker før? Søk det opp

Anonymkode: bfd0e...70d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I tilfellet jeg kjenner har det vært lange dårlige perioder, og det er vanskelig å snakke fornuft og logikk. Gamle episoder som hen ser på som krenking (hen er veldig krenkbar) går på repeat, i tillegg til tvangstanker og paranoia. 

Synes du treffer godt her, slik er det for oss. Men vi har kommet så langt i det at vi ser at vi ikke kan hjelpe, og lener oss på at helsevesenet klarer dette😔

Anonymkode: 4700f...f63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Synes du treffer godt her, slik er det for oss. Men vi har kommet så langt i det at vi ser at vi ikke kan hjelpe, og lener oss på at helsevesenet klarer dette😔

Anonymkode: 4700f...f63

Det er nesten det verste; helsevesenet er i bildet, men vedkommende ønsker jo ikke hjelpen. Er så fortvilende! 
 

Hvordan kan man best beskytte seg mot å bli for involvert i vedkommendes sykdom? Det er utmattende, og fryktelig energitappende.

Anonymkode: a12e7...207

[AnonymBruker]

Jeg vet det, hos oss er de involvert men tror ikke de forstår hvor alvorlig det er.

Tok meg ett år før jeg klarte å innse at slik er det, og det er utenfor min kontroll. Man må til slutt velge sin egen lykke, men er hele tiden klar på at døren står åpen når hen er klar🌸

Anonymkode: 4700f...f63

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 

Hvordan kan man best beskytte seg mot å bli for involvert i vedkommendes sykdom? Det er utmattende, og fryktelig energitappende.

Anonymkode: a12e7...207

Jeg fikk faktisk råd av en psykiater en gang om å bryte kontakten helt fordi denne relasjonen var/er så ødeleggende for meg. Jeg har ikke klart det fordi det er et nært familiemedlem, men jeg må holde vedkommende på en armlengdes avstand, helst to, noe som egentlig er vondt for begge parter. Jeg har også egen familie å ta hensyn til, og vil ikke utsette barnet mitt for det jeg selv har opplevd. Vet dette er veldig vanlige følelser for pårørende til paranoid schizofrent som er tilfellet her, men det gjør det ikke noe lettere for det…

Anonymkode: f5b09...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg fikk faktisk råd av en psykiater en gang om å bryte kontakten helt fordi denne relasjonen var/er så ødeleggende for meg. Jeg har ikke klart det fordi det er et nært familiemedlem, men jeg må holde vedkommende på en armlengdes avstand, helst to, noe som egentlig er vondt for begge parter. Jeg har også egen familie å ta hensyn til, og vil ikke utsette barnet mitt for det jeg selv har opplevd. Vet dette er veldig vanlige følelser for pårørende til paranoid schizofrent som er tilfellet her, men det gjør det ikke noe lettere for det…

Anonymkode: f5b09...d0e

Ja, det er nok sikkert det beste - selv om det gjør vondt… 

Anonymkode: a12e7...207