Blir du motivert til vektnedgang av venner/omgangskretsen?

[AnonymBruker]

Før jeg startet vektnedgangen fant jeg ikke motivasjonen i noe eller noen. Laget mye mat og spiste mye snacks og godis med andre. Og de gjorde det samme. 
Nå etter å ikke ha sett flere av de på lange tider, kjenner jeg på å motiveres av å se at jeg har gått ned noen kg i forhold til dem. Fordi jeg ikke ønsker utviklingen.

Men når jeg er sammen med folk som er syltynne, trener mye, spiser lite og spesielt, så blir jeg deppa, om mindre motivert. Er større sjanse for at jeg spiser (overspiser) is og sjokolade etter å ha møtt de.

Flere som fungerer slik? 

 

Anonymkode: cd607...063

[Tirius]

Jeg finnes ikke motivert av omgivelsene, det er en eneste stor egotripp for meg å gå ned i vekt. Ikke bryr jeg meg om at jeg blir "penere" eller at klærne sitter finere. Jeg vil bare bli glad i å gå fjellturer, å trene og nyte livet igjen. 

[Omnidomni]

Jeg synes synd på andre som går opp i vekt, for jeg vet hvordan det føles selv. Så jeg blir ikke motivert av å se andre som sliter. Motivasjonen min er den gode følelsen jeg får av trening og at jeg klarer å holde meg til mine matvaner. Motiveres også av at klær sitter finere, føler meg generelt mer komfortabel😊

[PM75]

Jeg blir motivert til å bli sunnere når venninnene og kollegene mine er flinke til å være aktive og spise sunt! 

[AnonymBruker]

På meg virker det mottsatt. Når hele kontoret spratt opp stoltzen (bratt høyt fjell) hver dag, og spiste salat og farris til lunsj fikk jeg avsmak og ville i hvertfall ikke bli sånn! De pratet om vekt og "sommerkroppen" osv.. urk.

Gikk ned i vekt når motivasjonen var å ha en sterk og fungerende kropp, og føle meg lett på tå i lek med barna. 

Anonymkode: 9e83c...0d6

[AnonymBruker]

Selvfølgelig påvirker omgivelsene egen oppførsel. Gjengen jeg hang med da jeg bodde i en annen by var alle overvektige (inkludert meg selv), og alle sammenkomstene handlet om mat. Vi gjorde nesten ingen andre aktiviteter enn å spise og drikke. Og selv de få gangene vi gikk tur, så var maten vi skulle ha med alltid fokus. Jeg skilte meg ikke negativt ut med disse, så det var jo deilig, men det ga heller ingen motivasjon til å endre meg. 

Nå er jeg sammen med en som trener mye, og flere andre i omgangskretsen er opptatt av å spise sunt og trene. Mat er fremdeles viktig, det er jo en naturlig del av det sosiale, men ikke fokus nr. 1 absolutt hele tiden. Selvfølgelig er jeg mer motivert til å også trene og spise sunt (har gått ned en del i vekt også) når dette er normen til de jeg omgås. 

Anonymkode: 77340...2d8

[AnonymBruker]

Nei. Jeg tenker ikke over hva andre veier eller spiser, og legger ikke merke til om folk går opp eller ned med mindre det er snakk om veldig mange kilo.  Det som motiverte meg mest var bukser som ble romsligere, og som etter hvert måtte byttes ut 😊

Anonymkode: 3f18e...892