Hvordan løser du konflikter?

[AnonymBruker]

Hvordan løser du konflikter som oppstår med venner, familie eller kollegaer? Jeg spør fordi jeg egentlig aldri syns jeg selv har klart å løse konflikt, med unntak av samboer. Han er generelt veldig lydhør og vi er ikke redde for å innrømme feil og si unnskyld. Men blandt andre er min erfaring å holde kjeft for å bevare «freden», eller at man aldri klarer å faktisk løse noe, at det alltid henger i lufta, eks. Kollegaer, venner osv også «glemmes» det uten at det egentlig er løst opp i. Gjerne unngår tema rundt konflikten i overskuelig fremtid. Hva er deres erfaringer? 

Anonymkode: d1eab...f08

[AnonymBruker]

Helt ærlig så orker jeg enkelte ganger ikke å bry meg med det om det er bagateller. Skulle det være større ting, så snakker vi gjennom det. Skulle det være fullstendig krasj, så får det bare være, da har jeg vertfall forsøkt.

Anonymkode: dd02e...84e

[Wenda]

Noen ganger gjennom kommunikasjon. Noen ganger ved at jeg bare snur ryggen til det. Sistnevnte er mest fordi jeg er i en situasjon hvor jeg føler at kommunikasjon ikke gjør at en kommer noen vei og da velger jeg å heller kutte personen ut av livet mitt, eller til nød kun holde en høflig tone når man må, men ikke omgås personen ellers

[AnonymBruker]

På jobb kan det løses. Som regel ved saklig kommunikasjon, og rolighet og sindighet.  (Jeg er leder, og har måttet høre begges sider. Interessant) .

 

i familien er det både og, ofte litt vanskeligere. Men her er det også større takhøyde, så det kan være sterke følelser, og litt hissigere og sårere settinger. Ikke alltid at det blir løst, men det går seg til, til levelige nivå. 
 

kjæresten min er et eget kapittel for seg selv. Han er svært kverulerende, men med ingen evne til å backe ut. Jeg er i ferd med å forlate han pga dette. Ikke fordi jeg er spesielt konfliktsky i alle situasjoner i livet, men fordi jeg ikke orker måten han er på. Og jeg går hver gang, når det blir uutholdelig. Han kan krangle i timesvis. Min grense går lenge før. Det er synd, fordi det ellers er så mye bra. Men det lar seg ikke gjøre. 

Anonymkode: 33d46...e9f

[AnonymBruker]

Stort sett med å være nøye med å gi det noen timer før jeg sier meningen min. Utrolig mye løser seg av seg selv da 😆

Anonymkode: 4e800...c8b

[AnonymBruker]

På ulike måter, avhengig av hva jeg ønsker med relasjonen videre. 

Jeg kan være ganske direkte "dette snakker vi om til vi er enige", typisk med søsken eller nære venner der jeg ikke orker uenigheter/konflikter, og vil ha en god relasjon. 

Eller bare ignorere problemet om det er avgrenset, eller jeg vet vi ikke kommer til enighet, typisk om et familiemedlem er veldig pro-Frp. Jeg kan også være ganske ufyselig om jeg mener jeg har rett, og relasjonen egentlig ikke er så viktig eller betyr noe for meg karrieremessig, da jeg ikke synes konflikter er ubehagelige. 

Anonymkode: 0ac6d...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2021 den 0.37):

Hvordan løser du konflikter som oppstår med venner, familie eller kollegaer? Jeg spør fordi jeg egentlig aldri syns jeg selv har klart å løse konflikt, med unntak av samboer. Han er generelt veldig lydhør og vi er ikke redde for å innrømme feil og si unnskyld. Men blandt andre er min erfaring å holde kjeft for å bevare «freden», eller at man aldri klarer å faktisk løse noe, at det alltid henger i lufta, eks. Kollegaer, venner osv også «glemmes» det uten at det egentlig er løst opp i. Gjerne unngår tema rundt konflikten i overskuelig fremtid. Hva er deres erfaringer? 

Anonymkode: d1eab...f08

Den siste konflikten på jobb var en del misforståelser og då gir jeg beskjed at alt er misforståelser. At vedkomne kunne ha gitt beskjed, kunne ha spurt og trenger ikke å vær redd for å gi beskjed. Kollegaen har kun sagt «ok». Vet også at jeg blir keitete når jeg blir usikker. 
 

En annen konflikt var med ett søskenbarn. Hun ignorerer og har blokkert meg. Dette syns jeg er barnslig. 

Anonymkode: 7b98a...53d

[AnonymBruker]

Jeg lar nesten alt gå. Nå har jeg ikke opplevd store konflikter da, om saken betydde mye for meg hadde jeg nok tatt det på alvor. Resten bare lar jeg seile sin egen sjø 

Anonymkode: ccd62...73d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg lar nesten alt gå. Nå har jeg ikke opplevd store konflikter da, om saken betydde mye for meg hadde jeg nok tatt det på alvor. Resten bare lar jeg seile sin egen sjø 

Anonymkode: ccd62...73d

Då skal du være glad 😅😅

Anonymkode: 7b98a...53d

[AnonymBruker]

Har nesten utelukkende dårlig erfaring med det, dessverre. Er vokst opp i et hjem der man ikke løste konflikter, men snakket stygt om hverandre resten av livet istedenfor. Jeg forsøker selv å gjøre det annerledes! Har havnet i konflikt med ei venninne en gang, vi klarte prate oss ut av det og fremdeles venninner. Andre venninner har jeg rett og slett kutta eller latt være ha særlig kontakt med…, de skal bare overse og være falskt glad for å se meg og slikt gidder ikke jeg! 
 

Jeg har i alle år også vært svært inkluderende og åpen ovenfor sviger og egen familie, men de siste årene har de sluttet takke, tar alt som en selvfølge, er spydige og ufine… Jeg aner ikke hva som har skjedd, antatt det er jeg som er problemet, men når jeg forsøker spørre de hvorfor får jeg bare hersketeknikker i retur, som at jeg er passivagressiv uten eksempler osv…., da er det vanskelig å komme videre og jeg har gitt opp. Har derfor sluttet invitere utover det jeg må og sluttet inkludere alle i alt. Er høflig, men det stopper der. Det ser ut for at de trives med en løsning om at vi møtes ytterst sjeldent og da opptrer høflige og litt falske med hverandre 🤷‍♀️
 

Når det gjelder ungene er jeg nøye på å «krangle ferdig». Alle kan si og gjøre hva de vil, men vi må havne ned på en enighet og jeg er nøye på å presisere at vi gjerne kan krangle, være uenige og også bli ufine, men vi må avslutte, bli enige, si unnskyld om behov og virkelig føle at konflikten er ute av verden.

Meg mannen min… Han er på mange måter en dust, så vi har ikke et sunt og likeverdig forhold på mange måter. Jeg er litt moren hans og han beviser om igjen og om igjen at han er litt forvokst barn. Har gått i terapi med han osv osv, alle er enige med meg, han skal skjerpe seg, det går noen mnd og tilbake til start. Vi er ikke uvenner, vi krangler ikke! Vi har det fint på mange måter, men som et voksent menneske har jeg behov for feks langsiktig sparing, planlegge pensjon, sparringspartner når ting oppstår osv osv, men jeg bor med en umoden guttevalp på endel slike områder og jeg er stadig usikker på hva jeg skal gjøre med det. Nå gjør jeg det meste slikt voksen greier alene. 
 

På arbeidsplasser har jeg i grunn kun erfaring med ledere som skaper konflikter og oppfører seg ugreit mot ansatte. Har stort sett gått veldig godt over ens med kolleger. Funnet ut av det mer lederne også, men i grunn bare konkludert med at de er en egen rase, gått sin egen skole og glemt at også de nesten må være noe som kan minne om hyggelige skal de klare få alle med seg. Jeg oppfatter alt for mange av de som litt arrogante og lite lydhøre dessverre.

Beklager, ingen hjelp fra meg! Enig med deg  

Anonymkode: f742f...e98

[AnonymBruker]

Jeg unngår mennesket eller konflikter. Jeg er konfliktsky, men hvis jeg må så tar jeg en prat med vedkommende. 
 

Hvis ikke, holder jeg bare avstand og bruker ikke noe mer energi på det. 

Anonymkode: f021c...696

[AnonymBruker]

On 7/17/2021 at 12:37 AM, AnonymBruker said:

Hvordan løser du konflikter som oppstår med venner, familie eller kollegaer? Jeg spør fordi jeg egentlig aldri syns jeg selv har klart å løse konflikt, med unntak av samboer. Han er generelt veldig lydhør og vi er ikke redde for å innrømme feil og si unnskyld. Men blandt andre er min erfaring å holde kjeft for å bevare «freden», eller at man aldri klarer å faktisk løse noe, at det alltid henger i lufta, eks. Kollegaer, venner osv også «glemmes» det uten at det egentlig er løst opp i. Gjerne unngår tema rundt konflikten i overskuelig fremtid. Hva er deres erfaringer? 

Anonymkode: d1eab...f08

En rett venstre

Anonymkode: 252f8...b2d