Et nytt kapittel

[AnonymBruker]

Jeg står på terskelen til å gå ut av et forhold som har hanglet i lang tid. Har innsett at dette ikke kan reddes blant annet fordi min partner sliter psykisk og har verken ønske eller vilje om å endre seg. Jeg er totalt utslitt av opp og nedturer og hennes svært dømmende adferd mot meg. Jeg har alt for lenge latt dette holde på og det har gjort meg både trist, sliten og på randen av depresjon. Mye av dagene går med på å gruble på om jeg har gjort noe feil, om jeg må be om unnskyld og om jeg skal endre meg slik som hun forlanger. Tror jeg har en stor redsel for å bli alene og klamrer meg til dette forholdet kun fordi jeg frykter ensomheten mer. Men slik kan jeg ikke ha det. Jeg må komme meg ut av dette og skape et nytt og bedre liv.

Hvordan starter jeg denne nye epoken? Er en voksen mann med et fåtall gode kamerater og venner. Har noen få interesser og en voksen sønn fra et tidligere forhold. Føler at jeg har behov for å snakke med noen for å få ut litt av den frustrasjonen og usikkerheten som dette forholdet har gitt meg. Hvor kan jeg henvende meg? 

Noe andre som har vært i samme situasjon som kan dele av sin erfaring?

Anonymkode: 3bd76...3d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hvordan starter jeg denne nye epoken? Er en voksen mann med et fåtall gode kamerater og venner. Har noen få interesser og en voksen sønn fra et tidligere forhold. Føler at jeg har behov for å snakke med noen for å få ut litt av den frustrasjonen og usikkerheten som dette forholdet har gitt meg. Hvor kan jeg henvende meg? 

Mitt forslag er å snakke med kompisene dine om dette. Eventuelt en psykolog.

Dette for å styrke vennskapene dine og deg selv. 

For all del ikke ta det opp med noen nye damer eller nye bekjentskaper - det blir alltid drama. 

Anonymkode: 68b4c...a58

[AnonymBruker]

Det høres sunt ut å gå, når forholdet går ut over liv og helse! 
 

Da det ble over med min eks etter 15 år, så hadde jeg fokus på å ivareta sosiale relasjoner, være fysisk aktiv og ta opp hobbyer som jeg hadde satt på vent. 
 

Lykke til, dette klarer du! 

Anonymkode: 4935a...f5d

[AnonymBruker]

Det er tilbud på familievernkontoret i kommunen din om du ønsker noen å snakke med, og utifra det du skriver forstår jeg godt ditt behov. Jeg var selv gift i noen år med en alvorlig psykisk syk mann. Selv om du ikke ønsker parterapi mener jeg det bør være mulig for deg med litt hjelp herfra, ring dem og hør.

Evt kan det være ok med noen timer til samtaleterapi/psykolog, så du kan få sortert og «ryddet» i tankene. Psykologer med avtale har ofte veldig lang ventetid, foreslår derfor at du finner en privat og heller bruker noen kroner på deg selv. Det er nok en god investering! Del gjerne litt med venner, men la dem slippe å få «alt».

Anonymkode: df6ec...44f

[Gjest Skogsalv]

Det hjelper å gå turer i skogen,om du har mulighet for det. For å finne din egen balanse på nytt og et stille rom. 

Dersom  du har overskudd og tid,så kan det å skaffe seg en hund som turkamerat være fint. Da får du fokuset over på annet. 

Endret 17. juli 2021 av Skogsalv

[AnonymBruker]

Hvor lenge var dere sammen? Hvor dypt stikker dette hos deg? Er det noe kortvarig, er kompiser og kanskje noen turer i skogen er nok, men har det vart lenger og vært et seriøst forhold, kan en profesjonell være riktig å ty til. Fastlegen kan også hjelpe til med noen hjelpsomme prater. 

Men du: ikke kims av hvilken nytte og glede det er å åpne seg for venner! Uansett ❤️

Anonymkode: 6e9f9...7a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har alt for lenge latt dette holde på og det har gjort meg både trist, sliten og på randen av depresjon.

Uff, dette høres ut som meg, og det oppleves ekstra tøft nå som «alle» koser seg og nyter sommer-livet. Det er rett og slett ekstremt tærende å leve i et stabilt ustabilt samliv. Jeg håper du finner ut av det. Fastlegen kan henvise deg til samtaler med psykolog ev. Jeg tror det er svært vanlig å kjenne på frykt for å bli alene. Jeg gjør det selv, siden jeg aldri har vært alene. 

Anonymkode: 2053e...dcb

[AnonymBruker]

Dette er ikke et kortvarig forhold, vi har vært sammen i mange år, så dette stikker dypt. Det er derfor dette er så vanskelig. Fra begynnelsen funka alt bra, men etter som åra gikk begynte ting å endre seg. Jeg stilte opp og hjalp henne mye, men fikk lite igjen. Så begynte hun å komme absurde påstander om at gikk aktiv inn for å forsure livet hennes og over tid ble hun bare mer og mer hissig. Jeg har hele tiden forsøkte å ta dette opp med henne, men det har aldri funket. 

Denne sommeren har så langt vært ille. Hver dag går med til å gruble over hva man skal gjøre. Skal jeg ta kontakt, skal jeg holde kjeft når hun begynner å hakke.... Føler at hun forakter meg, men greier heller ikke å si at nok er nok og gjør det slutt. 

Anonymkode: 3bd76...3d3