Jeg føler meg utenfor i familien min - føler det er min egen feil. Hvordan rette opp?

[AnonymBruker]

Jeg er yngst i familien, har tre eldre søsken som er relativt nære og som har god kontakt. Jeg synes det er litt sårt å se hvor gode venner de er og at jeg ikke er en del av det. Føler på mange måter at jeg ikke kjenner de så godt, og jeg føler at det ofte blir kleint når vi møtes. 

Jeg har god kontakt med mamma og pappa, og det er gjennom dem jeg møter søsknene mine, vi har aldri noe kontakt ellers. Vi er ikke uvenner eller noe, bare ikke flink til å holde kontakten. Jeg føler at mye av årsaken er min feil, jeg var psykisk syk i ungdomsårene og tidlig i tjueårene, jeg evnet ikke å pleie relasjoner, selv om folk rundt meg forsøkte. Jeg har ikke fulgt opp tantebarna mine, jeg har ikke tatt kontakt med søsknene mine, jeg har ikke vært til stede. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet og vet ikke helt hvordan jeg skal rette opp. Jeg vil veldig gjerne ha kontakt, ikke bare gjennom foreldrene mine, men også ellers. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor tantebarna mine som ikke kjenner meg noe særlig, jeg har glemt bursdagene deres og ikke kommet på det før jeg f.eks har sett et innlegg på facebook om det senere (om bursdagsfeiringen). 

Søsknene mine vet at jeg har vært psykisk syk, men jeg har aldri snakket om det med dem. Hvordan gå frem nå for å fikse forholdene? Ingen av oss bor i samme by, men jeg vet at de andre søsknene mine treffes jevnlig likevel. De er etablerte, jeg er fremdeles student og bor i kollektiv - så det er ikke bare bare å invitere dem på besøk, samtidig synes jeg det er ekkelt å invitere meg selv på besøk, vet ikke om de vil ha meg der. 

Føler forholdet mitt til søsknene mine er preget av høflighetsfraser og at det er tydelig at vi egentlig ikke kjenner hverandre så godt, men ingen tør å snakke om det. Vet at det finnes mange der ute som ikke har så mye kontakt med søsknene sine, men jeg vil gjerne ha det - foreldrene mine begynner å bli gamle etter hvert, og jeg er redd for at jeg kommer til å miste all kontakt hvis jeg ikke gjør noe snart. 

Jeg er veldig glad i søsknene mine, men jeg har overhodet ikke vært flink til å vise det. Bør jeg sende dem en unnskyldning?  
 

Anonymkode: 49f0e...ff2

[AnonymBruker]

Du kan jo forslå å møtes for å snakke ut?

Anonymkode: fb8e6...1d7

[AnonymBruker]

Kan du ikke foreslå å møtes et sted ute? Restaurant eller en park? Så kan du jo si at du håper på mer kontakt fremover og håper at du også kan inkluderes i sosiale ting. Men jeg føler jo at de har mye skyld de også da.. I vår søskenflokk har vi ulike personligheter, noen har mer til felles enn andre osv, men når vi møtes inviteres alle uansett hva. Så er det opp til hver enkelt om de får det til eller ikke.

Anonymkode: c832c...624

[AnonymBruker]

Hvis jeg var i samme situasjon ville jeg valgt å forklart meg via en melding til dem alle. Kanskje samle alle på én gruppe på messenger. 

Jeg ville beklaget det jeg ønsker å beklage, men samtidig forklart så tydelig jeg kunne om hvorfor ting var som de var. Du var syk, det grusomt, men nå er du bedre og du savner dem. Du savner å ha et forhold til tantebarna dine og ønsker et forhold. 

Jeg er sikker på at du er velkommen i gjengen!! 

Anonymkode: 4626c...b9b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kan jo forslå å møtes for å snakke ut?

Anonymkode: fb8e6...1d7

Jo, jeg bare synes det er så innmari vanskelig å ta den kontakten. Hva skal jeg si? Vil det bli stivt og formelt? Kleint? Jeg har aldri tatt initiativ til noe som helst kontakt med dem i voksen alder, og føler det er rart og vanskelig og vet ikke helt hvordan jeg skal invitere dem. Skal de komme til byen der jeg bor? Skal jeg snakke med dem en og en? 

 

TS

Anonymkode: 49f0e...ff2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan du ikke foreslå å møtes et sted ute? Restaurant eller en park? Så kan du jo si at du håper på mer kontakt fremover og håper at du også kan inkluderes i sosiale ting. Men jeg føler jo at de har mye skyld de også da.. I vår søskenflokk har vi ulike personligheter, noen har mer til felles enn andre osv, men når vi møtes inviteres alle uansett hva. Så er det opp til hver enkelt om de får det til eller ikke.

Anonymkode: c832c...624

I min familie er vi søsken sammen både to og to og alle samlet. Noen ganger blir ikke jeg invitert, andre ganger blir ikke noen av de andre invitert. Det blir litt perioder med hvem som er med hvem eller alle samlet. 

Anonymkode: 4626c...b9b

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

I min familie er vi søsken sammen både to og to og alle samlet. Noen ganger blir ikke jeg invitert, andre ganger blir ikke noen av de andre invitert. Det blir litt perioder med hvem som er med hvem eller alle samlet. 

Anonymkode: 4626c...b9b

Ja, og det tenker jeg er greit. Forventer ikke at jeg skal inkluderes hver gang. Savner bare å ha en relasjon til dem. 

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis jeg var i samme situasjon ville jeg valgt å forklart meg via en melding til dem alle. Kanskje samle alle på én gruppe på messenger. 

Jeg ville beklaget det jeg ønsker å beklage, men samtidig forklart så tydelig jeg kunne om hvorfor ting var som de var. Du var syk, det grusomt, men nå er du bedre og du savner dem. Du savner å ha et forhold til tantebarna dine og ønsker et forhold. 

Jeg er sikker på at du er velkommen i gjengen!! 

Anonymkode: 4626c...b9b

Takk for svar! Jeg håper du har rett!

Føler meg så dum og usikker. Jeg har det mye bedre med meg selv nå, men så er det den dårlige selvfølelsen som hindrer meg å ta kontakt, den som sier at de sikkert ikke liker meg og at jeg bare er i veien. Det er jo derfor det har blitt slik, ikke fordi jeg ikke har ønsket kontakt, men fordi jeg ikke har turt å ta noe initiativ fordi jeg har vært redd for avvisning. Jeg har trekt meg unna fordi jeg har trodd at det var det alle ønsket, men så forstår jeg nå at jeg sikkert har fremstått som uinteressert og som at jeg ikke bryr meg. 

 

Jeg tror jeg skal forsøke å sende en melding. 

Anonymkode: 49f0e...ff2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, og det tenker jeg er greit. Forventer ikke at jeg skal inkluderes hver gang. Savner bare å ha en relasjon til dem. 

Takk for svar! Jeg håper du har rett!

Føler meg så dum og usikker. Jeg har det mye bedre med meg selv nå, men så er det den dårlige selvfølelsen som hindrer meg å ta kontakt, den som sier at de sikkert ikke liker meg og at jeg bare er i veien. Det er jo derfor det har blitt slik, ikke fordi jeg ikke har ønsket kontakt, men fordi jeg ikke har turt å ta noe initiativ fordi jeg har vært redd for avvisning. Jeg har trekt meg unna fordi jeg har trodd at det var det alle ønsket, men så forstår jeg nå at jeg sikkert har fremstått som uinteressert og som at jeg ikke bryr meg. 

 

Jeg tror jeg skal forsøke å sende en melding. 

Anonymkode: 49f0e...ff2

Jeg skjønner deg. Det er en veldig vond følelse. Og som jeg tror kan være lurt å ta med i meldingen din. 

Ved å skrive en melding så får du tid til å ta med alle ord og setninger som du ønsker de skal vite. Du bruker tid på å formulere deg så det kommer best mulig fram.

Jeg hadde satt stor pris på om ett av mine søsken hadde skrevet en sånn melding. Vi er familie, vi er glade i hverandre og jo fler som blir med på ting vi finner på jo bedre! 

 

Anonymkode: 4626c...b9b

[AnonymBruker]

Ts, du skriver at dere aldri har snakket om dette og at du ikke har snakket med de om de psykiske problemene dine. Vet de i det hele tatt at du sliter? For hvis de ikke vet, og du hadde fortalt litt så hadde kanskje brikkene falt litt på plass for de. Kanskje går de fra å se et søsken som ikke bryr seg om familien, til å se et søsken som gjør så godt det kan mtp psyken. 

Kan høres ut som din familie er litt sånn som din familie, vi har aldri vært særlig flinke til å snakke om vanskelige ting. Vi viser at vi bryr oss om hverandre mer gjennom handlinger. Hvis det er sånn for deg også så kan det føles ganske fjernt og ugjennomførbart å samle alle sammen, ta ordet og plutselig begynne å snakke om vanskelige ting.  Ikke alle dette faller naturlig for. 

Hvis det er ett søsken du føler deg litt nærmere enn de andre så kan du jo åpne deg litt der. Fortelle litt. Kan være godt for deg å f.eks få sagt at du sliter med dårlig samvittighet. Det kan også være godt for den andre å høre det.

Kan du kanskje begynne litt i det små, være sammen med tanteungene dine en dag f.eks, på ditt initiativ? Nå vet jeg ikke hvor mye du sliter og hvor mye du orker, men kanskje prøve å prioritere ting du ikke har prioritert før sånn at de blir overrasket i positiv retning. 

Kanskje vet de at du sliter og har innfunnet seg med at de ikke kan regne med deg når de trenger hjelp til noe osv..  Da blir de nok sikkert også glad og takknemlig hvis du en dag plutselig stiller opp på noe du vanligvis ikke har gjort tidligere, og de vet sikkert da også at det har kostet deg mye å greie å stille opp. 

Anonymkode: 2b7f9...203

[AnonymBruker]

PS. Angående bursdager, så ta allerede i dag å skriv ned når hver enkelt har bursdag og sett på alarm/huskelapp når dagen kommer. Husker selv hvor mye der betydde for meg når tanter og onkler faktisk husket bursdagen min. Var ikke så farlig at de ikke kom innom på dagen, men bare det at de ringte meg eller sendte en mld betydde masse.

Anonymkode: 2b7f9...203

[Gjest ti10]

Her synes jeg du tar (for) mye av ansvaret for situasjonen. For det første er det ikke veldig unaturlig at de har mer kontakt seg imellom enn med deg, siden du er en del yngre. For det andre skriver du at de vet om situasjonen, så da synes jeg at de også kunne ha tatt ansvar og prøvd å inkludere deg mer. Nå vet jeg ikke hvor avvisende du har vært, har du avvist dem aktivt og direkte, eller har du vært mer fraværende? Dessuten har de sikkert fått et inntrykk av din situasjon gjennom foreldrene deres, tror du ikke?

Hadde jeg vært deg, hadde jeg nok droppet "den store gjenforeningspraten", men heller vist at jeg ønsker kontakt med å huske bursdager, ta kontakt av og til for å spørre om hvordan det går, enten generelt eller spørre om spesifikke ting du vet betyr mye for dem. Kanskje spørre om de har lyst til å møtes hvis de av og til er på dine kanter, og hvis du vet at de skal treffes en gang, kan du jo si at det hadde vært kjekt å se dem, eventuelt bare spørre rett ut om det er greit at du også kommer. Tviler på at du får nei. 

Og du kan kanskje besøke foreldrene deres samtidig som de er der, snakke med dem, spørre om hvordan det går, være "den kule tanten" som tar tantebarna med på ting osv.

 

[AnonymBruker]

Enig med den over. Jeg har også vært den psyke lillesøstra, men søsknene mine har alltid prøvd å inkludere meg likevel. De har invitert meg til ting selv om de visste jeg ikke ville komme, og da jeg var student fikk jeg fly- og togbilletter i julegave for å "tvinge" meg på besøk. De har også tvunget meg med i fellesgrupper for familien på facebook og snapchat sånn at jeg har vært oppdatert på hva ungene deres driver med, selv om jeg ikke har hatt så mye ordentlig kontakt. Du skriver at du ikke har vært flink til å vise søsknene dine at du er glad i dem, men har de vært flinke til å vise deg det samme? Ellers trenger du vel ikke å unnskylde noe? 

I min familie hadde iallfall en felles unnskyldningsmelding blitt ekstremt kleint. 

Kan du ikke invitere deg selv på besøk til en av dem noen dager i sommerferien? Hvis de ikke vil ha deg der (tviler), så er det lett for dem å finne på ei unnskyldning. Skriv at du du gjerne vil ha litt kontakt igjen og spør om det passer at du kommer en tur. Synes det er bedre å ta en oppskværingsprat over en kopp te / glass vin en sommerkveld enn på melding. 

Anonymkode: 21a4f...ea9