Alderforskjell

[Gjest Ikke innlogget]

Nå vet ikke jeg helt om dette er rette sted å skrive dette men flytt tråden om det blir for galt.

Så til saken, jeg har en samboer som er en del år eldre enn meg selv. På min side av familien er det ingen som har noe problem med forholdet, det er også flere med store alderforskjeller i vår familie.

Men på hans side startet det ganske skeivt, hans mor har liksom aldri godtatt meg for den jeg er, bare sett på den delen med at jeg er yngre og at det derfor er vansklig å få et forhold til å fungere.

Hos hans ene søster er det ikke noe problem, tror jeg iaf, men kan jo ikke vite for sikkert (vi er ikke der så ofte).

Hos hans andre søster var det eneste stedet jeg liksom kunne føle meg velkommen uten at noen så ned på meg og forholdet vårt, trodde jeg iaf, helt til i går.

Da hadde hans andre søster bestemt seg for å ta en prat med min samboer om akkurat dette. Hun hadde i samtalen beskrevet meg som en bortskjemt, lat, umoden og kritisk jentunge, blant andre ting som jeg ikke orker gå videre inn på. Dette hadde selvsagt såret samboer og det ga han beskjed om i samtalen, dette endte da altså med at hun istedetfor spurte han om han ikke kunne tenke seg å revurdere forholdet vårt.

Dette er noe han fortalte meg i går en liten stund senere etter at han selv hadde fått litt tid til å tenke over samtalen.

Jeg synes dette er veldig urettferdig iom at hun ikke kjenner meg, har tross alt bare truffet henne et par ganger. Jeg er heller ikke den som er slik hun beskriver, det kunne hun spurt hvemsomhelst som kjenner meg om og de ville ha ledd til henne og sagt at hun tar feil.

Hva synes dere om dette? Hva kan man evt. gjøre for å hjelpe mot dette?

Dette tærer jo selvfølgelig på oss også, jeg blir gretten fordi jeg vet at jeg ikke er godkjent i hans familie, også virker det som han ikke bryr seg mye om hva jeg føler i denne saken, bare om hvordan han selv kjenner det etter det hun fortalte om meg.

I dag og i går har jeg ikke gjort annet enn å stort sett tenke på dette, ikke får jeg sove heller. Tenker bare på hva jeg har gjort galt for at de skal tenke slik om meg.

Og hva skal vi gjøre i fremtiden? Jeg vil iaf synes det er ekkelt å skulle dra på besøk hos en jeg vet tenker slik om meg. Når jeg blir gretten har jeg lett for å krangle også, og det er jo ingen andre jeg kan snakke med dette om enn min samboer...

Hva synes dere? Jeg vet iaf at jeg blir såret av å tenke på at jeg blir snakket om av alle i hans familie på denne måten. Jeg hadde forstått det om de hadde en grunn, men slik er det ikke. Nå er det bare slik fordi jeg er yngre enn det han er.

Er det virkelig så ille å ha en eldre kjæreste/samboer om man elsker hverandre?

Og er det rett av hans søster å be han om å revudere et forhold som har pågått i flere år fordi hun plutselig har funnet ut at aldersforskjellen vår er for stor?

Takker for alle innspill jeg kan få. (Saklige)

[Nellie Cortado]

Jeg syns dere skal overse denne kritikken.

Er aldersforskjellen et problem for dere? Det er da kun dere som kan avgjøre om dere passer for hverandre.

Da min mor og min stefar ble sammen første gang tok hans familie det tungt.

Hun var da 27 og hadde meg som da var 3. Han var 17. Det er nok en veldig sjelden kombinasjon og alle dømte forholdet nord og ned!

De er i dag, 22 år senere, godt gift og veldig lykkelige!

Av og til ser ikke kjærlighet fornuft eller alder. Men noen mennesker trenger litt lengre tid å venne seg til ting.

Hold ut og ikke la familiens syting ødelegge for dere.

Kansje når de ser at dere har det godt sammen så vil de ombestemme seg.

Lykke til!!

[Gjest Gitte]

Syns ikke søstra hans har noe som helst med å be han revurdere forholdet deres. Hvis dere trives med den aldersforskjellen som er det, har ingen andre noe som helst med det!!

Syns den familien hørtes veldig dømmende ut, og skjønner godt at du tenker mye på det.

Om du tør å ta deg en prat med moren og søsteren hans, er jo det en mulighet, men bortsett fra det har jeg dessverre ingen råd..

Lykke til

[Gjest Milah]

Jeg skjønner at du synes det er vondt og ikke bli akseptert av hans familie. Been there, done that! Men som de andre skriver, om ikke aldersforskjellen er et problem for dere, synes jeg dere bare skal drite i det!

Før eller senere må jo familien hans akseptere deg og respektere forholdet deres.

Kan jeg spørre om hvor gamle dere er?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg er 21 og han er 37. Nå er ikke dette noe er et problem for oss. Vi passer godt sammen og elsker hverandre. Merker heller ikke så mye til alderforskjellen som man kanskje skulle tro.

Lurer jo på hva før eller senere vil si, vi har faktisk kjent hverandre en stund og vært forlovet i 2 år... Det jeg lurer på er om de kanskje ikke tror det er så seriøst som det er?

Det å snakke med de er kanskje en god ide, men så vet jeg ikke hvordan jeg skal begynne med det, vi er jo sjelden der pga av avstand. Og det og ta det over tlf synes jeg blir for dumt!

Jeg hadde ikke noe problem med at jeg ikke var helt godkjent av hans familie før, men når det går så langt som til å si at han bør revurdere forholdet mener jeg er å dra det for langt. Jeg kan også si slikt til min søster om jeg merker at hun og hennes kjære ikke har det bra sammen, men aldri i verden om jeg hadde det om det var pga alder og jeg ikke helt visste hvordan de har det sammen.

Det rare er jo at hun faktisk spurte om vi hadde det bra sammen, sambo svarte at det har vi og alikevel kommer et "forslag" om å revurdere forholdet.

Frustrert!

[Gjest Milah]

Skjønner du blir frustrert.. Tror jeg hadde blitt veldig sint, og snakka med både mor og søster! Dere er voksne mennesker begge to. De bør jo heller være glade for at sønnen/broren har det bra!

[Gjest gjest her]

så du ble forlovet med en mann på 35 år, da du var 19 år? Det hørst helt galt ut for meg. Seff er det sikkert et par slikt tilfeller som fungerer også. Men jeg tror ikke dere klarer et å holde på et slik forhold. Jeg synes det hørst ut som barnerov.

Jeg forstår familien din. Jeg hadde aldri tilatt en datter på din alder å holde på slikt med en "såpass" gammel mann. Dere kan da ikke ha så masse tilfelles? Noen som tar i mot et veddemål?

[Gjest Gjest_tobo_*]

Det jeg iallefall merker meg i alle livets irr-ganger - når man enten gifter seg eller flytter sammen med et menneske. Det er ikke bare det ene mennesket du skal bo sammen med - eller leve sammen med. Vi får også denne personens familie på kjøpet, både på godt og vondt. Det er kanskje derfor mange er så opptatt av at "Like barn leker best". Der en familie føler seg trygg på deg eller ved første møte, det er jo det letteste. Men det er to sider som skal tilpasse seg. Både familien og den ny-tilkomne. Det gjelder å ha både fin-følelse og kanskje litt tilbakeholdenhet i begynnelsen. Selv for store aldersforskjeller kan være nok til at det kan bli gnisninger. Det er vondt det skal være slik, men menneske-naturen er en faktor det er vanskelig å bli klok på. Den er MEGET uberegnelig. Mange forlanger liksom at andre skal like ens utvalgte like godt som en selv. Det er jo det ideelle, men slik er det dessverre ikke. Derfor må det jo være meget vanskelig i f eks to-kulturelle forhold, selvom det selvfølgelig er unntak her også. Det er jo ikke bare familien som skal føle seg trygg. Har man en vennekrets - så skal den også tilpasses. Dette er psykologi på et enkelt plan. Vi er båsete vi mennesker. Vi kan være så sint som bare det, men dessverre er det realiteter. Ting skal PASSE SAMMEN, og de skal være sterke mennesker som tåler stor ulikhet. Tror for kunstnere, teater-kunstnere, opera, musikere og slike er det nok lettere. Disse er jo noen originaler for seg selv - og vanker også i samme miljø.

[Gjest Gjesta]

Jeg føler med deg...

Syns du skal være deg selv overfor familien hans jeg, vise dem at dere to har det bra sammen og at dere gjør hverandre godt. Det er jo tross alt det viktigste.

Skjønner godt at du blir såret når du vet at de har sånne følelser ift forholdet deres, men det er faktisk dere to som skal leve sammen.

Du skriver at dere ikke kjenner hverandre så godt, du og denne søsteren. Kanskje det er derfor hun sier som hun sier, fordi hun antar at du er sånn og sånn? Uten egentlig å vite noe om deg...

Mange sitter inne med fordommer når det gjelder aldersforskjeller. Det er lett å tenke at "stor aldersforskjell=dømt til å mislykkes" - og denne søsteren vil jo helt sikkert bare broren sin det beste - og lar fordommene styre hva hun mener om dere og forholdet deres.

Gi henne en sjanse til å bli kjent med deg og dine egenskaper, så tror og håper jeg meningene hennes endrer seg.

Og så tror jeg det er viktig at både du og din kjære er tydelige og viser at dere ikke lar dere påvirke av sånne kommentarer.

Lykke til!

[Laban]

Tror nok bare familien bryr seg om kjæresten din, og er redde for at du kanskje skal forlate han når du blir eldre (det er mye du skal gjøre, som han allerede har gjort, og det er mange jenter som har et forhold til en eldre mann når de er unge, men dropper han sent i tyveårene). Det er nok for en stor del bare bekymring fra deres side.

På den annen side synes jeg det var veldig galt av han å videreformidle all kritikken deres til deg; han må da skjønne at du blir veldig lei deg av slikt? Det hadde jo holdt om han hadde sagt halvparten, maks?

Uansett; slapp av - det ordner seg nok. Som noen andre over her sier, må de nok bare venne seg til dere.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

så du ble forlovet med en mann på 35 år, da du var 19 år? Det hørst helt galt ut for meg. Seff er det sikkert et par slikt tilfeller som fungerer også. Men jeg tror ikke dere klarer et å holde på et slik forhold. Jeg synes det hørst ut som barnerov.

Jeg forstår familien din. Jeg hadde aldri tilatt en datter på din alder å holde på slikt med en "såpass" gammel mann. Dere kan da ikke ha så masse tilfelles? Noen som tar i mot et veddemål?

←

Som du sier så hadde du skjønt det om det var familien min som hadde reagert slik, men det er det nok ikke. Det er familien hans. Min familie har stor tro på oss begge og vet og ser at vi har det bra sammen. Om vi har noe tilfelles vet ikke du noe om. Og til din opplysning så har vi en god del tilfelles, ellers hadde jeg nok ikke gått inn i dette forholdet til å begynne med. Jeg har vært såret såpass mange ganger at jeg tror jeg vet hva jeg gjør. Men selvfølgelig, du kan tro hva du vil. Du er ingen jeg må henge med til daglig.

Greit nok at det er en del bekymring for at jeg skal droppe han, men er det da ikke enklere å si dette? En å gå rundt og kalle meg ting som ikke stemmer?

Til mitt eget forsvar må jeg si at det å droppe han for at det er mye han har gjort som jeg ikke har, kommer nok ikke til å skje. Jeg er ikke så gammel, men jeg har gjort det meste andre bare kan drømme om på min alder. Jeg har gjort mye som han ikke har gjort enda også, og sikkert vært med på og vært igjennom mye som de fleste på min alder ikke har. Jeg har hatt mine gleder og sorger. Nå har jeg planer om å roe meg ned og ta livet med ro med en mann jeg elsker!

Som Gjest Tobo sier, er ikke bare familie som skal tilpasse seg, det er også venner og andre kjente. Verken hans eller mine venner har NOE negativt å si om dette forholdet. Har faktisk blitt MYE bedre godtatt og innlemmet i vennegjengen hans enn hans familie.

[smil]

Ikke bry deg om hva gjest her sier. Jeg kjenner flere par der aldersforskjellen er stor, større enn hos dere også. De har det fint sammen og har vært gift i flere år. Hvis dere elsker hverandre og virkelig vil satse på dette begge to, så vil det gå bra tror jeg. Så lenge ikke dere har helt ulike interesser og verdier i livet da, men det er vel ikke tilfellet siden dere er sammen.

[Gjest Melk]

På den annen side synes jeg det var veldig galt av han å videreformidle all kritikken deres til deg; han må da skjønne at du blir veldig lei deg av slikt? Det hadde jo holdt om han hadde sagt halvparten, maks?

←

Enig med dette.

[Gjest filosofia]

Etter såpass lang tid har dere bevist at det fungerer. Familien hans skulle skamme seg ned i helvete, og han burde være såpass mann at han ber dem om å klappe brødhølet igjen for godt!! MAKAN altså! *Grmf*

[Gjest + 18 aar]

Dette handler om respekt!

Min ektemann er 18 aar eldre enn meg, han er bare 10 aar yngre enn mine foreldre. Jeg er helt sikker paa at de var skeptiske til aa begynne med, ikke minst i forhold til at han har barn fra for, jeg har ingen, og om jeg ville faa mulighet til aa stifte egen familie.

MEN - naar valget mitt forst var tatt RESPEKTERTE de dette - og mannen min. De ga ham en sjanse til aa bli kjent med dem og de ble kjent med ham. Hvis det saa viste seg at han ikke var snill, at vi var ulykkelige etc, skulle de gjerne faatt kommet med sine raad - av kjaerlighet til meg. Men pga av alderen alene?

Men en ting bor du ta med deg - vi er mer umodne naar vi er 20 enn naar vi er 35 - det kan alle som er 35 underskrive paa. Jeg sier ikke at du er umoden, men at aldersforskjellen vil minske etterhvert som dere "vokser sammen".

Kanskje kan du ta skjeen i egne hender? Snakke med svigerinnen din og si at du forstaar hennes bekymring - det er "mange" aar mellom dere, men at dere elsker hverandre. Og kanskje utfordre henne litt paa at du har forstaat at hun synes dette er noe problematisk, og om hun kan si litt om det til deg?

- mange bruker store ord om andre, men naar det kommer til stykke....

Lykke til!