Er jeg for egoistisk til å bli mor?

[AnonymBruker]

Hei. Dette er et sårt tema for meg. Trenger å lufte tankene litt. 

Jeg har vært sammen med min fantastiske mann i 9 år. Helt fra vi møttes har han vært helt tydelig på at hans største ønske i livet er å bli far. Han snakker mye om fremtidige barn, hva han har lyst til å gjøre sammen med dem og hva han gleder seg til å lære dem. 

Jeg har alltid sett for meg at jeg har lyst på barn, men nå når tiden nærmer seg at vi kanskje bør begynne å prøve er jeg livredd og har tanker om at jeg ikke egner meg som mor. Vi har mye på stell: sikre jobber og bolig (dog relativ liten blokkleilighet i sentrum). Vi bor også 6 timer med bil fra hjembyen og familiene våre. Jeg er 27 og han er 29 år. 

Jeg er redd jeg er for egoistisk. Jeg er ambisiøs og har mål for min karriere, jeg elsker fritid og egentid, og liker å ha det ryddig samt å ha en god økonomi. Jeg elsker å være sosial med venner. Kan ikke se at barn bidrar positivt på noen av disse punktene. Jeg synes også at de fleste barn er grisete og kjedelige. Ser bare for meg at jeg kommer til å bli kjempe sliten. For å ikke snakke om graviditet, fødsel og eventuelle plager etter fødsel. Mest av alt er jeg redd for å ikke klare å vise nok kjærlighet til et eventuelt barn. 

Bør jeg få barn selv om jeg ikke hopper i taket av tanken på barn og satse på at følelsene endrer seg eller er det urettferdig mot barnet?  

Er det normalt å få litt panikk av tanken på å få barn? Skulle ønske jeg var en sånn perfekt mamma-kvinne som det virker som det finnes så mange av. En sånn som bobler over av lykke bare av å tenke på å få barn. Det hadde min mann og eventuelt barn fortjent. 

Anonymkode: 655d1...38f

[AnonymBruker]

Ikke få barn, punktum.

Å få barn i seg selv er en veldig egoistisk handling, med din levestil kan du bare glemme det.

- Hilsen 2 barnsmor, som angrer på valget med å få barn.

Anonymkode: acbb8...18d

[AnonymBruker]

Jeg er 29 og heller ikke interessert i å få barn, kan ikke se at det skal berike livet mitt på noen måte. Jeg liker å gjøre som jeg vil når jeg vil, sove lenge, drikke vin og øl, reise spontant. Jeg er ikke interessert i å endre hvordan jeg lever. Jeg elsker barn og har tidligere jobbet med dem i mange år, men jeg har absolutt null morsinstinkt. Skal sies at jeg heller ikke er interessert i noe forhold, da jeg er for egoistisk for det også😅

Anonymkode: 01e42...58e

[Million]

Dersom du er i tvil, ville jeg lagt planene på is en stund.

Man kan også tenke at det holder med ETT barn, ikke to eller tre. De fleste klarer å håndtere ett eneste barn. Ikke trenger man så stor og dyr leilighet heller da, og kostnadene ved ett barn blir ikke så store. Man trenger ikke da nytt vintertøy og støvler til tre, liksom.

Å reise på ferie eller turer med ett eneste barn er også mye enklere. Livet er i det store og hele enklere med færre barn!  

Hilsen

ett-barns-mor

Endret 17. juli 2021 av Million
ordfeil rettet

[Gjest WhisperingWind]

Du er fremdeles ung. Mange venter til de er 35ish nå. 

Men om du VET at du vil være barnløs så må du gi slipp på typen så han kan finne en partner som ønsker barn. 

[AnonymBruker]

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv!

Jeg opplevde å bli uplanlagt gravid, og det var slik jeg for første gang faktisk følte på et reelt, sterkt ønske om å få barn. Frem til det tidspunktet var jeg livredd for om barn var det riktige for meg, og jeg fant ingenting som virkelig appellerte ved å få barn. Som deg er jeg glad i fritid og god økonomi, jeg foretrekker komfort, elsker trening og å ha en sterk, sunn og flott kropp osv.

Jeg mistet dessverre ganske tidlig på vei, men da hadde barneønsket mitt virkelig blitt vekket til livet. Vi bestemte oss for å ta en liten tenkepause før vi forsøkte på nytt, og jeg er nå gravid igjen. Det er helt merkelig, men jeg føler ingen frykt lenger. Det er som om jeg nå bare VET at dette er noe jeg vil, selv om den rasjonelle delen av meg ikke kan sette fingeren på hvorfor.

Så, dette er nok ikke til så mye hjelp akkurat, haha. Men, jeg tror man være ganske «egoistiske» (du du beskriver er ikke for meg definisjonen på egoisme) og ikke like barn generelt, og fremdeles ha masse kjærlighet, ressurser og omsorg å gi til sitt eget barn. Jeg har i hvert fall allerede kjent på en enorm kjærlighet for den kommende babyen i magen, som gjør at jeg vet at jeg faktisk vil ofre min egen frihet/egentid/økonomi osv. for vedkommende. Det hadde jeg ikke trodd var mulig før jeg ble gravid selv. 

Anonymkode: 3c0c2...673

[AnonymBruker]

Ville droppet barn med din livsstil og holdninger. Ikke alle er mammaemner, nei. 
Selv fikk jeg to tette barn, men skjønte ikke selv før etter at de var født at jeg delvis ikke egner meg som mor. Jeg er også egoistisk og selvsentrert. Jeg mestrer morsrollen, men den har kostet meg MYE. 

Anonymkode: da751...3c1

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (2 minutter siden):

Du er fremdeles ung. Mange venter til de er 35ish nå. 

Men om du VET at du vil være barnløs så må du gi slipp på typen så han kan finne en partner som ønsker barn. 

Det er jeg selvfølge enig i. Må la han gå om jeg finner ut at jeg ikke vil….  Det er derfor jeg jobber lfor å finne ut av hva jeg vil nå. Urettferdig mot han å være sammen med han om jeg vet jeg ikke ønsker barn. Har lenge oppriktig trodd at jeg ønsket barn, men har begynt å tvile nå. 
 

hilsen TS

Anonymkode: 655d1...38f

[AnonymBruker]

Hvis du er i tvil. Ikke få barn. Men gi mannen klar beskjed så han kan ta et informert valg hvis det betyr veldig mye for ham. 

Anonymkode: a4114...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv!

Jeg opplevde å bli uplanlagt gravid, og det var slik jeg for første gang faktisk følte på et reelt, sterkt ønske om å få barn. Frem til det tidspunktet var jeg livredd for om barn var det riktige for meg, og jeg fant ingenting som virkelig appellerte ved å få barn. Som deg er jeg glad i fritid og god økonomi, jeg foretrekker komfort, elsker trening og å ha en sterk, sunn og flott kropp osv.

Jeg mistet dessverre ganske tidlig på vei, men da hadde barneønsket mitt virkelig blitt vekket til livet. Vi bestemte oss for å ta en liten tenkepause før vi forsøkte på nytt, og jeg er nå gravid igjen. Det er helt merkelig, men jeg føler ingen frykt lenger. Det er som om jeg nå bare VET at dette er noe jeg vil, selv om den rasjonelle delen av meg ikke kan sette fingeren på hvorfor.

Så, dette er nok ikke til så mye hjelp akkurat, haha. Men, jeg tror man være ganske «egoistiske» (du du beskriver er ikke for meg definisjonen på egoisme) og ikke like barn generelt, og fremdeles ha masse kjærlighet, ressurser og omsorg å gi til sitt eget barn. Jeg har i hvert fall allerede kjent på en enorm kjærlighet for den kommende babyen i magen, som gjør at jeg vet at jeg faktisk vil ofre min egen frihet/egentid/økonomi osv. for vedkommende. Det hadde jeg ikke trodd var mulig før jeg ble gravid selv. 

Anonymkode: 3c0c2...673

Takk for fint svar. Jeg har veldig lyst til å ha lyst på barn, men sliter med å kjenne den gleden du beskriver. Håper det blir mulig for meg en dag. 
Mulig det hjelper meg å tenke at det kan være veldig fint å få barn selv om jeg akkurat nå ikke ser noen rasjonell grunn til at det. Lykke til med den lille. 

TS

Anonymkode: 655d1...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hvis du er i tvil. Ikke få barn. Men gi mannen klar beskjed så han kan ta et informert valg hvis det betyr veldig mye for ham. 

Anonymkode: a4114...4ab

Takk for svar. Jeg prøver å finne ut av dette nå slik at jeg kan informere han så tidlig som mulig dersom jeg finner ut at jeg ikke vil ha barn. 
 

TS

Anonymkode: 655d1...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for fint svar. Jeg har veldig lyst til å ha lyst på barn, men sliter med å kjenne den gleden du beskriver. Håper det blir mulig for meg en dag. 
Mulig det hjelper meg å tenke at det kan være veldig fint å få barn selv om jeg akkurat nå ikke ser noen rasjonell grunn til at det. Lykke til med den lille. 

TS

Anonymkode: 655d1...38f

Jeg hadde også såå lyst til å ha lyst på barn, men det fikk jeg aldri. Jeg kjente aldri noen «glede» (det gjør jeg for så vidt ikke nå heller, følelsen er mer instinktiv og dypere enn det) over å skulle bli gravid eller få barn før jeg faktisk ble uplanlagt gravid (det er dog en ekstremt dårlig måte å finne ut om man vil ha barn eller ei😅). En periode var jeg helt sikker på at jeg aldri skulle ha barn, og hadde nærmest tatt et valg.

Så, jeg aner ikke hva da som hadde skjedd om jeg ikke hadde hatt dette «uhellet» altså, da hadde jeg nok endt opp med å ikke få barn i det hele tatt, eller i hvert fall få det sent i livet. Samboeren min har aldri vært i tvil om at han ønsker å bli far da, så det hjelper veldig å vite at jeg har en engasjert og meget velfungerende partner ved min side. 

Men - jeg har ikke behov for eller ønske om å få flere enn ett barn, det er jeg ganske sikker på. Jeg er for glad i fritid, god økonomi og mitt eget liv generelt til å få en hel horde jeg må ivareta. 

Poenget er at du kanskje kan komme til å overraske deg selv en dag, ved at et skjult, underliggende ønske plutselig dukker opp, eller at «instinktene» dine plutselig overgår ditt rasjonelle deg. Eller at lysten på barn aldri dukker opp, og det er også helt greit! Du/dere har heldigvis en del år å tenke på, og det er veldig normalt å være 27 år og ikke kjenne på barneønsket enda. Jeg er like gammel som deg, og for de fleste av mine venninner er barn fremdeles en fjern tanke.

Lykke til med å finne ut av det, jeg er sikker på at du kommer frem til det valget som er riktig for deg uansett❤️ 

Anonymkode: 3c0c2...673

[AnonymBruker]

Tenker at din tvil er en sunn tvil, det et ikke bare å hoppe i det når det gjelder en så stor avgjørelse. Så selve tvilen betyr i alle fall ikke at du er uegnet.

Jeg var som deg, elsker fritid/egentid/trening/vin/gå ut å spise/voksne folk å henge med - og var skeptisk til å gi slipp på alt dette. Samtidig var samboeren min som din; veldig tydelig på at han ville ha barn. Det som bikka avgjørelsen for min del, var at vi faktisk hadde vært sammen i syv år og fått oppleve masse sammen, bare vi to: fine og lange turer, dyre ferier og restauranter, festing, ryddig og reint hus og alt sånt som ikke er så greit å kombinere med små barn. Jeg visste at jeg ikke kom til å tenke at jeg ikke hadde fått levd livet! I tillegg begynte jeg å se på det å få barn som et neste steg i mitt forhold til kjæresten min: for et prosjekt å gjøte sammen! Slitsomt, romantisk, kaotisk og livsendrende!

Og akkurat sånn ble det. Rot sklir mye mer ut, livet og hverdagen må planlegges mye mer, og nattesøvn ofres. Samtidig kan man fortsatt gi hverandre tid til trening og venner, og vi er enige om at det er verdt å rydde og vaske i mellom slagene, selv om vi er slitne. Vi prioriterer også lage gode middager. Man kan til og med feste, bare én om gangen/med barnevakt. Drikke vin til maten gjør jeg flere ganger i uka nå om sommeren.

Det lille nurket er på en måte er blitt en viktig felles interesse! Jeg har aldri syntes at andres barn var så interessante, men nå syns jeg det er gøy å følge utviklingen hennes og lese småbarnspsykologi. Det hadde jeg aldri trodd! Og man får jo masse mestring! Det er veldig deilig å ha fokus på noe i livet som er viktigere enn bare deg selv og vin/mat/trening/whatever. Syns jeg! 

Anonymkode: 3aa23...522

[Festlig]

Hva er det med mammarollen anno 2021 mot  feks i 1990 ? 
For meg virker det som alt må være så perfekt og gjennomtenkt fra allerede før en blir gravid ?

Jeg fulgte tvserien som Live laget om det å være forelder og alle krav og råd som alle MÅ følge. 
Bare det å kjøpe tøfler til et barn som skal begynne i barnehagen utløser en masse undersøkelser, og et behov for råd fra ulike hold. 
Hvem/ Hva ligger står bak dette forventningspresset om at alt må være så perfekt ? 
Jeg er glad jeg slapp dette tankekjøret om at jeg måtte sammenligne meg med alt og alle . 
Vi søkte råd gjennom litteratur, våre mødre og fedre og helsestasjonen når vi trengte råd og støtte. 
Ikke alle hadde råd til å kjøpe nye barnevogner og nødvendig utstyr til babyen. 
Brukte ting var helt ok, men klær og sånt kjøpte vi nytt . 
 Det var gleden og spenningen over å kunne få lov å bli foreldre, og bli kjent med et lite barn som var litt av deg og mannen som du var glad i som var det viktigste.  
 

Vi har det veldig godt her, mange av mødrene er eldre og fullutdannede med gode jobber når de vurderer å få barn. 
Mannen er også i full sving med karriere , hus og bil og det meste i orden. 
Hvordan slippe tak i dette fokuset på verdier og fritid,  og vri det over på et lite barn som kan forandre deg og gi deg et litt annerledes syn på livet ? 
Er det verdifullt å bli voksen sammen med barn som utvikler seg og krever litt av deg samtidig som det gir deg en innsikt som du aldri ville ha fått uten ?

Jeg fikk barn i starten på 20 årene, og nå er jeg i 50 årene . 
Barna mine har flyttet ut forlengst . 
De har gitt meg et par barnebarn som har gitt meg en følelse av at jeg har bidratt med noe bra.  Jeg får nyte selskapet deres sammen med mine barn samtidig som jeg har min egen fritid . 
Jeg jobber i flere år enda og ser lyst på livet.

Men det var noen travle år når barna var små. Ble skilt og måte starte på nytt, men jeg kunne aldri tenke meg å gå gjennom livet uten å prøve å skaffe meg barn .

Denne fritidsluksusen har sin glanstid i den tiden en er mest produktiv, og det kommer dager der en ville føle seg litt tom og lei ville jeg anta. 
Er foreldrerollen er overkommelig oppgave ? 
Det kan den være hvis en har gått gjennom livet uten å ha det godt i oppveksten sin, men alt kan læres hvis en har vilje og et hjerte for andre ❤️

Endret 16. juli 2021 av Festlig

[Nymerïa]

I hvilken grad kommer mannen din til å stille opp? Hvordan er det hjemme hos dere i dag, er det slik at det er en underforstått ordning at rydding og husarbeid er ditt ansvar og hvis han gjør noe så er han grei som hjelper til? Mye av det du vil ha ut av livet er forenelig med å ha barn hvis dere er to om det grunnleggende ansvaret. Hvis dere derimot har et tradisjonelt opplegg der ting hjemme automatisk er ditt ansvar fordi du tilfeldigvis urinerer sittende, så kan du se langt etter disse planene.

[Prøver18]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. Dette er et sårt tema for meg. Trenger å lufte tankene litt. 

Jeg har vært sammen med min fantastiske mann i 9 år. Helt fra vi møttes har han vært helt tydelig på at hans største ønske i livet er å bli far. Han snakker mye om fremtidige barn, hva han har lyst til å gjøre sammen med dem og hva han gleder seg til å lære dem. 

Jeg har alltid sett for meg at jeg har lyst på barn, men nå når tiden nærmer seg at vi kanskje bør begynne å prøve er jeg livredd og har tanker om at jeg ikke egner meg som mor. Vi har mye på stell: sikre jobber og bolig (dog relativ liten blokkleilighet i sentrum). Vi bor også 6 timer med bil fra hjembyen og familiene våre. Jeg er 27 og han er 29 år. 

Jeg er redd jeg er for egoistisk. Jeg er ambisiøs og har mål for min karriere, jeg elsker fritid og egentid, og liker å ha det ryddig samt å ha en god økonomi. Jeg elsker å være sosial med venner. Kan ikke se at barn bidrar positivt på noen av disse punktene. Jeg synes også at de fleste barn er grisete og kjedelige. Ser bare for meg at jeg kommer til å bli kjempe sliten. For å ikke snakke om graviditet, fødsel og eventuelle plager etter fødsel. Mest av alt er jeg redd for å ikke klare å vise nok kjærlighet til et eventuelt barn. 

Bør jeg få barn selv om jeg ikke hopper i taket av tanken på barn og satse på at følelsene endrer seg eller er det urettferdig mot barnet?  

Er det normalt å få litt panikk av tanken på å få barn? Skulle ønske jeg var en sånn perfekt mamma-kvinne som det virker som det finnes så mange av. En sånn som bobler over av lykke bare av å tenke på å få barn. Det hadde min mann og eventuelt barn fortjent. 

Anonymkode: 655d1...38f

Jeg ønsker meg ikke barn, av samme grunner som deg. Jeg hadde hata det livet og angra enormt. Har jobba mange år i bhg og vet hva jeg snakker om. Barn gir helt enormt lite i forhold til hva det krever for å please dem. Jeg har hund og jeg trives med vare oss. 

[Hactar]

Har du og din mann snakket nøyere om  hvordan dere skal legge livet il rette med barn? Er han for eksempel villig til å eventuelt tilpasse sin jobb, slik at du kan satse på karrieren du ser for deg?

Hvem skal ta ulønnet permisjon om dere ikke får barnehageplass med en gang. Hvor lange dager ønsker dere at barnet skal ha i barnehagen, og hvem skal eventuelt gå ned i stillingsprosent dersom det trengs? 

For mange par blir det liksom bare slik at mannens jobb tar prioritet, men ikke sikkert det passer for dere.  

Hvis dere prøver å planlegge litt detaljert hvordan dere skal få hverdagen til å gå i hop, vet du også mer om hvor mye du må regne med å forsake.

 

[Egirl]

Jeg har alltid ønsket barn, men et av kontrollspørsmålene mine til meg selv var "Er jeg klar til å sette et annet menneske foran mine egne behov?". Det var jeg ikke klar for før i år (28 år). Slik du beskriver livsstilen din virker det ikke helt riktig akkurat nå. Er enig i det en skrev over her også, det kan holde med ett barn istedenfor flere. 

[AnonymBruker]

Jeg var litt motsatt. Har alltid hatt lyst på barn, men har vært usikker på om jeg burde pga jeg er syk. Dog har jeg forhørt meg med flere i blant annet helsevesenet. De mente jeg burde klare det helt fint.

Da jeg ble gravid fikk jeg panikk og var negativ til det å få barn (mye tankekjør på hvordan det skulle gå f.eks) i flere uker, men så fikk jeg høre hjertelyden til den lille og da roet tankekjøret og negativiteten seg  Vi er jo tross alt to om å få barn!

Anonymkode: 950c3...ff1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenker at din tvil er en sunn tvil, det et ikke bare å hoppe i det når det gjelder en så stor avgjørelse. Så selve tvilen betyr i alle fall ikke at du er uegnet.

Jeg var som deg, elsker fritid/egentid/trening/vin/gå ut å spise/voksne folk å henge med - og var skeptisk til å gi slipp på alt dette. Samtidig var samboeren min som din; veldig tydelig på at han ville ha barn. Det som bikka avgjørelsen for min del, var at vi faktisk hadde vært sammen i syv år og fått oppleve masse sammen, bare vi to: fine og lange turer, dyre ferier og restauranter, festing, ryddig og reint hus og alt sånt som ikke er så greit å kombinere med små barn. Jeg visste at jeg ikke kom til å tenke at jeg ikke hadde fått levd livet! I tillegg begynte jeg å se på det å få barn som et neste steg i mitt forhold til kjæresten min: for et prosjekt å gjøte sammen! Slitsomt, romantisk, kaotisk og livsendrende!

Og akkurat sånn ble det. Rot sklir mye mer ut, livet og hverdagen må planlegges mye mer, og nattesøvn ofres. Samtidig kan man fortsatt gi hverandre tid til trening og venner, og vi er enige om at det er verdt å rydde og vaske i mellom slagene, selv om vi er slitne. Vi prioriterer også lage gode middager. Man kan til og med feste, bare én om gangen/med barnevakt. Drikke vin til maten gjør jeg flere ganger i uka nå om sommeren.

Det lille nurket er på en måte er blitt en viktig felles interesse! Jeg har aldri syntes at andres barn var så interessante, men nå syns jeg det er gøy å følge utviklingen hennes og lese småbarnspsykologi. Det hadde jeg aldri trodd! Og man får jo masse mestring! Det er veldig deilig å ha fokus på noe i livet som er viktigere enn bare deg selv og vin/mat/trening/whatever. Syns jeg! 

Anonymkode: 3aa23...522

Takk for veldig fint svar ❤️ Du gir meg håp 😊

Anonymkode: 655d1...38f