Oppdrar du barna på samme måte som du selv bel oppdratt av dine foreldre? Eller noen viktige forskjeller?

[AnonymBruker]

Legger du vekt på andre ting?

Anonymkode: 61ce2...301

[AnonymBruker]

Litt mer av å se følelser, bortsett fra det ganske likt. 

Anonymkode: 235b1...069

[AnonymBruker]

Min barndom husker jeg hadde avstraffelser som ris på rumpa og utskjelling. Dette ga meg mye skamfølelse og en vond redsel for å få kjeft. 
Men jeg husker at mor overså enkelte ting som overrasket meg. Jeg kastet brødskorpene på gulvet og forsto etterhvert at hun måtte skjønne det var meg, jeg valgte bare å begynne å spise skorper når jeg så hvor barnslig det var. Som tenåring fikk jeg rom til å stå opp så sent som jeg ville og legge meg så sent som jeg ville. Da fant jeg ut hvor elendig man føler seg i kroppen når man snur på døgnet. Og foreldrene mine gikk meg dermed ikke på nervene løs. På oppførsel ble det satt tydelige grenser, man skal oppføre seg som folk og si takk når man får noe. 
 

Inn i tiden er den pedagogiske fremgangsmåten og det er denne jeg primært bruker. Lytte og snakke med, anerkjenne følelser. Det fikk aldri jeg. Jeg lærte at å snakke om følelser er flaut, og negative følelser skal undertrykkes. Jeg har mange arr etter barneoppdragelsen til mor og far som har gjort livet tyngre enn nødvendig. 
Barna mine er små så jeg har ikke fått prøvd så mye enda. Men en dag kan det hende jeg kommer til å bruke sette foten ned metoden og ikke godta oppførselen. 

Anonymkode: 49f36...f7f

[AnonymBruker]

Jeg ble oppdratt til at du skal hedre din mor og din far. Vi måtte for all del ikke si noe som helst ufordelaktig om familien. Og det var svært viktig å markere morsdagen. Vi barna konkurrerte om mors gunst.

Slik er det ikke i det hele tatt med mine barn, jeg fikk dem ikke for at de skulle dyrke meg. De skylder meg ikke noe som helst, jeg vil bare at de skal ha det bra. Og det er mye viktigere for meg at de behandler hverandre ordentlig enn at de smisker for meg. De skal forhåpentligvis ha et godt forhold til hverandre lenge etter at jeg er borte.

Anonymkode: 23f40...d93

[AnonymBruker]

Jeg er ikke like streng som min mor, men ikke like naiv og ettergivende som min far. Jeg er mer forståelsesfull enn min mor, og ikke like bastant. Jeg drikker mye mindre alkohol, men røyker mer hasj enn mine foreldre. Jeg sier aldri noe stygt om den andre forelderen og reflekterer mye mer over egen oppdragelse av mine barn. Jeg er lytter øre og tar barna på alvor. Jeg er mer lik på min far enn min mor, men kan være pirkete som henne på enkelte ting, som spise ordentlig, rydde opp etter seg, oppføre seg, respekt, verdier osv. Moren min er mer stram, men min far var mer slapp. Jeg er litt midt i mellom, men merker at min mor nok synes jeg er mer lik på min far...

Anonymkode: 03dcc...054

[AnonymBruker]

Det var minimalt med oppdragelse hjemme hos oss da jeg vokste opp. Foreldrene mine var mest opptatt av at vi ikke skulle bråke, alt annet var greit. Det var skikkelig flaut etter hvert som jeg ble eldre og skjønte hvor mye jeg ikke kunne fordi jeg ikke hadde lært det hjemme. Så jeg er opptatt av å lære barna grunnleggende høflighet og hygiene bl.a., og å behandle andre bra, hjelpe hverandre, være en god venn osv. Ingenting av dette har jeg med meg hjemmefra for å si det sånn. Også klemmer vi masse og sier at vi er glad i hverandre, det gjorde heller ikke mine foreldre.

Anonymkode: bf306...cf5

[AnonymBruker]

Nei, det ville vært omsorgssvikt.

Anonymkode: 4349b...cb7

[AnonymBruker]

Nei, jeg har gjort det motsatte av min mor. Forbanna dritt menneske er det hun er.

Anonymkode: fba44...eb0

[AnonymBruker]

Nei.. ikke fordi de er slemme folk, men fordi de var veldig religiøse og truet med ris i tide og utide. Fikk ris innimellom. verst var det å høre på når storebror fikk ris. «Man tukter den man er elsker» 🤮 de trodde de gjorde alt rett.. 

men ellers var det et kjærlig hjem. Barnet mitt oppdras  med masse kjærlighet og anerkjennelse. Men får irettesettelse når hun lyver eller lignende (det sitter nok i «ryggmargen», man lyver og stjeler ikke.) utover det snakker vi om det meste, og er glad i å være sammen ❤️ 

Anonymkode: 76fa9...fd0

[Era Vulgaris]

På mange områder har jeg nok videreført en del av verdiene mine foreldre overførte til meg, men på andre områder har jeg vært veldig bevisst på å gjøre helt omvendt. Jeg har for eksempel gitt ros og skryt og positive tilbakemeldinger til mine barn, snakket mer om følelser, vært mye mer åpen, og gitt mer frihet under ansvar. 

Mine foreldre var av den gamle skolen, og jeg har hele tiden vært bevisst på at mine barn ikke skal utsettes for en del av tingene jeg ble oppdratt med. Jeg vet foreldrene mine elsket meg, men de sa det aldri. Jeg vet at de nok var stolt av meg, men de sa det aldri. Snakket heller aldri om følelser. Og de var urimelig strenge.

[AnonymBruker]

Omtrent det samme. Kan ikke peke på noen klare forskjeller. 
mannen ble oppdratt ganske anderledes. Blant annet var det normalt å bli slått med belte hvis man ikke oppførte seg som forventet. Og han måtte stort dett klare seg selv (vaske klær selv fra han var 7 år osv). Så vi oppdrar ganske anderledes. Selv om han ikke synes at det var så galt sånn han vokste opp. 

Anonymkode: 85fc5...3bc

[Gjest WhisperingWind]

Gjør det HELT MOTSATTE😁

[AnonymBruker]

Begynte ganske likt som jeg selv hadde blitt oppdratt, men har endret til en litt mer pedagogisk fremgangsmåte. Må innrømme at jeg går i lufta noen ganger men langt mindre enn før.

Anonymkode: 13826...15d

[AnonymBruker]

På noen områder ja, men jeg er smart nok til å løse stressreaksjoner på andre måter enn mine foreldre. Her i huset får ikke barna ris på rumpa eller kjeft, vi snakker sammen. Jeg er utdannet pedagog og har verktøy til å kommunisere. Jeg trenger ikke true og gi barna dårlig samvittighet og skam for å oppnå det jeg vil. 
 

Anonymkode: 380b9...ff9

[AnonymBruker]

Jeg gjør det meste forskjellig, vokste opp med psykisk og fysisk vold fra begge mine foreldre. Jeg er veldig opptatt av å se og anerkjenne følelser, vise hvor glad jeg er i barna mine og setter fokus på de positive tingene de gjør. Jeg bruker aldri noen former for psykisk eller fysisk vold (naturligvis). Men jeg viderefører tradisjoner i forhold til julefeiring og andre feiringer og foreldrene mine var flinke til å ta oss med ut i naturen og det gjør jeg med mine barn også. 

Anonymkode: 98a8b...ccc

[AnonymBruker]

Ganske så annerledes her ja. Er opptatt av at mine barn skal bli hørt, få sette ord på følelser og sine ønsker, uten å bli hånet eller ledd av. De skal heller ikke oppleve oss som foreldre påvirket av alkohol. 

Anonymkode: 2d5b0...550

[AnonymBruker]

Nei, helt annerledes. Jeg slår ikke, kjefter ikke og driver ikke med omsorssvikt.

Anonymkode: 69f03...5cf

[AnonymBruker]

Stikk motsatt her også. Hadde strenge foreldre der det var mye kjefting og kontroll. Var mye redd som barn og jeg bærer fortsatt på en følelse av skam om jeg ikke lykkes, eller gjør noe feil. 
 

Har vært bevisst på at mine barn skal føle trygghet. At grensene jeg setter ikke er basert på mitt «behag», fordi jeg er lat, gidder ikke, lettere å si nei fordi det er enklest, om det gir noen mening. 

Fokusert på å gi masse kjærlighet, åpenhet, raushet og forståelse. Det har gitt trygge, flotte og åpne barn. Har et godt forhold til de nå som de er unge voksne. Har dessverre ikke samme forhold til mine foreldre. 

Anonymkode: 0b4ba...4a4

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg gjør en del likt som min mor, og er opptatt av å ikke gjøre som min far. Han kjeftet mye, og hadde en mer autoritær stil, og jeg opplevde at han hadde en ovenfra og ned holdning til oss barna. Jeg var mye sint på ham som barn, og kjenner at jeg fortsatt er det som voksen. 

Mitt mål er å være like snill og omsorgsfull som mamma. Men ikke unnvike grensesetting slik hun gjorde (overlot det til pappa). Jeg vil sette tydelige grenser, men uten kritikk, uten å rope og skrike og med varme og forståelse for at barna ikke alltid er enige. Og de får bestemme en del selv, men mannen og jeg bestemmer hva de kan bestemme. Jeg har også fokus på at alle følelser er lov selv om ikke all atferd er det. Og på at også vonde følelser er en del av livet. I min oppvekst var man "slem" når man var sint, og trist og redd kunne man få bli hvis man hadde god grunn, men det var om å gjøre å bli glad igjen fortest mulig. 

Jeg må konsentrere meg ganske mye for å få det til. Fram til jeg fikk barn selv idealiserte jeg moren min og hennes oppdragelse. Jeg vet jeg hørte mer på henne de gangene hun først satte en grense da jeg var barn, så jeg tenkte at bare man ikke skriker eller kaller barnet lite hyggelige ting og setter en fornuftig grense, så hører det. Fullt så enkelt var det ikke. 

Anonymkode: b19c6...b9a