Har jeg et dårlig forhorld til min mor?

[AnonymBruker]

Jeg er voksen nå (30 år), men jeg kan ikke huske at mine foreldre har sagt at jeg er "vakker" eller "fin". De har nesten aldri sagt "jeg elsker deg" eller "jeg er glad i deg", og siden jeg ble tenåring har det vært veldig lite fysisk kontakt. Jeg har minner av å prøve å gi mamma en klem men blitt dyttet bort (ikke hard, men dyttet bort). Når jeg ringer mamma avslutter hun samtalen innen to minutter, og jeg stresser veldig fordi jeg må alltid finne på en grunn før jeg ringer. Jeg kan liksom ikke bare ringe fordi jeg vil prate, jeg må ha en grunn. Dette fører til at jeg har litt angst for å ringe mamma, men jeg vet at hun ikke kommer til å ringe meg. 

Jeg forstår ikke helt. På Facebook ser jeg at moren til venninnene mine skriver "elsker deg" og "fine jenta mi" og sånne ting. Jeg hadde jo en veldig kjærlig mor når jeg var veldig liten. Vi var alltid sammen. Men jeg føler at vi aldri helt kom ut av ungdomsårene helt det samme.  

Min mor støtter meg på andre måter. Jeg kan alltid låne penger, og alltid låne bil hvis jeg trenger det.  Hun gjør ting for meg som gjør at "voksen livet" blir enklere. Det er hennes måte å vise at hun er glad i sine barn. Men jeg kan ikke prate om ting som plager meg. Jeg kommer ikke til å få en klem av moren hvis jeg har det vanskelig. 

Jeg har fått kommentarer av bekjente at jeg må ha bedre selvtillit, men jeg syns det er vanskelig. Jeg føler meg alltid mindre verdt, og jeg tror det har veldig mye å gjøre med forholdet jeg har til mine foreldre. 

PS. Hvis dere lurer på hvorfor jeg lurer på forholdet mitt til min mor og ikke min far, så er det nok fordi mitt forhold til min far ikke har endret seg så mye. Min mor tok seg mest av meg når jeg var liten, så det er det forholdet som gjør meg mest lei. 

 

Anonymkode: 6ee5a...0ed

[AnonymBruker]

Det er jo ikke uvanlig, ts, at man i lengre eller kortere perioder av livet er nærmere eller fjernere en forelder. Jeg hadde en periode, som de fleste smårollinger, der jeg forguder min far og alt min mor gjorde var galt. Og en periode der jeg var helt sikker på at faren min ikke var den biologiske faren min fordi han var så teit mens moren mon var yber-kul. 
 

Det er heller ikke uvanlig å ikke være nær noen av sine foreldre, eller for den del noen av sine søsken. De er biologisk våre sine, men ikke nødvendigvis like oss eller mennesker vi enkelt forstår oss på eller får så mye utav å tilbringe tid med.

Gitt at din mor er som hun er så er det mest rasjonelle du kan gjøre å finne noen andre som kan gi deg en klem når livet butter imot. Den klemmen er ikke mindre verdt om den kommer fra din far, en tante eller bestevennen din. Å gå og lengte etter en (mulig fiktiv) versjon av din mor som du mener å huske fra ung barndom vil ikke bringe denne versjonen tilbake. Hun er som hun er. Livet handler om å godta at våre nære sjelden strekker til. Og at det samme gjelder oss.

Anonymkode: 3c129...440

[AnonymBruker]

Noen år eldre enn deg, men har akkurat samme type forhold til foreldre. Fikk aldri klemmer, aldri skryt. Eneste måten de forsøker å vise at de er glad i meg er ved å gi meg penger. 
Har bedre forhold til min far, han var oftere tilstede for meg når jeg vokste opp siden han jobbet skift i nærheten, mens min mor pendlet 1,5 time hver dag. Jeg ringer den dag idag aldri min mor, er det noe ringer jeg min far. Jeg har ikke engangs min mors mobilnummer i kontaktlisten.  Vi har aldri hatt noe felles rett og slett, og hun klarer fortsatt ikke å engasjere seg for meg, men spør alltid om det samme.  Kommer vi på besøk blir handlingen alltid overdrevet (får ikke med seg at vi knapt klarer å spise noe av det)

Det irriterer meg at jeg i ettertid har slitt med tilknytning til andre mennesker fordi jeg aldri følte jeg hadde noen som støttet meg hjemme.   Forskjellen med ts er at mitt forhold til min mor alltid har vært dårlig.. Føler fortsatt at alle samtaler blir negative pga henne.    Så jeg har måttet akseptere at jeg aldri vil få nærhet, og har måttet forsøke finne andre erstatninger, men det har ikke vært enkelt.  Håper jeg tar det igjen med å være helt annerledes med barna, finner på masse med de og prater, ler og koser masse med de og håper jeg ikke har dratt med meg for mye negativ erfaring som jeg ubevisst overfører. 

Anonymkode: 37287...529

[AnonymBruker]

Har det likedan, hun gir penger av og til for å hjelpe da jeg er fattig og ufør. Utover det evnes det ikke å gi forståelse, medfølelse, eller tid til annet enn å snakke om seg og sitt. 

Har alltid vært i veien som barn, ble alltid truet om å bli satt ut på gata eller sendt på barnehjem, og satt ut på veien og kjørt ifra de gangene vi var på ferie for å være stygg mot meg. Altså fra jeg var to år. Aldri heller fått høre «jeg er glad i deg» og opplevde en opplevelse som niåring der jeg var i en kritisk livstruende situasjon og trengte mine foreldres hjelp men de så på hverandre og lukka øynene og lot det gå sin vei, til noen andre kom og redda meg, da var skuespillet på med en gang… 
 

Vold, trusler, psykisk vold, misbruk, neglisjering og pga dette er jeg ufør og får tidvis litt hjelp av henne (ikke-eksisterende kommunikasjon med faren) når økonomien ikke strekker til, men jeg vet. De var, og er, ikke glade i meg og både snakker dårlig om meg til sine venner og bekjente og jeg har derfor blitt det sorte får alle ser stygt på. Hva de sier, aner jeg ikke men holdningene til meg fra de i slekta er elendige. De er ikke særlig intelligente, og jeg er den eneste i familien med høyskoleutdanning.

 Min bror derimot, som har en noe morbid livsstil med gamle menn på randen av grava for å få mest penger ut av de, og starter nytt forhold før den forrige er død, hylles og hedres opp i skyene og sånn har det alltid vært.
 

Jeg var hun som ble låst inn i kjelleren som straff og fikk brutal juling nesten daglig, fordi de hadde ekteskapsproblemer de lot gå utover meg, broren var den som «fikk alt» her i verden ble behandlet godt og var ønsket - derfor vil det aldri bli et godt forhold til noen av de, flyttet som sekstenåring da det var uutholdelig og jeg fikk detaljerte drapstrusler fra min far. De er som tenåringer mentalt og forventer derfor ikke kjærlighet som aldri ble gitt. 
 

Anonymkode: 3ad15...752

[AnonymBruker]

Oi! Jeg har ikke fått noe bank av moren min da. 😮 Hun har ikke vært voldelig. For meg er problemet at hun ikke er det for meg emosjonelt. 
Min mor er faktisk en veldig god bestemor til mine søsken sine barn. Veldig kjærlig. Litt som hun var mot meg da jeg var liten, så hun har det i seg. Jeg forventer jo ikke å bli behandlet som et barn, men det hadde vært fint å ha den støtten som hun nå viser til sine barnebarn. 

Anonymkode: 6ee5a...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg er voksen nå (30 år), men jeg kan ikke huske at mine foreldre har sagt at jeg er "vakker" eller "fin". De har nesten aldri sagt "jeg elsker deg" eller "jeg er glad i deg", og siden jeg ble tenåring har det vært veldig lite fysisk kontakt. Jeg har minner av å prøve å gi mamma en klem men blitt dyttet bort (ikke hard, men dyttet bort). Når jeg ringer mamma avslutter hun samtalen innen to minutter, og jeg stresser veldig fordi jeg må alltid finne på en grunn før jeg ringer. Jeg kan liksom ikke bare ringe fordi jeg vil prate, jeg må ha en grunn. Dette fører til at jeg har litt angst for å ringe mamma, men jeg vet at hun ikke kommer til å ringe meg. 

Jeg forstår ikke helt. På Facebook ser jeg at moren til venninnene mine skriver "elsker deg" og "fine jenta mi" og sånne ting. Jeg hadde jo en veldig kjærlig mor når jeg var veldig liten. Vi var alltid sammen. Men jeg føler at vi aldri helt kom ut av ungdomsårene helt det samme.  

Min mor støtter meg på andre måter. Jeg kan alltid låne penger, og alltid låne bil hvis jeg trenger det.  Hun gjør ting for meg som gjør at "voksen livet" blir enklere. Det er hennes måte å vise at hun er glad i sine barn. Men jeg kan ikke prate om ting som plager meg. Jeg kommer ikke til å få en klem av moren hvis jeg har det vanskelig. 

Jeg har fått kommentarer av bekjente at jeg må ha bedre selvtillit, men jeg syns det er vanskelig. Jeg føler meg alltid mindre verdt, og jeg tror det har veldig mye å gjøre med forholdet jeg har til mine foreldre. 

PS. Hvis dere lurer på hvorfor jeg lurer på forholdet mitt til min mor og ikke min far, så er det nok fordi mitt forhold til min far ikke har endret seg så mye. Min mor tok seg mest av meg når jeg var liten, så det er det forholdet som gjør meg mest lei. 

 

Anonymkode: 6ee5a...0ed

Jeg kjenner meg igjen. Har lignende forhold til mine foreldre. Jeg har tenkt at mine foreldre har blitt sånn fordi de er etterkrigsbarn. Det var på tide å komme seg videre, ikke snakke om det vanskelige, men se fremover. 

Anonymkode: b7425...b5c

[Era Vulgaris]

Du har jo ikke noe nært forhold til din mor, og fra ditt ståsted kan det vel heller ikke betegnes som godt. Kanskje hun synes det er vanskelig å vise følelser overfor voksne, men at det er enklere for henne mot barn. Det er jo ikke så uvanlig. Hun prøver å støtte deg på sin måte, og tenker kanskje at det er nok. Hva skjer hvis du prøver å fortelle henne hvordan dette føles for deg?