Så redd psykolog skal kontakte barnevernet fordi jeg ønsker terapi

[AnonymBruker]

Jeg trenger rydde i egen barndom, har mistet mange og flyttet mye. Problemene handler om fortrengte minner, at jeg overtenker og er stadig redd for at noe galt skal skje. 

Har høyere utdanning, jobber med mennesker i fast jobb, gift i over ti år, hus og husdyr.

Tenk om psykolog mener egen barndom tilsier at jeg ikke burde ha barn eller at de burde sjekke om jeg er lik mot egne? 

Anonymkode: e3086...98e

[AnonymBruker]

Du går til psykolog og skal ha hjelp for å unngå det, så nei. Bare det viser selvinnsikt. Ta imot hjelp, tenk ikke på det. 

Anonymkode: f6b70...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg trenger rydde i egen barndom, har mistet mange og flyttet mye. Problemene handler om fortrengte minner, at jeg overtenker og er stadig redd for at noe galt skal skje. 

Har høyere utdanning, jobber med mennesker i fast jobb, gift i over ti år, hus og husdyr.

Tenk om psykolog mener egen barndom tilsier at jeg ikke burde ha barn eller at de burde sjekke om jeg er lik mot egne? 

Anonymkode: e3086...98e

Jeg har gått til psykolog lenge, ingen som har nevnt barnevernet etc. Det går nok fint.

Anonymkode: c930f...f60

[AnonymBruker]

Du har jo en ektefelle, så det går nok bra! Jeg har kompleks ptsd og psykologen min har ingenting i mot at jeg får barn med tanke på omsorgslønn min.

Anonymkode: 2dc86...d9e

[AnonymBruker]

Nei, det kommer de ikke til å gjøre. At du søker terapi, er et styrketegn i seg selv. Det skjønner de. 

Anonymkode: f2dd6...2b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du går til psykolog og skal ha hjelp for å unngå det, så nei. Bare det viser selvinnsikt. Ta imot hjelp, tenk ikke på det. 

Anonymkode: f6b70...53a

Ja det jeg også mener,men litt angst for det likevel. Mange mener jo man blir som man selv er oppdratt.

Anonymkode: e3086...98e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du har jo en ektefelle, så det går nok bra! Jeg har kompleks ptsd og psykologen min har ingenting i mot at jeg får barn med tanke på omsorgslønn min.

Anonymkode: 2dc86...d9e

Om jeg ikke hadde hatt ektefelle så...? Barnevernet er ikke nevnt? 

Anonymkode: e3086...98e

[AnonymBruker]

Det er mage flere som burde gått i terapi. Jeg har jobbet i bv, og hadde den erfaringen at folk som oppsøker hjelp utenfra når de trenger det, ofte er de beste foreldrene. Hvis du mot formodning har traumer som  går ut ov er barna dine så får du jo hjelp av psykologen til det. Hn kan også råde deg til å ta luring fra familiesenter ne, som er et lavterskeltilbud. 

Anonymkode: 0a173...e71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja det jeg også mener,men litt angst for det likevel. Mange mener jo man blir som man selv er oppdratt.

Anonymkode: e3086...98e

Jeg ble ingenting som jeg selv ble oppdratt, heller motsatt. Jeg vokste opp med en grovt voldelig far. Jeg er ingenting likt min far, og har barn som i dag er veloppdragent og ordentlig, og jeg oppdro se på min egen måte, uten alt det tullet min syke far holdt på med. 
 

Vi alle har egen evne til å tenke selv, å følge morsinstinkt, ha empati og omsorg samt fornuft og vett, og å oppdra barna på en snill mild og god måte. God kommunikasjon og klare enkle beskjeder kommer man langt med. Å bryte den sirkelen ens foreldre har holdt på med, er essensielt.

Anonymkode: f2dd6...2b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er mage flere som burde gått i terapi. Jeg har jobbet i bv, og hadde den erfaringen at folk som oppsøker hjelp utenfra når de trenger det, ofte er de beste foreldrene. Hvis du mot formodning har traumer som  går ut ov er barna dine så får du jo hjelp av psykologen til det. Hn kan også råde deg til å ta luring fra familiesenter ne, som er et lavterskeltilbud. 

Anonymkode: 0a173...e71

Familiesenter? Nei traumene omhandler ikke omsorgs evnen. Jeg har ikke noe grunn til å være på et familiesenter for å kartlegges. Kan dette skje om jeg går til psykolog??!! 

Anonymkode: e3086...98e

[AnonymBruker]

Ser mange skriver du ikke trenger å uroe deg, og det tror ikke jeg heller. Men det kommer likevel an på situasjonen og i hvilken grad en er syk. En svært psykisk ustabil alenemor ville nok blitt rådet og i noen tilfeller presset til samarbeid med barnevernet. Og det er ulikt syn på hvordan slike situasjoner skal tas tak i alt etter de ulike fagfolkenes vurdering.

 Min mor jobbet i barnevernet og har sett mye av dette. Hun har advart meg rett ut at om jeg sliter psykisk må jeg være forsiktig med hva jeg sier til det offentlige helsevesenet. Det kan på mange måter være tryggere å gå privat om du vil garantere 100% sikkert at du ikke vil få noen form for ‘prikk’ hos bv.

Om du har en ressurssterk mann som omsorgsperson sammen med deg derimot, så stiller du sterkt. Men la si han skulle blitt alvorlig syk/psyk en gang i tillegg. Da kan det være de fanger opp situasjonen til barnet lettere og kommer på banen.

Og kanskje det såfall bare er bra? Men en kan også risikere at dem man møter på av saksbehandlere i bv kanskje syns barna da har det bedre i fosterfamilie..om begge foreldrene er i ubalanse. 
 

Dette er basert på info fra moren min. Men hun jobbet i bv på slutten av 90-tallet. Ting har kanskje forandret seg siden da. Men en jordmor jeg samtalte med da jeg en tid tilbake fryktet jeg var sårbar for fødselsdepresjon og fortalte jeg var redd for å prate om det ut i fra det moren min som jobbet i bv hadde sagt, så viste hun faktisk forståelse og bekreftet hun hadde sett eksempler på dette selv.

Anonymkode: 163c4...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ser mange skriver du ikke trenger å uroe deg, og det tror ikke jeg heller. Men det kommer likevel an på situasjonen og i hvilken grad en er syk. En svært psykisk ustabil alenemor ville nok blitt rådet og i noen tilfeller presset til samarbeid med barnevernet. Og det er ulikt syn på hvordan slike situasjoner skal tas tak i alt etter de ulike fagfolkenes vurdering.

 Min mor jobbet i barnevernet og har sett mye av dette. Hun har advart meg rett ut at om jeg sliter psykisk må jeg være forsiktig med hva jeg sier til det offentlige helsevesenet. Det kan på mange måter være tryggere å gå privat om du vil garantere 100% sikkert at du ikke vil få noen form for ‘prikk’ hos bv.

Om du har en ressurssterk mann som omsorgsperson sammen med deg derimot, så stiller du sterkt. Men la si han skulle blitt alvorlig syk/psyk en gang i tillegg. Da kan det være de fanger opp situasjonen til barnet lettere og kommer på banen.

Og kanskje det såfall bare er bra? Men en kan også risikere at dem man møter på av saksbehandlere i bv kanskje syns barna da har det bedre i fosterfamilie..om begge foreldrene er i ubalanse. 
 

Dette er basert på info fra moren min. Men hun jobbet i bv på slutten av 90-tallet. Ting har kanskje forandret seg siden da. Men en jordmor jeg samtalte med da jeg en tid tilbake fryktet jeg var sårbar for fødselsdepresjon og fortalte jeg var redd for å prate om det ut i fra det moren min som jobbet i bv hadde sagt, så viste hun faktisk forståelse og bekreftet hun hadde sett eksempler på dette selv.

Anonymkode: 163c4...951

At det bare er bra? 

Jeg jobber med både barn og ungdom, og er ikke noe som går utover jobben eller barna. 

Jeg skal til privat psykolog. De må jo også utrede. 

Anonymkode: e3086...98e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Familiesenter? Nei traumene omhandler ikke omsorgs evnen. Jeg har ikke noe grunn til å være på et familiesenter for å kartlegges. Kan dette skje om jeg går til psykolog??!! 

Anonymkode: e3086...98e

Så lenge ingen av traumene dine påvirker din omsorgsevne og fagpersonene i helsevesenet oppfatter dette, tror jeg du er nokså trygg. Du vet selv om tilstanden din går ut over barnet.

Jeg er deprimert i korte perioder og er da en del sengeliggende. Men da står mannen min ekstra på. Og barna tror bare mamma har hodepine. De blir beskyttet og jeg ville nok ikke involvert helsevesenet i denne graden her og nå imens ungene er små. Ihvertfall ikke før jeg MÅ.  

Anonymkode: 163c4...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

At det bare er bra? 

Jeg jobber med både barn og ungdom, og er ikke noe som går utover jobben eller barna. 

Jeg skal til privat psykolog. De må jo også utrede. 

Anonymkode: e3086...98e

I denne situasjonen kan jeg nesten live deg at dette kommer til å gå helt fint. Du gjør det rette, både for deg selv og familien♥️ Og bv vil neppe plage deg med dette;)

Du kan derimot alltids fortelle psykologen tidlig, kanskje allerede første dagen om dine bekymringer rundt dette. Hen vil nok berolige deg🙂

Anonymkode: 163c4...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

I denne situasjonen kan jeg nesten live deg at dette kommer til å gå helt fint. Du gjør det rette, både for deg selv og familien♥️ Og bv vil neppe plage deg med dette;)

Du kan derimot alltids fortelle psykologen tidlig, kanskje allerede første dagen om dine bekymringer rundt dette. Hen vil nok berolige deg🙂

Anonymkode: 163c4...951

Nei jeg kommer ikke til å tørre å fortelle det. 

Anonymkode: e3086...98e

[AnonymBruker]

Det kommer til å gå helt fint ❤️

Jeg har selv vært fosterbarn og traumene kom ikke før i voksen alder, etter jeg fikk barn. Opplevde veldig mye vondt som barn uten at jeg fikk bearbeidet det. Jeg søkte hjelp, og det var aldri snakk om noe som helst barnevern. Og jeg var langt, langt nede altså! 

Så ikke bekymre deg! 😊

Anonymkode: 567f7...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ser mange skriver du ikke trenger å uroe deg, og det tror ikke jeg heller. Men det kommer likevel an på situasjonen og i hvilken grad en er syk. En svært psykisk ustabil alenemor ville nok blitt rådet og i noen tilfeller presset til samarbeid med barnevernet. Og det er ulikt syn på hvordan slike situasjoner skal tas tak i alt etter de ulike fagfolkenes vurdering.

 Min mor jobbet i barnevernet og har sett mye av dette. Hun har advart meg rett ut at om jeg sliter psykisk må jeg være forsiktig med hva jeg sier til det offentlige helsevesenet. Det kan på mange måter være tryggere å gå privat om du vil garantere 100% sikkert at du ikke vil få noen form for ‘prikk’ hos bv.

Om du har en ressurssterk mann som omsorgsperson sammen med deg derimot, så stiller du sterkt. Men la si han skulle blitt alvorlig syk/psyk en gang i tillegg. Da kan det være de fanger opp situasjonen til barnet lettere og kommer på banen.

Og kanskje det såfall bare er bra? Men en kan også risikere at dem man møter på av saksbehandlere i bv kanskje syns barna da har det bedre i fosterfamilie..om begge foreldrene er i ubalanse. 
 

Dette er basert på info fra moren min. Men hun jobbet i bv på slutten av 90-tallet. Ting har kanskje forandret seg siden da. Men en jordmor jeg samtalte med da jeg en tid tilbake fryktet jeg var sårbar for fødselsdepresjon og fortalte jeg var redd for å prate om det ut i fra det moren min som jobbet i bv hadde sagt, så viste hun faktisk forståelse og bekreftet hun hadde sett eksempler på dette selv.

Anonymkode: 163c4...951

Dette. Jeg har selv venner som jobber innenfor legeyrket og innenfor bv som har sagt at man bør være forsiktig med hva man forteller det offentlige da alt kan brukes mot deg hvis du har skikkelig uflaks.

Trist at det har blitt sånn, men dette er kun takket være at folk ikke kan stole på noen lenger.

Anonymkode: b082b...a3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette. Jeg har selv venner som jobber innenfor legeyrket og innenfor bv som har sagt at man bør være forsiktig med hva man forteller det offentlige da alt kan brukes mot deg hvis du har skikkelig uflaks.

Trist at det har blitt sånn, men dette er kun takket være at folk ikke kan stole på noen lenger.

Anonymkode: b082b...a3b

Men når jeg jobber med barn /ungdom selv, så burde vel dette tilsi at jeg er oppegående på det område. 

Jeg kommer jo også til å ta opp kontrastene fra mine barn til min egen barndom som et tema for at disse traumene er kommet opp. Altså, at jeg skjønner at min barndom ikke var normal. 

Anonymkode: e3086...98e

[AnonymBruker]

Nei, det er ingen logikk i det. Jeg har også gått til psykolog for å bearbeide og rydde i barndommen. Er utdannet pedagog og jobber med barn. Har egne barn som nå er ungdommer. De har hatt en god og stabil oppvekst, uten et snev av hvordan jeg vokste opp. Min far drakk mye, mens jeg er avholds.  Ingen logikk i at en følger foreldrenes fotspor når det gjelder foreldrerollen. Som oftes tar en med seg det gode over på egne barn, og vil hvertfall ikke gjøre samme tabbene som egne foreldre gjorde. 
så det skal du ikke tenke på. 
min psykolog sa at mine barn er heldig som har ei så fin mamma som meg, de kunne ikke hatt ei bedre mamma sa hun. Dette er nå 6 år siden jeg gikk til psykolog 
 

Anonymkode: de81c...586

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men når jeg jobber med barn /ungdom selv, så burde vel dette tilsi at jeg er oppegående på det område. 

Jeg kommer jo også til å ta opp kontrastene fra mine barn til min egen barndom som et tema for at disse traumene er kommet opp. Altså, at jeg skjønner at min barndom ikke var normal. 

Anonymkode: e3086...98e

Det er når en selv får barn en ofte ser deres oppvekst i lys med sin egen. Tiden har også forandret seg fra 80 talls mødre uten opplysninger om barneoppdragelse til 2021, da de aller fleste vet bedre 

Anonymkode: de81c...586