Har jeg gjort noe feil i oppdragelsen? Familie kritiserer oss, langt inlegg.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har begynt å bli usikker på oppdragelsen jeg har gitt datteren vår. Hun er fylt fire år og oppfører seg som en minitenåring. For å være ærlig, tror jeg ikke det er så gøy for andre barn å leke med henne når hun kjefter så mye og nekter å dele. 

Saken er den at vi bor i nærheten av familie, typ samme oppgang, så vi ser hverandre hvrt dag . Vi har snakket mye om oppdragelse, og pappaen der sier at barna der gjemmer seg bort når de er sinte. At de derfor aldri er sinte. Jeg har derimot sagt at hos oss er alt av følelser lov, så lenge man ikke skader seg selv eller andre. De mener det er for slakt. Det siste året har jeg vært litt mer restriktiv ved at jeg har sagt at "du kan selvsagt være sint, men når du hyler og skriker så må du gå inn på rommet fordi jeg får vondt i hodet". 

Jeg har aldri hørt at de har hevet stemmen, slamret med dører, grått, kranglet, bråkt eller noe som helst. Latterkuler er også sjeldent. 

Jeg har sett ned på dem fordi jeg har tenkt at følelser ikke er lov hos dem, og at de neglisjerer barna fordi de er faktisk aldri ute sammen. Aldri tur, aldri drar på besøk til andre, aldri cafe, aldri noe som helst. De er alderen 4-15 år.  Her finner vi på mye, jeg synes det er viktig. Fortsatt mener jeg det er viktig, men familier har forskjellig familiekultur, og kanskje de faktisk trives sånn og har det som plomma i egget hjemme. Jeg har selvsagt aldri sagt noe til dem, men tenkt mitt. 

Det toppet seg med min arrogante holdning da de mente jeg måtte få kontroll på datteren min som da var 2,5 år og hadde et raserianfall. Hun gråt høylytt, skrek og la seg ned på gulvet. Det har kun skjedd tre ganger fra den alderen til nå hvor hun er blitt så sint. Jeg sa at det må hun få lov til, hun er bare to år. 

Nå når ungen blir sint, skriker hun og tramper inn på rommet. Dette skjer ofte, men ikke noe raseri. Hun roper og skriker, men aldri kastet noe, aldri ødelagt noe eller skadet seg selv eller meg. Samtidig har hun den atferden jeg problematiserte i første avsnitt. 

De mener at hun er ute av kontroll, at hun oppfører seg forferdelig. Sammenlignet med deres barn, er hun en håndfull. 

Hun er veldig temperamentsfull og jeg ser at dette skjer kun der hun er mest komfortabel. Hjemme og hos dem. 

Hun er en engel i barnehagen. Aldri utagert, aldri slått noen, ja hun sier ifra om noe er urettferdig, og trekker seg unna om det blir for mye. Hun har mange venner i barnehagen i følge de ansatte. 

På hjemmebane krangler hun masse med søskenbarnet sitt. Han er ganske lik henne når de leker sammen, men jeg har kun hørt at han er sinna én eneste gang (ja, vi kan høre dem). 

Jeg har hele tiden tenkt at barn er forskjellige, vi gjør det vi kan for dem, men jeg synes det er vanskelig og jeg blir usikker på meg selv som mor når jeg stadig får stikk fra de andre om at jeg må få kontroll på datteren vår, at hun oppfører seg dårlig, at hun overdriver og er dramaunge osv. Det gjør vondt, for alt jeg ser er at hun er full av følelser, har en personlighet hvor hun er sta, vet hva hun vil og sier ifra. Hun er bare fire år, og må lære seg å dele og kanskje litt empati.. Men jeg veit ikke.. Nå begynner jeg å tenke at de har mer rett enn hva jeg har.. 

Det er ikke meningen å lage dårlig inntrykk av dem, men bare for å skissere deres oppdragelse sammenlignet med vår, hvor forskjellene gjør meg nå usikker, sammenlignet med før hvor jeg mente det var feil det de holdt på med. Føler fortsatt det er feil, men at jeg bør bli litt mer streng på hva som er lov og ikke. 

Jeg synes de er veldig fiendtlig innstilt til datteren vår, og det er trist for hun er en nydelig unge, morsom og pratsom og veldig positiv. Samtidig tror jeg de ikke helt synes noe om denne atferden som fører til krangling og grining, og det skjønner jeg på en måte, for det er slitsomt for oss voksne. De sier ting til henne som jeg ikke synes er greit, at det ikke er lov å gråte, at hun lager drama og er drama, at hun tar feil og mye som kan virke sårende for ei jente på fire år. Måten de takler henne på synes jeg blir feil, og ja.. 

Veit Ikke helt hva konkret problemet er, men det er et stort rot. 

Dette ble et veldig langt og rotete innlegg. Jeg er bare veldig lei meg nå. 

 

Anonymkode: 4084f...f1a

[Gjest WhisperingWind]

Tror jeg ville flyttet🙊

[Helgeline]

Hva slags slekt er dette? Din søsters familie?

Er du alene med jenta? Spør fordi jeg lurer på hva slags støtte far er oppi dette. 
 

Sånn som du beskriver oppdragerstil til den andre familien, høres det ut som de har en «barn skal ikke høres» -holdning. Vi har jo lært at vi skal anerkjenne alle følelser, men det høres ut som de har mange barn? Med mange barn behøves litt mer «orden og disiplin» i heimen 😅

(Jeg har 4 selv)

Dette kan også være grunnen til at de er mest hjemme? Vet av erfaring at det kan være vanskelig å finne på noe alle barna liker når de er spredd i alder. 
 

Det jeg misliker mest å høre er den negative innstillingen de har til datra de. De burde visst at alle barn er forskjellige, og at å vise negativitet på den måten er sårende for deg og ikke bra for henne. 

Det er positivt at hun utagerer hjemme og ikke i barnehagen fex. Jeg syns hun høres normal ut, men hun har nok en mer krevende personlighet enn snittet. Barn går gjennom faser, er nok i en «vanskelig» en nå.

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (2 minutter siden):

Tror jeg ville flyttet🙊

Ja jeg vil, men vi har ikke råd akkurat nå😢

Anonymkode: 4084f...f1a

[Hactar]

Jeg tror barna deres har forskjellig temperament, og at de tror de har gjort alt rett når kanskje sannheten er at ungene deres hadde vært roligere uansett.
 

Du har et temperamentsfullt barn, men også et barn som leser koder godt nok til å justere seg i barnehagen. Det er en kjempestyrke at hun klarer å justere seg. Hun er ikke ute av kontroll, men hun tar ut alt hjemme.

Du har en tøff jobb med å lære barnet ditt å håndtere følelser, men du vet da også hva barnet ditt føler. Hun er fire år, og med veiledning om hvordan uttrykke følelser på en god måte, vil det gå seg til hjemme.

Og trøst deg med at hun allerede klarer å regulere seg bedre «ute blant folk». Du trenger ikke sende henne i barnehagen med vondt i magen for hva hun finner på i dag. 

[sicario]

Husker en overlege i barnepsykiatrien (jeg jobbet der i noen år) sa at små barn som får lov til å vise følelser som sinne etc hjemme, og gjør det hjemme. Det er de som som ofte vokser opp med en god tilknytning og blir trygge på sikt. At de viser sinne etc hjemme, kan være et sunnhetstegn.

Barn som må undertrykke følelser hjemme og er redd for å vise sinne og frustrasjon er barn som på sikt kan utvikle langt mer utfordringer en hva som er sunt.

[AnonymBruker]

Helgeline skrev (2 minutter siden):

Hva slags slekt er dette? Din søsters familie?

Er du alene med jenta? Spør fordi jeg lurer på hva slags støtte far er oppi dette. 
 

Sånn som du beskriver oppdragerstil til den andre familien, høres det ut som de har en «barn skal ikke høres» -holdning. Vi har jo lært at vi skal anerkjenne alle følelser, men det høres ut som de har mange barn? Med mange barn behøves litt mer «orden og disiplin» i heimen 😅

(Jeg har 4 selv)

Dette kan også være grunnen til at de er mest hjemme? Vet av erfaring at det kan være vanskelig å finne på noe alle barna liker når de er spredd i alder. 
 

Det jeg misliker mest å høre er den negative innstillingen de har til datra de. De burde visst at alle barn er forskjellige, og at å vise negativitet på den måten er sårende for deg og ikke bra for henne. 

Det er positivt at hun utagerer hjemme og ikke i barnehagen fex. Jeg syns hun høres normal ut, men hun har nok en mer krevende personlighet enn snittet. Barn går gjennom faser, er nok i en «vanskelig» en nå.

Hei, takk for svar 😊 faren er her, og jeg har fortalt alt til ham og han er mer på vakt. Vi passer på å stå opp for henne. 

Det er den negative holdningen mot henne som er problemet. De kritiserer meg som mor veldig ofte fordi jeg er kanskje litt i overkant hønemor. Jeg synes ikke egentlig jeg er det... Blir veldig slitsomt. 

Det er min manns familie. 

Skjønner veldig godt at det er mer praktisk for dem sånn, og har bestemt meg for å ikke legge meg opp i det, for barna har det sikkert fint.. 

Anonymkode: 4084f...f1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hei. Jeg har begynt å bli usikker på oppdragelsen jeg har gitt datteren vår. Hun er fylt fire år og oppfører seg som en minitenåring. For å være ærlig, tror jeg ikke det er så gøy for andre barn å leke med henne når hun kjefter så mye og nekter å dele. 

S

 

Anonymkode: 4084f...f1a

Jeg blir litt forvirret av innlegget ditt.

Du starter med å skrive dette, full av selvinnsikt, men resten av innlegget ditt blir litt selvmotsigende satt opp i mot dette sitatet.

Hva mener du egentlig?

 

Anonymkode: 7b1b3...3a9

[AnonymBruker]

Min holdning er at om man ikke kan oppføre seg, må man gå ut av rommet. Det gjelder både voksne og barn. Jeg hadde aldri tolerert hyl og skrik og raserianfall. Jeg blir ikke noe særlig sint selv da, jeg bare tar barnet med meg og sier at det er lov å være sint, men at det ikke er greit å hyle og skrike. 

Sønnen min har derfor blitt en rolig gutt som går inn på rommet sitt hvis han er sint. Jeg har selvfølgelig aldri sendt ham på rommet, kun tatt ham bort fra andre for å roe ham ned og hvis han ikke roer seg da, har jeg sagt at jeg ikke vil krangle og at vi kan snakkes når han er blitt rolig igjen og så har jeg fjernet meg fra situasjonen.

Alle følelser er lov, men det du beskriver er oppførsel og alle handlinger bør ikke være lov. Det er jo ikke greit at en voksen brøler og kjefter, så hvorfor skal et barn lære at det er ok å oppføre seg sånn?

Anonymkode: c5a31...632

[AnonymBruker]

Hactar skrev (9 minutter siden):

Jeg tror barna deres har forskjellig temperament, og at de tror de har gjort alt rett når kanskje sannheten er at ungene deres hadde vært roligere uansett.
 

Du har et temperamentsfullt barn, men også et barn som leser koder godt nok til å justere seg i barnehagen. Det er en kjempestyrke at hun klarer å justere seg. Hun er ikke ute av kontroll, men hun tar ut alt hjemme.

Du har en tøff jobb med å lære barnet ditt å håndtere følelser, men du vet da også hva barnet ditt føler. Hun er fire år, og med veiledning om hvordan uttrykke følelser på en god måte, vil det gå seg til hjemme.

Og trøst deg med at hun allerede klarer å regulere seg bedre «ute blant folk». Du trenger ikke sende henne i barnehagen med vondt i magen for hva hun finner på i dag. 

Takk for et fint svar ❤️ hun har aldri vært krevende ute blant folk, hun er utrolig enkel å ha med å gjøre. Jeg har følt meg veldig komfortabel å ta med henne overalt. 

Hjemme er hun en håndfull, og jeg har hele tiden synes det er ok. Noen ganger er det litt mye, og jeg har sagt ifra at "det er helt greit at du er sint fordi du ikke fikk sånn og sånn, men nå har du skreket lenge, nå kan du slutte og heller slå på en pute fordi jeg har vondt i hodet". Med hevet stemme  og streng fordi hun ikke hører etter. Noen ganger funker det andre ganger ikke. Noen ganger vil hun bare ha en klem.

Synes det er vanskelig for jeg skjønner jo at de synes hun er krevende sammenlignet med egne barn, men det gir dem ikke en grunn til å kritisere henne som person foran henne.. 

Får bare la være å sende henne dit alene. 

sicario skrev (4 minutter siden):

Husker en overlege i barnepsykiatrien (jeg jobbet der i noen år) sa at små barn som får lov til å vise følelser som sinne etc hjemme, og gjør det hjemme. Det er de som som ofte vokser opp med en god tilknytning og blir trygge på sikt. At de viser sinne etc hjemme, kan være et sunnhetstegn.

Barn som må undertrykke følelser hjemme og er redd for å vise sinne og frustrasjon er barn som på sikt kan utvikle langt mer utfordringer en hva som er sunt.

Ja altså, jeg synes barna hos dem er ganske flate, men det er kanskje sånn de bare er. Jeg håper at datteren min har sunn tilknytning til oss og at det er grunnen. Noen ganger når det står på som verst blir jeg jo usikker, men jeg er kanskje ikke alene om det 😅

Anonymkode: 4084f...f1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg blir litt forvirret av innlegget ditt.

Du starter med å skrive dette, full av selvinnsikt, men resten av innlegget ditt blir litt selvmotsigende satt opp i mot dette sitatet.

Hva mener du egentlig?

 

Anonymkode: 7b1b3...3a9

Beklager. Ja hun er sånn nå, og vi jobber med det. Problemet mitt er at familien er fiendtlig innstilt til både henne og meg, derfor begynner jeg å bli usikker på meg selv som mor eller om det er de som er problemet og at ungen bare går igjennom en vanskelig periode som trengs ekstra veiledning. 

Anonymkode: 4084f...f1a

[AnonymBruker]

Ærlig talt, en 2,5 åring som har et raserianfall er da HELT NORMALT. Denne andre familien burde ta seg et foreldrekurs (cos-kurs eller Montgomery kurs) og lære litt mer om oppdragelse. Man skal ikke oppdra barn til å bli pliktoppfyllende, adlydende nikkedukker - men til sterke selvstendige individer.

Jeg blir kraftig provosert av å høre hvordan de oppfører seg og snakker til jenta di og jeg synes du skal gi klinkende klar beskjed at de ikke skal legge seg opp i det. Legg også gjerne til at du er helt uenig i hvordan de oppdrar sine barn. Min datter har også mye temperament og det var verst rundt 4 år alder. Ikke bli sint, behold roen, vær der for henne og snakk om hva som skjedde etterpå. Datteren min er 7 i dag og har lært seg å håndtere sinnet sitt på en mye bedre måte allerede.

Du gjør en kjempejobb!!

Anonymkode: 0331c...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noen ganger er det litt mye, og jeg har sagt ifra at "det er helt greit at du er sint fordi du ikke fikk sånn og sånn, men nå har du skreket lenge, nå kan du slutte og heller slå på en pute fordi jeg har vondt i hodet". Med hevet stemme  og streng fordi hun ikke hører etter. Noen ganger funker det andre ganger ikke. Noen ganger vil hun bare ha en klem.

Anonymkode: 4084f...f1a

Det er ikke god oppdragelse.

Jeg hadde ikke akseptert at mannen min eller et annet voksent menneske hadde trampet i gulvet, hevet stemmen, og marsjerte inn på rommet. Vi skriker ikke, og vi slår ikke på puter. Her i huset er vi åpne om følelser, hele spekteret er lov, men det er ikke lov å utagere. Det er et viktig skille. 

Anonymkode: ed7a4...9f0

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ja jeg vil, men vi har ikke råd akkurat nå😢

Anonymkode: 4084f...f1a

Ungen din er normal. Ignorer dem😗

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Min holdning er at om man ikke kan oppføre seg, må man gå ut av rommet. Det gjelder både voksne og barn. Jeg hadde aldri tolerert hyl og skrik og raserianfall. Jeg blir ikke noe særlig sint selv da, jeg bare tar barnet med meg og sier at det er lov å være sint, men at det ikke er greit å hyle og skrike. 

Sønnen min har derfor blitt en rolig gutt som går inn på rommet sitt hvis han er sint. Jeg har selvfølgelig aldri sendt ham på rommet, kun tatt ham bort fra andre for å roe ham ned og hvis han ikke roer seg da, har jeg sagt at jeg ikke vil krangle og at vi kan snakkes når han er blitt rolig igjen og så har jeg fjernet meg fra situasjonen.

Alle følelser er lov, men det du beskriver er oppførsel og alle handlinger bør ikke være lov. Det er jo ikke greit at en voksen brøler og kjefter, så hvorfor skal et barn lære at det er ok å oppføre seg sånn?

Anonymkode: c5a31...632

Synes det du gjør er bra. For noen føles det bedre å gråte litt, skrike litt osv.. Det føles bedre for meg etter jeg har grått og fortalt hva jeg føler (til riktig personer). Det er kanskje tilfelle hos datteren min også, for når hun har grått og fortalt meg hva og hvorfor, er alt bra. Hun er ferdig med det. 

Samtidig er det ikke passende sted å oppføre seg slik, tar jeg henne selvsagt bort. Men hjemme får hun lov, så lenge det ikke går utover alle andre. 

Anonymkode: 4084f...f1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke god oppdragelse.

Jeg hadde ikke akseptert at mannen min eller et annet voksent menneske hadde trampet i gulvet, hevet stemmen, og marsjerte inn på rommet. Vi skriker ikke, og vi slår ikke på puter. Her i huset er vi åpne om følelser, hele spekteret er lov, men det er ikke lov å utagere. Det er et viktig skille. 

Anonymkode: ed7a4...9f0

Når man vokser og utvikler seg mer, oppfører man seg mer enn en fireåring. Måten en fireåring utøver sinne på, er noe helt annet enn en 35 åring feks.. Bare fordi en fireåring slår på en pute, betyr ikke at han gjør det samme i en alder av 35. 

Her er det greit å gråte, har hun behov for å skrike, så er det greit. Brøling er ikke lov. Trampe inn på rommet er greit. 

Anonymkode: 4084f...f1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hun er fylt fire år og oppfører seg som en minitenåring. For å være ærlig, tror jeg ikke det er så gøy for andre barn å leke med henne når hun kjefter så mye og nekter å dele. 

Er hun sånn kun hjemme og når hun er hos din manns familie? Hun er ikke sånn i barnehagen og  i andre sammenhenger?

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Beklager. Ja hun er sånn nå, og vi jobber med det. Problemet mitt er at familien er fiendtlig innstilt til både henne og meg, derfor begynner jeg å bli usikker på meg selv som mor eller om det er de som er problemet og at ungen bare går igjennom en vanskelig periode som trengs ekstra veiledning. 

Anonymkode: 4084f...f1a

 

Anonymkode: b08d8...8ea

[AnonymBruker]

Si til de at du heller vil ha barn som kan vise alle type følelser enn barn som er monotone og likegyldige til det meste.

Jeg blir så provosert av foreldre som skal mene negative ting om andres barn og oppdragelse.

send den andre familien disse artiklene:

https://psykologisk.no/2019/09/hvordan-moter-vi-vanskelige-folelser-hos-barn-pa-en-klok-mate/

https://forskning.no/handelshoyskolen-bi-ledelse-og-organisasjon-partner/aksept-forstaelse-og-vennlighet-trumfer-det-meste/1803042

Og si at du vet best hvordan du oppdrar ditt barn!

Anonymkode: 0331c...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Beklager. Ja hun er sånn nå, og vi jobber med det. Problemet mitt er at familien er fiendtlig innstilt til både henne og meg, derfor begynner jeg å bli usikker på meg selv som mor eller om det er de som er problemet og at ungen bare går igjennom en vanskelig periode som trengs ekstra veiledning. 

Anonymkode: 4084f...f1a

Men du er jo også fiendtlig innstilt til dem.

Du sier jo at du ser ned på familien som har en annen dynamikk enn deres, og som har en annen måte å vise følelser på enn å rope, skrike, slamre med dører osv.

Når du utdyper spørsmålet ditt, og spør om det er du eller dem som er problemet,  vil jeg si "ja".  Mitt inntrykk ut i fra hva du skriver er at begge alternativene du er rett, feilen ligger hos deg, og hos dem.

Anonymkode: 7b1b3...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ærlig talt, en 2,5 åring som har et raserianfall er da HELT NORMALT. Denne andre familien burde ta seg et foreldrekurs (cos-kurs eller Montgomery kurs) og lære litt mer om oppdragelse. Man skal ikke oppdra barn til å bli pliktoppfyllende, adlydende nikkedukker - men til sterke selvstendige individer.

Jeg blir kraftig provosert av å høre hvordan de oppfører seg og snakker til jenta di og jeg synes du skal gi klinkende klar beskjed at de ikke skal legge seg opp i det. Legg også gjerne til at du er helt uenig i hvordan de oppdrar sine barn. Min datter har også mye temperament og det var verst rundt 4 år alder. Ikke bli sint, behold roen, vær der for henne og snakk om hva som skjedde etterpå. Datteren min er 7 i dag og har lært seg å håndtere sinnet sitt på en mye bedre måte allerede.

Du gjør en kjempejobb!!

Anonymkode: 0331c...f90

Har hørt at 4 års alder er krevende for mange. Det er mye temperament og mange oppfører seg helt forferdelig. Det gjelder bare å møte det riktig. De ser dette hver dag og tolererer ikke. Det er mye jeg også ikke tolererer, men det er jo en del av tiden at jeg skal veilede henne og være der for henne. Det tar bare litt tid, og bare i løpet av et par måneder har det gått seg til på en positiv måte. 

Tusen takk for et fint svar, godt å vite at det er flere med temperamentsfulle barn❤️

Anonymkode: 4084f...f1a