Temperament

[Gjest Ikke innlogget denne gangen]

Jeg har en mor med et sinnssykt temperament. I alle årene som jeg bodde hjemme gikk veldig mye av dette utover meg. Hun kom ofte hjem fra jobb i elendig humør og begynte å kjefte før hun kom inn av døra. Om morgenen var hun gretten, og stakkars meg om jeg var i veien eller i det hele tatt i samme rom ofte. Hun har alltid vært veldig slem når hun har blitt sinna, angrepet på det psykiske liksom. Og når hun ble sinna så så hun helt gal ut, løp mot meg og reiv tak i meg og skreik og gjerne slo meg i ansiktet. Om morgenen fikk jeg høre at jeg ødela dagen hennes bare med å være i samme rom, om kvelden fikk jeg høre at jeg ødela livet hennes. Noen ganger eksploderte hun fullstendig og skjellsordene bare hagla. Jeg har vært veldig stolt over meg selv fordi jeg ikke lot meg knekke av dette, jeg har god selvtillit og er utadvendt og glad. men de siste årene har jeg sett noe som skremmer vettet av meg. Når det har skjedd enkelte situasjoner (som regel med kjæresten), så har jeg eksplodert fullstendig, skjelt han ut og til og med slått han en gang det har skjedd ytterst sjelden, og bare når det har vært en skikkelig krangel eller jeg har blitt såra. men uansett... jeg VIL ikke ha den egenskapen her!! Jeg har slitt med å snakke om dette (hvordan det var da jeg bodde hjemme), før ble jeg helt kald og grein og pulsen gikk i hundre når jeg skulle prate om det, nå går det bedre, men får fortsatt skikkelig vondt inni meg og merker jeg blir stressa. Det som har skjedd med meg nå er at jeg er redd for å få barn. tenk om jeg klikker sånn på ungen, bare skriker og klikker helt. jeg tror jeg må gå til psykolog om jeg blir gravid for jeg er så redd for at det skal skje. men det er jo det siste jeg vil, så det vil vel ikke skje...? vil det...? her er jeg, og er livredd for å bli som mora mi. Men jeg blir sjelden sur og er ikke kranglete av meg, jeg kommer sjelden hjem i dårlig humør og lar det i så fall ikke gå utover andre. jeg er som regel blid heldigvis, og har jo bare lyst til å være snill med kjæresten min men når jeg først blir sinna... har merka det litt med hunden min også, hvis han er helt håpløs så blir jeg så jævlig forbanna noen ganger (han er veldig rampete han her da). en gang fillerista jeg han skikkelig og det bare kokte inni meg.

mamma er ofte slem med pappa synes jeg, er ofte sinna på han og sier rett og slett slemme og spydige ting. om jeg er hos dem når hun blir sånn begynner pulsen å gå som f... med en gang. jeg må bare gå, jeg orker rett og slett ikke å høre på.

det skal sies at jeg alt i alt har hatt det bra hjemme. jeg har en super far, og mamma har mange bra sider også. vi hadde det ofte knallgøy sammen, men dette var et skår i gleden for meg da. Noen som har noen råd til meg? Skummelt å bli så sinna at man mister kontrollen

[Gjest Ingrid78]

Jeg skjønner godt at du ikke vil bli som henne. Men du har jo allerede blitt mye bedre enn henne. Du er jo klar over det, og er obs på det, og har tatt et standpunkt på det. Og det er det som er det vanskeligste. Tro meg. I familien min er det veldig mye sosial angst og depresjoner. Og alle får det i 25 år's alderen. Greit, jeg merker litt til min jeg og, men jeg har bestemt meg, for at jeg ikke skal bli som mamma og mormor, og det har hjulpet mye. Jeg synes du er kjempetøff som tar et oppgjør med det. STÅ PÅ!

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner igjen det med sinnet, selv om jeg ikke er sikker på om jeg har det DIREKTE fra foreldrene mine. Og det er bra du vil forandre deg, men det er ikke alltid lett å gjøre noe med det selv, annet enn å være bevisst på det. hva med å oppsøke psykolog eller en annen terapeut?

[Gjest Gjest]

Ja, slikt noe går gjerne i arv, om enn ikke genetisk så lærer man av sitt opphav. Mine foreldre hadde selv tøff oppvekst med familiekonflikter slik som alkoholikere som var voldelige og overgrep. Vet de har hatt det vondt, og prøver å ha forståelse med hvorfor de selv har gjort som de gjør. Min oppvekst har nemlig også vært preget av kontinuerlige konflikter og lite kjærlighet. Hadde selv ikke en god oppvekst. Jeg har selv utviklet temperement, selv om jeg prøver å beherske meg. Har selv valgt å ikke stifte egen familie med barn, da jeg ikke kan se for meg at jeg skal klare å få det til å fungere bedre enn mine foreldre gjorde. Slik noe går altså i arv, og barna ville fødes inn i en familie der halvparten av familiemedlemmene ikke snakker med hverandre av ulike grunner. Har heller ikke noe ønske om å stifte familie, da jeg ser at det ville blitt for komplisert for et stakkars barn å vokse opp i en slik situasjon. Det er et ev barn man må ta hensyn til, ikke ens eget ønske om å videreføre genene. Skulle egentlig ønske mine foreldre hadde tenkt mer slik.

[Gjest WaterWaves]

Stakkars deg Mamma kan og være ordentlig ergerlig iblandt, og hun kjeftet på meg senest i dag, så jeg har midlertidig flyttet til tante! Så kan hun ha det så godt! :grine2:

[Tiit]

Dersom du kjenner at du har problemer med å kontrollere sinnet ditt, og vet at du har gått over streken noen ganger, syns jeg du skal ta bekymringene dine på alvor. Når du får barn, vil du bli sliten, provosert til 1000, og presset på mange måter i ulike situasjoner, og kanskje takler du ikke slike utfordringer uten å ty til vold (fysisk, verbal eller psykisk) Du sier jo at du har noe erfaring med å føle at du mister styringen over deg selv. Det kan være nyttig å snakke med kvalifiserte folk om disse bekymringene, og få hjelp til å lære deg å styre sinnet. Det fins helt konkrete metoder i sinnemestring, som virker godt for mange(etter de opplysningene jeg har fått). Ta kontakt med legen din for henvisning, eller direkte med psykolog.

[Gjest Gjest]

Takk for svar... Jeg burde nok kanskje oppsøke hjelp. Jeg hadde det langt i fra så ille som gjest beskriver over her. Ingen rus, overgrep eller familiekonflikter. Kun en mor med temperament...

Mye koster psykolog da... Uff, dette føles litt drastisk. Men jeg tør ikke ta sjansen på å få barn uten å vite at jeg har kontroll over dette...

[Gjest Gjest - trådstarter]

Takk for svar... Jeg burde nok kanskje oppsøke hjelp. Jeg hadde det langt i fra så ille som gjest beskriver over her. Ingen rus, overgrep eller familiekonflikter. Kun en mor med temperament...

Mye koster psykolog da... Uff, dette føles litt drastisk. Men jeg tør ikke ta sjansen på å få barn uten å vite at jeg har kontroll over dette...

←

Dette var meg, trådstarter forresten. Ikke helt vant til å poste innlegg som gjest

[Gjest Ingrid78]

Psykolog-prisene varierer en del. Men hvis du finner en som er offentlig ett eller annet, får du dekket halvparten av utgiftene. Og da koster vel en time rundt 250 kroner.

[Gjest jojoba]

Takk for svar... Jeg burde nok kanskje oppsøke hjelp. Jeg hadde det langt i fra så ille som gjest beskriver over her. Ingen rus, overgrep eller familiekonflikter. Kun en mor med temperament...

Mye koster psykolog da... Uff, dette føles litt drastisk. Men jeg tør ikke ta sjansen på å få barn uten å vite at jeg har kontroll over dette...

←

Jeg kan anbefale en bok, Susan Forward "Ut av dine foreldres grep", den handler om helseskadelige foreldre. Din mor er en av dem, og boken er god. Den kan også fortelle deg at du ikke nødvendigvis må bli som din mor, men at du må være bevisst på dine reaksjonsmåter.

[Apple-]

Mye koster psykolog da... Uff, dette føles litt drastisk. Men jeg tør ikke ta sjansen på å få barn uten å vite at jeg har kontroll over dette...

←

Jeg syns du er fornuftig som tenker på å gå til psykolog! Hvis du får henvisning fra legen din, betaler du vanlig egenandel. Går du én gang i uken, tar det ikke lang tid før du faktisk får frikort.

Du må gå til en psykolog tilknyttet det offentlige der du bor, eller en som står på en liste over 'egenandels-godkjente' (hva kalles nå det, egentlig?). Går du til en privatpraktiserende uten denne godkjenningen, må du betale full pris.

[Gjest Gjest]

Jeg kan anbefale en bok, Susan Forward "Ut av dine foreldres grep", den handler om helseskadelige foreldre. Din mor er en av dem, og boken er god. Den kan også fortelle deg at du ikke nødvendigvis må bli som din mor, men at du må være bevisst på dine reaksjonsmåter.

←

Vet ikke om jeg tør... Blir så redd av å lese sånt jeg. det blir liksom så ille og alvorlig. det er jo ikke dette...

Jeg blir redd når du sier at min mor er helseskadelig også får dårlig samvittighet og føler det er litt drastisk å si...

[Gjest sint]

Jeg var (og er) temmelig hissig. Kan bli eitrende sint og da hørte jeg munnen min si de styggeste ting. Det rant ut eder og galle og ting jeg egentlig ikke mente. Og så følte jeg meg forferdelig etterpå og hadde det skikkelig vondt. Jeg tok meg selv i nakken og har fått kontroll på det helt selv!

Det er aldri konstruktivt å være sint og slenge ut forbannelser. Man får ikke sagt det man mener og man får ikke formidlet hvorfor man er sint og hva man ønsker den man er sint på skal gjøre/ikke gjøre.

Det jeg begynte med var å gå ut og gå tur. Hver gang jeg kjente at nå bobler det over. Ga jeg beskjed om at jeg går en tur og strøk på dør. Så gikk jeg rasende fort til jeg hadde fått tenkt igjennom følgende: Hvorfor jeg er sint. Har jeg noe grunn til å være sint? Er det noe å gjøre med det? Hvordan skal jeg få sagt dette?

Så gikk jeg hjem igjen g jeg kunne snakke rolig med samboer om hvorfor jeg var sint, hva som gjorde det og hva vi skulle gjøre med det. Eller jeg fant ut /ganske ofte) at jeg hadde egentlig ikke noe grunn til å være sint i det hele tatt...

Nå er dette flere år siden og jeg stormer ikke ut mer. Men jeg tier stille til jeg har fått tenkt gjennom ting og tar det opp igjen senere. Og jeg har det mye bedre med meg selv!

Har faktisk fått kommentarer på at jeg er så veldig avbalansert - de skulle bare visst!

[Gjest Gjest - trådstarter]

åh nå ble jeg optimistisk her da. sånn jeg vil få til også. Jeg har snakka med kjæresten min om dette da, fortalt stort sett det jeg har fortalt dere... Bedt han hjelpe meg å takle det hvis det skulle skje igjen, men jeg jobber mye med meg selv ang det her jeg også.

[Gjest Gjest]

psykologforeningen har fastsatt kr. 550,- pr time for de psykologene som ikke går inn under trygdeetatens ordninger.

[Gjest synseren]

Temperament er sundt. Ikke for å vise pekefingeren, men vi har fått en arv fra forståsegpåere som propper oss fulle med ideer om at feks å ha sinne er en sykdom. Folk var sinte i gamledager også uten at noen sprang etter de å kalte det sykdom. Tror heller ikke barn tar skade av at mor og far er litt sinte innimellom.

[Gjest Gjest]

åh nå ble jeg optimistisk her da. sånn jeg vil få til også. Jeg har snakka med kjæresten min om dette da, fortalt stort sett det jeg har fortalt dere... Bedt han hjelpe meg å takle det hvis det skulle skje igjen, men jeg jobber mye med meg selv ang det her jeg også.

←

Prøv å finne ut av det selv i første omgang som jeg gjorde. Gi deg selv et halvt år for eksempel, så kan du vurdere ekstern hjelp da om det ikke har bedret seg. Som synseren sier så er det ikke noe sykdom å være sint og jeg er et levende bevis på at det går fint an å ordne det selv.

Hvis du har snakket med samboern om det også så er du jo allerede godt på vei! Det første, og kanskje største, skrittet er jo å innse at man har et problem. Og jeg vil påpeke at jeg fortsatt kan bli sint og gir meg selv lov til å bli det. Det jeg ikke lenger gir meg selv lov til er å rase og slenge ut eder og galle. Det eneste man oppnår med det er å gjøre seg selv og sine nærmeste vondt og det er ingen tjent med.

Derfor mye lurere å gå av seg raseriet, få tenkt gjennom det og så snakke med den man eventuelt er sint på. Ta kontroll på seg selv først, så ta tak i det som man er sint på. Det er ikke så veldig vanskelig, det eneste du må huske på er å gå når du kjenner sinnet komme.

Leste forresten "Sint, Sant, Sundt" av Karsten Isaksen på den tiden. Er noen år siden så jeg husker den ikke helt i farta, men jeg husker jeg syns den var bra. Kanskje den kan være til hjelp? Lykke til!

[Gjest Gjest]

Kjenner virkelig igjen det du beskriver om hvordan din mor var og redselen for å bli lik...Jeg har det omtrent på samme måte.....kan skrike og hyle til samboeren for det minste, det skjer ikke i alle konflikter men noen ganger merker jeg virkelig hvor lik jeg er min mor...

Synes forslagene om å prøve å jobbe med det selv først før du oppsøker psykolog høres ut som en god ide!