Fosterhjem, erfaringer?

[AnonymBruker]

Hører gjerne både fra dere som har vært i fosterhjem og dere som har vært fosterhjem. 
 

Hvilke erfaringer har dere? 
 

Vi er en familie på fire som vurderer enten et barn nummer tre eller fosterhjem om noen år når våre egne er større. Vi har to barn og trives godt med det, de er hyggelig, høflige barn og vi er nok en ganske A4-familie. Både mannen og jeg har vokst opp i trygge, gode familier og synes det er en tung og lei tanke at ikke alle barn gjør det. Vi har et par ekstra soverom, god økonomi og stabile jobber som gir oss fleksibilitet til barn i hverdagen. 
 

Men vi vet jo egentlig ikke hvordan det er. Eldstebarnet vårt har opplevd traume med all jobb det tok å finne igjen balansen etter det (selvsagt ikke påført av oss), og jeg føler vi har fått kjenne litt på hvordan det er å ha en mer krevende foreldrerolle. 

Det som bekymrer meg mest er kanskje vårt stadige ønske og behov for å hjelpe og gi av oss selv. Det høres jo veldig snodig ut og som snikskryt, men dette er rett og slett grunnen og jeg blir usikker på om det er nok? Eller er det viktig? Altså, tanken på barn som trenger en stabil hverdag, støtte, hjelp og tid med trygge voksne ikke får det er så dyster at jeg klarer ikke annet enn å ville hjelpe. 
 

Hva kjennetegnet gode fosterforeldre? Hva må man være forberedt på?

Anonymkode: 9f334...dfb

[AnonymBruker]

Jeg har vært i flere fosterhjem. 

Vær forberedt på at det er skikkelig vanskelig. Det barnet har blitt sviktet og har mest sannsynlig mistet tilliten til voksne. Det vil teste dere lenge og hardt for å se om dere virkelig bryr seg om hen. Hen fleste vil ha permanente arr og ha mye bagasje. Jeg sliter med psyken enda i voksen alder i en slik grad at jeg har blitt uføretrgdet. 

Dere må takle å ta i mot dette barnet, og gi det ubetinget kjærlighet uansett hvor mye sinne og destruktivitiet barnet har med seg.

De forsterhjemmene jeg bodde i taklet det ikke og det bare traumatiserte meg enda mer enn jeg var. 

Anonymkode: 8b193...e1c

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vært i flere fosterhjem. 

Vær forberedt på at det er skikkelig vanskelig. Det barnet har blitt sviktet og har mest sannsynlig mistet tilliten til voksne. Det vil teste dere lenge og hardt for å se om dere virkelig bryr seg om hen. Hen fleste vil ha permanente arr og ha mye bagasje. Jeg sliter med psyken enda i voksen alder i en slik grad at jeg har blitt uføretrgdet. 

Dere må takle å ta i mot dette barnet, og gi det ubetinget kjærlighet uansett hvor mye sinne og destruktivitiet barnet har med seg.

De forsterhjemmene jeg bodde i taklet det ikke og det bare traumatiserte meg enda mer enn jeg var. 

Anonymkode: 8b193...e1c

Du må jo bare svare om det er noe du vil - men mer konkret hva taklet de ikke/hva gikk galt?

Anonymkode: 9f334...dfb

[AnonymBruker]

De var for det første veldig strenge, prøvde å sette grenser uten å møte meg på midten. Mye straff for at jeg utagerte. De viste ingen forståelse for mitt sinne og prøvde heller ikke å forstå hvorfor jeg var sint og lei meg. De burde jo forså at jeg hadde problemer i hue etter grov omsorgsvikt da jeg var liten (før jeg var 4). At av mine første minner er mamma og pappa som banker opp hverandre mens jeg sitter et par meter unna på den lille barnestolen min. Da var jeg nok mellom 2 og 3.

(Skal nevne at det første forsterhjemme prøvde litt, da de sendte meg til psykolog. Fikk tilbud om et intensivt behandlingsopplegg men de orket ikke å gjennomføre og jeg ble flyttet før det ble iverksatt. Det neste fosterhjemmet sendte meg ikke til psykolog, så jeg gik nok glipp av mye bedring der.)

Det ble mye krangling og min frustrasjon ble bare verre og verre. Jeg ble bare verre og verre...

De viste meg ikke tillit og mistenkte alltid at jeg løy eller prøvde å lure dem.

Det ene fosterhjemmet skilte meg også fra de andre barna, jeg fikk ikke lov til å leke med dem (Jeg var da ca 17 år, og de var 4 og 12.) Hun sa aldri hvorfor. Dette fikk meg til å føle at noe var galt med meg og bidro til at selvtilliten min ble ENDA dårligere enn den var. Jeg har ikke barn i dag og dette er en av grunnene til dette. (Ikke bare det at jeg ikke fikk være med de andre barna, men at hele selvtilliten min ble ødelagt over tid av disse ulike fosterhjemmene, og biologiske familie som aldri viste meg tillit, forståelse, tålmodighet og kjærlighet. 

Anonymkode: 8b193...e1c

[AnonymBruker]

Har ikke vært det selv. Men jeg har en sønn I fosterhjem.  Og jeg kunne ikke fått bedre fosterforeldre til han. De er så snille  og vi har en god kommunikasjon.   Og sønnen min og jeg har et godt forhold til hverandre.   

Anonymkode: f7f7e...8ed

[AnonymBruker]

Vi har ikke vært fosterhjem, men vært avlastningshjem for to forskjellige gutter. Veldig givende, ja. Men også i perioder beintøft, da begge guttene hadde store utfordringer. Den ene gutten havnet i permanent fosterhjem, den andre har vi enda god kontakt med. 
 

Vil tro det er enda mer krevende å være fosterhjem enn avlastningshjem. For oss var det verdt det! Men da vi gikk over til å jobbe turnus begge to ble avtalen med barnevernstjenesten avsluttet. 

Anonymkode: 614bc...3a7

[AnonymBruker]

Jeg har vært i fosterhjem, helt forferdelig. Hadde oss nok mest for pengene og "statud" iblandt venner. Ble slått, skreket til, vi kranglet hver eneste dag. Ja jeg vet krangling er normalt, men dette var helt ekstremt. Endte alltid med at fosterfar kom til soverommet for å true med ditt og datt. 

 

Hun var også den største mobberen jeg har sett i mitt liv. Jeg vokste opp, trodde jeg var ekstremt overvektig, når jeg ser på bilder tilbake så ser jeg at det var jeg overhodet ikke. Jeg har i ettertid tenkt at kanskje det var fordi min mor var overvektig, og vi har ganske lik kroppsfasong. Jeg har ganske former, mens fostermor var tynn som en strek. Uansett, hun begynte å kommentere ting, og si til aldre at jeg burde gå ned i vekt uten å hjelpe meg (kanskje fordi jeg ikke trengte å gå ned i vekt?). Hun fikk også moren sin til å kommentere til meg ang vekt og slik når jeg kom i tenårene.

 

Bodde der i ca. 10 år, dette er kun lite utdrag.

Anonymkode: b3a0e...b61

[alpinistjenta]

Hmm. Det at du sier at barna dine er høflige og hyggelige barn får meg til å gi dere et klart nei. 

Barn skal få være barn. Barn som er høflige og hyggelige trenger ikke være gode nyheter. Barn skal få være både høflige og rase fra seg. Jeg sier ikke at barna dine er traumatiske, men traumatiske barn pleier være veldig hyggelige og høflige. Det er viktig at dere klarer å se at det da ikke er bra! 

Jeg har bodd i mange fosterhjem, til og med hos mennesker jeg kjente godt. Jeg reagerte ikke på noe, holdt alt inne og var så flittig som mulig, fordi jeg var livredd for å bli flyttet. Har ikke vært bare enkelt som voksen og ha fortrengt masse dødsfall og mye annet. 

[AnonymBruker]

Min mann har vokst opp i fosterhjem og har kun gode minner og erfaringer med det, kunne ikke hatt det bedre når han ikke kunne bo hjemme lenger 

Anonymkode: a5c6a...f13

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar  

 

49 minutter siden, alpinistjenta said:

Hmm. Det at du sier at barna dine er høflige og hyggelige barn får meg til å gi dere et klart nei. 

Barn skal få være barn. Barn som er høflige og hyggelige trenger ikke være gode nyheter. Barn skal få være både høflige og rase fra seg. Jeg sier ikke at barna dine er traumatiske, men traumatiske barn pleier være veldig hyggelige og høflige. Det er viktig at dere klarer å se at det da ikke er bra! 

Jeg har bodd i mange fosterhjem, til og med hos mennesker jeg kjente godt. Jeg reagerte ikke på noe, holdt alt inne og var så flittig som mulig, fordi jeg var livredd for å bli flyttet. Har ikke vært bare enkelt som voksen og ha fortrengt masse dødsfall og mye annet. 

Takk for et ærlig og godt svar. Jeg måtte gå litt i meg selv her, men vil bestemt mene at vi ikke er særlig strenge - men samtidig er de barn som nok viser mer følelser som glad, lei seg, etc i stede for sint, frustrert o.l. - det ser vi lite til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror ikke de lever i noen form for frykt altså. Vi har også vært gjennom endel vurdering av oss som foreldre når eldstebarnet har blitt traumebehandlet på BUP, kun med godord derfra (det er jo riktignok bare noen få mennesker og de har ikke vært hjemme hos oss). Når jeg mente høflig og hyggelig mente jeg nok mer at vi ikke har barn som er all over the place, men som fungerer stort sett fint i hverdagen. Men jeg kan forstå at det kanskje ser litt pussig ut å formulere det sånn. Kan jo også nevne at mannen min og jeg heller ikke er særlig... "fyrige" mennesker, men ganske rolige og sindige 😅 Nå er vi ikke helt der lenger, men det var en periode med eldstejenta hvor sinne og frustrasjon nesten ble applaudert fordi hun trengte kjenne mer på hele følelsesregistereret. Men jeg tror egentlig bare de er litt sånn av type altså. Hvis ikke jeg er fullstendig på jordet og mye strengere enn jeg tror selv 😅

Anonymkode: 9f334...dfb

[alpinistjenta]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Tusen takk for mange gode svar  

 

Takk for et ærlig og godt svar. Jeg måtte gå litt i meg selv her, men vil bestemt mene at vi ikke er særlig strenge - men samtidig er de barn som nok viser mer følelser som glad, lei seg, etc i stede for sint, frustrert o.l. - det ser vi lite til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror ikke de lever i noen form for frykt altså. Vi har også vært gjennom endel vurdering av oss som foreldre når eldstebarnet har blitt traumebehandlet på BUP, kun med godord derfra (det er jo riktignok bare noen få mennesker og de har ikke vært hjemme hos oss). Når jeg mente høflig og hyggelig mente jeg nok mer at vi ikke har barn som er all over the place, men som fungerer stort sett fint i hverdagen. Men jeg kan forstå at det kanskje ser litt pussig ut å formulere det sånn. Kan jo også nevne at mannen min og jeg heller ikke er særlig... "fyrige" mennesker, men ganske rolige og sindige 😅 Nå er vi ikke helt der lenger, men det var en periode med eldstejenta hvor sinne og frustrasjon nesten ble applaudert fordi hun trengte kjenne mer på hele følelsesregistereret. Men jeg tror egentlig bare de er litt sånn av type altså. Hvis ikke jeg er fullstendig på jordet og mye strengere enn jeg tror selv 😅

Anonymkode: 9f334...dfb

Synes også det at du sier "all over the place" er merkelig å si. 

Hva om du får et fosterbarn som er det? Er det negativt å være det? 

Virker som du kanskje trenger en ferdig bestilt unge om du skal være fostermor.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, alpinistjenta said:

Synes også det at du sier "all over the place" er merkelig å si. 

Hva om du får et fosterbarn som er det? Er det negativt å være det? 

Virker som du kanskje trenger en ferdig bestilt unge om du skal være fostermor.

Nå synes jeg du tolker utrolig mye ut av veldig lite. 

Jeg skrev først at barna mine er høflige og ålreite barn, en av mine største bekymringer rundt dette er rett og slett at vi skal ha kapasitet til å ta oss av et barn som krever mye mer enn de vi har. Da synes jeg det er relevant å nevne at vi ikke har et kaoshjem med fem barn og full pinne, men at det er ganske "ordna forhold". Det betyr ikke at jeg ikke forstår eller har rom for barn som trenger mer, krever mer og tar masse plass. 

Anonymkode: 9f334...dfb

[AnonymBruker]

Jeg syns det virker som dere er veldig fine foreldre og har en fin familie. Det at barna deres er høflige og hyggelige trenger virkelig ikke å bety at dere har undertrykt følelser. Ikke mat trollet som stadig pirker på svarene dine😊
Men nå det er sagt tror jeg nesten ikke man kan fullt ut forstå hvor krevende det er å ha fosterbarn. Det er noe helt annet enn å oppdra egne barn som kommer som «blanke ark». Fosterbarna har traumer og det gjør omsorgen mye vanskeligere. Det er stor forskjell på et lite barn og større barn. Det vil endre familiedynamikken og de andre barna deres vil påvirkes av den nye situasjonen. Det er noe å vurdere. Et fosterbarn trenger mer enn noen andre å bli tålt, og bør virkelig ikke avvises dersom adferden blir for vanskelig. Det blir et vanskelig dilemma dersom dine biologiske barn får en dårligere hverdag med et fosterbarn. Samtidig er det en utrolig viktig jobb, så om man har tenkt på alle de tingene og allikevel vil er dere helter!

Anonymkode: dcc8b...ce0

[Gjest WhisperingWind]

Hvor gamle er barna deres? Ville faktisk ikke vært fosterforeldre så lenge jeg hadde hjemmeboende barn. 

Noen av disse barna bærer på TUNG bagasje som kan kreve så mye at det går på bekostning av egne barn. 

Hilsen Fosterunge. 

[AnonymBruker]

Vil bare si at ikke alle fosterbarn har psykiske problemer og er utagerende.

Mange fosterbarn oppfører seg helt normalt til tross for at de har hatt et vondt liv, og så er det også fosterbarn som ikke har med psykisk bagasje og sliter.

Min sønn har bodd i fosterhjem i 10 år og han er familie plassert.

Han måtte flytte i fosterhjem fordi jeg var alene om omsorgen og ble så alvorlig syk at jeg ikke klarte å ta med av han, og siden jeg ikke hadde familie i nærheten eller en barnefar som stilte opp, så var det eneste muligheten selv om det var helt grusomt for meg.

Det viktigste dere som fosterforeldre må tenke på er å har respekt for fosterbarnet og barnets mor/far.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg har blitt respektert av mitt barns fosterforeldre, de er veldig høye på seg selv og var veldig usikre i rollen som fosterforeldre i begynelsen, men de ville ikke innrømme det.

Når jeg ringte for å snakke med mitt lille barn, fikk jeg nesten ikke lov til det fordi fosterforeldrene trodde det var skadelig for barnet.

Dere må prøve å behandle fosterbarnet som om det var deres eget barn og ikke gjøre forskjell, pøse på med masse kjærlighet og forståelse.

Jeg regner med dere må ta et fosterhjemskurs hos barnevernet og at dere får mer informasjon der.

Anonymkode: c56fa...d5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vil bare si at ikke alle fosterbarn har psykiske problemer og er utagerende.

Mange fosterbarn oppfører seg helt normalt til tross for at de har hatt et vondt liv, og så er det også fosterbarn som ikke har med psykisk bagasje og sliter.

Min sønn har bodd i fosterhjem i 10 år og han er familie plassert.

Han måtte flytte i fosterhjem fordi jeg var alene om omsorgen og ble så alvorlig syk at jeg ikke klarte å ta med av han, og siden jeg ikke hadde familie i nærheten eller en barnefar som stilte opp, så var det eneste muligheten selv om det var helt grusomt for meg.

Det viktigste dere som fosterforeldre må tenke på er å har respekt for fosterbarnet og barnets mor/far.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg har blitt respektert av mitt barns fosterforeldre, de er veldig høye på seg selv og var veldig usikre i rollen som fosterforeldre i begynelsen, men de ville ikke innrømme det.

Når jeg ringte for å snakke med mitt lille barn, fikk jeg nesten ikke lov til det fordi fosterforeldrene trodde det var skadelig for barnet.

Dere må prøve å behandle fosterbarnet som om det var deres eget barn og ikke gjøre forskjell, pøse på med masse kjærlighet og forståelse.

Jeg regner med dere må ta et fosterhjemskurs hos barnevernet og at dere får mer informasjon der.

Anonymkode: c56fa...d5c

Jeg ble ikke respektert

Anonymkode: c56fa...d5c

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg syns det virker som dere er veldig fine foreldre og har en fin familie. Det at barna deres er høflige og hyggelige trenger virkelig ikke å bety at dere har undertrykt følelser. Ikke mat trollet som stadig pirker på svarene dine😊
Men nå det er sagt tror jeg nesten ikke man kan fullt ut forstå hvor krevende det er å ha fosterbarn. Det er noe helt annet enn å oppdra egne barn som kommer som «blanke ark». Fosterbarna har traumer og det gjør omsorgen mye vanskeligere. Det er stor forskjell på et lite barn og større barn. Det vil endre familiedynamikken og de andre barna deres vil påvirkes av den nye situasjonen. Det er noe å vurdere. Et fosterbarn trenger mer enn noen andre å bli tålt, og bør virkelig ikke avvises dersom adferden blir for vanskelig. Det blir et vanskelig dilemma dersom dine biologiske barn får en dårligere hverdag med et fosterbarn. Samtidig er det en utrolig viktig jobb, så om man har tenkt på alle de tingene og allikevel vil er dere helter!

Anonymkode: dcc8b...ce0

Nei, jeg mener oppriktig at ingen er undetrykte her altså. Og vi har jo vært gjennom hele traumebehandlingsgreia og jobbet ekstremt mye med følelser, så jeg føler jo på ingen måte vi er avkobla der - heller at vi har tatt med oss mye god kunnskap. 

Ja, det er jo dette som er litt "skrekken". Det er kanskje feil å si, men vi vet jo ikke hvor belastende det er. Samtidig kan det nevnes at det er ikke første gang det er barn med utfordringer hjemme hos oss endel, vi har allerede en tendens til å ta litt ekstra vare på de som trenger det 😆 Men det er jo barn av venner som aktivt søker oss og vil være hos oss.

9 minutter siden, WhisperingWind said:

Hvor gamle er barna deres? Ville faktisk ikke vært fosterforeldre så lenge jeg hadde hjemmeboende barn. 

Noen av disse barna bærer på TUNG bagasje som kan kreve så mye at det går på bekostning av egne barn. 

Hilsen Fosterunge. 

Barna våre er 6 og 9 nå, og jeg tenker de gjerne kan bli enda litt større. Både for de, men også for eventuelle fosterbarn som fortjener oppmerksomheten/energien vår. I hvilken grad går det på bekostning av de andre barna er din erfaring?

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Vil bare si at ikke alle fosterbarn har psykiske problemer og er utagerende.

Mange fosterbarn oppfører seg helt normalt til tross for at de har hatt et vondt liv, og så er det også fosterbarn som ikke har med psykisk bagasje og sliter.

Min sønn har bodd i fosterhjem i 10 år og han er familie plassert.

Han måtte flytte i fosterhjem fordi jeg var alene om omsorgen og ble så alvorlig syk at jeg ikke klarte å ta med av han, og siden jeg ikke hadde familie i nærheten eller en barnefar som stilte opp, så var det eneste muligheten selv om det var helt grusomt for meg.

Det viktigste dere som fosterforeldre må tenke på er å har respekt for fosterbarnet og barnets mor/far.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg har blitt respektert av mitt barns fosterforeldre, de er veldig høye på seg selv og var veldig usikre i rollen som fosterforeldre i begynelsen, men de ville ikke innrømme det.

Når jeg ringte for å snakke med mitt lille barn, fikk jeg nesten ikke lov til det fordi fosterforeldrene trodde det var skadelig for barnet.

Dere må prøve å behandle fosterbarnet som om det var deres eget barn og ikke gjøre forskjell, pøse på med masse kjærlighet og forståelse.

Jeg regner med dere må ta et fosterhjemskurs hos barnevernet og at dere får mer informasjon der.

Anonymkode: c56fa...d5c

Så leit å høre om opplevelsene dine og takk for innspillene. Jeg tror på at ikke alle har store utfordringer, samtidig er det jo en fryktelig sårbar situasjon å bli tatt vekk fra foreldre og plassert hos fremmede, det må jo være belastende og ta tid å finne seg til rette uansett. Så tenker jeg også at det er bedre vi bare forbereder oss på "det verste" også blir det eventuelt litt bedre. 

Anonymkode: 9f334...dfb

[AnonymBruker]

Kan dere ikke ta coskurs og ha en samtale med barnevernet til å begynne med? 😊 Snakke litt med barna, og øvrig nettverk om det. 

Ikke la deg skremme av alle svarene, det er mange gode historier som ikke kommer frem. Har selv vokst opp i fosterhjem, og det var på ingen måte perfekt, men det var jo helt klart bedre enn alternativet. 

Mitt råd er at dere prioriterer å legge til rette for åpen og god kommunikasjon. At barnet vet at dere sitte stille i båten selv når det utageres herfra til helvete. Deres biologiske barn vil tider bli nedprioritert, og bør være gamle nok til å forstå og akseptere det. 
 

Masse lykke til😊

Anonymkode: 528be...408

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Kan dere ikke ta coskurs og ha en samtale med barnevernet til å begynne med? 😊 Snakke litt med barna, og øvrig nettverk om det. 

Ikke la deg skremme av alle svarene, det er mange gode historier som ikke kommer frem. Har selv vokst opp i fosterhjem, og det var på ingen måte perfekt, men det var jo helt klart bedre enn alternativet. 

Mitt råd er at dere prioriterer å legge til rette for åpen og god kommunikasjon. At barnet vet at dere sitte stille i båten selv når det utageres herfra til helvete. Deres biologiske barn vil tider bli nedprioritert, og bør være gamle nok til å forstå og akseptere det. 
 

Masse lykke til😊

Anonymkode: 528be...408

Jo, vi har hatt et par samtaler med barnevernet. Så tenker jeg samtidig at om dette er noen år frem i tid er det vel litt prematurt med coskurs, besøk av barnevernet o.l. nå? 

Jeg kjenner selv et par fosterhjem og de er tydelige på at det er veldig mye arbeid men at man også får mye igjen, de har også hatt et par "skrekkhistorier", blant annet en baby som til slutt måtte tilbake til en lite egnet mor og jeg har sett hvor tøft det var. Allikevel har de fortsatt nye fosterbarn. Så det må jo være noe i det

Takk for godt svar!

Anonymkode: 9f334...dfb

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Nei, jeg mener oppriktig at ingen er undetrykte her altså. Og vi har jo vært gjennom hele traumebehandlingsgreia og jobbet ekstremt mye med følelser, så jeg føler jo på ingen måte vi er avkobla der - heller at vi har tatt med oss mye god kunnskap. 

Ja, det er jo dette som er litt "skrekken". Det er kanskje feil å si, men vi vet jo ikke hvor belastende det er. Samtidig kan det nevnes at det er ikke første gang det er barn med utfordringer hjemme hos oss endel, vi har allerede en tendens til å ta litt ekstra vare på de som trenger det 😆 Men det er jo barn av venner som aktivt søker oss og vil være hos oss.

Barna våre er 6 og 9 nå, og jeg tenker de gjerne kan bli enda litt større. Både for de, men også for eventuelle fosterbarn som fortjener oppmerksomheten/energien vår. I hvilken grad går det på bekostning av de andre barna er din erfaring?

Så leit å høre om opplevelsene dine og takk for innspillene. Jeg tror på at ikke alle har store utfordringer, samtidig er det jo en fryktelig sårbar situasjon å bli tatt vekk fra foreldre og plassert hos fremmede, det må jo være belastende og ta tid å finne seg til rette uansett. Så tenker jeg også at det er bedre vi bare forbereder oss på "det verste" også blir det eventuelt litt bedre. 

Anonymkode: 9f334...dfb

Fordi noen av disse fosterbarna vil kunne teste dere til bristepunktet. De har aldri følt på trygghet og de fleste sliter med tilknytning og har ekstreme tillitsproblemer. 

Noen vil teste og teste og teste bare for å bevise at dere vil gi dem opp. Som igjen beviser hva de føler om seg selv. At de ikke er verdt å bli elsket. Deres egne foreldre kunne tross alt ikke ta vare på dem. 

Ofte vil de også ha stort potensial til å starte tidlig med alkohol, røyk og rus. 

Alt dette krever ekstremt god oppfølging. Noe som kan gå ut over deres egne barn. Tenker du å vente til dine er tenåringer? Det er en tøff periode for de fleste barn, også dine egne. 

Å da få inn et barn med potensielle emosjonelle problemer kan bli en tikkende bombe.