Stresset over å kanskje aldri bli gravid

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, men må bare få luftet tankene. Føler jeg er i en ensom og vond "boble" akkurat nå.

Jeg er 34, samboer er 36 år. Vi har vært sammen i over 11 år.

Her om dagen fikk jeg vite at en i nær familie er gravid. Ble på et vis glad, men på et annet vis var det som å få ti kniver i hjertet. Og de siste dagene har jeg følt på en skikkelig panikk-følelse. Det er som jeg brått har fått sykt dårlig tid. 

Det som er litt spesielt med min situasjon, er ikke at jeg ikke vil ha barn eller ikke kan få - vi har faktisk ikke prøvd enda. Årsaken til det er en mann som har villet vente, og vente og vente litt til. Han har brukt tid på å bli klar, rett og slett. Jeg på min side har vært mentalt klar i 10 år, og praktisk/økonomisk har alt ligget til rette i 6-7 år. 

Jeg har vært dumsnill og ikke mast på ham. Jeg elsker jo kjæresten min og vil i utgangspunktet være i dette forholdet. Vi har hatt noen samtaler om dette opp gjennom (alltid jeg som har tatt initiativet), men jeg angrer i dag på at jeg ikke har mast mer, og tidligere. For nå begynner jeg å bli skikkelig stressa for at det er for sent. 

Jeg har vært i en vond, stresset og angstfylt boble i hodet mitt de siste par dagene, der jeg knapt har klart å tenke på annet. Sånn kan jeg ikke ha det, og i kveld skal jeg ta en skikkelig alvorsprat med kjæresten min. Vet ikke helt hvordan jeg kan formulere meg, men jeg må bare snakke med ham om det. Er spent på hva han sier. 

Anonymkode: 728ef...375

[Carrot]

Bare si det, du - nyheten om at cxx og axx skal ha barn har fått meg til å innse at jeg vil forsøke, dersom du aldri blir klar må du si fra nå... Jeg kjenner jeg ikke vil vente lengre.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, men må bare få luftet tankene. Føler jeg er i en ensom og vond "boble" akkurat nå.

Jeg er 34, samboer er 36 år. Vi har vært sammen i over 11 år.

Her om dagen fikk jeg vite at en i nær familie er gravid. Ble på et vis glad, men på et annet vis var det som å få ti kniver i hjertet. Og de siste dagene har jeg følt på en skikkelig panikk-følelse. Det er som jeg brått har fått sykt dårlig tid. 

Det som er litt spesielt med min situasjon, er ikke at jeg ikke vil ha barn eller ikke kan få - vi har faktisk ikke prøvd enda. Årsaken til det er en mann som har villet vente, og vente og vente litt til. Han har brukt tid på å bli klar, rett og slett. Jeg på min side har vært mentalt klar i 10 år, og praktisk/økonomisk har alt ligget til rette i 6-7 år. 

Jeg har vært dumsnill og ikke mast på ham. Jeg elsker jo kjæresten min og vil i utgangspunktet være i dette forholdet. Vi har hatt noen samtaler om dette opp gjennom (alltid jeg som har tatt initiativet), men jeg angrer i dag på at jeg ikke har mast mer, og tidligere. For nå begynner jeg å bli skikkelig stressa for at det er for sent. 

Jeg har vært i en vond, stresset og angstfylt boble i hodet mitt de siste par dagene, der jeg knapt har klart å tenke på annet. Sånn kan jeg ikke ha det, og i kveld skal jeg ta en skikkelig alvorsprat med kjæresten min. Vet ikke helt hvordan jeg kan formulere meg, men jeg må bare snakke med ham om det. Er spent på hva han sier. 

Anonymkode: 728ef...375

Jeg synes personlig at han velger å vente altfor lenge med tanke på alderen deres. Det kan jo virke som om han ikke vil ha barn. Sorry at jeg sier det, men jeg tenker sånn. Men det er ennå ikke for sent å få barn for deg heldigvis. 

Anonymkode: d4e42...762

[AnonymBruker]

Ti kniver i hjertet at en annen blir gravid når du ikke engang prøver? Hjelpes. Du får stille mannen ditt et ultimatum da, enten blir det prøving nå eller så må du finne deg en annen som vil ha barn.

Anonymkode: bd46d...c56

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar så langt alle sammen. Ja, det er "ti kniver i hjertet" - eller i alle fall en sorg hos meg, når en i nær slekt blir gravid og jeg har hatt lyst lenge. For jeg hadde sett for meg at jeg kom til å bli gravid før disse (selv om jeg selvfølgelig også er glad og spent på deres vegne, det er ikke det). 

Og ja, det kan hende at mannen min ikke vil ha i det hele tatt. Og ja. Det kan hende at jeg må stille et ultimatum (jeg kommer på sett og vis til å gjøre det i kveld, prøve i løpet av høsten senest). Det er det jeg skal finne ut av i kveld.

Anonymkode: 728ef...375

[AnonymBruker]

Tror du kanskje må spørre mannen din rett ut «er du klar nå» for om man bruker 10 år på å bli klar, da er det jammen meg ikke sikkert at han faktisk ønsker barn 😬

Anonymkode: 2ee30...480

[AnonymBruker]

Jeg hadde fortalt mannen at sjansene for å lykkes med å bli gravid minsker betraktelig med alderen. Nå er du allerede blitt 34 år. Sjansen for sykdom hos fosteret samt komplikasjoner øker med alderen. Dere blir også helt de yngste foreldrene, pga den allerede lange ventingen. 

Jeg hadde spurt hvor lenge han ønsker å vente med å få barn. Hadde hatt i "tankene" at han kanskje ikke ønsker barn, og bare vil forskyve det fremover av den grunn. Men kanskje han våkner. Vi får se. Jeg ville ikke ha ventet med å ta det opp. Ville sagt det så fort som mulig. For du er tross alt 34 år. Mange er ferdig med barn når de er 34 år. Vondt å si, men sannheten.

Men det er ikke for sent for deg. Jeg er jo over 40 år, og jeg og min mann forsøker å få hans første barn ved hjelp av eggdonasjon for legene sier det er stor risiko for å ikke lykkes i såpass høy alder. Jeg har to fra tidligere forhold som er voksne, men jeg har full forståelse for min manns barneønske. Jeg ville ikke funnet meg i å vente lenger dersom jeg var deg. Da er det bedre å gå om han han bare vil utsette det. 

Anonymkode: d4e42...762

[AnonymBruker]

Dere blir ikke helt de yngste foreldrene pga all ventingen , skulle det stå i innlegget mitt. 

Anonymkode: d4e42...762

[AnonymBruker]

Det bør skje nå, ellers er det sjanser for at du blir for gammel. Så samtalen bør ha et ultimatum i seg tenker jeg. 
 

Anonymkode: 17462...784

[AnonymBruker]

Men har dere aldri hatt denne samtalen før? Dette er ganske viktig. Vil han ha barn eller ikke? Det holder ikke med «jeg er ikke klar ennå». Spørsmålet er om han har hvert en så stor egoist at han har latt være å si han ikke ønsker barn. Det håper jeg virkelig ikke for din del. Så denne samtalen er det veldig viktig at du tar i kveld. Du er 34 år, og dessverre så tikker den biologiske klokken rimelig raskt nå. 

Jeg har en venninne som var i lignende situasjon. Hun ble holdt på sidelinjen i tro om at det var håp om å få barn med daværende mann i fremtiden, men da hun var 34 dumpet hun han. Etter 10 år sammen. Hun er nå 36 år. Ingen mann og ingen barn, og hun angrer fryktelig. 

Vet innlegget mitt virker en smule «aggressivt», men det bobler litt når jeg leser slikt fordi jeg har en så god venninne som har opplevd lignende. 

Håper virkelig det løser seg å at dere får begynt prøvingen  

Anonymkode: f222b...c98

[AnonymBruker]

Det er for de aller færreste for sent å bli gravid i en alder av 34, så forsøk ikke å stresse før dere i alle fall har startet prøvingen❤️ Det kan ta lenger tid, og det er helt normalt at det vil ta opp mot et år eller lenger. Jeg ville nok likevel kontaktet lege/privat gynekolog etter 5-6 måneders prøving uten resultat, om jeg var i midten av 30-åra (bare for sikkerhets skyld). 

Når det er sagt bør du virkelig ta denne praten med samboeren din fort, og du bør vise ham alvoret i situasjonen. Jeg var raskt ute med å forhøre meg om fremtidsplanene til min samboer, og var også kjapt ute med å presisere hvor fort fruktbarheten til spesielt kvinner synker med alderen. Han var en av de som trodde man kunne bli gravid når som helst og så lenge man ønsket omtrent. Jeg var derfor ganske tydelig på at jeg ønsket å starte «produksjonen» før jeg var 30 år, og han var enig i det. Nå ønsker han seg barn da…

Tror det er mange menn, om enn så oppegående, som rett og slett ikke VET hvor vanskelig det kan være å unnfange, spesielt litt «oppi åra» (altså du er ung haha uff, men fruktbarheten synker ganske drastisk etter 35 år). 

Ta en ordentlig prat med samboeren din og finn ut hvor han står. Gjør klart for ham hvor vanskelig det kan være å bli gravid (og beholde løpet ut) og da særlig om dere skal vente så mye lenger. Og forsøk å ikke stresse, for du er i en helt normal alder å få barn i❤️ 

Anonymkode: 07e36...07c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Hei. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, men må bare få luftet tankene. Føler jeg er i en ensom og vond "boble" akkurat nå.

Jeg er 34, samboer er 36 år. Vi har vært sammen i over 11 år.

Her om dagen fikk jeg vite at en i nær familie er gravid. Ble på et vis glad, men på et annet vis var det som å få ti kniver i hjertet. Og de siste dagene har jeg følt på en skikkelig panikk-følelse. Det er som jeg brått har fått sykt dårlig tid. 

Det som er litt spesielt med min situasjon, er ikke at jeg ikke vil ha barn eller ikke kan få - vi har faktisk ikke prøvd enda. Årsaken til det er en mann som har villet vente, og vente og vente litt til. Han har brukt tid på å bli klar, rett og slett. Jeg på min side har vært mentalt klar i 10 år, og praktisk/økonomisk har alt ligget til rette i 6-7 år. 

Jeg har vært dumsnill og ikke mast på ham. Jeg elsker jo kjæresten min og vil i utgangspunktet være i dette forholdet. Vi har hatt noen samtaler om dette opp gjennom (alltid jeg som har tatt initiativet), men jeg angrer i dag på at jeg ikke har mast mer, og tidligere. For nå begynner jeg å bli skikkelig stressa for at det er for sent. 

Jeg har vært i en vond, stresset og angstfylt boble i hodet mitt de siste par dagene, der jeg knapt har klart å tenke på annet. Sånn kan jeg ikke ha det, og i kveld skal jeg ta en skikkelig alvorsprat med kjæresten min. Vet ikke helt hvordan jeg kan formulere meg, men jeg må bare snakke med ham om det. Er spent på hva han sier. 

Anonymkode: 728ef...375

Dere har en viktig samtale forran dere, og jeg håper det løser seg på best mulig måte. 

Jeg skjønner påminnelser når andre blir gravid, men jeg skjønner ikke at man ikke kan glede seg over det, selv om man ønsker seg barn selv/ikke kan få barn selv. Den har jeg aldri helt skjønt. 

Om det viser seg han ikke ønsker egne barn så må du tenke gjennom hva som er viktigst for deg. Jeg tipper du blir positivt overrasket her, og bare har en mann som tror han fortsatt har god tid 🙂

Anonymkode: 49ece...e54

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Det bør skje nå, ellers er det sjanser for at du blir for gammel. Så samtalen bør ha et ultimatum i seg tenker jeg. 
 

Anonymkode: 17462...784

Enig med deg. Det bør absolutt skje nå. 

Du får fortelle han at du hører om at folk blir anbefalt eggdonasjon når de er kun noen år eldre enn det du er. Og de blir anbefalt det pga alder, og risiko for at noe er galt med eggene. Kanskje det vil få han til å forstå saken?  Du får også fortelle han at noen kommer i overgangsalderen rundt 40 års alderen, og den tid begynner å nærme seg. Og dersom han vil ha søsken til et eventuellt barn så haster det. Vil han bare ha et enebarn? 

Jeg kjenner at jeg blir litt sur av å høre dette, fordi jeg er redd for at han bare vil utsette barneønske ditt fordi han ikke vil ha barn selv. Ville absolutt tatt dette opp med han i kveld!.  

 

Anonymkode: d4e42...762

[AnonymBruker]

TS her igjen. 

Tusen takk for alle nye svar 💗

Jo, vi har hatt samtalen før. Og han har sagt "ja, i livet, men ikke nå". Jeg mistenker kanskje at han ikke helt skjønner at han blir eldre og at dette med biologisk klokke har noe å si 😅 Både han og jeg er veldig ungdommelige både fysisk og til sinns (personlig synes jeg nesten det er rart at jeg er hele 34 år, føles ikke sånn hehe), så spørs om han rett og slett ikke har tenkt så mye på det. Ellers så er det faktisk en stund siden vi hadde en skikkelig, ordentlig "sette oss ned og prate"-samtale om dette sist.  Og hvem vet - kanskje dette murrer litt i bakhodet hans nå for tiden? Det er jo det jeg håper.

Jeg kommer i alle fall til å være klar på at jeg ønsker å begynne prøvingen asap, og senest i løpet av høsten. Og liksom ... hvis det viser seg at jeg ikke kan få barn, så får det bare være. Men jeg vil ikke gå gjennom livet uten å ha prøvd i alle fall. 

Anonymkode: 728ef...375

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Her brukte mannen 5 år på å bestemme seg for om han ville ha barn i det hele tatt og så var det 2 år med "vet ikke" når jeg spurte når det skulle skje. Til slutt måtte jeg bare si til ham at jeg trengte en dato for å få ro i sjela og presset ham litt til å komme med et forslag. "Kanskje om 15 år" sa han da. Jeg bare begynte å le og sa at da ville jeg være i overgangsalderen, så det gikk jo ikke an. Sa da at selv ville jeg gjerne starte om et halvt års tid, og la fram de argumentene jeg hadde for det. (Mindre sjanse for komplikasjoner og syndromer, større sjanse for å få det til, mer overskudd, og at vi burde ha noen år som sikkerhet i tilfelle det kom til å ta tid å få det til og hvis vi skulle ha flere.) Så da ble det en slags pruting fram og tilbake og så endte vi opp med en dato ca. et år fram i tid. Tror spesielt det med fare for syndromer vekket ham litt, det tror jeg ikke han hadde tenkt på. 

(Viste seg at det var bra vi startet når vi gjorde. Nå har vi prøvd i 2,5 år.)

Jeg tror rett og slett en del menn manglet litt perspektiv på egen alder og hvordan biologiske prosesser fungerer, og hvis du legger til litt fornektelse og redsel for forandringer, så kommer de aldri til å ta initiativ før det er for sent. Du får prøve å lure ut et forslag fra ham, så kanskje han møter seg selv i døra slik mannen min gjorde. 

Anonymkode: f6dc2...bb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Men har dere aldri hatt denne samtalen før? Dette er ganske viktig. Vil han ha barn eller ikke? Det holder ikke med «jeg er ikke klar ennå». Spørsmålet er om han har hvert en så stor egoist at han har latt være å si han ikke ønsker barn. Det håper jeg virkelig ikke for din del. Så denne samtalen er det veldig viktig at du tar i kveld. Du er 34 år, og dessverre så tikker den biologiske klokken rimelig raskt nå. 

Jeg har en venninne som var i lignende situasjon. Hun ble holdt på sidelinjen i tro om at det var håp om å få barn med daværende mann i fremtiden, men da hun var 34 dumpet hun han. Etter 10 år sammen. Hun er nå 36 år. Ingen mann og ingen barn, og hun angrer fryktelig. 

Vet innlegget mitt virker en smule «aggressivt», men det bobler litt når jeg leser slikt fordi jeg har en så god venninne som har opplevd lignende. 

Håper virkelig det løser seg å at dere får begynt prøvingen  

Anonymkode: f222b...c98

Jeg kjenner også flere  som venninnen di : mannen holder dem på strå i årevis, og plutselig er de 35+ og barnløse. 
lykke til ts, dette kam være en av de viktigste samtalene i ditt liv! Og hvis dere vil prøve er det bare å starte med en gang, det er ikke uvanlig at det tar tid før man faktisk blir gravid🌸

Anonymkode: 63227...cbe

[AnonymBruker]

Jeg tror du må være brutalt ærlig med mannen din slik at han forstår dine biologiske forutsetninger for å kunne blir gravid og fø et barn. Mange menn forstår ikke kvinnelig biologi og dette med alder, og må få det inn med teskje. 

En annen ting; hva gjør du hvis han sier nei? Skal du ut på markedet for å finne en ny mann som vil ha barn innen 1-3 år? Tinder, eller kjenner du noen menn som kan være aktuelle? Har du vurdert donor? Prøv så godt du kan å være realistisk her også. I min venninnekrests er vi mange langtidssingle og barnløse kvinner og det er snakk om helt vanlige folk. Menn derimot er ikke klare, antageligvis fordi de "lukter lunta". 

Anonymkode: 1690d...bf0

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Takk for svar! Ja, jeg har laget meg scenarioer oppe i hodet for "hvis om.." i alle mulige tilfeller. I best case scenario, så er det liksom "Ja jøss, dette har jeg tenkt på selv, nå er jeg klar, la oss sette i gang" Også klaffer det fort og alle er happy. I verste fall har han i sitt stille sinn bestemt seg for at han aldri vil ha barn. Da står jeg egentlig mellom to ting; forsone meg med at det ikke blir barn, eller å gå ut av forholdet og benytte donor. 

Synes de siste par årene har gått skummelt fort, helt rart at jeg står i denne situasjonen. Hadde jeg aldri trodd for noen år siden. Menmen. Slik er det!. Det viktigste for meg nå er å sette igang og se om det går, i det hele tatt. 

 

 

Anonymkode: 728ef...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

TS her igjen.

Takk for svar! Ja, jeg har laget meg scenarioer oppe i hodet for "hvis om.." i alle mulige tilfeller. I best case scenario, så er det liksom "Ja jøss, dette har jeg tenkt på selv, nå er jeg klar, la oss sette i gang" Også klaffer det fort og alle er happy. I verste fall har han i sitt stille sinn bestemt seg for at han aldri vil ha barn. Da står jeg egentlig mellom to ting; forsone meg med at det ikke blir barn, eller å gå ut av forholdet og benytte donor. 

Synes de siste par årene har gått skummelt fort, helt rart at jeg står i denne situasjonen. Hadde jeg aldri trodd for noen år siden. Menmen. Slik er det!. Det viktigste for meg nå er å sette igang og se om det går, i det hele tatt. 

 

 

Anonymkode: 728ef...375

Sikkert ikke dumt og tenke seg godt om, samt å legge en slagplan for alle mulige utveier fra disse. Du er langt i fra den eneste som havner i dette dilemmaet, nemlig med en livsledsager som ikke vil det som tross alt er meningen med livet. Jeg syns det er virkelig synd at det har blitt slik. Håper det løser seg og at du får det livet du ønsker. 

Anonymkode: 1690d...bf0

[AnonymBruker]

 

Det å ikke være klar for barn er ikke en manneting. Ikke i min krets i alle fall. Her er jeg den som har holdt tilbake. Han var vel klar når vi var rundt 27-28 år, og jeg begynte å våkne til da jeg nærmet meg 35. Helt ærlig så var jeg ikke sikkert en gang da om jeg ville, men jeg ble gravid ganske kjapt og det endte i spontanabort. Etter jeg var gravid så har jeg innsett at jeg virkelig ønsker barn, skulle gjerne ha kjent det ønsket tidligere eller vært mindre redd, ikke utsatt og utsatt men slik ble det nå. Vi prøver fremdeles, og håper vi får det til. Skal ikke være feil med noen av oss. Det er faktisk mange av oss som ikke er klare for å få barn som 25 åring, folk er forskjellige.  Men enig at rundt 35 år da må man virkelig få fingeren ut . 

Anonymkode: ec963...d61