Jeg takler ikke alderdomen

[AnonymBruker]

 

Trodde aldri jeg skulle si det.. men jeg sliter med å akseptere at ungdomstiden er over. Jeg er 31 år. Har mann, 2 barn, utdannelse og jobb jeg trives i, men det vrenger seg i magen når jeg ser unge kvinner med hele verden for sine føtter.. De er så håpefulle, vakre og med masse muligheter foran seg og jeg lurer på hvor tiden ble av. Angrer på så mange av valgene jeg tok, og jeg blir nesten deprimert av å tenke på at jeg aldri får en ny sjangse på ungdommen igjen. Jeg sier ikke at jeg angrer på verken mannen eller barna, men på tiden før dem egentlig. Det er så sant det de sier at «ungdommen er kastet bort på de unge…» Hadde jeg bare visst hvor skjør tiden er, hadde jeg kost meg mer. Bekymret meg mindre, utforsket mer og hatt mere trua på meg selv, gjort ting som skremte meg, som jeg ikke trodde ville gå. Da hadde jeg ihvertfall sluppet å sitte med disse følelsene nå. 
 

Det ironiske er jo at min egen hjerne ødelegger for meg totalt, hvis jeg ikke skjerper meg kommer jeg til å se tilbake på denne tiden og tenke «hvorfor faen brukte jeg tid på å klage over tapt ungdom..»😅

Det hjelper nok ikke at jeg igjen er angrepet av kviser etter å ha avsluttet amming med barn nr. 2, føler meg både gammel og kvisete.  Ikke gøy i det hele tatt. Hormoner fra helvete. Jeg skal riste i legen til jeg får en isotretinoin kur som jeg fikk sist, men det får jeg sikkert ikke nå midt i juli, siden man blir kjempe sensitiv for solen. Så da må jeg tydeligvis tilbringe sommeren 2021 som kvisetryne. Snakk om skjebnens ironi, en smak av ungdommen? 😂😩 
 

Jeg prøver virkelig å nyte alt det magiske jeg har. Jeg setter så utrolig pris på min nydelige familie, og lever meg heller inn i dem enn meg selv, jeg mediterer, driver med Yoga, spiser sunt og prøver å få nok søvn. Kuttet ut TV (for det meste), prøver heller å lese eller tilbringe kvalitetstid med mannen, for å pleie både psyke og kropp, men det kommer som sånne stikk igjen og igjen at jeg er fanget. Ferdig. Stygg og gammel, skulle ønske styggen på ryggen bare kunne stikke av.
 

Jeg håper virkelig på at det kommer en tid hvor jeg kan utforske enda mer av meg selv og det jeg synes er gøy, kanskje det vil hjelpe. Føler jeg og mannen har viet livet vårt til disse barna, denne familien, oss og jobb i for mange år nå. Jeg har så mye jeg ønsker å drive med, oppdage og utforske, kjøre race på bane, terrengsykling i skogen, synge med ett band eller stort kor og danse på en scene. Føles så langt unna og det gjør meg så trist..

Det har skjedd med meg for ofte, vil gjøre alt, får ikke gjort noe…

Føler A4 livet kom så fort og slo meg rett ned. Det føles alltid som det er noe annet jeg heller burde gjøre, enn noe som bare er for meg selv..

Det var godt å få det ut. Kanskje flere kan fortelle om tanker de sliter med rundt det samme..❤️
 

PS. La dette først inn unger «kropp og helse» men frykter lite respons, kanskje det var feil arena.. så jeg legger det ut her også jeg..

Anonymkode: e8ea8...ebc

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er snart 33 år og kjenner meg litt igjen i deg. Syns det er litt vanskelig at rynkene popper frem og kviser.. angrer selv på valg før tiden kom for mann og barn. Angrer på at jeg var i kjedelige kjipe forhold og ikke brukte mer tid på bare meg, fest og morro. Akk, jeg visste ikke hvilken frihet jeg hadde. Selv om jeg er fornøyd med livet mitt nå, men må innrømme at jeg gjerne skulle hatt en natt ut på byen igjen som singel og med venner, bare i 2011😅 du er ikke alene, jeg og flere venninner kjenner på det samme. 

Anonymkode: fe717...fc3

[AnonymBruker]

«Alderdommen», også er du 31 år? 🤔

Du har fortsatt livet foran deg😉

Anonymkode: 6b979...11c

[AnonymBruker]

Det du forteller om var jeg redd for. Så jeg levde livet i full fart til jeg var 40 år. Så traff jeg han jeg ble gift med. Nå er det helt greit å leve rolig, for få har opplevd så mye som meg. 

Jeg håper unge kvinner leser dit HI nøye, slik at de kan ta gode valg. 

Anonymkode: 04c3e...f75

[AnonymBruker]

Jeg er 37 og har kjent på det samme etter at sistemann ble født for 3,5 år siden. Etter første graviditet følte jeg at jeg ble meg selv igjen, men denne gangen kjennes det ut som jeg ble gammel over natta. Det hjalp vel ikke spesielt at jeg begynte i ny jobb hvor flertallet av kollegaene mine er 7-12 år yngre enn meg heller 🙈 men jeg har trua på at det bare er litt tilvenning og litt mental trening som må til (pluss at ungene blir mer selvstendige og frigir litt mer tid) så klarer jeg å nyte tilværelsen mer igjen. Jeg håper for all del det, for det er som du sier: ellers kommer jeg til å se tilbake på denne tiden og ikke fatte hva jeg klagde over. Både utseendemessig og helsemessig går det jo mest sannsynlig nedover fra nå, og det er nå jeg har søte, små barn som ser opp til meg og har LYST til å være sammen med meg 😊❤️

Anonymkode: d2a0f...486

[AnonymBruker]

De fleste går nok igjennom en sånn periode når de bikker 30. Som sagt over har en sa mye av livet igjen selv om en går inn i en ny livsfase. Personlig følte jeg meg ferdig med ting som hører unge mennesker til, men hvis en har vært i forhold lenge så føler en sikkert at det er en del en aldri vil oppleve når en blir middelaldrende.

Anonymkode: 1be0f...685

[AnonymBruker]

Forstår også hva du mener. Men trøst deg med at alle ungdommer har nok de samme problemene i dag, som vi hadde ung. Kanskje flere? Og det at vi nå ville gjort ting annerledes, er jo nettopp fordi vi sitter med flere år på baken, har mer kunnskap og erfaringer, og kan reflekterer og være mer bevist på valg vi tar. 

Jeg kan finne på å se på serier som «Skam» og nå «Young Royals», og minnes ungdomstiden. Selvfølgelig er ting i disse seriene satt på spissen, men man kan kjenne seg igjen i mye. Og jeg flykter litt inn i seriene, og lar meg føle på alt av følelser. En flukt fra virkeligheten. En flukt inn i ungdomstiden. 
 

Men jeg forstår følelsene dine, jeg har spesielt siste par ukene vært der selv. Jeg skulle gjort veldig mye annerledes, levd og gjort MER! Men trøster meg med at meg som ungdom mest sannsynlig hadde gjort det samme om igjen. 

Anonymkode: 703aa...6c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Forstår også hva du mener. Men trøst deg med at alle ungdommer har nok de samme problemene i dag, som vi hadde ung. Kanskje flere? Og det at vi nå ville gjort ting annerledes, er jo nettopp fordi vi sitter med flere år på baken, har mer kunnskap og erfaringer, og kan reflekterer og være mer bevist på valg vi tar. 

Jeg kan finne på å se på serier som «Skam» og nå «Young Royals», og minnes ungdomstiden. Selvfølgelig er ting i disse seriene satt på spissen, men man kan kjenne seg igjen i mye. Og jeg flykter litt inn i seriene, og lar meg føle på alt av følelser. En flukt fra virkeligheten. En flukt inn i ungdomstiden. 
 

Men jeg forstår følelsene dine, jeg har spesielt siste par ukene vært der selv. Jeg skulle gjort veldig mye annerledes, levd og gjort MER! Men trøster meg med at meg som ungdom mest sannsynlig hadde gjort det samme om igjen. 

Anonymkode: 703aa...6c9

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

De fleste går nok igjennom en sånn periode når de bikker 30. Som sagt over har en sa mye av livet igjen selv om en går inn i en ny livsfase. Personlig følte jeg meg ferdig med ting som hører unge mennesker til, men hvis en har vært i forhold lenge så føler en sikkert at det er en del en aldri vil oppleve når en blir middelaldrende.

Anonymkode: 1be0f...685

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er 37 og har kjent på det samme etter at sistemann ble født for 3,5 år siden. Etter første graviditet følte jeg at jeg ble meg selv igjen, men denne gangen kjennes det ut som jeg ble gammel over natta. Det hjalp vel ikke spesielt at jeg begynte i ny jobb hvor flertallet av kollegaene mine er 7-12 år yngre enn meg heller 🙈 men jeg har trua på at det bare er litt tilvenning og litt mental trening som må til (pluss at ungene blir mer selvstendige og frigir litt mer tid) så klarer jeg å nyte tilværelsen mer igjen. Jeg håper for all del det, for det er som du sier: ellers kommer jeg til å se tilbake på denne tiden og ikke fatte hva jeg klagde over. Både utseendemessig og helsemessig går det jo mest sannsynlig nedover fra nå, og det er nå jeg har søte, små barn som ser opp til meg og har LYST til å være sammen med meg 😊❤️

Anonymkode: d2a0f...486

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei! Jeg er snart 33 år og kjenner meg litt igjen i deg. Syns det er litt vanskelig at rynkene popper frem og kviser.. angrer selv på valg før tiden kom for mann og barn. Angrer på at jeg var i kjedelige kjipe forhold og ikke brukte mer tid på bare meg, fest og morro. Akk, jeg visste ikke hvilken frihet jeg hadde. Selv om jeg er fornøyd med livet mitt nå, men må innrømme at jeg gjerne skulle hatt en natt ut på byen igjen som singel og med venner, bare i 2011😅 du er ikke alene, jeg og flere venninner kjenner på det samme. 

Anonymkode: fe717...fc3

Tusen takk for så gode svar alle sammen! Det er godt å lese om deres tanker og at jeg ikke er alene. Så er det nok også helt riktig at jeg også mest sannsynlig hadde gjort det meste helt likt om jeg fikk en ny sjanse med samme utgangspunkt… Hadde jeg skulle leve i 2021 som ungdom hadde jeg nok dessverre utlevert meg alt for mye og oppmerksomhetssyken min hadde nok gjort at jeg tok lite veloverveide valg som potensielt ville fulgt meg hele livet, så det ønsker jeg ikke.. Men å leve sim ung i dag, med den kunnskapen jeg har nå, det hadde vært gøy!🤩😅 Heldivis angrer jeg verken på mann, barn eller utdanning, så det kunne vært mye verre!❤️ jeg skal ihvertfall gjøre så godt jeg kan å hjelpe barna mine å ta gode valg basert på det som gir dem glede og hjelpe dem så godt jeg kan å slippe bekymringer og usikkerhet rundt egen person..😊

 

TS

Anonymkode: e8ea8...ebc

[AnonymBruker]

Jeg er 37 og skilt med to barn på deltid. Jeg valgte helt feil mann og pga. en utrygg barndom klarer jeg ikke å være meg selv på jobb og blir oppfattet som rolig og beskjeden. Jeg har bare en bachelorgrad, jeg er så lei meg for at jeg ikke tok master. Nå ønsker jeg å jobbe beinhardt for å ta mastergrad samtidig som 100% jobb. Jeg vil ha en høyere stilling på sikt. Jeg er 10 ganger mer ambisiøs enn da jeg var 20. Da jeg var i 20-årene var jeg usikker på alt og hadde ikke peiling på hva jeg ville i livet.

Anonymkode: 0cf14...de9

[liljene]

Jeg vil anbefale deg å høre på denne episoden. 

https://podcasts.apple.com/no/podcast/the-terri-cole-show/id1038357955?l=nb&i=1000417370085
 

😀

[AnonymBruker]

liljene skrev (17 minutter siden):

Jeg vil anbefale deg å høre på denne episoden. 

https://podcasts.apple.com/no/podcast/the-terri-cole-show/id1038357955?l=nb&i=1000417370085
 

😀

Takk😀😀

TS

Anonymkode: e8ea8...ebc

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si at jeg kjenner meg igjen tankene dine, for jeg blomstret opp i den alderen du er i nå.  Da gikk jeg fra å være en usikker ung voksen, til å bli trygg, selvsikker, og komfortabel i meg selv, men jeg gjenkjenner ordtaket "ungdommen er bortkastet på de unge", så du er ikke alene om å føle som du gjør.
 

Men å si at du ikke takler "alderdommen" når du så vidt har passert 30 blir for meg merkelig.
Hadde jeg bare lest overskriften og første setning i innlegget ditt ville jeg trodd at du var ute etter å provosere.

Vi bruker å si om barna at "hver alder har sin sjarm", og det samme kan vi si som voksne også. 
Jeg omfavner alle de positive sidene ved hver aldersmessige milepæl, og de negative sidene ignorerer jeg glatt. 

Jeg er middelaldrende, og det er langt bedre enn alternativet (å ikke bli middelaldrende).
Jeg skal ikke si at jeg nyter hver dag, men jeg er tilfreds med det jeg har og den jeg er, og i det store og hele er jeg veldig komfortabel med alderen min.

Anonymkode: dfe0a...4f7

[AnonymBruker]

Jeg nærmer meg 30 og kjenner en slags panikk over for fort tiden går når jeg tenker på det. Er 28. Tok en bachelorgrad rett etter videregående, har stabil jobb, samboer og to barn. Føler liksom at jeg har levd A4 livet lenge og trives egentlig med det. Savner ikke ungdomstiden sånn sett, har vert sammen med nåværende samboer og pappan til barna siden jeg var 17. Levde egentlig ett relativt rolig liv etter jeg traff han. Det jeg savner er å reise. Før barna kom reise jeg på jenteturer med vennegjengen og på fine ferier med samboer. Nå har det jo vert pandemi de to siste åra så barna har ikke vert utenlands men ser liksom for meg noen år med all inclusice på mallorca, legoland, Dyreparken etc.                                                    
Dette ble rotete, men alt i alt så trives jeg med tingenes tilstand og alderen min. Men jeg får altså en sånn panikkfølelse noen ganger over at tiden bare flyr av sted, årene går så fort. 

Anonymkode: 473b3...681

[AnonymBruker]

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er glad for at jeg hadde en slags forståelse for dette når jeg var ung, at jeg måtte gjøre en del av de tingene jeg ville før jeg etablerte meg, men samtidig som jeg tok utdanning. Jeg var ferdig med mastergraden som 25 åring og jobbet mye både under bachelor og masteren og reiste masse underveis. Var singel og levde livet med venner. Jeg var veldig reiselysten og reiste mye i India, Afrika og USA i lengre perioder og så masse småturer rundt omkring i Europa, så før jeg fylte 30 hadde jeg vært i litt over 50 ulike land og tatt utdanning. Når vi da kjøpte leilighet og fikk barn var jeg 32 og nå er jeg 34. Nå føles det godt med noen år med litt mer «ro», men så er planen å inkludere mann og barn i reising og opplevelser:)

Anonymkode: 84acd...12a

[AnonymBruker]

Du takler ikke "alderdommen" fordi du har kviser??? 😂😂😂😂😂😂😂😂😂😂😂

Anonymkode: 56f77...262

[Gjest parkeringsvakten]

Er litt over 30 og har det ganske fint. Er ingenting jeg ikke kan gjøre nå som jeg kunne gjøre som 20-åring. Bare sånn at de i 20årene ikke tror at å bikke 30 er krise for alle. 

Nå har jeg ikke barn, da, og skal ikke ha det heller. 

[AnonymBruker]

Har kjent litt på dette i tiden fra 28-32 jeg også. At ungdommen liksom er over. Men nå er jeg straks 35, 2 barn, mann, enebolig og trygg jobb, og kjenner mer og mer på at det er veldig fint. Jeg følte at jeg så gammel ut en stund, men det var bare midlertidig (trøtt og tykk, hehe). Jeg bruker faktisk litt tid på å være takknemlig innimellom. Tenk på alt du har, og prøv å glede deg over små ting i hverdagen (tenk over at du er frisk og rask og ikke har alvorlige sykdommer som feks. kreft, kjøp favoritt yoghurten din, en god vin, deilig hudpleie, en ny veske eller noe annet gøy). Prøv å holde deg "oppdatert" kroppslig og mentalt, så endrer tankegangen seg med tiden, det er jeg sikker på. Det med "tapt ungdom" er en fase alle må gjennom ❤️ 

Anonymkode: 303ab...e50

[AnonymBruker]

Det gjelder å fokusere på alt man fortsatt kan gjøre og glemme alt som har blitt for sent. Misunnelse på de unge vil bare tappe deg for "livskraft". For alt du vet misunner de deg for din økonomi og de muligheter det gir.

Anonymkode: 0059e...764

[eveline]

Kjenner meg igjen. Føler jeg har blitt gammel og grå😆

[AnonymBruker]

Åjj åjj åjj som dette var likt meg! Tråden er snart 1 år gammel, men jeg klarer ikke å la være å få ut litt ‘’elendighet’’ og frustrasjon ..!! 
jeg er 32 år til sommeren og fra jeg fylte 28 år så har det bare gått nedover med meg !!! Skulle tro jeg fylte 72 og virkelig kjente på å bli gammel ..

Jeg ser en så merkbar forskjell på 4 år at jeg nå har havna i en dyp depresjon. Kan jo aldri dele dette med noen siden alle sier at alternativet er å dø og at alle aldre har sin sjarm , men siden jeg ikke kan få barn så føler jeg ingen sjarm med min alder. Hadde jeg lakt på meg og fått uren hud og cellulitter og henge pupper ,MEN hadde mine søte små så tror jeg at jeg kanskje hadde taklet det hakket bedre .
 

Jeg har fått hamster poser på sidene av haka og kinnene og siden jeg har så kort hals så har den allerede blitt kortere og mindre stram bare fra fylte 28 til 32. Kanskje jeg innbiller meg det men tror ikke det siden jeg kjenner at haka henger mer når jeg foreksempel sitter å ser ned i mobilen. Dette handler ikke bare om et kropps og utseende hysteri men at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Føler ikke at jeg er meg på sett og vis. Jeg føler meg som noe annet innvendig og det som jeg ser i speielen passer ikke inn ??😳🤔 Jeg vil BARE være 20 igjen på alle måter 😦😮 hva i all verden skal det bety? Jeg har ikke gjort det bra innenfor skolegang og utdannelse så dårlig det åsså. Føler meg mye fortere sliten og fyllesjuk hvis jeg gjør noe. Håret er blitt tynnere , skuldrene mine brede som om muskel massen allerede er gått ned , hengehud over knærne , valker på valker som før var lett å trene bort men som nå faen ikke vil bort slik som før. Leggene Mine var mye slankere å finere i sko og klarte dessuten å gå i høyere hæler fram til fylte 25-26 men nå grunnet skader går det ikke. 
Jeg syntes voksne folk er ofte kjedelig å være sammen med åsså, og syntes de blir så seriøse og bare prater om familie og alderdom og sparing osv…ikke alle mennesker der ute men merker at det er samtale evner som dukker oftere opp nå enn før. Jeg er blitt super deprimert av alt. Jeg vil bare være 22 og glad og med venner og uten rynker og tykt glansfullt hår med latter og smil osv osv 😂😂 kall meg gjerne skada, barnslig og at jeg er helt stagnert opp i hodet men dette er noe som desverre har blitt noe veldig negativt i livet mitt og et slags oppheng tanke messig. Jeg føler rett og slett at jeg aldri skal være helt 110% lykkelig igjen. Kanskje det er pågrunn av hvordan man har det i livet ellers som fort kan påvirke sånne her tanker..? 
 

jeg er ikke noe for plastisk kirurgi å slike ting så derfor kommer det aldri til å skje. Jeg føler at ungdom og ung voksen tiden er noe man føler inni seg åsså så ergo kan operasjoner fixe det ytre men jeg er jo ikke 22 innvendig lenger uansett. 
 

Virker egentlig ikke som det er så altfor mange folk der ute som har sånn 30 års krise .. føler/opplever mer at de som skal bli 50 og 60 har mer rett til dette

 

Anonymkode: 09cb8...84b