En annerledes tråd, jeg trives uten venner. Det går faktisk ann.

[AnonymBruker]

Er så mange tråder her om folk som sliter med ensomhet og vennskap. Selv folk med kjæreste/ektemenn kjenner på ensomheten.

Så her kommer en annen, vil bare sifra at jeg ikke trenger noen rettelse på min levestil. Trives godt med min levemåte etter å ha prøvd mange muligheter. Setter pris på bekjentskap, men trenger ikke noe vennskap utover det.

Er voksen, i 40åra. fast jobb som krever mye(6år utdannelse) og glad i fritiden min. Har greie kollegaer som jeg omgås i jobben, trives med det. Oppdaget i 30åra hvor krevende nære vennskap kunne være, etter 8-12t på jobb var jeg sliten. Etterhvert startet jeg å finne meg fritidsaktiviter som koblet av hjernen min fra jobb, som ga meg energi. Trening alene for eks, fjellturer, reising ut i verden. Reisingen gjorde at jeg vokste som menneske, har et avklart forhold til å omgås mennesker.  Godt å leve utenom samfunnspresset, det er utrolig mye press å leve. Forventninger til livet, at man skal få barn som kvinne. Dette forventer de fleste.

Utrolig deilig å være sin egen kaptein i livet, uten å måtte trenge å ta hensyn til for mye. Etterhvert sluttet jeg også å feire høytider, noe som også løftet livet mitt videre. Enda et press på hva man skal delta på. Ensomhet har jeg aldri kjent på, pga jeg aldri har hatt behov for å sammenligne meg med andre; hva andre gjør. Samme å feire jul, folk kan jo klikke helt om du ikke vil feire jul. Så ille er det faktisk, derfor glad jeg kuttet det helt ut.

Tror nok ikke jeg er alene med å trives slik, men er jo tabu å ikke ha venner eller å leve etter normene. Vennene jeg hadde forsvant etterhvert i 30åra pga liten tid og at de etablerte seg med mann og barn.

🙂 

 

Anonymkode: 04586...8f0

[Million]

Jeg er nok litt sær, jeg også, for jeg har noen få venninner og en kompis, og er fornøyd med det. Trenger ingen stor vennegjeng med ting som skjer hver helg liksom.

Blir det for mye venninnetreff, f.eks. flere helger etter hverandre, kjenner jeg at det blir litt for mye. Blir sliten av det. For min del kan det godt gå noen uker mellom hver gang jeg treffer venninner. Det er nok selskap i min voksne sønn i hverdagen (han bor hjemme ennå). Da får jeg pratet med noen i det daglige, og det holder egentlig.

Jeg trives i mitt eget selskap i grunnen, og bl.a. jula kan jeg fint droppe helt å feire. Det er bare mas uansett. Og julemat klarer jeg meg uten, feit ribbe som drypper av fett eller salt pinnekjøtt (som er fårekjøtt som jeg ikke liker så godt). Klarer meg uten. 

Vil ikke si jeg hadde klart meg HELT uten venninner som du beskriver livet ditt, det ville blitt for ensomt for meg. Men jeg klarer noen uker i slengen i eget selskap, ja, og jeg er ikke avhengig av noen stor vennekrets.

[AnonymBruker]

Million skrev (4 minutter siden):

Jeg er nok litt sær, jeg også, for jeg har noen få venninner og en kompis, og er fornøyd med det. Trenger ingen stor vennegjeng med ting som skjer hver helg liksom.

Blir det for mye venninnetreff, f.eks. flere helger etter hverandre, kjenner jeg at det blir litt for mye. Blir sliten av det. For min del kan det godt gå noen uker mellom hver gang jeg treffer venninner. Det er nok selskap i min voksne sønn i hverdagen (han bor hjemme ennå). Da får jeg pratet med noen i det daglige, og det holder egentlig.

Jeg trives i mitt eget selskap i grunnen, og bl.a. jula kan jeg fint droppe helt å feire. Det er bare mas uansett. Og julemat klarer jeg meg uten, feit ribbe som drypper av fett eller salt pinnekjøtt (som er fårekjøtt som jeg ikke liker så godt). Klarer meg uten. 

Vil ikke si jeg hadde klart meg HELT uten venninner som du beskriver livet ditt, det ville blitt for ensomt for meg. Men jeg klarer noen uker i slengen i eget selskap, ja, og jeg er ikke avhengig av noen stor vennekrets.

 

Du er jo ikke sær, du er deg selv. Lever etter dine behov, hvorfor skal man ikke få lov til det.

Har vært igjennom vennegjenger jeg også i oppveksten.

Jul og høytider kan være utrolig masete ja, synes også det ble litt for rutine og kjedelig i lengden. Samme hver gang.

Jeg får såpass mye stimulanse for kollegaer på jobb, at det går bra. Jobber som sagt fulltid og litt til. På reise får jeg lett kontakt med andre. Så er ikke noen innadvent person  

Anonymkode: 04586...8f0

[Nathea]

Jeg ønsker jeg hadde trives uten venner selv. Men jeg hater ensomheten og jeg hater å være alene. Det er bare det at jeg ikke får til å få meg nye venner. Jeg prøver men jeg får det ikke til. Har så veldig sosial angst.

Hvordan kan jeg trene meg på å like ensomheten? Jeg vil like det jeg også.

[Million]

Nathea skrev (7 timer siden):

Jeg ønsker jeg hadde trives uten venner selv. Men jeg hater ensomheten og jeg hater å være alene. Det er bare det at jeg ikke får til å få meg nye venner. Jeg prøver men jeg får det ikke til. Har så veldig sosial angst.

Hvordan kan jeg trene meg på å like ensomheten? Jeg vil like det jeg også.

Jeg vet ikke helt om man kan trene så mye på det. Det virker for meg som om det er et personlighetstrekk man har. Det er også gjerne sånn at man faller mer til ro og trives i eget selskap bedre etter hvert som man blir eldre også, tror jeg.

Men kanskje andre har annen erfaring og kan tipse deg  

Endret 14. juli 2021 av Million

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke behov for så mange venner, men trives jo med å ha noen. Så lenge man har en jobb hvor man får en viss sosial kontakt så blir jo mange behov dekket der🙂 Skjønner godt at det er deilig å droppe høytider, jeg liker dem ikke selv. Nå har jeg barn, så for deres skyld må vi feire litt, men vi legger oss på en veldig enkel linje og tenker etterhvert vi gjerne reiser bort når de er litt større (og koronaen er borte). Verste jeg vet er 17 mai og nyttårsaften, fytti grisen for noe press ift feiringer osv. synes julaften er ok, men for min del fokuserer jeg mest på budskapet og kan da ha en rolig og avslappende dag som har en åndelig betydning.

Anonymkode: e6c2a...aa6

[AnonymBruker]

får masse sosialt på jobb. må også si at vi har det veldig bra sosialt på jobb, og alle er rundt min alder. vi kan ha det gøy og noen ganger lengre lunsj etc. jeg har også en hektisk jobb som er veldig sosial - mye møter med andre. jeg opplever gjerne at jeg har fått min dose av det sosiale på jobb. 

I fritiden klarer jeg meg godt med samboer og svigers (har brutt kontakt med min familie). hver helg ca er vi på hytte og står slalom eller I båt om sommeren. hvis jeg skulle vært med venner så måtte vi også ha avlyst en hel helg. 

kjenner meg igjen i det du skriver med forventninger og mas/press ifht venner. 

jeg er 30 år, og har brutt ut av religion så alle mine venner fra ungdommen mistet jeg. har noenfra studietiden jeg kan være med om jeg ønsker, men ingen av disse er nære. da blir det jobb med å "pleie" og få nærmere vennskap. 

det har vært deilig med korona hvor det er akseptert å ikke være så sosial I fritiden. 

Anonymkode: 1d93a...b3c

[AnonymBruker]

Jeg liker å ha to-tre nære venner. men har «brent» meg på så mange vennskap, at jeg ikke innbyr til det lenger.

Når kvinner tar livet av meg med drama og konflikter, da takler jeg det dårlig. Blir unnvikende, noe som gjør til at ting eskalerer enda mer🥲vil bare ha fred og ro og allright stemning🤭🤷‍♀️

Anonymkode: a797c...2ab

[AnonymBruker]

Jeg har et par venner og venninner. Men jeg bor også ikke i Norge nå, så jeg snakker mest med de på nett, og vi her også i forskjellige tidssoner. Har ikke fått noen nye venner her jeg bor nå, og pandemien har ikke akkurat gjort det lett. 
Men jeg trives med det! Jeg har det greit med min mann og klarer å gjøre ting fint alene.

Anonymkode: 625a9...718

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

får masse sosialt på jobb. må også si at vi har det veldig bra sosialt på jobb, og alle er rundt min alder. vi kan ha det gøy og noen ganger lengre lunsj etc. jeg har også en hektisk jobb som er veldig sosial - mye møter med andre. jeg opplever gjerne at jeg har fått min dose av det sosiale på jobb. 

I fritiden klarer jeg meg godt med samboer og svigers (har brutt kontakt med min familie). hver helg ca er vi på hytte og står slalom eller I båt om sommeren. hvis jeg skulle vært med venner så måtte vi også ha avlyst en hel helg. 

kjenner meg igjen i det du skriver med forventninger og mas/press ifht venner. 

jeg er 30 år, og har brutt ut av religion så alle mine venner fra ungdommen mistet jeg. har noenfra studietiden jeg kan være med om jeg ønsker, men ingen av disse er nære. da blir det jobb med å "pleie" og få nærmere vennskap. 

det har vært deilig med korona hvor det er akseptert å ikke være så sosial I fritiden. 

Anonymkode: 1d93a...b3c

 

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg har et par venner og venninner. Men jeg bor også ikke i Norge nå, så jeg snakker mest med de på nett, og vi her også i forskjellige tidssoner. Har ikke fått noen nye venner her jeg bor nå, og pandemien har ikke akkurat gjort det lett. 
Men jeg trives med det! Jeg har det greit med min mann og klarer å gjøre ting fint alene.

Anonymkode: 625a9...718

Dere begge to er jo i forhold, dere har jo nok av mennesker å bruke tid på da. Inkl kollegaer.

Sosial stimulanse kan være så mangt  Det viktigste er at man velger selv hvem og hva man skal bruke tiden sin på, vi lever under et hardt press. Når du først har brukt 10t på jobben inkl reise til og fra, så har mange godt av å slappe av resten av dagen med sine og sitt.

Hadde tidligere 2 kollegaer som måtte fylle tiden sin i all våken tid, hadde almanakk der de hadde skrivd ned hva som skulle skje hele dagen. Hvor lang tid osv de skulle bruke på det, når jeg så hvordan det gikk med de mentalt etter etpar år er jeg glad det ikke var meg.

Det som er litt morsomt er jo tabuet med å ikke ha noe særlig nære venner, eller venner i heletatt. Mange ser på det som avstøtende. Men er jo mange som ikke har venner i dag, mye av dette skyldes jo at vi drives fra hverandre av skjermen/sosiale media. Tidstyver, før måtte man møte mennesker i virkeligheten.

Har hatt flere kjærester, dater av og til. Når de spør om venner osv, svarer jeg ærlig. Noen sperrer opp øynene 😅, mens faktisk flere sier det samme. At når de tenker etter har de ikke noen nære venner i voksen alder.

Ærlighet er det viktigste jeg har lært meg i livet, da slipper man å ha dårlig samvittighet!  Hvorfor skal jeg lyve for å være noe? Er jo ikke flaut å være uten nære venner, det er såpass "vanlig".

Anonymkode: 04586...8f0

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si at jeg ikke savner å ha venner rundt meg, men det å være venneløs i hverdagen er bedre enn alternativet, som for meg var å ha venner som stiller høye krav til sine venner med tanke på tilstedeværelse og hyppighet av kontakt.

Jeg hadde ikke mulighet til å leve opp til forventningene og kravene, og trakk meg unna. 

Nå har jeg tre stykker jeg ser på som venner.  Vi møtes veldig sjeldent siden vi bor 8 timer unna hverandre, men vi snakkes på telefonen når det passer seg slik, vanligvis en gang i måneden eller når noe spesielt skjer. 

Anonymkode: da114...1a5

[AnonymBruker]

Forfriskende å lese, ts! Jeg er nok i samme ende på skalaen og stortrives i mitt eget selskap. Jeg får litt nok av kolleger i blant, men å bruke fritiden til trening, fjellturer og reising er helt topp. 

Anonymkode: b711d...07a

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en med venner. Har aldri brent meg på vennskap eller blitt såret eller dumpet, jeg bare foretrekker å ikke ha noen. Så når folk begynner å initiere vennskap ved å invitere på kaffe etc, så trekker jeg meg kjapt unna så jeg ikke ender opp med å bli den som sårer dem ved å la de tro vi er gode venner og så dumper jeg dem ut av det blå. 

Anonymkode: 6085a...ddc

[AnonymBruker]

Folk har forskjellige behov og de lykkeligste er kanskje de som kan styre selv hvor mye eller lite kontakt og samvær de har med andre. Livet har også flere kapitler og behov kan forandre seg.

Anonymkode: 79950...41a

[Gjest TheCatLady]

Ja, folk har forskjellige behov. Noen må ha folk rundt seg hele tiden, alltid ha noe planlagt og generelt får energi av å være sosial. 

Vet ikke jeg, men jeg er litt rar når det gjelder sånne ting. Jeg har ikke behov for store sammenkomster og det å være sosial hele tiden og jeg stortrives i eget selskap. Kan gjerne være alene i en hel helg eller uke for den del og bare gjøre mine ting, men jeg har også et behov for å være sosial. Jeg elsker høytider for eksempel og synes ikke at det er slitsomt, går gjerne på byen og arrangementer. 

Opplever det noen ganger som et problem siden jeg opplever at ofte er enten eller. Enten så har de et altfor stort behov for å være sosial og da blir det for mye for meg eller så har de et altfor lite behov sånn at det blir altfor kjedelig for min del. 

Det er sikkert like normalt som alt annet og jeg har kanskje vært uheldig med de jeg har omgitt meg med. 

Jeg opplever samtidig at det å ha venner kan være utrolig slitsomt. Noen ganger er det veldig enkelt å bare ha meg selv å tenke på og jeg opplever det nesten som mer slitsomt enn å ha en partner. 

[AnonymBruker]

Vennskap krever nesten det samme som et parforhold, tid, pleie og omsorg. Når man har kjæreste/ektefelle og barn så blir det ofte vanskelig å holde på gode vennskap. Det er i i hvert fall slik for min del. Jeg kjeder meg sjelden og føler aldri på ensomhet selv om jeg ikke har venner utenom familien. Elsker egentid der jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. 

Anonymkode: 686e1...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Folk har forskjellige behov og de lykkeligste er kanskje de som kan styre selv hvor mye eller lite kontakt og samvær de har med andre. Livet har også flere kapitler og behov kan forandre seg.

Anonymkode: 79950...41a

Akkurat det jeg tenker, lykken i livet er å ta sine egne valg. Styre sin egen tid.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vennskap krever nesten det samme som et parforhold, tid, pleie og omsorg. Når man har kjæreste/ektefelle og barn så blir det ofte vanskelig å holde på gode vennskap. Det er i i hvert fall slik for min del. Jeg kjeder meg sjelden og føler aldri på ensomhet selv om jeg ikke har venner utenom familien. Elsker egentid der jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. 

Anonymkode: 686e1...d63

Stemmer det, kan være utrolig krevende å skulle tjene en venn som skrever mye. Det kan bli en belastning.

Ikke alle trenger en venn som psykolog/støtte, noen takler faktisk ting selv i livet.

Anonymkode: 04586...8f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Akkurat det jeg tenker, lykken i livet er å ta sine egne valg. Styre sin egen tid.

Stemmer det, kan være utrolig krevende å skulle tjene en venn som skrever mye. Det kan bli en belastning.

Ikke alle trenger en venn som psykolog/støtte, noen takler faktisk ting selv i livet.

Anonymkode: 04586...8f0

Det er ikke mye gøy når vennskapet bare føles som en belastning nei😞

Anonymkode: a797c...2ab

[AnonymBruker]

Drar opp denne igjen...  Flere som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 04586...8f0

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen venner og trives med det siden jeg er introvert. Skal jeg være blant folk f eks på besøk hos noen eller får besøk, blir hodet enormt stresset, men av og til må man også strekke seg.

Eneste jeg lurer på, er hvem Ann er?

Anonymkode: cf0fc...243