Hvordan skal jeg komme meg ut?

[AnonymBruker]

Samboer er psykisk syk uten selvinnsikt. Han er veldig vanskelig å leve med. Konstant sint. Kommer med lange hatefulle tirader, bisarre beskyldninger både mot meg og andre, full av vrangforestillinger om at naboene forfølger han, og at jeg samarbeider med dem. Det går aldri an å ha en normal samtale om økonomi eller andre ting, ikke diskutere ting som normale folk, ikke hygge oss. Utad framstår han helt annerledes. Og er redd det er vanskelig å bli trodd på hvordan det er, selv om han har vært tvangsinnlagt før.

Vi har et lite barn sammen. Foreløpig skjønner han ikke så mye, og han er ikke slem mot barnet. Men er jo ikke bra for barnet å vokse opp og tro at dette er normal oppførsel. At det er normalt at pappa kaller mamma hore, vokse opp og høre hvordan han omtaler andre. Se hvordan han oppfører seg hjemme.

Og selv holder jeg snart ikke ut mer. Aldri en normal dag. Han holder på dag og natt. Og så er det jeg som er forferdelig å leve med, i følge han.

Hva bør jeg gjøre? Er redd for å søke hjelp. Ser for meg to scenarioer. Enten at barnevernet kommer og henter ungen eller at vi får delt omsorg etter et samlivsbrudd. Hvordan beskytte barnet? Hvordan redde min egen psyke? Jeg er redd jeg pga barnet må forholde meg til han i mange mange år framover. Hvordan skal jeg holde ut? Er redd jeg kommer til å få nervesammenbrudd eller alvorlig depresjon. Og at det vil kunne brukes mot meg.

 

Anonymkode: cf115...9a3

[AnonymBruker]

Krisesenter

Anonymkode: 7d1ec...206

[AnonymBruker]

Kjære deg du må ut og han må ha hjelp, krisesenter er et bra sted å starte for de har råd og resurser. Det er veldig lett å føle at man forråder sin kjære og at man er en dårlig kjæreste om man gjør sånt men kjære deg, dete er alle på vei under. 

Anonymkode: f8d47...d39

[Era Vulgaris]

Barnevernet kommer IKKE og henter barnet! Oppsøk krisesenter, få den hjelpen du trenger. Det der er ikke sunt for verken deg eller barnet. Og selv om barnet er lite, merker det at du ikke har det bra. Folk må slutte å tro at babyer kun er en klump uten følelser. Barn senser utrolig mye, helt fra fødsel, og første leveår er utrolig viktig for god tilknytning, og god utvikling videre.

Har du familie du kan være hos, som kan hjelpe og støtte deg i denne vanskelige perioden?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kjære deg du må ut og han må ha hjelp, krisesenter er et bra sted å starte for de har råd og resurser. Det er veldig lett å føle at man forråder sin kjære og at man er en dårlig kjæreste om man gjør sånt men kjære deg, dete er alle på vei under. 

Anonymkode: f8d47...d39

Han trenger hjelp, men vil nok aldri innse det. Tidligere tvangsinnleggelser har bare gjort han sint og bitter. Han var litt bedre etter innleggelse, men aldri nok til at innsikten og erkjennelsen kom. Alt er andres skyld.

Anonymkode: cf115...9a3

[AnonymBruker]

Era Vulgaris skrev (11 minutter siden):

Barnevernet kommer IKKE og henter barnet! Oppsøk krisesenter, få den hjelpen du trenger. Det der er ikke sunt for verken deg eller barnet. Og selv om barnet er lite, merker det at du ikke har det bra. Folk må slutte å tro at babyer kun er en klump uten følelser. Barn senser utrolig mye, helt fra fødsel, og første leveår er utrolig viktig for god tilknytning, og god utvikling videre.

Har du familie du kan være hos, som kan hjelpe og støtte deg i denne vanskelige perioden?

I denne vanskelige perioden? Men hva skjer etterpå? Vil vi få delt omsorg? Må barnet være alene med far, ikke bare noen timer, men i dager, uker? Og jeg vet far vil gjøre alt han kan for å gjøre samarbeidet så vanskelig som mulig.

Anonymkode: cf115...9a3

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så låst. Redd for å gå fra vondt til verre.

Anonymkode: cf115...9a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

I denne vanskelige perioden? Men hva skjer etterpå? Vil vi få delt omsorg? Må barnet være alene med far, ikke bare noen timer, men i dager, uker? Og jeg vet far vil gjøre alt han kan for å gjøre samarbeidet så vanskelig som mulig.

Anonymkode: cf115...9a3

Han får IKKE være alene med barnet så lenge han er så ustabil. Han må il hjelp og utredning og behandling . Han høres ut som søsteren min som har diagnosen paranoid schizofren..

Anonymkode: f8d47...d39

[AnonymBruker]

Ofte skylder de på psykiske problemer. Altså, er godt mulig samboeren din sliter psykisk, men han er også slem mot deg. Det er ikke å komme unna. De aller fleste som sliter psykisk driver ikke med psykisk vold i tillegg. Det er derimot veldig lett å skylde alt på psykisk sykdom, ellers ville du nok aldri blitt, hva eller kan unnskylde slik oppførsel liksom? 

Du har en hard kamp foran deg, men det er viktig at du tar den. Jeg er selv endelig snart ute av et psykisk (og noe fysisk, i tillegg seksuelt) voldelig forhold. Vi har ikke barn, men ellers virker det veldig likt det du forteller. Han har (i følge seg selv) store psykiske problemer og det er alltid min feil om han blir sur, slem eller overreagerer. Jeg må jo være den store personen her, jeg sliter jo ikke må vite (jeg sliter veldig etter 5 år med han). Det er ikke en normal dag, han sutrer som et barn når han ikke får viljen sin, mest når han ikke får sex (noe som vil si at jeg ikke prøver meg, ikke det at han får nei). Han kan klikke i vinkel for små ting, ting jeg ikke visste man kunne bli sur for en gang. Han truer, kaller meg ting og slår opp flere ganger i måneden. For rundt 2 måneder siden godtok jeg et av disse bruddene og har ikke sett meg tilbake, han skal flytte ut av min leilighet nå til uken og jeg håper jeg slipper han etter det. Jeg kjenner allerede på en slags lykkefølelse for at dette er over, samtidig som hele meg stritter imot så jeg ikke blir ensom. 

Sjekk ut denne tråden for mer råd, og kanskje noen som har barn og kan svare på hva som vil skje videre der også.

 

Anonymkode: a4172...387

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han får IKKE være alene med barnet så lenge han er så ustabil. Han må il hjelp og utredning og behandling . Han høres ut som søsteren min som har diagnosen paranoid schizofren..

Anonymkode: f8d47...d39

Jeg er bare redd for å ikke bli trodd. For på en eller annen merkelig måte klarer han å ta seg sammen sammen med (de fleste) andre. Mange av vennene hans hadde fått sjokk om de hadde hørt han på det verste. Når vi er sammen med andre er han helt annerledes, men snur ofte om straks de er ute av syne/hørsel.

Anonymkode: cf115...9a3

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 3ed4f...b86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er bare redd for å ikke bli trodd. For på en eller annen merkelig måte klarer han å ta seg sammen sammen med (de fleste) andre. Mange av vennene hans hadde fått sjokk om de hadde hørt han på det verste. Når vi er sammen med andre er han helt annerledes, men snur ofte om straks de er ute av syne/hørsel.

Anonymkode: cf115...9a3

Da er han faktisk en psykisk voldelig manipulerende jævel og du må komme deg bort!!!

Anonymkode: f8d47...d39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ofte skylder de på psykiske problemer. Altså, er godt mulig samboeren din sliter psykisk, men han er også slem mot deg. Det er ikke å komme unna. De aller fleste som sliter psykisk driver ikke med psykisk vold i tillegg. Det er derimot veldig lett å skylde alt på psykisk sykdom, ellers ville du nok aldri blitt, hva eller kan unnskylde slik oppførsel liksom? 

Du har en hard kamp foran deg, men det er viktig at du tar den. Jeg er selv endelig snart ute av et psykisk (og noe fysisk, i tillegg seksuelt) voldelig forhold. Vi har ikke barn, men ellers virker det veldig likt det du forteller. Han har (i følge seg selv) store psykiske problemer og det er alltid min feil om han blir sur, slem eller overreagerer. Jeg må jo være den store personen her, jeg sliter jo ikke må vite (jeg sliter veldig etter 5 år med han). Det er ikke en normal dag, han sutrer som et barn når han ikke får viljen sin, mest når han ikke får sex (noe som vil si at jeg ikke prøver meg, ikke det at han får nei). Han kan klikke i vinkel for små ting, ting jeg ikke visste man kunne bli sur for en gang. Han truer, kaller meg ting og slår opp flere ganger i måneden. For rundt 2 måneder siden godtok jeg et av disse bruddene og har ikke sett meg tilbake, han skal flytte ut av min leilighet nå til uken og jeg håper jeg slipper han etter det. Jeg kjenner allerede på en slags lykkefølelse for at dette er over, samtidig som hele meg stritter imot så jeg ikke blir ensom. 

Sjekk ut denne tråden for mer råd, og kanskje noen som har barn og kan svare på hva som vil skje videre der også.

 

Anonymkode: a4172...387

Han sier ikke at han sliter psykisk. Han nekter for at han sliter psykisk. Det er ingenting galt med han, bare med meg og de andre som "forfølger og trakasserer" han. Men det er jo åpenbart at han er syk. Helt tydelige vrangforestillinger. Usannsynlige historier han presenterer som en sannhet. Beskylder meg for konkrete ting jeg skal ha sagt og gjort som jeg vet ikke stemmer. Han legger sammen to og to og "finner ut" av ting som ikke er tilfelle. Han er så smart, og "skjønner hva som foregår"...

Anonymkode: cf115...9a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da er han faktisk en psykisk voldelig manipulerende jævel og du må komme deg bort!!!

Anonymkode: f8d47...d39

Jeg vet jeg må bort, men hvordan?

Det hjelper ikke å bo alene om jeg fortsatt må forholde meg til han. Han vil fortsette å gjøre livet til et helvete etter et brudd.

Anonymkode: cf115...9a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet jeg må bort, men hvordan?

Det hjelper ikke å bo alene om jeg fortsatt må forholde meg til han. Han vil fortsette å gjøre livet til et helvete etter et brudd.

Anonymkode: cf115...9a3

Dokumentasjon, grenser, oppfølging. Behandler han deg dritt på sms, lagre de, skriker han i tlf ta det opp, oppfører han seg dritt så avskjær ham. Du må komme deg på bena og finne stemmen din, jeg kødder ikke, han har trykket deg ned lenge nok, VÅKN OPP! 

Anonymkode: f8d47...d39

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

I denne vanskelige perioden? Men hva skjer etterpå? Vil vi få delt omsorg? Må barnet være alene med far, ikke bare noen timer, men i dager, uker? Og jeg vet far vil gjøre alt han kan for å gjøre samarbeidet så vanskelig som mulig.

Anonymkode: cf115...9a3

Ta en dag av gangen. Ett og ett skritt, ikke tenk for langt fram, eller prøv å fikse alt på en gang. Da blir du overveldet, og du klarer ikke fikse noe.

Det viktigste akkurat nå, er å komme seg vekk fra en skadelig relasjon. 

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vet jeg må bort, men hvordan?

Det hjelper ikke å bo alene om jeg fortsatt må forholde meg til han. Han vil fortsette å gjøre livet til et helvete etter et brudd.

Anonymkode: cf115...9a3

Krisesenteret hjelper deg med alt dette. Du trenger hjelp, kjære deg. De veileder og støtter deg der det trengs. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han sier ikke at han sliter psykisk. Han nekter for at han sliter psykisk. Det er ingenting galt med han, bare med meg og de andre som "forfølger og trakasserer" han. Men det er jo åpenbart at han er syk. Helt tydelige vrangforestillinger. Usannsynlige historier han presenterer som en sannhet. Beskylder meg for konkrete ting jeg skal ha sagt og gjort som jeg vet ikke stemmer. Han legger sammen to og to og "finner ut" av ting som ikke er tilfelle. Han er så smart, og "skjønner hva som foregår"...

Anonymkode: cf115...9a3

For meg virker det mer som mangel på empati/sympati enn store psykiske problemer. Eventuelt angst for at andre skal finne ut hvordan han behandler deg. Min eks er også VELDIG paranoid, tittet ut av vinduet hele tiden, redd for at folk skal se eller høre han osv. Han sier det er slitsomt å bo med meg der vi bor da jeg flere ganger har terget han slik at han har skreket trusler til meg (oversatt, ikke prøvd meg på han / sølt noe / ikke hørt hva han sa / misforstått noe e.l) og han tror naboene hater han pga det. Jeg for min del tror ikke naboene har hørt noen ting, jeg snakker ofte med flere av de. Min skylder derimot på psykiske problemer. Hvordan forklarer samboeren din oppførselen sin uten det?

Du sier du er redd for å ikke bli trodd. Har du forsøkt å snakke med noen? En venn, familie eller lignende? Du kan bli overrasket. Etter jeg begynte å fortelle har flere sagt at de har sett på meg at noe må det ha vært. Flere har tenkt at han må ha vært noe kontrollerende, men såpass som det har vært hadde ingen sett for seg. De hadde ingen problemer med å tro meg da jeg begynte å fortelle, ofte skjønner de mer enn hva man selv tror. Du forandrer deg gjerne når du er i et slikt forhold, gode venner og familie ser det. 

Krisesenteret vil også tro deg og komme med råd til hva du skal gjøre videre. Der kan du få hjelp med å kontakte barnevernet, få hjelp med å forklare, få hjelp med hvilke andre innsatser som kanskje må kontaktes osv. De har taushetsplikt og det skadet ikke å ta en telefon bare for å høre hvilke råd de har til deg. 

Anonymkode: a4172...387

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er bare redd for å ikke bli trodd. For på en eller annen merkelig måte klarer han å ta seg sammen sammen med (de fleste) andre. Mange av vennene hans hadde fått sjokk om de hadde hørt han på det verste. Når vi er sammen med andre er han helt annerledes, men snur ofte om straks de er ute av syne/hørsel.

Anonymkode: cf115...9a3

Men han har jo vært tvangsinnlagt. De hadde jo ikke gjort det hvis han hadde vært normal!

Jeg ville prøvd å ta opp lyd, filmet.  Ta vare på meldinger osv.

Anonymkode: e9fb2...5af

[AnonymBruker]

Krisesenter, kjære deg. Han driver med psykisk vold. Ring dem når du er hjemme alene eller ute av huset med barnet, og slett fra telefonloggen etterpå. Vær mer forsiktig enn du tror, plutselig kan han bli fysisk voldelig også. Noen må vite hva som skjer, tenk om du har en venninne eller foreldre du kan få betrodd deg til i korte trekk.

Det at han virker helt normal utad er vanlig. Eksen min var også slik, flere fikk sjokk når jeg gikk fra han og spurte hvorfor. Da fortalte jeg i korte trekk om hvordan han hadde behandlet meg i årevis, og jeg fikk god støtte (fra de jeg ønsket det fra). Jeg opplevde ikke at én eneste person IKKE trodde meg, flere av dem hadde visst hatt en liten anelse. Skulle ønske de hadde pratet med meg om det, så jeg visste at det ikke var jeg som ble sprø.

Jeg hadde ikke behov for å anmelde eller noe slikt, og det var ikke barn i bildet, men for din del ville jeg ha snakket med krisesenter med tanke på omsorgsfordeling. Barnet bør skjermes for en slik oppvekst.

Jeg kom meg vekk, det er det viktigste, og fikk bare god støtte. Ikke vær redd for å ikke bli trodd. Om du så tar en hvit løgn og sier "vi passer bare ikke sammen lengre", så er det faktisk god nok unnskyldning til å gå fra noen. Du trenger ikke være ærlig om hvorfor med mindre du vil, det er jo ikke noe andre har noe med. Men for din egen skyld og barnet, så må du komme deg vekk på en trygg måte. Du kommer til å få det så mye bedre så fort du er vekk fra han, det har jeg selv opplevd. 

❤️

Anonymkode: 0fde1...63d