Forelsket i eldre mann

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å ta avstand lenge nå, å har egentlig tenkt at det er best å gi slipp. Han vil veldig gjerne ha et forhold, jeg har holdt meg litt unna. Han respekterer det.

Men det er bare pga. aldersforskjellen at jeg trekker meg unna..  

Jeg har distansert meg lenge, men klarer ikke helt og være enig med meg selv. Dette pga. jeg tenker alt for langt frem. For det som bekymrer meg er ikke nå, i dag eller om 5 år. Men om kanskje 20 år.

Jeg er 35 år, han er 51 år. I forhold til barn osv. er vi på samme sted i livet. Han er en fantastisk mann, å behandler meg så utrolig bra. Vi er veldig like, det eneste som holder meg tilbake er aldersforskjellen.

Ikke bare for egen del, men for hans del også. Når han blir pensjonist da f. eks. Da skal jeg jobbe i 15- 20 år til.

Han er veldig sprek, kan reise, være med på masse ting, han har voksne barn. Når jeg kommer dit er det jo ikke sikkert han vil orke det. Jeg vil jo da ikke kunne leve det livet de lever nå. Men ikke sikkert det blir noe problem. Jeg er en rolig person, trives egentlig godt alene, eller sammen med få. Så mulig dette er større i mitt hode. For hva hvis..

Jeg har aldri blitt behandlet så bra, med så stor respekt. Han er akkurat hva jeg ser etter, egentlig. Akkurat det jeg har savnet i andre jeg har vært sammen med. Han er kjærlig, men tydelig. Ikke redd for og snakke.

Er 16 år veldig mye? Andre her som har det i aldersforskjell, hvor kanskje den ene nå har pensjonert seg, hvordan føles aldersforskjellen nå?

Går jeg for dette så er det jo for at jeg tror det vil vare/ønsker at det skal vare.

Anonymkode: f7589...cfc

[AnonymBruker]

Du har jo funnet kjærleiken kvinne! Må ikke la bekymringer for fremtiden stoppe deg i å ha det bra nå. 

Vi vet jo egentlig ingenting om hva fremtiden bringer. Hva/hvis om 20 år... Nei, gled deg over det dere har i dag. 

Anonymkode: e3218...2bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har prøvd å ta avstand lenge nå, å har egentlig tenkt at det er best å gi slipp. Han vil veldig gjerne ha et forhold, jeg har holdt meg litt unna. Han respekterer det.

Men det er bare pga. aldersforskjellen at jeg trekker meg unna..  

Jeg har distansert meg lenge, men klarer ikke helt og være enig med meg selv. Dette pga. jeg tenker alt for langt frem. For det som bekymrer meg er ikke nå, i dag eller om 5 år. Men om kanskje 20 år.

Jeg er 35 år, han er 51 år. I forhold til barn osv. er vi på samme sted i livet. Han er en fantastisk mann, å behandler meg så utrolig bra. Vi er veldig like, det eneste som holder meg tilbake er aldersforskjellen.

Ikke bare for egen del, men for hans del også. Når han blir pensjonist da f. eks. Da skal jeg jobbe i 15- 20 år til.

Han er veldig sprek, kan reise, være med på masse ting, han har voksne barn. Når jeg kommer dit er det jo ikke sikkert han vil orke det. Jeg vil jo da ikke kunne leve det livet de lever nå. Men ikke sikkert det blir noe problem. Jeg er en rolig person, trives egentlig godt alene, eller sammen med få. Så mulig dette er større i mitt hode. For hva hvis..

Jeg har aldri blitt behandlet så bra, med så stor respekt. Han er akkurat hva jeg ser etter, egentlig. Akkurat det jeg har savnet i andre jeg har vært sammen med. Han er kjærlig, men tydelig. Ikke redd for og snakke.

Er 16 år veldig mye? Andre her som har det i aldersforskjell, hvor kanskje den ene nå har pensjonert seg, hvordan føles aldersforskjellen nå?

Går jeg for dette så er det jo for at jeg tror det vil vare/ønsker at det skal vare.

Anonymkode: f7589...cfc

Jeg er gift med dn på 51, er selv 33.

Anonymkode: 033d8...471

[AnonymBruker]

Du har funnet kjærligheten i ditt liv? Ville ikke vært i tvil om å gå for det. Alle parforhold har sine utfordringer, og man vet aldri hva som skjer i morgen. Nyt livet og kjærligheten, sier jeg! 

Anonymkode: 6dedb...a81

[citysaint]

Livet er for uforutsigbart til at man kan planlegge hva som vil skje etter at den eldste pensjonerer seg, og ikke er det nødvendigvis slik at den eldste vil bli pleietrengende først heller. 

Her er det 12 år mellom oss, men så er tiden for pensjonisttilværelsen ganske langt frem for oss begge, så det er ikke aktuelt å tenke på det enda. Det viktigste er å bare nyte tiden sammen og ikke bry seg om hva andre måtte tenke:)

Endret 11. juli 2021 av citysaint
Omformulering

[AnonymBruker]

Jeg skal motsi de andre her. 16 år er ikke mye nå, men om noen år vil det nok bli det. Jeg var i sin tid forelsket i en som var 16 år eldre enn jeg. Det var kun enveis og dessuten flyttet vi etterhvert til forskjellige byer også, men vi forble venner. Nå er jeg midt i 50 årene og han er rundet 70 og etter egne utsagn så begynner han å merke alderen nå. Det gjør for så vidt jeg også, så jeg regner med at for ham som er 16 år foran i løypa så merkes det mer. 

Dermed er jeg ganske glad for at det aldri ble til noe mer enn vennskap den gang da. 

Anonymkode: 30537...954

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gått for en 16 år eldre. Men du er jo forelsket så du får vurdere om det er verdt det. 

Anonymkode: e4ea2...92b

[Gjest Cisne]

Ikke gjør det. Det vil sette så mange stoppere for ditt sosiale liv, og framtida med. 

[AnonymBruker]

Samboeren min er 53, jeg er 31. Ville ikke anbefalt det til hvem som helst, men vi elsker hverandre, og planlegger å være sammen for alltid… Men det byr på en del utfirdringer, både praktisk og emosjonelt…

Anonymkode: 10d5a...de7

[AnonymBruker]

Jeg datet lenge en på 52 da jeg var 36. Jeg ville ha et forhold, men han ville ikke. 
Synes ikke du skal la han gå kun pga aldersforskjellen. 
Ok, du kan kanskje ikke bestige Kilimanjaro med han om 25 år, men se det positive i hva han kan gi deg. Det er ingen garanti du vil finne kjærligheten igjen heller

Anonymkode: 93ddf...1a8

[AnonymBruker]

Jeg er 37, kjæresten er 60. Vi har det veldig fint sammen, på femte året nå. Begge var ferdige med barn da vi møttes, og barna er forholdsvis nære i alder, da jeg var litt tidlig ute og han var sent ute. Vi har det veldig fint sammen, og tenker at det er så mye som kan skje uansett, det er faktisk ikke gitt at han blir veldig redusert før meg. Han er ikke pensjonert enda selvsagt, og slik det ser ut nå så er det nok lenge til det skjer. Da får vi kanskje andre utfordringer, men foreløpig tenker vi at det kommer til å gå greit. 

Anonymkode: 54ccd...f71

[goto]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har prøvd å ta avstand lenge nå, å har egentlig tenkt at det er best å gi slipp. Han vil veldig gjerne ha et forhold, jeg har holdt meg litt unna. Han respekterer det.

Men det er bare pga. aldersforskjellen at jeg trekker meg unna..  

Jeg har distansert meg lenge, men klarer ikke helt og være enig med meg selv. Dette pga. jeg tenker alt for langt frem. For det som bekymrer meg er ikke nå, i dag eller om 5 år. Men om kanskje 20 år.

Jeg er 35 år, han er 51 år. I forhold til barn osv. er vi på samme sted i livet. Han er en fantastisk mann, å behandler meg så utrolig bra. Vi er veldig like, det eneste som holder meg tilbake er aldersforskjellen.

Ikke bare for egen del, men for hans del også. Når han blir pensjonist da f. eks. Da skal jeg jobbe i 15- 20 år til.

Han er veldig sprek, kan reise, være med på masse ting, han har voksne barn. Når jeg kommer dit er det jo ikke sikkert han vil orke det. Jeg vil jo da ikke kunne leve det livet de lever nå. Men ikke sikkert det blir noe problem. Jeg er en rolig person, trives egentlig godt alene, eller sammen med få. Så mulig dette er større i mitt hode. For hva hvis..

Jeg har aldri blitt behandlet så bra, med så stor respekt. Han er akkurat hva jeg ser etter, egentlig. Akkurat det jeg har savnet i andre jeg har vært sammen med. Han er kjærlig, men tydelig. Ikke redd for og snakke.

Er 16 år veldig mye? Andre her som har det i aldersforskjell, hvor kanskje den ene nå har pensjonert seg, hvordan føles aldersforskjellen nå?

Går jeg for dette så er det jo for at jeg tror det vil vare/ønsker at det skal vare.

Anonymkode: f7589...cfc

Vær glad dere er så unge. 
 

Dere kunne vært for eksempel  50 og 66 år nå. Det ville også vært 16 års aldersforskjell.
Forskjellen i forhold til i dag ville være at dere fikk færre år sammen, og i hvert fall færre oppegående og aktive år sammen. 
 

Forelskelse gjør blind og dere er altså ganske unge(totalt sett men litt ulikt fordelt), så da er det vel bare å dure på. 

 

 

[AnonymBruker]

Vil ikke anbefale det på sikt. Men hvis det er kjærlighet så er det jo bare å nyte

Anonymkode: 3f90d...e33

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svarene. Det er så vanskelig. Det blir så enten eller. For man kan ikke bare gå for det litt... 😔 Æsj asså.

Jeg ser poengene fra begge sider, å det er jo slik jeg også tenker. Er derfor jeg har holdt meg unna. Men så kommer den snikende følelsen da, om at jeg er veldig veldig glad i denne mannen. Som gir meg så mye jeg har savnet i tidligere forhold med jevnaldrende menn.

Har et vennepar med 14 år mellom, de har vært gift siden hun var tidlig i 20 årene. De har det jo veldig godt enda. Mens min ex og jeg som hadde 3 år mellom, vi klarte det jo ikke..

Men samtidig, jeg vet jo heller ikke om jeg finner kjærligheten igjen, kan jeg ikke bare nyte de gode årene nå. Etterhvert kommer det også barnebarn. Så helt alene blir man jo ikke.

Min far traff jo sin nye kjæreste i starten med 60 årene. Han har det veldig godt nå. 

Jeg kan treffe en som ikke er den han utgir seg for osv. Samtidig har jeg ikke noe hastverk med å treffe noen nå heller. Men klarer jeg la han gå...

Takk for synspunkter 😊

Anonymkode: f7589...cfc

[Tone83]

Si at det ryker om 20 år, så har du jo hatt 20 fine år med han. Synes ikke det er er selvfølge at man skal bli om den ene parten er klar for gamlehjemmet. 

Ulempen er at det er større sjanse for at du tilbringer siste 20 år alene.

Må bare veie opp mot hverandre og hva som er viktigst for deg

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tusen takk for alle svarene. Det er så vanskelig. Det blir så enten eller. For man kan ikke bare gå for det litt... 😔 Æsj asså.

Jeg ser poengene fra begge sider, å det er jo slik jeg også tenker. Er derfor jeg har holdt meg unna. Men så kommer den snikende følelsen da, om at jeg er veldig veldig glad i denne mannen. Som gir meg så mye jeg har savnet i tidligere forhold med jevnaldrende menn.

Har et vennepar med 14 år mellom, de har vært gift siden hun var tidlig i 20 årene. De har det jo veldig godt enda. Mens min ex og jeg som hadde 3 år mellom, vi klarte det jo ikke..

Men samtidig, jeg vet jo heller ikke om jeg finner kjærligheten igjen, kan jeg ikke bare nyte de gode årene nå. Etterhvert kommer det også barnebarn. Så helt alene blir man jo ikke.

Min far traff jo sin nye kjæreste i starten med 60 årene. Han har det veldig godt nå. 

Jeg kan treffe en som ikke er den han utgir seg for osv. Samtidig har jeg ikke noe hastverk med å treffe noen nå heller. Men klarer jeg la han gå...

Takk for synspunkter 😊

Anonymkode: f7589...cfc

Min mann er 15 år eldre enn meg, han er nå 64, vi har vært sammen i over 20 år, har to barn , fikk første når han var 47 og neste rett før han fylte 50. Ikke merket spesielt mye til aldersforskjellen, ikke nå heller. Han er sprek for alderen, ser bra ut, har hverken grått hår eller spesielt med rynker. Og han jobbet i et yrke hvor pensjonsalder var 57. Han bruker tiden sin på hus og hjem, øvelseskjører med ungdommen, stiller opp, holder på i hagen. Aldri vært problem med alderen, han er med på ting, liker å reise. Syntes ikke du skal tenke for mye på alderen, det kan like gjerne være du som blir syk og ufør, som at han blir gammel og du angrer og blir den som må gjøre alt. Husk du har bare et liv, lev det som du ønsker og velg det som gjøre deg lykkelig, ikke hva andre måtte tenke og mene.

Jeg har aldri angret, selv om flere reagerte når vi ble sammen

Anonymkode: 8b9a2...c31

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold med en mann som er 22 år eldre enn meg. Vi elsker hverandre og er lykkelige, føler meg heldig hver dag som har han. Selvsagt tenker jeg iblant på fremtiden og at han nok dør før meg, men han er den store kjærligheten og jeg kunne aldri fått det bra med meg selv om jeg snudde ryggen til ekte kjærlighet.

Du vet hva som føles riktig for deg, bare tenk nøye gjennom om livet ditt blir bedre med han i det, eller om du får det bedre uten han.

Anonymkode: 3d275...57f

[AnonymBruker]

Dere kan prøve å framskynde din pensjon ved å jobbe opp sparepenger og ta ut AFP, og han på sin side kan prøve å jobbe lenger.

Anonymkode: 31f39...23e

[Niny]

Jeg venter nå barn med en mann som er 12 år eldre enn meg, og jeg kunne aldri hatt en bedre mann for meg! 

Min onkel er også 14 år eldre enn sin samboer. De har 3 barn og han er nærmere på alder med sin svigermor enn sin forlovede 🙈

Sålenge man selv har det godt med hverandre, så driter jeg langt i hva andre tenker. 

Selvfølgelig, tanken har streifet meg også om hva om...når han blir pensjonist. Er jeg så ung at jeg er nødt til å jobbe eeeenda lengre før jeg kan pensjonere meg igjen? Men det er så langt frem i tid at den tid den sorg. Jeg vil leve livet mitt nå og være lykkelig i alle de årene vi faktisk vil få i sammen og kunne være lykkelige isammen. Ønsker ikke å den gang jeg blir pensjonist, måtte tenke tilbake på hva som kunne vært hvis jeg bare hadde turt å leve 🤷🏻‍♀️

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon, men dette er mitt livs store kjærlighet, så selv om det er viktig å tenke på og snakke om dette, så er det ikke noe dilemma. Jeg velger ikke bort kjærligheten. 

Planen vår er at jeg skal førtidspensjonere meg, slik at vi pensjonerer oss samtidig. Det krever jo at man har økonomien til det selvsagt, men det kan jo være en mulighet for de som har mulighet til å spare og investere nok til å sikre seg livet ut.

Anonymkode: dac6a...8fd