Hvordan stille riktige spørsmål til barn?

[AnonymBruker]

Hallo! Jeg lurer litt på dette med å stille riktige spørsmål for å få riktig informasjon fra barnet sitt. 

Jeg har nemlig ikke alltid peiling på hva som har skjedd, og jeg veit at måten man stiller spørsmål på, kan påvirke svaret man får fra barnet. 

At ledende spørsmål kan altså gi svar som ikke helt stemmer med hva som faktisk har skjedd. 

Men saken er jo at jeg ikke aner hva ledende spørsmål er, og åpne spørsmål veit jeg heller ikke hva er. 

Situasjonen er sånn. Dattera mi er fire år, og ofte er hun på besøk hos familie som bor rett ved. De har en litt annen oppdragelse enn hva vi har, og ofte har hun fortalt oss ting, og så har de fortalt noe helt annet etterpå. Samtidig når jeg er der, ser jeg at datteren min har rett i noen tilfeller, og at det hun forteller kan jo stemme, mtp hvordan det er hos dem.

Hun har ofte god fantasi og lyver så det renner, men det er jo ikke hele tiden, og noen ganger er jeg usikker og vil finne ut om det hun sier stemmer. 

For eksempel: Om fetteren hennes dyttet henne, hun begynte å gråte og ikke fikk trøst. Tante og onkel er ikke sånne som trøster og koser og klemmer. Samtidig tar de ikke tak i dytting og knuffing mellom barna. Likevel for datteren min, er ALT dytting og gjort i verste mening, så noe hun tolker som dytting, er det heller at fetteren holdt henne på ryggen for å lede henne i samme retning. For dette har jeg også sett og erfart. 

Derfor lurer jeg på, hvordan bør jeg stille spørsmål? Jeg føler meg ikke komfortabel med å konfrontere "tante og onkel" til stadighet fordi det er seriøst hele tida en eller annen episode. 

Anonymkode: 05c23...df3

[AnonymBruker]

Åpne spørsmål: spørsmål som ikke kan besvares med «ja» eller «nei». F.eks «kan du fortelle meg om hva som skjedde hos tante?» 

Ledende spørsmål: «dyttet fetteren din deg da du var hos tante?» 

Anonymkode: 72a5c...39d

[AnonymBruker]

du kan spørre h-spørsmålene, hva hvilke, hvordan, - hva gjorde dere, hva gjorde du, hva skjedde før, hva gjorde tante og onkel

og for barn er det lettere å få spørsmål om "hva tenkte du når.." istedenfor hva følte du. da får du også tak i begrunnelsene og svar på "hvorfor". 

Anonymkode: f7e70...e18

[AnonymBruker]

Du må huske at opplevelsen også kan være annerledes for et barn enn for voksne. Så det blir jo litt feil å trekke slutningen at hvis barnet sier noe og så spør du onkel og han har en annen forklaring så betyr ikke det at barnet ditt sin opplevelse er feil. 

Anonymkode: 815f2...8e1

[AnonymBruker]

Du kan ikke stille et spørsmål som veier opp for din datters virkelighetsoppfatning. Vår oppfatning av verden og realitetene er ikke sammenfallende. Dette gjelder for 100% av befolkningen. Gitt altså at din datter tror hun blir dyttet vil hun oppgi å bli dyttet. For det er hennes virkelighet. Det er viktig at du forstår dette - at to barn som forteller avvikende historier ikke betyr at en lyver og en sier sannheten. Det betyr trolig at de begge lyver litt og forteller litt sannhet, og at det som skjedde ikke er noen av de to historiene.

Det du kan gjøre er å spørre hva hun gjorde før hun ble dyttet, hva de lekte, hva den som dytter gjorde, hvor de var og du kan be henne vise hvor på kroppen hun ble dyttet. Du kan også spørre hva som skjedde etterpå (om hun snublet, falt, eller ikke i det hele fikk vondt). 

Du kan også korrigere henne på «å, så han dyttet deg i ryggen». Eller «jeg så at han bare la en hånd veldig forsiktig på ryggen din, Ella, og det er ikke ok oppførsel å fortelle usannheter om Per.»

Anonymkode: cb03b...940

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du må huske at opplevelsen også kan være annerledes for et barn enn for voksne. Så det blir jo litt feil å trekke slutningen at hvis barnet sier noe og så spør du onkel og han har en annen forklaring så betyr ikke det at barnet ditt sin opplevelse er feil. 

Anonymkode: 815f2...8e1

Det er selvfølgelig sant, og jeg pleier å se det fra hennes ståsted. Jeg så viktigheten av dette da jeg skulle lede henne ut av badet ved å plassere en hånd på skulderen hennes. Jeg er selvfølgelig ikke en voldelig person, men barnet presterte å kaste seg ned på gulvet å rope ut til pappaen sin at jeg dytta henne så hun falt og at hun måtte ha plaster. Jeg snakket med henne om det etterpå.. 

Samtidig har ordforråd også en del å si, så det gjelder jo å snakke om ting, hvordan hun opplever det osv. 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

du kan spørre h-spørsmålene, hva hvilke, hvordan, - hva gjorde dere, hva gjorde du, hva skjedde før, hva gjorde tante og onkel

og for barn er det lettere å få spørsmål om "hva tenkte du når.." istedenfor hva følte du. da får du også tak i begrunnelsene og svar på "hvorfor". 

Anonymkode: f7e70...e18

Tusen takk for rådet😊

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Åpne spørsmål: spørsmål som ikke kan besvares med «ja» eller «nei». F.eks «kan du fortelle meg om hva som skjedde hos tante?» 

Ledende spørsmål: «dyttet fetteren din deg da du var hos tante?» 

Anonymkode: 72a5c...39d

Takk for konkret svar 😊

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du kan ikke stille et spørsmål som veier opp for din datters virkelighetsoppfatning. Vår oppfatning av verden og realitetene er ikke sammenfallende. Dette gjelder for 100% av befolkningen. Gitt altså at din datter tror hun blir dyttet vil hun oppgi å bli dyttet. For det er hennes virkelighet. Det er viktig at du forstår dette - at to barn som forteller avvikende historier ikke betyr at en lyver og en sier sannheten. Det betyr trolig at de begge lyver litt og forteller litt sannhet, og at det som skjedde ikke er noen av de to historiene.

Det du kan gjøre er å spørre hva hun gjorde før hun ble dyttet, hva de lekte, hva den som dytter gjorde, hvor de var og du kan be henne vise hvor på kroppen hun ble dyttet. Du kan også spørre hva som skjedde etterpå (om hun snublet, falt, eller ikke i det hele fikk vondt). 

Du kan også korrigere henne på «å, så han dyttet deg i ryggen». Eller «jeg så at han bare la en hånd veldig forsiktig på ryggen din, Ella, og det er ikke ok oppførsel å fortelle usannheter om Per.»

Anonymkode: cb03b...940

Det er selvsagt sant, og det forstår jeg, det er fine råd du gir rundt det hvordan jeg bør snakke med barnet så jeg får vite hva som har skjedd 😊 

Feks den ene dagen ville fetteren hennes gi henne fart på sklia. Hun sa han dytta. Jeg forklarte henne at han ville bare gi henne fart, men hvis hun ikke synes det er greit, så skal han ikke gjøre det. 

Jeg er veldig redd for at hun skal føle at hun ikke kan fortelle meg noe, og jeg vil jo vise at jeg lytter til det hun sier og stiller opp for henne om noen oppfører seg dårlig mot henne. Samtidig er jeg veldig redd for å være hun slitsomme mora som irettesetter alle andre enn egen unge når det faktisk er egen unge som "starter kaos" 😅 

Det er ikke helt lett, for fetteren har dårlig språk og forstår ofte ikke det vi sier til ham, samtidig bruker han mye kroppspråk og fysisk kontakt for å fortelle hva han vil. Vil han at noen skal bli med ham, vil han gjerne holde deg i hånden og lede deg bort eller "dytte" deg for å vise osv. Men samtidig utagerer han en del, så hva som har skjedd er ikke alltid godt å si. Så ja det er veldig viktig at jeg stiller spørsmål rundt selve situasjonen for hun opplever nok en god blanding.. 

Anonymkode: 05c23...df3

[AnonymBruker]

Fokuser mer på løsningen enn årsak, hvordan kan hun selv bidra for å ordne opp i situasjonen uavhengig av hvem som gjorde hva.

F eks kan jeg dersom noen dytter meg, snu meg og spørre eller si ifra "ikke dytt meg!" Tilbakemeldingen jeg får kan være "men jeg skulle jo bare gi deg fart". Og fra, dette kan situasjonen løses og begge blir hørt og kan forstå hverandre og selve situasjonen.

Å flytte fokuset på denne måten, medfører gjerne at man blir mindre opptatt av skyld og dermed bedre på å skille uhell/bagateller fra en alvorligere hendelse (når fetter kommer borti henne oppleves det ikke automatisk som at "han dytta meg"). 

Det du kan snakke med henne om og stille spørsmål rundt, er nettopp hvordan hun forholder seg i etterkant av de ulike hendelsene. Og om det kjennes bra etter at hun har sagt eller gjort slik eller sånn. 

Hvis hun fremdeles synes at hun ble urettferdig behandlet, så kan du spørre om hva hun synes burde bli gjort eller sagt. Og avhengig av hva hun svarer så følger du opp samtalen inntil det er kommet til en form for avslutning eller konklusjon. "Så hvis det skjer noe lignende en annen gang, så kan du gjøre/si *dette* istedet for [...]" .

Anonymkode: ba70e...692