Jeg føler jeg har sviktet som mor - Endringer «hen»

[AnonymBruker]

Okey, siden det var vanskelig for folk å lese mitt forrige innlegg, på grunn av at jeg skrev «hen» så får jeg bare starte på nytt da. 

Det er liksom en følelse jeg har. Jeg har snakket med helsesøster om dette, hun sier det er normalt. Hun sier også at hun synes at jeg gjør en god jobb. Min samboer sier at jeg ikke har noe å bekymre meg over, men det er min dårlige samvittighet, å det er jeg som ikke klarer å riste det av meg, da jeg ser det hver dag nesten. Jeg vet at barn er forskjellig, noen er rolig, andre ikke. Jeg er mor til mitt fantastiske barn på snart 11 måneder, men jeg merker at han ler og smiler lite, jeg merker at ofte, ikke hver gang når jeg går ut av rommet, så ser han ikke etter meg, å når jeg kommer tilbake så er han mer opptatt av det han holder på med. Jeg prøver å sitte sammen med han å leke på gulvet, men han enser meg ikke. Han kikker opp av og til. Når jeg sier navnet til barnet så kikker han heller ikke særlig opp. Jeg merker at han gjerne vil være i samme rom som meg, å alltid være i nærheten. Men det er bare det at jeg føler at han kanskje har gitt opp? I hvertfall det jeg er redd for. Har ikke jeg vært så tilstede som en mor skal være? Jeg føler jeg har svikta helt. Det virker som i perioder av dagen at han ønsker å være alene, at han egentlig ikke vil at jeg skal være der sammen med han, jeg vet ikke jeg altså. 

Da han var mindre skrøyt vi veldig av han slik som «Åi! Så flink du er!» Han ble så stolt å smilte fra øre til øre, nå når jeg sier det så gir han ingen ansikts mimikk, kan det være fordi jeg ikke alltid har vært flink i ettertid til å skryte av han? Jeg har ikke fått med meg at han plutselig begynte å krabbe, han har alltid ålt seg fremover, å begynt å gå, men plutselig begynte han å krabbe. Når jeg skryter av han så gir han ikke samme «svar» som han gjorde før. 

Nå har vi akkurat vært i barnehagen der han skal begynne til høsten, å lekt med de utelekene som er beregnet små barn/babyer. Han er rolig stort sett hele tiden, smiler lite når vi disser med babylekene. Han er et veldig rolig barn, alle kommenterer det, han har alltid vært et barn som observerer, å ser rundt seg. 
 

Samboer mener at dette er en naturlig forklaring på, at han har sine dager, at han smiler ellers. Slik som nå når vi kom inn etter å ha vært ute i barnehagen lyser han opp, han smiler, han krabber overalt og han ser på meg for bekreftelse, han hyler å krabber i full fart overalt. Det er slik jeg ønsker å se han, for jeg får da en bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig ihvertfall, men ofte er det motsatt også. Jeg er ellers en mor som prøver så godt jeg kan å se han, jeg gir han oppmerksomhet når han søker det, men som alle andre mennesker så klarer man ikke følge med på flere ting samtidig. Jeg har liksom alltid hatt et bilde om at han skal få min oppmerksomhet 100% men når jeg ikke klarer å følge opp det jeg hadde tenkt så begynner jeg å overtenke. Jeg har også funnet ut at jeg har personligheten høysensitiv. Jeg har også adhd som gjør at jeg tenker veldig ned på meg selv, å tror det verste. 

Måtte egentlig bare le selv når jeg redigerte innlegget, var endel «hen» i det forrige ja 😂 Får håpe det er mer forståelig nå. 

Anonymkode: f251a...125

[AnonymBruker]

Jeg tror egentlig at du bare overtenker. Det er nok ikke normalt at et barn smiler og ler hele tiden, og det blir feil at du skal søke bekreftelse fra barnet. Vær ekte med barnet, ikke overdramatiser følelser. Vær deg selv. 

Anonymkode: e91d9...fa7

[AnonymBruker]

Du stresser alt for mye. Ta det helt med ro. Du er en kjempegod mamma for barnet ditt. Han er bare 11 måneder!! Humøret til babyene svinger veldig. Det kan være 1000 grunner til at han er slik i en fase nå. Det kan være utviklingstrinn, tenner på vei som irriterer, dårlig søvn, varmt vær som.gjør han sliten osv osv.. 

Det ordner seg, jeg lover. Er du fortsatt bekymret så tar du det opp på 1årskontroll med legeundersøkelse osv..kan det være problemer med hørsel f.eks?

Anonymkode: 29fa6...a4a

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med barnet, det er deg det er noe med.m, altså som noen nevnte her allerede : du overtenker. Når du får disse tankene i hodet igjen og bekymringer så må du finne en strategi på å få de tankene vekk på noe vis. Kanskje det hjelper å vite at når de tankene kommer at det er tankene som er problemet, ungen er det ikke noe i veien med. 

Hvis du går til psykolog eller lignende så kan du prøve finne strategier som fungerer? 

Anonymkode: b4ec1...e1b

[AnonymBruker]

Det er helsesykepleier og din samboer som ser deg sammen med barnet. Og de er ikke bekymret. Det burde veie MYE tyngre enn hva tilfeldige folk på KG mener etter å ha lest din beskrivelse av situasjonen. 

Anonymkode: ead68...55c

[AnonymBruker]

hvorfor i alle skriver hen? du er jo anonym?

Anonymkode: 63ff2...d9b

[AnonymBruker]

Hvorfor stresser du med dette? Barnet er et eget individ, det er ingen fasit på hvordan han skal reagere i forskjellige situasjoner. Det er vel bare bra at han er rolig og liker å holde på med sitt? 

Anonymkode: cbb04...602

[AnonymBruker]

Du må gå til psykolog og få hjelp, TS. Du tenker for mye og prøver for unaturlig mye, du kommer til å ødelegge relasjonen deres.

Anonymkode: 918f6...bfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du må gå til psykolog og få hjelp, TS. Du tenker for mye og prøver for unaturlig mye, du kommer til å ødelegge relasjonen deres.

Anonymkode: 918f6...bfa

Hvordan prøver jeg unaturlig for mye? 

Anonymkode: f251a...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan prøver jeg unaturlig for mye? 

Anonymkode: f251a...125

Barnet ditt er selvstendig og vil leke selv og du går og søker bekreftelse hos barnet, du legger merke til at barnet ikke alltid enser at du går og henger deg opp i slike småting og FØLGER med på om barnet ser etter deg, du tror han har «gitt opp» fordi han er iferd med å utvikle seg til et selvstendig individ.

Du tror babyen vil være ALENE fordi han kanskje er et selvstendig barn, mer enn du så for deg, du virker usikker, prøvende, famlende og unaturlig i relasjonen deres fordi du internaliserer så mye vonde følelser hos deg selv og din lave selvtillit som mor.

Jeg mener helt oppriktig at du må få hjelp.

Anonymkode: 918f6...bfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barnet ditt er selvstendig og vil leke selv og du går og søker bekreftelse hos barnet, du legger merke til at barnet ikke alltid enser at du går og henger deg opp i slike småting og FØLGER med på om barnet ser etter deg, du tror han har «gitt opp» fordi han er iferd med å utvikle seg til et selvstendig individ.

Du tror babyen vil være ALENE fordi han kanskje er et selvstendig barn, mer enn du så for deg, du virker usikker, prøvende, famlende og unaturlig i relasjonen deres fordi du internaliserer så mye vonde følelser hos deg selv og din lave selvtillit som mor.

Jeg mener helt oppriktig at du må få hjelp.

Anonymkode: 918f6...bfa

Unnskyld meg, men hvor har jeg skrevet at jeg er prøvende og famlende? Jeg har ikke skrevet eller gitt utrykk en plass i mitt innlegg på at jeg er prøvende, famlende og eller usikker. Dine fantasier i ditt hode stemmer dessverre ikke overens med realiteten altså. Ærlig talt. Om du har lest faktaopplysninger så står det at om et barn ikke viser utrykk for og eller ikke enser at mor går/kommer tilbake så kan det være et tegn på at barnet er vandt til å bli tilsidesatt, men det kan også være et tegn på at barnet er trygg, og har en trygg tilknytning. Det er helhetsinntrykket. Du er veldig bastant på hvem jeg er, og hvordan jeg gjør ting utifra et innlegg. Du kan gjerne ta utgangspunkt i hva jeg skriver, og ikke lage dine egne meninger å definisjoner på hvem jeg er eller hvordan jeg gjør ting.

Anonymkode: f251a...125

[Hactar]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Om du har lest faktaopplysninger så står det at om et barn ikke viser utrykk for og eller ikke enser at mor går/kommer tilbake så kan det være et tegn på at barnet er vandt til å bli tilsidesatt, men det kan også være et tegn på at barnet er trygg, og har en trygg tilknytning.

Du bekymrer deg for om det kan komme av at han har gitt opp, fordi du ikke gir ham 100 % oppmerksomhet hele tiden. 100 % oppmerksomhet er ikke mulig å gi for noen, og det er heller ikke ønskelig.

Barn trenger også å fordøye inntrykk i fred og ro, og å leke på egen hånd. Til og med små spedbarn skjermer seg for for mange inntrykk. De snur seg vekk og kan begynne å gråte om det blir for mye kontakt. 

Jeg tror du er engstelig for å gjøre noe galt, litt fordi det er ditt første barn og du har tid til å legge merke til alt, samtidig som alt er nytt. (Jeg kan kjenne meg igjen i å være mye bekymret som førstegangsmamma. Jeg var bekymret for om vi klarte å gi nok god kontakt til min som skrek og skrek og skrek.)  
 

Og så tror jeg du blir usikker fordi du ikke kjenner deg selv så godt igjen i ham. Du forteller at du har ADHD. Det skal du ikke skamme deg over. Det kan være en fantastisk styrke også. Samtidig kan det være lurt å være bevisst at din hjerne søker impulser og hopper fra det ene til det andre lettere enn andres.
 

Sønnen din holder på med sitt og lar seg ikke alltid distrahere av at du går ut av rommet. For deg føles det kanskje rart å ikke være bevisst på omgivelsene sine alltid? Du får gjerne med deg alt? Men for sønnen din, som er hjemme og trygg og aldri har blitt forlatt, er det ikke nødvendig å ha stålkontroll på hvor du er. Han har tillit til at du er i huset, at du kommer tilbake og at han kan få tak i deg om han trenger deg. 

Jeg tror du har en trygg gutt i den rolige og fokuserte enden av skalaen. Prøv å slå deg til ro med at det du gjør er godt nok.