47 år, singel og barna har flyttet ut, det føles så tomt!

[AnonymBruker]

Jeg fikk mine 4 barn før jeg var 25 og har prøvd å holde på de så godt jeg kan, stelt og stullet for de. De har vært mitt mål og mening i livet.  Jeg ble skilt med barnefaren da de var små, så har bodd med de og hatt alt av ansvar alene i alle disse år.  Jeg har hatt to lange forhold etter  det ble slutt med barnefar, men vi bodde aldri sammen.Men nå har de altså flyttet ut og det er så stille i huset. Tomt og ensomt. Er jo litt deilig at jeg nå kan ha det så ryddg og rent og slippe å vaske og rydde etter de, men trist å ikke ha noen å si go morgen og god natt til og snakke om dagen om løst og fast slik man ofte  gjør med de man bor med.   Er jo bare meg og tv en.   Tenker det må være lettere  å ha en samboer/ mann i livet når barna flytter ut.  Men jeg ville heller bodd med barna mine enn en mann. Det er både mindre krangling og klaging.  Og jeg kan være helt meg selv.  ( hatt noen dårlige erfaringer).   Noen som har erfaringer / tanker rundt dette?   

Anonymkode: a99f8...f50

[AnonymBruker]

Har du ingen venner? 

Anonymkode: a0a8e...200

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du ingen venner? 

Anonymkode: a0a8e...200

Har noen få  kolleger jeg snakker  med på jobb eller ingen nære venner, bare bekjente.  Har vært så opptatt med å ha alt eneansvar for ungene opp gjennom årene og ikke hatt tid til å bli kjent eller pleie vennskap. Tenkte alltd at ungene er mine beste venner. Men nå er de så opptatt med sitt og har egne liv , ikke mye tid å komme på beslk til meg. 

Anonymkode: a99f8...f50

[AnonymBruker]

Finn én eller flere sosiale aktiviteter for å komme i kontakt med andre? Det er fullt mulig å få seg venner i voksen alder, det krever bare litt aktiv innsats! Barna dine er barna dine, om noen år ser du kanskje mer til dem igjen, men prøv å sette pris på at du har oppdratt selvstendige og fine folk, som selvfølgelig har andre ting å drive med i 20-åra enn å være hjemme med mor hver helg 

Anonymkode: c2db9...3f6

[AnonymBruker]

Ønsker du å finne en ny mann på sikt?

Anonymkode: ce208...e47

[AnonymBruker]

Hva er DINE drømmer og mål? Hva liker DU å gjøre? 

Du må finne en annen mening med livet nå når barna har sine egne liv. Hva ønsker du nå å få ut av livet? 

Anonymkode: 43d6d...32a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ønsker du å finne en ny mann på sikt?

Anonymkode: ce208...e47

Ja, har lyst på kjæreste, men ikke nødvendigvis å bo med, føler jeg trenger litt puste rom, men alt er jo lettere når man er to, ha en som kan gi råd, trygghet, hjelp og dele sorger og gleder med.  Det viktigste er jo at man kan være seg selv, slappe av og være trygg på og stole på kjæresten.  Noe jeg har blitt brent på. Har datet litt , men virker som det er håpløst å få følelser og få til noe med noen.  Har mista litt trua. Men lever i håpet.

Anonymkode: a99f8...f50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er DINE drømmer og mål? Hva liker DU å gjøre? 

Du må finne en annen mening med livet nå når barna har sine egne liv. Hva ønsker du nå å få ut av livet? 

Anonymkode: 43d6d...32a

Mine drømmer og mål var å være en god mor, være der for de og  hjelpe de , for da hadde livet mening.  Men de trenger meg visst ikke mer. Trodde ikke tiden skulle gå så fort.   Nå drømmer jeg bare om å finne  en god og snill mann jeg kan bli forelsket i og han i meg og vi lever lykkelig sammen på en bondegård og har det supert med hverandre. Får fem det beste   hverandre.   Men ser ut til at det blir med drømmer, jeg er jo blitt litt kresen med åra, så ikke så lett. 

Anonymkode: a99f8...f50

[AnonymBruker]

Kanskje du kan finne noe som opptar noe av tiden i hverdagen? Blir lett å ha slike tanker om du ikke har noe annet å fylle hodet med. 

Kanskje du kan få til en fast dag i uken hvor de kommer på middag/dere gjør noe sammen? Mange er jo ofte travle i "eget liv", men du har jo 4 barn. Så kanskje de som kan f.eks kan komme på middag/kveldsmat/tur hver onsdag? Da har du noe å se frem til. 

Gå daglig tur. Oppdage nye steder. Hør på podcast eller lydbok. 

Kanskje du kan melde deg på et kurs? Maling, keramikkurs, meditasjon, yoga, kor, annen form for trening?

Anonymkode: 8e1b6...cb1

[AnonymBruker]

Er du avhengig av å være noe/stelle for andre?

Hva er dine ønsker og drømmer som ikke inkluderer andre mennesker. 

Høres faktisk ut at du ønsker å bytte barn mot mann. Hva med å utforske hvem du er som person og ikke bare mamma. 

Anonymkode: 5ecd7...ea4

[GrønnNellik68]

Hvilke interesser hadde du da du var ung? Før du fikk familie

[AnonymBruker]

Se om du kan melde deg inn i en frivillig organisasjon? Der får du både gitt omsorg for andre, vært til nytte og få venner hvis du ønsker det. 

Anonymkode: f5856...a0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Har noen få  kolleger jeg snakker  med på jobb eller ingen nære venner, bare bekjente.  Har vært så opptatt med å ha alt eneansvar for ungene opp gjennom årene og ikke hatt tid til å bli kjent eller pleie vennskap. Tenkte alltd at ungene er mine beste venner. Men nå er de så opptatt med sitt og har egne liv , ikke mye tid å komme på beslk til meg. 

Anonymkode: a99f8...f50

Skjønner at det ikke er så lett å pleie vennskap når man har aleneansvaret for fire barn ❤️ Men venner er kanskje noe du kan sikte på å skaffe? Jeg hadde ikke klart meg uten mine. Om jeg var deg hadde jeg funnet et eller annet møtepunkt slik at du treffer på folk. Det kan være frivillig arbeid (røde kors f.eks.), trening eller noe annet. 

Nr.1 på lista er selvfølgelig å pleie deg selg og egenomsorg. Kanskje du kan bli flinkere til å sette pris på stillhet hjemme istedet for å se på det som et tomrom? 

Ønsker deg lykke til

Anonymkode: a0a8e...200

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg fikk mine 4 barn før jeg var 25 og har prøvd å holde på de så godt jeg kan, stelt og stullet for de. De har vært mitt mål og mening i livet.  Jeg ble skilt med barnefaren da de var små, så har bodd med de og hatt alt av ansvar alene i alle disse år.  Jeg har hatt to lange forhold etter  det ble slutt med barnefar, men vi bodde aldri sammen.Men nå har de altså flyttet ut og det er så stille i huset. Tomt og ensomt. Er jo litt deilig at jeg nå kan ha det så ryddg og rent og slippe å vaske og rydde etter de, men trist å ikke ha noen å si go morgen og god natt til og snakke om dagen om løst og fast slik man ofte  gjør med de man bor med.   Er jo bare meg og tv en.   Tenker det må være lettere  å ha en samboer/ mann i livet når barna flytter ut.  Men jeg ville heller bodd med barna mine enn en mann. Det er både mindre krangling og klaging.  Og jeg kan være helt meg selv.  ( hatt noen dårlige erfaringer).   Noen som har erfaringer / tanker rundt dette?   

Anonymkode: a99f8...f50

Kjære TS.  Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Har det på akkurat samme måte. Jeg er singel, har to voksne barn og sistemann flyttet ut for litt over et år siden. Jeg tok det svært tungt, jeg kaller det for morskjærlighetsorg. Det hjelper ikke å ha venninner. Jeg savner bevegelse i leiligheten, en som kommer og går, si god natt til og alt det der. Jeg kjente faktisk på en stor sorg og gråt nesten hver eneste dag i begynnelsen. Nå har det gått et år og jeg begynner å venne meg til det, men savnet etter daglig kontakt er der ennå. Men sånn er livet, barna har vi bare til låns og de bor ikke hjemme for bestandig. Dessverre :(

Anonymkode: 59af7...195

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg fikk mine 4 barn før jeg var 25 og har prøvd å holde på de så godt jeg kan, stelt og stullet for de. De har vært mitt mål og mening i livet.  Jeg ble skilt med barnefaren da de var små, så har bodd med de og hatt alt av ansvar alene i alle disse år.  Jeg har hatt to lange forhold etter  det ble slutt med barnefar, men vi bodde aldri sammen.Men nå har de altså flyttet ut og det er så stille i huset. Tomt og ensomt. Er jo litt deilig at jeg nå kan ha det så ryddg og rent og slippe å vaske og rydde etter de, men trist å ikke ha noen å si go morgen og god natt til og snakke om dagen om løst og fast slik man ofte  gjør med de man bor med.   Er jo bare meg og tv en.   Tenker det må være lettere  å ha en samboer/ mann i livet når barna flytter ut.  Men jeg ville heller bodd med barna mine enn en mann. Det er både mindre krangling og klaging.  Og jeg kan være helt meg selv.  ( hatt noen dårlige erfaringer).   Noen som har erfaringer / tanker rundt dette?   

Anonymkode: a99f8...f50

Opplevde det samme da mine barn flyttet ut. Det kalles empty nest syndrome, og er et ganske kjent fenomen. Man er vant til at noen trenger en, at man alltid må være tilgjengelig, stille opp, at det er liv og røre i huset, man har noen å spise sammen med osv. Når det så blir helt tomt og stille, kan det føles som en sorg, og en form for livskrise. 

Det kom vel gradvis for deg, etter som du har fire barn, eller flyttet alle ut samtidig? Mine flyttet ut med et par års mellomrom, og det var absolutt verst når yngste flyttet! Jeg fikk en kjempereaksjon. 
Så venner man seg til det etter hvert, og lærer seg å finne roen selv, og faktisk sette pris på at man har oppdratt voksne, selvstendige barn som klarer seg selv. 
Og at man kan ha det så ryddig og rent som man egentlig ønsker, at man kan være mer spontan og finne på ting, og at det er litt mer fred og ro. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære TS.  Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Har det på akkurat samme måte. Jeg er singel, har to voksne barn og sistemann flyttet ut for litt over et år siden. Jeg tok det svært tungt, jeg kaller det for morskjærlighetsorg. Det hjelper ikke å ha venninner. Jeg savner bevegelse i leiligheten, en som kommer og går, si god natt til og alt det der. Jeg kjente faktisk på en stor sorg og gråt nesten hver eneste dag i begynnelsen. Nå har det gått et år og jeg begynner å venne meg til det, men savnet etter daglig kontakt er der ennå. Men sånn er livet, barna har vi bare til låns og de bor ikke hjemme for bestandig. Dessverre

Anonymkode: 59af7...195

Ja, akkurat sånn jeg føler det, en mors kjærlighets sorg.  Fikk jo barn da jeg var 18 og flyttet rett ut fra mor og far sammen med min  første sønn. Har aldri bodd alene, og syns det er så tomt å ikke ha noen å gjøre noe for, snakke  med osv . Liker heller ikke det å sove i huset alene. Sov så godt når jeg visste barna var her.  Hos meg skjedde det gradvis . En etter en flyttet ut. Ja, barna er visst bare til låns..

Anonymkode: a99f8...f50

[GrønnNellik68]

Selvsagt har vi barna vår til låns... men kan ikke slutte å leve ... her må en komme seg ut å bli med på ting. Nå kan du leve livet igjen alt du aldri fikk tid til når du hadde barn. 

Kommer helt an på hva slags interesser du har.. på tide å plukke opp gamle talenter eller prøve seg på noe helt nytt... kan være spennende det. 

[Isambard]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, har lyst på kjæreste, men ikke nødvendigvis å bo med, føler jeg trenger litt puste rom, men alt er jo lettere når man er to, ha en som kan gi råd, trygghet, hjelp og dele sorger og gleder med.  Det viktigste er jo at man kan være seg selv, slappe av og være trygg på og stole på kjæresten.  Noe jeg har blitt brent på. Har datet litt , men virker som det er håpløst å få følelser og få til noe med noen.  Har mista litt trua. Men lever i håpet.

Anonymkode: a99f8...f50

Jeg ser at mange finner Den Rette i ganke voksen alder. Nå vet du hva du skal se etter og hva du skal unngå.

Ta den tiden du trenger. Nyt friheten og se hva som skjer.