Åpenbar forskjellsbehandling av søskenbarn

[AnonymBruker]

Mine svigerforeldre på min manns side, vi og min svoger med familie bor i samme nabolag på et lite sted.

Det er ikke til å komme unna at vi ser og møter hverandre.

Vi har to barn, og min svoger har to jevnaldrende barn. Helt siden vår første ble født har det vært ekstrem forskjellsbehandling og halvhjertetede forsøk på å skjule det.

Svigerforeldrene er med på alt som angår de to andre barnebarna. De tar dem med på ferie. Har overnattinger flere ganger i måneden. De blir med på ting på skolen, i barnehagen og på fritidsaktiviteter. De er som et ekstra par foreldre, og står der med åpen lommebok. De hjelper også foreldrene med alt mulig praktisk for å gjøre livene enklere for dem. Det er ikke noe psykisk eller fysisk sykdom blant barn eller foreldre og de tjener og jobber like mye som oss.

De er sammen med de andre barnebarna hele tiden, og i tillegg prøver de å late som om de ikke er det. De kan snakke om en ferie, også etterpå viser det seg at de har spandert ferie på svoger med familie. De bare unnlot å fortelle at de var flere som skulle dra når de snakker med oss.

De er lite interessert i oss og våre liv. De vet ikke noe mer enn hvilken som helst annen nabo vet om oss og er ikke interessert når vi har prøvd å komme nærmere dem. Spurte vi om de vil gjøre noe med våre barn ble vi ofte avvist. Etter mange år ble det så mye at vi startet å holde oss for oss selv for å spare oss og ungene for dette. Det ble ikke godt mottatt, og spesielt vil de at min mann skal være en god onkel og passe sin nevø og niese og finne på ting med dem. Savnet virker altså ikke å være oss eller barna, men at vi også stiller opp for svoger og hans barn…

Vi er der nå at vi konsekvent sier nei og avviser. Barna er så gamle at de spør hvorfor de ser søskenbarna hos besteforeldrene hele tiden, og hvorfor de ikke får lov å være der.

Det er ikke allverden av sted dette her. Så å flytte vil føre til at vi må forlate hele stedet vi er oppvokst. Det er heller ikke masse boliger til salgs. 

Så hva skal vi gjøre? Hva gjør andre i tilsvarende situasjoner? 

 

Anonymkode: 2145e...39c

[Nymerïa]

Det er vel ikke noe å gjøre med saken, annet enn å si som sant er til barna at du forstår ikke hvorfor besteforeldrene oppfører seg slik og at det i hvert fall ikke er barnas skyld. Og så får dere bare fokusere på alle de som vil barna deres vel og bruke energien deres på dem i stedet.

Har du skrevet tråder om dette før?

[Blomsterpotta]

Det er ikke sikkert det hjelper noe som helst uansett hva dere finner på. Jeg snakker av erfaring da min eks svigermor var likedan.

Min eks og jeg konfronterte henne kraftig flere ganger da vi kunne bevise at hun løy til oss, men lystløgner som hun var så løy hun da også.

Til slutt tok vi helt avstand og besøkte ikke henne lenger. Det var en enorm befrielse 

Enkelte vil ikke se problemet spnn forskjellsbehandling gjør med barn og barnebarn. Derfor er det best å ta helt avstand, flytt om så er.

[Gjest Fnuggolina]

Hva med å bare be om en ordentlig samtale med besteforeldre og svoger? 

Sammen?

Forklar det ærlig som det er: dere har sett det hele tiden. Barna merker det nå godt, og etterlyser svar.

Dere vurderer å flytte for å slippe situasjonen.

Hva tenker de konkret om dette som har skjedd, og hvorfor behandles ungene så åpenbart og ekstremt ulikt?

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Mine svigerforeldre på min manns side, vi og min svoger med familie bor i samme nabolag på et lite sted.

Det er ikke til å komme unna at vi ser og møter hverandre.

Vi har to barn, og min svoger har to jevnaldrende barn. Helt siden vår første ble født har det vært ekstrem forskjellsbehandling og halvhjertetede forsøk på å skjule det.

Svigerforeldrene er med på alt som angår de to andre barnebarna. De tar dem med på ferie. Har overnattinger flere ganger i måneden. De blir med på ting på skolen, i barnehagen og på fritidsaktiviteter. De er som et ekstra par foreldre, og står der med åpen lommebok. De hjelper også foreldrene med alt mulig praktisk for å gjøre livene enklere for dem. Det er ikke noe psykisk eller fysisk sykdom blant barn eller foreldre og de tjener og jobber like mye som oss.

De er sammen med de andre barnebarna hele tiden, og i tillegg prøver de å late som om de ikke er det. De kan snakke om en ferie, også etterpå viser det seg at de har spandert ferie på svoger med familie. De bare unnlot å fortelle at de var flere som skulle dra når de snakker med oss.

De er lite interessert i oss og våre liv. De vet ikke noe mer enn hvilken som helst annen nabo vet om oss og er ikke interessert når vi har prøvd å komme nærmere dem. Spurte vi om de vil gjøre noe med våre barn ble vi ofte avvist. Etter mange år ble det så mye at vi startet å holde oss for oss selv for å spare oss og ungene for dette. Det ble ikke godt mottatt, og spesielt vil de at min mann skal være en god onkel og passe sin nevø og niese og finne på ting med dem. Savnet virker altså ikke å være oss eller barna, men at vi også stiller opp for svoger og hans barn…

Vi er der nå at vi konsekvent sier nei og avviser. Barna er så gamle at de spør hvorfor de ser søskenbarna hos besteforeldrene hele tiden, og hvorfor de ikke får lov å være der.

Det er ikke allverden av sted dette her. Så å flytte vil føre til at vi må forlate hele stedet vi er oppvokst. Det er heller ikke masse boliger til salgs. 

Så hva skal vi gjøre? Hva gjør andre i tilsvarende situasjoner? 

 

Anonymkode: 2145e...39c

har dere konfrontert dem om dette? 

[Loff77]

Tja be mannen din være en mann og sønn 

[Brunello]

Ut fra observasjoner på kvinneguiden trekker jeg følgende konklusjoner. Enten er urasjonell forskjellsbehandling av barnebarn (og barn) veldig vanlig. Eller så evner ikke de som hevder seg forskjellsbehandlet å se hvorfor de blir behandlet som de blir.

[AnonymBruker]

Vår familie er i en lignende situasjon. Her har alltid mannens bror og hans barn vært førsteprioritet, mens våre barn og vi kommer i andre rekke. 
Mannens bror har alltid vært veldig avhengig av foreldrene, mens mannen min er en selvstendig type som har vært opptatt av å klare seg selv og jobbe for det han vil ha. Tror det ligger en forklaring her… 

Anonymkode: d39e4...959

[AnonymBruker]

Brunello skrev (15 minutter siden):

Ut fra observasjoner på kvinneguiden trekker jeg følgende konklusjoner. Enten er urasjonell forskjellsbehandling av barnebarn (og barn) veldig vanlig. Eller så evner ikke de som hevder seg forskjellsbehandlet å se hvorfor de blir behandlet som de blir.

Barnebarn bør ikke forskjellsbehandles uavhengig av hvordan foreldrene er. 

Anonymkode: 680f7...861

[Lorieen]

Jeg tror dessverre at dette er mye vanligere enn mange tror. Har det på samme måte, og har derfor valgt å ta avstand fra ungene mine var så store at de begynte å legge merke til det selv. 

[AnonymBruker]

Ikke uvanlig med forskjellsbehandling. Hos oss er det ikke så mye fysisk forskjellsbehsndling, men svigermor har fått det for seg at det er så synd på barnas kusiner at hun hele tiden må skryte av de foran alle på mine barns bekostning. De er 11 og 13, og lurer på hvorfor alt kusinene gjør er så fantastisk og aldri noe de gjør er bra.    Eksempel så ville ene barnet vårt skryte av sist kamp med 4 scorede mål. Var kjempestolt av det og ville fortelle det til svigers på den helgens familiemiddag.  Knapt anerkjenning og i tillegg måtte svigermor flytte fokuset over på ene kusinen….

Mange er altså sånn at pga av en eller sympati (som ikke noen forstår), så blir en side prioritert. Spesielt nedprioritert blir barnebarna til selvstendige barn…

 

Anonymkode: 240cd...b95

[AnonymBruker]

Har du en familie på din side som dere kan knytte dere nærmere mot?

Om de ikke er interesserte, så er det synd, men ikke noe dere får gjort noe med. Mannen din bør ta det opp med foreldrene sine, spesielt det at barna stiller spørsmål, og at dere vurdere å flytte for å skåne dem. Han kan jo spørre foreldrene hva han skal si til barna, om de har en grunn? 

Da vet jo foreldrene hvorfor dere trekker dere unna også, det er greit at de vet. 

 

Anonymkode: 78056...998

[AnonymBruker]

Jepp, sånn er det her og, bare at det er mine foreldre som holder på sånn. Jeg er ikke fryktelig overrasket, da de har degget med søsteren min hele hennes liv, mens jeg har måttet klare meg selv. Jeg aner ikke hvorfor. Min familie tjener omtrent like mye som min søsters, men likevel er det fryktelig synd på min søster og familien. Der støtter foreldrene våre med oppussing, pengegaver, ting til ungene, ferier. De er sammen hele tiden. Og her sitter vi da, ungene har ikke sett besteforeldrene siden i fjor. Foreldrene mine har hatt mine tanteunger på helgebesøk flere ganger i år enn de har møtt mine unger totalt siden eldstemann ble født. 
 

Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn. Min søster mener det bare skyldes at hun har mer til felles med foreldrene våre (noe jeg på ingen måte nekter for), men det får da være måte på. I mine foreldres øyne er alt jeg gjør feil, de mener det er jeg som er vanskelig, og de har så mye bedre forhold med mitt eldste tantebarn (deres første barnebarn, som de forguder) at det er bare naturlig at de ikke kan ha like godt forhold med mine barn. Forstå det den som kan. 
 

Min ene bestemor holdt og på sånn. Hun foretrakk sønnenes barn, og den ene av dem spesielt. Som barn av hennes datter var jeg nærmest som avskum å regne, selv om vi bodde veldig nært mens de andre bodde lengre unna. Det føles ikke spesielt bra å høre at man ikke er like bra som søskenbarna, hele tiden.. 

Helt ærlig TS, jeg hadde flytta. De kommer ikke til å endre seg, mennesker gjør sjeldent det. Ikke la ungene dine vokse opp med å føle seg annenrangs..

Anonymkode: a4d34...069

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (17 timer siden):

Det er vel ikke noe å gjøre med saken, annet enn å si som sant er til barna at du forstår ikke hvorfor besteforeldrene oppfører seg slik og at det i hvert fall ikke er barnas skyld. Og så får dere bare fokusere på alle de som vil barna deres vel og bruke energien deres på dem i stedet.

Har du skrevet tråder om dette før?

Vi prøver dette, men da det er så små forhold og nært er det vanskelig å overse for alle parter. 

Ja, jeg har skrevet en tråd om dette tidligere. Ifjor eller noe.

Anonymkode: 2145e...39c

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (17 timer siden):

Det er ikke sikkert det hjelper noe som helst uansett hva dere finner på. Jeg snakker av erfaring da min eks svigermor var likedan.

Min eks og jeg konfronterte henne kraftig flere ganger da vi kunne bevise at hun løy til oss, men lystløgner som hun var så løy hun da også.

Til slutt tok vi helt avstand og besøkte ikke henne lenger. Det var en enorm befrielse 

Enkelte vil ikke se problemet spnn forskjellsbehandling gjør med barn og barnebarn. Derfor er det best å ta helt avstand, flytt om så er.

Mannen sliter med å si ifra. Han har gjort det noen ganger, og er enig med meg. Men det sitter langt inne å si ifra. Han bruker litt strutsetaktikk og later som om alt er bare bra, eller forsvinner bort og holder på med noe annet.
 

Jeg tror det vil være helt uaktuelt for han å faktisk kutte kontakten eller flytte. Har en følelse at da hadde jeg blitt stående helt alene.

Anonymkode: 2145e...39c

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (17 timer siden):

Hva med å bare be om en ordentlig samtale med besteforeldre og svoger? 

Sammen?

Det har vært noen samtaler. Mannen min glatter over om det blir for konkret og direkte. Og svigers evner ikke å ta tilbakemelding på noe som helst og «skjuler» bare mer i stedet for. 

De har også en tendens til å overkompensere. Om de skulle bruke en halvtime med våre barn virker det som om de får dårlig samvittighet ovenfor de andre og må oppsøke dem og gjøre noe gøy.

Fnuggolina skrev (17 timer siden):

Forklar det ærlig som det er: dere har sett det hele tiden. Barna merker det nå godt, og etterlyser svar.

Dere vurderer å flytte for å slippe situasjonen.

Hva tenker de konkret om dette som har skjedd, og hvorfor behandles ungene så åpenbart og ekstremt ulikt?

Jeg har aldri fått et svar på dette. Mitt inntrykk er at de synes så synd på dem.. 

Anonymkode: 2145e...39c

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (17 timer siden):

har dere konfrontert dem om dette? 

Mannen vil ikke konfrontere dem om alt. Mye har vært lufta over årenes løp, og jeg forstår jo hvorfor han ikke orker.
 

Det er ikke mye forståelse å få og jeg tror det må ha vært sånn under hele oppveksten egentlig. Sånn at man snakker egentlig aldri om noe sånt.

Anonymkode: 2145e...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vår familie er i en lignende situasjon. Her har alltid mannens bror og hans barn vært førsteprioritet, mens våre barn og vi kommer i andre rekke. 
Mannens bror har alltid vært veldig avhengig av foreldrene, mens mannen min er en selvstendig type som har vært opptatt av å klare seg selv og jobbe for det han vil ha. Tror det ligger en forklaring her… 

Anonymkode: d39e4...959

Dette er ikke ulikt vår situasjon. Vi er mer private og mye mer selvstendige.

Vi har aldri antatt at noen andre skal komme og ordne opp for oss.

Svoger forventer mer eller mindre at andre ordner opp for han, og har alltid gjort det.

Anonymkode: 2145e...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Barnebarn bør ikke forskjellsbehandles uavhengig av hvordan foreldrene er. 

Anonymkode: 680f7...861

Dette er hva jeg mener og er opptatt av.

De må mene hva de vil om oss, men at de skal forskjellsbehandle så til de grader skjønner jeg ikke!

Ikke forstår jeg hvordan de kan rettferdiggjør det for seg selv heller…

Anonymkode: 2145e...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Dette er ikke ulikt vår situasjon. Vi er mer private og mye mer selvstendige.

Vi har aldri antatt at noen andre skal komme og ordne opp for oss.

Svoger forventer mer eller mindre at andre ordner opp for han, og har alltid gjort det.

Anonymkode: 2145e...39c

Sånn er min svoger også. Det er ikke måte på hvor slitsomt alt er for han, han må selvsagt få hjelp med ungene, husvask, klesvask, de må være med på ferie for å passe ungane osv. Han tar velvillig imot alt, både hjelp og penger. Han og ungene hans har på en måte «brukt opp» besteforeldrene, for de har ikke hatt overskudd igjen til å være så mye sammen med våre barn. 
Nå er barna hans tenåringer og besøker ikke besteforeldrene så mye lenger. Så nå sitter de mye alene. For våre barn som er mindre har jo ikke vært vant til å være der så mye, og mannen min velger å holde avstand. 
Syns hele greia er trist, og skulle ønske svigers hadde gjort alt på en annen måte. De har splittet familien ved å forskjellsbehandle barn og barnebarn. 

Anonymkode: d39e4...959