Pottesur 7-åring

[AnonymBruker]

Jentungen er så himla sur. 
Det har kommet litt til og fra det siste året. Hun er nesten som en tenåring.

- Mamma du er teit (jeg er altså mamma).- Mamma slutt å mas. 
-JAAAA JEG GJØR DET SNART! 
- jeg skulle ønske —stemor— var mammaen min og ikke du! 
- hva er det nå? Hæ? Hva er det??

dette er ting jeg får høre jevnt og trutt. 
Det kan være at jeg hjelper 7-åringen med å finne klær. Hun får velge helt selv hva ho skal ha på, jeg bare legger det frem for å hjelpe. Så blir det kjeft. For det er feil bukse eller topp. Jeg sier at da bare tar vi noe annet hun ser for seg. 
men da kommer det mer kjeft. Jeg forstår jo ingenting får jeg høre. 
-okei, jeg responderer rolig at det ikke var hyggelig. Og ber hun stoppe. 
Da er det gjerne mer kjeft å få.

jeg trekker meg ut av situasjonen for jeg blir jo sur selv. Litt senere spør jeg om hun er ferdig. Da er det mer kjeft, jeg bare maser 🙄 Det kan også bli kjefting om det er feil middag. Eller jeg gjorde eller ga ho noe annet enn ho ville ha. Da er jeg en dum mamma. 
 

jeg prøver alltid å se grunnen bak situasjonen, og jeg forsøker å vise forståelse. Man kan ha dårlige dager, sovet dårlig, man vet ikke helt selv hva man føler, osv. Men hun vil ikke snakke med meg altså. Til slutt får jeg nok og kjefter tilbake at nå er det nok! 
 

det ender med gråt og en dør som smeller. Jeg går alltid etter for å hjelpe ho igjennom følelsene og trygge henne. Eller lar ho være litt alene for å roe seg ned selv, det varierer ut ifra situasjonen. 
Og først etter det får jeg lov til å snakke ordentlig med ho. Vi begge beklager, og hun får en tydelig innføring i hva som ikke er greit å si til andre. 
 

men altså, hva er greia med det her? For nå er det ille altså. 
Må jeg reagere strengere? Jeg sier ifra når ting ikke er greit, men holder meg rolig. Jeg er opptatt av tilknytningsomsorg. Men nå fungerer det jævlig dårlig altså. 
Jeg gir ho frihet i forhold til å klare seg selv etter modenhet, men stiller opp når ho trenger meg . Jeg føler jo at jeg egentlig ikke gjør noe riv ruskende galt, men oppførselen hennes sier meg at NOE er det jeg gjør som faen ikke fungerer.

Help mee

 

Anonymkode: 07f44...36b

[AnonymBruker]

Huff da. Hvordan er det hos far?

Anonymkode: 60fab...f22

[AnonymBruker]

Men hvorfor tillater du sånn oppførsel?

Anonymkode: 5c4ae...a6a

[AnonymBruker]

Voksne har også vanskelige og vonde følelser. Men (de fleste) voksne har lært å kontrollere de. Det har ikke en på 7 år enda. Du kan gjerne prøve å være streng og «ikke tillate» sånn oppførsel. Men da løser du ikke hovedproblemet. Som er at hun på 7 år ikke har lært å håndtere egne følelser. 

Anonymkode: bd1ef...9ec

[AnonymBruker]

Ts her. 
 

Hos far skal ho visstnok være en engel, aldri noen problemer. Hun var der i 3 uker nå, på ferie. Kjefta på farmor hadde ho visstnok, men var en fryd med far og stemor. Halve ferien var hun hos farmor, kanskje det var med på å holde en lett Tone med far? 
de ser hverandre bare hver andre helg ellers. 
 

uansett så gjør jeg det klart for ho hva som er greit og ikke. Men jeg setter grensa på en rolig måte og forsøker å snakke med henne om hva som skjer.

men det er som om ho blir drita sur pga den tilnærmingen. det er da ho kjefter mye. Jeg blir jo lei og ender med å bjeffe tilbake når ho ikke hører de første gangene om at nå er det nok. Til morgenen i dag blei ho sur igjen, da sa jeg stengt at nå må hun fortelle hva som er galt, hvis ikke så orker jeg ikke det sure opplegget hennes  

Tenker også at kanskje det handler om å bli kjent med følelsene sine? Kanskje det er et utviklingstrinn eller noe? 
flere med lignende opplevelser rundt denne alderen? 

Anonymkode: 07f44...36b

[AnonymBruker]

Jeg har ei på ti som har vært muggen, amper eller hatt svært kort lunte til og fra. Mantraet her i huset, er hyggelig stemme, hyggelige ord. Man har lov å være i humør, men det heter likevel ikke 'melk' med kommandotone eller 'ikke genser' med sutrestemme. Det heter 'kan du hente melk' eller 'jeg vil heller ha T-skjorte' med et stemmeleie som i det minste indikerer et forsøk på å ta seg sammen. 

Ja, vonde følelser er lov, de uttrykkes, støttes, trøstes og håndteres. Men hun får ikke lov til å snakke til verken meg eller andre som om vi er slaver, undermennesker eller hundeskitt.

Etter hvert som jeg har stått stødig i at jeg forventer ok oppførsel, har slike perioder blitt kortere og mildere. Så får vi se når hun kommer i tenårene - jeg regner med at det kommer noen utblåsninger om håpløse middelaldrende kjerringer som ikke forstår en dritt da også 😅

Anonymkode: 85af5...7e3

[AnonymBruker]

Hun hersjer med deg, og du lar henne hersje. Hadde min 7-åring holdt på sånn hadde hun blitt sendt på rommet. 

Anonymkode: 9e0a6...92c

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke lov til å holde på sånn.Det fikk konsekvenser. Ikke vold bare så det er sagt,  men mye kjeft om hva som ikke er godtatt oppførsel og deretter måtte jeg holde meg på rommet mitt til jeg hadde konkludert med at det ikke er ok. Det holdt ikke å komme ut etter to minutter. Jeg måtte sitte minst en halvtime og etterpå be om unnskyld 

Anonymkode: 03b94...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Voksne har også vanskelige og vonde følelser. Men (de fleste) voksne har lært å kontrollere de. Det har ikke en på 7 år enda. Du kan gjerne prøve å være streng og «ikke tillate» sånn oppførsel. Men da løser du ikke hovedproblemet. Som er at hun på 7 år ikke har lært å håndtere egne følelser. 

Anonymkode: bd1ef...9ec

For noe tull. På hvilken måte er det å «håndtere» følelser å få lov til å være frekk og spytte ut edder og galle?

Anonymkode: 5c4ae...a6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

For noe tull. På hvilken måte er det å «håndtere» følelser å få lov til å være frekk og spytte ut edder og galle?

Anonymkode: 5c4ae...a6a

Det har en slags sammenheng, dette med å lære å være ålreit mot andre selv om man er i dårlig humør. Det å ta seg sammen og snakke rasjonelt når noe er ugreit er en sosial ferdighet som må læres.

Nei, det går ikke direkte på å håndtere følelser, men etter hvert som man blir bedre på å håndtere egne følelser vil det også være lettere å snakke rasjonelt når sterke følelser er i sving. Og motsatt, etter hvert som man blir bedre på å ta seg sammen og snakke rasjonelt, vil følelsesnivået justeres og man kan lettere sette ord på og håndtere vanskelige følelser. 

Anonymkode: 85af5...7e3

[AnonymBruker]

Du bør snakke med far om problemet  og høre hvordan han løser det. Mulig at han ikke tillater slik og korrigerer henne med en gang, gir henne grenser som hun ikke får hos deg. 

Anonymkode: 4d71a...df9

[AnonymBruker]

Hei! Vår 6 åring er også til tider frustrert og sint. Hun har mange fikse ideer om hva hun vil gjøre, og blir kjempefrustrert når hun ikke får lov. 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Jeg ser at ofte er mitt humør en katalysator, og de gangene jeg og faren ikke klarer å regulere våre følelser så speiler hun oss veldig kjapt. Da hjelper det ofte å trekke pusten dypt, prøve å få kontroll på egne følelser, for deretter å hjelpe henne med regulering. 

Jeg har prøvd de metodene som beskrives om å gå på rommet, kjeft og "skjerp deg", men de har ikke hatt effekt her. Kun tydelige grenser for hva som er greit "vi snakker ikke slik til hverandre", samt samregulering - hjelp til å bli oppmerksom på følelsene, tåle følelsene og regulere de. 

Mitt eldste barn er som smør i forhold til den yngste dynamittkubben, og en mer autoritær tilnærming fungerte helt supert på han. Han sier "ok" når vi sier nei til noe, mens yngste reagerer med sterke følelser. Jeg trodde jeg var en svært dyktig oppdrager når jeg bare hadde nr 1, men datt ganske kraftig ned fra min høye hest når dynamittkubben reagerte annerledes på oppdragerstilen min. 

Hittil er mitt beste våpen å forsøke å være regulert selv, med tydelige grenser, så får vi se hvordan det ser ut i andre enden. 

 

Anonymkode: 78683...c27

[Cordelia]

For det første: en sjuåring klarer å kle på seg og ordne klær selv. Nummer to la henne få space når hun koker over.

Som andre her sier sett klare grenser. Trenger ikke forstå henne ihjel hele tiden. Bedriten oppførsel er ikke ok.

Endret 11. juli 2021 av Cordelia

[Hactar]

Jeg ville trukket meg mer tilbake fra det praktiske, tror jeg. La henne fikse seg selv om morgenen, for eksempel. Ikke hjelp henne hvis du bare får klager på hjelpen du gir, men ikke tramp ut heller. Bare trekk deg rolig tilbake og gi henne ansvaret selv. 
 

Om hun har plikter, så kan det hjelpe å legge dem til før noe hyggelig som kan utsettes. Du kan slippe veldig mye påminnelser og mas med en ordning om at slik og sånn skal være gjort før hun kan gjøre den og den morsomme aktiviteten. Dette bør da være en fast ordning, for du får sikkert protester i starten. 
 

En del barn reagerer veldig på innblanding og beskjeder. Noe må det jo alltid bli, men jo mer barnet kan ta ansvar for selv eller vite at er fast rutine, jo færre beskjeder og jo mindre følelse av «mas». 
 

Jeg ville satt grenser for uspiselig oppførsel, men slik det er nå, tror jeg stemningen bare blir mer eksplosiv om du tar hver bidige kamp. Prøv å se om det hjelper å trekke deg litt ut av detaljene og ikke gå henne på nervene med for mange beskjeder.
 

Så kan du heller nøste litt i uttalelser som at hun skulle ønske stemor var mammaen hennes. Hva er det stemor gjør som er bedre? Får hun lov til mer der? Er dette noe som kan fungere i hverdagen, eller er det noe som hører til i helgen?
 

Hvis du lytter åpent og hun må begrunne slike uttalelser, kan det være at det hele koker ned til at hun var sint og fant noe sårende å si. Og da kan dere snakke om bedre måter å vise sinnet sitt. Eller det kommer frem at hun er lei seg med et eller annet ved samværsordningen, og da kan dere snakke om det. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan være fordi hun får viljen sin og gjør på mer "gøy" sammen med far og stemor og da blir du den kjedelige og masete moren. Selv om det høres ut som du har en god balanse. Dette er slik 7-åringen vår oppfører seg etter å ha vært med besteforeldre for en tid og blitt oppvartet etter alle kunstens regler. Forbannelsen ved mine, dine, og våre barn🙄

Anonymkode: c6bd2...f57

[AnonymBruker]

TS. Du må la barnet alltid få viljen sin. Hvis ikke kommer garantert barnet til å hate deg og heller foretrekke barnefar.

Anonymkode: b919c...164

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

TS. Du må la barnet alltid få viljen sin. Hvis ikke kommer garantert barnet til å hate deg og heller foretrekke barnefar.

Anonymkode: b919c...164

Eller så kan faren få ha ungen på heltid. En liten stund 😏 

Anonymkode: 6aaac...401

[AnonymBruker]

Ts her 😌

må bare kommentere at hun kler på seg selv og ordner det selv. Steller seg helt selv på morgenen 🌼

Men av og til spør ho om hjelp. For hun er opptatt av at ting matcher hverandre og vil ha hjelp til å finne ut av det. Fordi det er en greie vi har når vi skal jåle oss opp til noe. Dette skjer altså ikke i hverdagen. 
I hverdagen når det er skole så går jo dette problemfritt. Hun ordner og legger frem klær selv kvelden før. Og står klar når det er tid for frokost.

Uansett: jeg synes at det blir feil hvis jeg skal si nei til det, siden det er en måte for ho å be om tid med meg rundt en interesse vi har. Hun ønsker tilstedeværelse. Kanskje dumt eksempel av meg når jeg brukte det for å beskrive kjeftingen 🌼

Ellers så er det jo en del kjefting, som ikke trenger eller skal finne sted slik det gjør. En ting er jo å si ifra om noe, men nå er det for ille. 
 Men jeg tenker det er et godt tips å sjekke seg selv og sinnsstemning i situasjonen. Barn merker jo når du er sliten eller sur. Og de responderer på det, så bygger det opp en storm i begge ender. 
Jeg har ikke aktivt fokusert på det i situasjonene, så det bør jeg følge mer på 👍🏻 Kanskje ting ikke eskalerer på samme måte. 
Og rådet om å bare trekke meg tilbake er også fint, noe jeg egentlig gjør. Men er kanskje litt for tilgjengelig likevel. Får starte å la vær å sjekke inn uten at hun ber om hjelp 🤷🏻‍♀️
Og kanskje kommunisere grensene på en ny måte enn det jeg gjør nå. For det fungerer ikke optimalt akkurat nå. 
 

Det med stemor forteller ho; stemor er så hyggelig. Hun blir aldri sint og gir meg masse sjokolade. Men noen ganger må jeg spise leverpostei. 
- med andre ord så tror jeg stemor er litt mer bedagelig enn meg. Vi er to helt forskjellige typer. Hun er en engasjert stemor som er veldig glad i barn. 
Det merker jeg jo når vi snakker også, hun er mye mer mild. Sier ikke så mye om det skjer noe. F.eks ungen klappa til stemor i fjor 😬Stemor sa ingenting, men gikk sin vei.  Hun ble jo selvsagt veldig lei seg. Jeg tok meg av samtalen med barnet. 
 

Far er minimalt i bildet. Han ønsker ikke mer enn de 2 helgene i mnd. Gir fra seg ferier og lar stemor ta seg av det meste. Kommunikasjonen vår går igjennom stemor også. Far er utilgjengelig 🤷🏻‍♀️
Når jentungen kom hjem fra ferie sa ho at pappa var opptatt hele natta og sov hele dagen. Han har visst skole (jeg aner ikke noe om det, og tenker ikke å gnåle på han om dette siden vi har hatt nok kriger). 
Men stemor og farmor har stilt opp og de har gjort masse gøy! 
Så den tiden de har sammen er nok for liten til at det skjer så mye som skaper konflikt. 
Nå sklir samtalen her litt ut. Sier litt mye situasjonen vår kanskje. 

 

Anonymkode: 07f44...36b

[AnonymBruker]

Som stemor og tante kjenner jeg litt igjennom dynamikken med et snilt barn som er mareritt overfor egne foreldre 😬

Det er jo vanlig at barn "tar ut" alt overfor de de er tryggest på. I noen tilfeller tror jeg også det kan få en selvforsterkende effekt. Mor er mer sliten, forventer dårlig stemning, blir hektisk og litt stresset, og dårlig humør smitter over på barnet. Mens når jeg skal passe niesen er jeg og kjæresten uthvilt, gleder oss til å se henne, har dekket på balkongen, kjøpt is og nye puslespill, og det er bare kos. Samme med mine stebarn - kjæresten er også opptatt av at tiden jeg har med hans barn skal være bra, siden relasjonen er mer skjør. Han er riktignok veldig streng med barna, og opptatt av god oppdragelse (og har dem 40%, ikke annenhver helg).

Jeg ville ikke fokusert så mye på hvordan ting er hos far og stemor når hun er der.

Fortsett å være streng med henne når hun utagerer, og vær konsekvent på at roping og kjefting ikke er tillatt. Så signerer jeg de over som sier hun bør få litt rom når hun oppfører seg sånn. 

Anonymkode: a83ba...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Som stemor og tante kjenner jeg litt igjennom dynamikken med et snilt barn som er mareritt overfor egne foreldre 😬

Det er jo vanlig at barn "tar ut" alt overfor de de er tryggest på. I noen tilfeller tror jeg også det kan få en selvforsterkende effekt. Mor er mer sliten, forventer dårlig stemning, blir hektisk og litt stresset, og dårlig humør smitter over på barnet. Mens når jeg skal passe niesen er jeg og kjæresten uthvilt, gleder oss til å se henne, har dekket på balkongen, kjøpt is og nye puslespill, og det er bare kos. Samme med mine stebarn - kjæresten er også opptatt av at tiden jeg har med hans barn skal være bra, siden relasjonen er mer skjør. Han er riktignok veldig streng med barna, og opptatt av god oppdragelse (og har dem 40%, ikke annenhver helg).

Jeg ville ikke fokusert så mye på hvordan ting er hos far og stemor når hun er der.

Fortsett å være streng med henne når hun utagerer, og vær konsekvent på at roping og kjefting ikke er tillatt. Så signerer jeg de over som sier hun bør få litt rom når hun oppfører seg sånn. 

Anonymkode: a83ba...9f4

Ts her. 
det var veldig fint å lese kommentaren din, takk! 
Jeg tror du har veldig rett i det med at de kanskje har lettere for å møte ho uthvilt, enn meg. De har jo ingen andre barn og ser hun bare annenhver helg.  
Her hos oss er det flere barn. Typisk småbarnsfamilie. Mor og far og noen små troll som henger i tapeten til en hver tid. 
Vi er nok mer slitne, og i forveien av ting er vi med på å skape en dårlig atmosfære. Om vi merker et mønster mot en negativ situasjon. 
 

jeg får prøve meg frem med rådene deres. 
i dag har det gått så og sk knirkefritt, men det var tendens til krangel til frokost. Da satte jeg meg på huk og sa at jeg synes vi blir litt mye irritert på hverandre nå. Så derfor skal jeg gå og brette tøy. Så får vi telt til ti hver for oss. 
Det gikk kjempe fint, hun sa det var greit. Og det skjedde ikke noe mer. Ting eskalerte altså ikke før noen av oss ble møkk lei og kjeftet. 
 

Hadde jeg ikke fokusert på å ta avstand som nå, så hadde det blitt mas og krangel. For jeg hadde ikke tenkt nøye over en slik til tilnærming. Så dette skal jeg bruke videre og la hun få mer rom. 

Anonymkode: 07f44...36b