Når du er den «slemme»

[AnonymBruker]

Forholdet går i dass. Ikke helt enda, men er på vei i en helvettes fart.
Og jeg ser nå at Jeg er den giftige av oss. Jeg begynte å tenke over det for noen dager siden, men det var først nå at jeg fikk det bekreftet. 
Jeg har lest masse om giftige forhold og alt av manipulering og dritt den slemme gjør mot den andre. Alltid tenkt at vårt forhold har store trekk av dette, men det et ikke meg som er problemet. Det er han!!

Men nok en krangel fra helvette i dag. Plutselig så jeg oss fra utsiden, og så jævlig tydelig at jeg var drittsekken. Jeg sørger for at uansett hva så kan ikke den andre vinne. 
Jeg manipulerer! Ikke med hensikt, men det jeg gjør er manipulerende. For jeg vil ha det på min måte, min mening er mest rasjonell osv. Jeg har alltid sett på meg selv som sta, men jeg ser nå at jeg bare tvinger kjæresten min til å gjøre som jeg vil. 
Jeg ser også at rettferdiggjøringen min om diverse ting er slemt. Altså at jeg er hensynsløs og holder med et jerngrep. Jeg har aldri sett dette før. 

Vi har hatt en lang samtale. Det var en god samtale, men vi (les: jeg) har en lang vei å gå. Spesielt om dette skal reddes.  Og det dårlige mønsteret mitt sitter dypt i meg. 
Jeg ser at jeg trenger seriøs terapi. Mye av dette kommer av traumer jeg ikke har bearbeidet, det ser jeg. 
Har noen tips til andre ting jeg kan gjøre? 
 

Anonymkode: 22fbf...d10

[AnonymBruker]

Gratulerer med innsikten  

Jeg tror nok det mest vanlige når man har det slik som du har hatt det, eller andre problemer, er å oppleve at det er den andre som er problemet, og dermed fortsetter og fortsetter man bare, uten å stoppe.

Man leser omtrent daglig her inne om mennesker som er i den bobla, og når man sier at det er de selv som har problemet, så går de i forsvar. Hvis de er kvinner, så er man plutselig kvinnehater. Hvis de er menn, så er man plutselig mannshater. For det kan jo umulig være noe i det at de selv har feil, eller hva?

Jo, i alle frivillige relasjoner mellom mennesker, så er man begge skyld i hvordan det går. Men fordi vi er vokst opp med en del ufrivillige relasjoner (foreldre/barn, skole/medelever, jobb/kollegaer, etc) så tenker man ofte på seg selv som fanget når man er i en frivillig relasjon også. Så begynner man å oppføre seg som en fange; gjør opprør, kjemper mot, blir passiv, resignerer osv. Som du sier, du har en del traumer, de er antageligvis fra en låst relasjon, men du tar de med deg inn i en frivillig relasjon.

Som kjærester skal man spille på lag mot overmakten, ikke anta at den andre er overmakten.

Vet ikke om jeg har så mange tips...dette krever tid og arbeid. Selvinnsikt er en evne som må vedlikeholdes gjennom resten av livet, sånn er det for alle. Men å komme deg over på rett spor, er en bragd  

Anonymkode: c6d4b...16b

[AnonymBruker]

Så flott at du fikk denne åpenbaringen! Da går det jo faktisk an å jobbe med det.

Et lite tips er å alltid strekke ut en hånd og forsøke å reparere båndet etter en krangel. Å krangle/diskutere trenger ikke alltid være så farlig i seg selv, men da må man reparere skaden etterpå. 

Anonymkode: ebe83...f6d

[got2go]

Kanskje noen selvhjelpsbøker på biblioteket?

[Gjest Alterego666]

got2go skrev (3 timer siden):

Kanskje noen selvhjelpsbøker på biblioteket?

Nei, NEI. NEI!!😳

[AnonymBruker]

Jeg har en bekjent som er litt slik, og i hennes tilfelle så er det nok delvis et personlighetstrekk/hennes lynne, men også oppveksten. Jeg vet det var mye krangling i hjemmet hennes, og hun er vant til en spiss tone. Det var uenighet som var utgangspunktet i hjemmet, så hun vet rett og slett ikke hvordan hun skal opprette harmoni. I hennes tilfelle har hun gått til psykolog, men hun har gjort det først og fremst fordi hun er ulykkelig. Hun ble skilt for et par år siden, og kranglingen hennes er definitivt en bidragsyter.

Så det er kjempebra at du har klart å se dette. Kanskje ligger det også en usikkerhet i bunn? Man skal være trygg og ha god selvfølelse for å klare å innrømme feil, og våge å gi andre rett. 

Anonymkode: d0463...026

[AnonymBruker]

Takk for imøtekommende svar! Var litt redd for å gå inn å lese. Så har ikke hatt mot til meg før nå. 
 

Jeg vokste også opp i et hjem med konflikt. Mamma og pappa krangla så ting fløy i vegger. Mamma slo oss med belte når vi barna gråt eller ble redde. 
Jeg flyttet til min bestemor som 13-åring. 
Det var heller ikke så bra. Hun lot meg aldri snakke i telefonen uten at hun fikk lytte. Leste alle dagbøkene mine. Fikk ikke bestemme egne klær før jeg var 17år. Hvis jeg gråt så lo hun av meg. Hvis jeg stod opp for meg selv så kastet hun ting på meg og forsøkte å klappe til meg. 

det siste forsøkte ho gjentatte ganger etter jeg fikk mitt første barn. Hun sluttet ikke før jeg fikk et rent raserianfall og hun skjønte at jeg kom til å slå om hun sa noe mer. Når jeg roet meg ned igjen begynte jeg å grine, og ho begynte å le av meg. 

jeg ble også mobbet igjennom hele grunnskolen. Jeg er «bare» 50% norsk. Fikk aldri innpass hos noen grunner. Var ikke norsk nok. Var ikke utledning nok. Jeg var rar, jeg var tykk, jeg var hore, jeg lekte deilig eller jeg virka dum. 

Alt dette er en del av meg som jeg merker trigger sinnet mitt. Det å skulle ha rett. Ha ting på min måte. Bare å skrive det her trigger meg. Får følelsen av at jeg skal ha rett og alle andre tar feil. Jeg er feilfri. Jeg merker det så jævlig godt at dette bunner i grunn. Jeg vil at andre skal kjenne smerten min. Og sinnet mitt. 
 

jeg har meditert nesten hele dagen og skrevet ned ting som jeg vet er feil, men som jeg likevel VIL gjøre. Pga jeg vil ha rettferdighet. Jeg har følelsen av at jeg vil kneble alle andre, og disse følelsene kommer hardt frem når jeg prøver å jobbe med meg selv. 

jeg håper jo å kunne redde forholdet mitt. Det er jo ikke hans feil det her. 
Men det er ikke den eneste motivasjonen min. Det er jo barn i bildet som jeg må vise hva det betyr å være en bedre versjon av seg selv. 
Jeg føler meg jo helt lurvete innvendig. Som en fillete klut man burde hive vekk. 
 

så det med at jeg føler usikkerhet er nok en veldig riktig tanke her ja. 
Jeg føler meg nesten helt splitta i hodet. Vet hva som er riktig, men VIL ikke gjøre det. Men jeg må det. 
Og joda, jeg har mest om narsissisme og det å være sosiopat 😬 må bare ta meg med alle tankene til en terapeut ass. Kanskje jeg er ordentlig gæren med diagnoser og alt. Neida.. joda. Kanskje? 

ts

Anonymkode: 22fbf...d10

[AnonymBruker]

Ta med deg tankene til en terapeut. Helt klart. Kanskje har du diagnoser, kanskje ikke, men uansett så kan det å jobbe med deg selv gjøre at både du og de rundt deg får det bedre.

Jeg så et intervju en gang med en med antisosial personlighetsforstyrrelse/sosiopati. Han beskrev at han ønsker å tilpasse seg normer fordi det er mest komfortabelt for ham. Å være grei for andres del var ikke interessant. Men han behandler jo andre bra uavhengig av om det er av omsorg/empati eller om det er for å dra fordelen av å ha et nettverk. Er dette noe du kan ta med deg på veien, TS?

Anonymkode: c23ea...ebc

[AnonymBruker]

Får lyst til å gi deg en god klem! For noen rævhøl av noen "omsorgspersoner" du har hatt! Tror absolutt at du kan ha nytte av terapi. På egenhånd kan du jo lese litt om inner child work og reparenting,  kanskje det er noe som gir mening?

Anonymkode: ebe83...f6d

[AnonymBruker]

Så bra at du vil oppsøke hjelp for traumene dine! Ser du tenker narsissisme. De har gjerne ikke så mye selvinnsikt som du har. Men tenker at man likevel kan ha noen trekk uansett hvilken diagnose man ender opp med. Sosiopat stammer vel ikke fra traumeofre? Er det ikke mest narsissister og codependent?

Anonymkode: 4766e...8c5

[AnonymBruker]

Borderline?

Anonymkode: 97c5f...6d6

[AnonymBruker]

Gratulerer🙂 dette er nok ganske vanlig, så du skal ikke føle deg helt forferdelig❤️ Men fremover ser det lyst ut! 

Anonymkode: bc5a7...743

[AnonymBruker]

Igjen takk for gode svar! 
 

jeg føler jo at jeg er veldig følsom. Og jeg ønsker å være empatisk og være grei. Være hyggelig med folk fordi det er koselig. 
Jeg kan være litt stille i større grupper, eller med nye folk. Utenom det så er det vel ok med meg sosialt. Har venner jeg er fryktelig glad i, men henger ikke som erteris. Det krever for mye av meg (kanskje fordi da må jeg holde på en maske for å ikke virke gæren, sånn i ubevisstheten, der gikk det opp et lys jeg må ta videre😳) Følehornene er kanskje langt ute ellers🤷🏻‍♀️ Men det bunner nok i et sterkt ønske om å bli sett på som verdifull i sosiale sammenheng. Pga mobbingen på skolen, der vet jeg at det har en direkte link. 
 

ellers så elsker jeg dypt, forelsker meg hardt. Og jeg føler mye. Blir jeg sint på mannen så går det ekstremt fort fra irritert til å være vemmelig. Og det er her de fæle sidene mine skinner på sitt beste. Jeg vil kneble. Jeg tenker ikke på det slik at jeg skal manipulere, det har jeg jo aldri tenkt over om meg selv, jeg er jo «feilfri» frem til jeg gransket meg selv. Derfor i øyeblikket så har jeg ikke skjønt at det ikke er greit å holde på slik  

Vil jeg noe, så gjør han det. Men da gjør han det ikke riktig. Eller det var ikke nok. Eller det var feil. Eller han skulle forstått det motsatte. også griner jeg og kjefter til han sier «beklager. Da misforstod jeg, jeg følger vel ikke bra nok med. Jeg er litt tiltaksløs». og altså joda, han er litt tiltaksløs. Men han er ikke SÅ ille at jeg ikke kan sette pris på det han kommer med. Sånn nå som jeg ser det mer fra utsiden. 

i mitt hode har det bare vært at han ikke bryr seg nok. Eller burde selvsagt visst disse tingene om han virkelig elsket meg. Jeg har aldri reflektert over at jeg må anerkjenne det jeg får. Eller fortelle tydeligere hva jeg egentlig vil. Eller se gleden i det han gir, selv hvis det ikke er 100% hva jeg så for meg. Eller forstå at jeg må godta andres meninger og grenser, jeg har vært så opptatt av å rettferdiggjøre meg selv. Sistnevnte er det værste. 
 

som nevnt over. Kanskje borderline ja? 

Vi snakket igjen i dag. Jeg gråt meg igjennom det hele, for å ikke være vemmelig mot han. Det ble liksom byttet ut til gråt, i stedet for å komme med kverulering Og slemme kommentarer. 
Det var hardt å bare godta hans meninger og tanker. Uten at jeg får si noe som får han til å ikke føle seg trygg. For det er jo jævlig viktig nå at han føler det. 

Følelsen av å ikke bety nok var dominerende. Jeg er ikke bra nok til at han vil ofre hele seg for meg. Jeg er jo villig til å gjøre det for han. 
Nå som jeg har roet meg ned og skriver her så skjønner jeg jo at det bare er feil å skulle ha en slik holdning. Hadde jeg møtt en annen som tenkte sånn her så hadde jeg jo tenkt at det var voldsomt. Men der og da ser jeg det ikke. Null innsikt, rullegardinen går ned. Den var bittelitt åpen i dag. Til tross for styrtregn. 
 

jeg skriver ned alt dette så jeg kan gi et godt bilde til andre som kanskje kan oppleve det jeg opplever nå. Vi er nok flere. Og så jeg ser ting på en annen måte.. Det er jo det viktigste, jeg må forstå jobben så jeg kan gjennomføre. 
 

Anonymkode: 22fbf...d10

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (På 10.7.2021 den 2.46):

Forholdet går i dass. Ikke helt enda, men er på vei i en helvettes fart.
Og jeg ser nå at Jeg er den giftige av oss. Jeg begynte å tenke over det for noen dager siden, men det var først nå at jeg fikk det bekreftet. 
Jeg har lest masse om giftige forhold og alt av manipulering og dritt den slemme gjør mot den andre. Alltid tenkt at vårt forhold har store trekk av dette, men det et ikke meg som er problemet. Det er han!!

Men nok en krangel fra helvette i dag. Plutselig så jeg oss fra utsiden, og så jævlig tydelig at jeg var drittsekken. Jeg sørger for at uansett hva så kan ikke den andre vinne. 
Jeg manipulerer! Ikke med hensikt, men det jeg gjør er manipulerende. For jeg vil ha det på min måte, min mening er mest rasjonell osv. Jeg har alltid sett på meg selv som sta, men jeg ser nå at jeg bare tvinger kjæresten min til å gjøre som jeg vil. 
Jeg ser også at rettferdiggjøringen min om diverse ting er slemt. Altså at jeg er hensynsløs og holder med et jerngrep. Jeg har aldri sett dette før. 

Vi har hatt en lang samtale. Det var en god samtale, men vi (les: jeg) har en lang vei å gå. Spesielt om dette skal reddes.  Og det dårlige mønsteret mitt sitter dypt i meg. 
Jeg ser at jeg trenger seriøs terapi. Mye av dette kommer av traumer jeg ikke har bearbeidet, det ser jeg. 
Har noen tips til andre ting jeg kan gjøre? 
 

Anonymkode: 22fbf...d10

La mannen gå..trolig har dere kastet for mye grus i maskineriet over tid..og mennesker er utrolig på å huske ukvemsord og dissing....

Det du har foran deg med denne mannen er slitsomt arbeid...ikke et forhold..

Så fikser du hodet ditt FØR neste mann