På tide å gå fra partner?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboer i 11 år nå. Møttes når jeg var 18 og han 22. Vi har en sønn sammen på 9 år.

Han var i veldig feil miljø når vi ble sammen. Jeg var tydelig på at dette måtte han komme ut av dersom vi skulle være sammen, noe han klarte. Ble uplanlagt gravid som 19-åring og fikk en sønn. Gjennom hele babytiden og småbarnsperioden måtte jeg ta meg av nesten alt alene. Han gikk på Nav og bidro ikke med noe. I denne perioden tok jeg en mastergrad, jobbet ved siden av studiene og tok meg av sønnen vår så godt som alene. Alt husarbeid falt på meg i tillegg. Jeg holdt ut slik at sønnen vår skulle få ha to foreldre i livet sitt.

Tiden har gått og samboer har jobbet de siste tre årene på en butikk (50% stilling). Det meste av husarbeid og oppfølging av sønnen har fortsatt falt på meg, selv om jeg jobber 100%. Etter mye om og men fikk jeg han tilslutt med på en ordning der han lager middag annenhver dag. Ting har vært så skeivfordelt over lang tid, at jeg naturligvis har vært møkk lei. I tillegg har han ofte snakket veldig nedsettende til meg. Skjønner at det nok handler om at han vil "hevde" seg selv. Jeg har en god utdannelse og tjener bra i motsetning til han. Dette har jo ikke akkurat bidratt positivt i forholdet. Samboer begynte å innse at jeg var i ferd med å gå fra han.

De siste månedene har det da skjedd ting. Han har begynt å bidra veldig mye mer. Vasker klær, lager middag, snakker mye penere til meg osv. Ting fungerer relativt bra nå. Jeg kjenner på at det er for lite for sent. Jeg har ingen romantiske følelser for han, og det har jeg heller ikke hatt på mange år. Det er så uattraktivt med menn som holder på slik han har gjort, og jeg tror for mye er ødelagt til at ting kan bli bra igjen. Vurderte å gjøre det slutt for 7-8 år siden allerede. Jeg skjønner at for min del er det nok best å gå hver vår vei nå. Jeg hadde aldri holdt ut dette forholdet om vi ikke hadde barn sammen. 

Det er to ting jeg synes er veldig vanskelig. Den ene er at jeg vet at samboer elsker meg utrolig mye. Ut fra det jeg har skrevet nå, kan det være vanskelig å tro på. Han har bevist igjen og igjen på andre måter hvor viktig jeg er for han. Det er ingen tvil om at han elsker meg utrolig høyt. Jeg vet ikke om han vil takle et brudd særlig godt..

Det andre er selvfølgelig sønnen vår. Jeg er temmelig sikker på at han vil miste pappaen sin om vi går fra hverandre. Der har samboer vært veldig tydelig på at han ikke vil takle å ha kontakt med meg om vi går fra hverandre, så jeg kommer til å bli helt alene ved et brudd. Det gjør så vondt å tenke på hvordan han kommer til å ha det. Dette er den eneste grunnen til at vi fortsatt bor sammen. 

Samboer er også veldig sjalu av seg. Her om dagen var jeg på stranden med sønnen vår og noen venner av han. En mann jeg kjenner kom da med sin sønn når han visste at vi var der. Det ble nærmest forhør om hvorfor han hadde vært der og hva jeg hadde hatt på meg på stranda. Så jeg løy. Orket ikke en diskusjon om hvorvidt det er greit å ha på seg bikini på stranda eller ikke. Han er altså så redd for at noen andre menn skal prøve seg på meg, at jeg føler at jeg må lyve. Jeg er forøvrig ikke interessert i denne mannen og har alltid avvist de som har prøvd seg opp gjennom årene. Det som er ekstra trist, er at jeg som ofte bryr meg litt for mye om andre og hvordan de har det, har kommet til et punkt der jeg er helt følelsesløs hjemme. Kan nesten minne om en form for depresjon. Enkelte dager så tror jeg ikke at jeg hadde felt en tåre om samboer omkom i en ulykke liksom..

For 1 år siden tok jeg og en gammel venn opp kontakten. Vi har pratet mye sammen det siste året. Det er ingen følelser involvert her bare så det er sagt, for jeg har tross alt samboer og kan ikke holde på slik med andre. Slik det er nå, er det bare et godt vennskap. Men jeg merker at vi har utrolig god kjemi. Vi prater så åpent sammen om alt, deler samme tanker om mye osv. Han er rett og slett en skikkelig kjernekar på alle måter. Jeg kjenner på at det er DET jeg ønsker for meg selv. En god og trygg mann med riktige verdier, og som jeg har god kjemi med. Denne mannen bor et stykke unna, så jeg har absolutt ingen forhåpninger om at dette skal utvikle seg. Jeg tenker at jeg absolutt kan få noe bedre enn jeg har i dag. 

Dette ble et lengre innlegg enn jeg hadde tenkt, men jeg måtte bare få ut noen tanker og gjerne høre hva andre tenker. Dette er skikkelig vondt. Jeg føler at jeg har mistet meg selv på veien hit..

 

 

Anonymkode: 4af68...8db

[AnonymBruker]

God morgen til deg. Hva med å begynne med Familievernkontoret?  Ikke for å redde dette skakkjørte forholdet, men for å få ham til å se at det er best å ha kontakt med sønnen sin, og et ok forhold til sønnens mor. Dette med at han ikke vil ha kontakt, er ikke et utsagn av kjærlighet, men selvmedlidenhet og manipulasjon.  

Selvsagt kan du få bedre enn dette, men ikke dra inn hverken tredjepart, eller dette i samtalen.  Fokuser på å etablere deg på egenhånd først.  

Anonymkode: 0b7dd...bad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

God morgen til deg. Hva med å begynne med Familievernkontoret?  Ikke for å redde dette skakkjørte forholdet, men for å få ham til å se at det er best å ha kontakt med sønnen sin, og et ok forhold til sønnens mor. Dette med at han ikke vil ha kontakt, er ikke et utsagn av kjærlighet, men selvmedlidenhet og manipulasjon.  

Selvsagt kan du få bedre enn dette, men ikke dra inn hverken tredjepart, eller dette i samtalen.  Fokuser på å etablere deg på egenhånd først.  

Anonymkode: 0b7dd...bad

Jeg tror ikke at jeg får han med på familievernkontoret dessverre.. Har selvfølgelig vurdert den muligheten. Ja, det er generelt en del manipulasjon fra han i dette forholdet. Jeg ser det selv og er det bevisst, men så er det samtidig vanskelig å ikke ta hensyn til når jeg må forsøke å gjøre det som er best for barnet oppi det hele.

Anonymkode: 4af68...8db

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en familie hvor mor fikset alt og far var veldig avhengig av henne. I et brudd ville han ikke klart seg bra.

Jeg vokste altså opp med en utslitt mor og i et hjem med mye anspenthet i luften fordi mor og far ikke hadde det godt sammen. Alle vi barna gikk rundt med angst, for vi visste at noe var galt, men ikke hva som var galt. Og nå når vi barna er voksne, så kan hun fortsatt ikke gå fra ham fordi da vil han knekke sammen, og hun vil ikke at vi barna skal lide av å se vår far gå til grunne. 

Jeg skulle ønske hun hadde gått fra ham da vi var små. Da hadde vi hatt en glad og lykkelig mor. Istedenfor hadde vi 2 ulykkelige foreldre som gikk og var irriterte på hverandre hele tiden, og det merka vi selv om de gjorde sitt beste for å skjule det. 

Anonymkode: 9fc67...21e