Vanskelig venninne

[Majkin]

Hei. 

Jeg sliter for tiden fælt med hvordan jeg skal snakke med venninna mi. Vi har et over 30 års langt vennskap, men nå makter jeg snart ikke mer.. 

Venninna mi er verdens beste, hun har hvertfall pleid å være det, de siste årene har hun blitt mer og mer vanskelig å nå igjennom til

Jeg og henne ble venner på ungdomsskolen, og jeg vet hun har hatt en tøff oppvekst med mye alkohol og vold i hjemmet. hun ble også mor som 17 åring.

Problemet nå er :jeg vet hun sliter med psykisk og jeg har alltid stilt opp og hørt på henne, alltid trøstet og vært der når hun trenger meg. De siste 2 årene har hun stadig forsøkt å "leke" psykolog på meg. Hun virker til å tro at jeg hadde samme oppvekst (noe som ikke stemmer) hun vil ha meg til å innrømme at jeg har samme traumer og vansker og blåser småting opp til det ekstreme - som f.eks søskenkrangel i barndommen o.l..

Nar hennes datter var 1 år havnet vi i en trafikkulykke der en bil traff oss bakfra så vi igjen smalt inn i bilen foran. vi kom alle fra det med mindre skader og uten varige mèn (hennes datter hadde Ingen skader)  Denne episoden var helt klart skummel og jeg skjønner hun ennå grøsser av det med tanke på hennes lille. Jeg er over det og glad det gikk så bra, men hun mener det ikke gjorde det, hun mener jeg bare later som og forsøker å få meg til å gå til psykolog, da jeg helt klart, etter hennes mening er mentalt skadet for livet.

Hun gav far til datteren hovedomsorgen når datteren hennes var rundt 10 år,fordi hun slet sån med traumer og ikke følte seg tilstrekkelig, hun ønsker at nå jeg skal gjøre det samme med mine barn som begge er under 15 år fordi "jeg også sliter",og at jeg burde la far ta barna allerede når vi gikk ifra hverandre for noen år siden. 

Hun vil også at jeg skal si opp jobben fordi jeg til nå må være helt utbrent (hennes ord, ikke mine) og jeg må nyte en tilværelse der ikke noen forventer noe av meg, det mener hun jeg har godt av. 

Hun mener vi er make, hun ser ikke Realiteten, og hvor ulike vi er. Hun hører ikke på meg og føyser alt vekk med at jeg bare bagatelliserer alle mine problemer. 

Jeg skjønner henne på mye, men dette forstår jeg ikke. 

Hun presser meg voldsomt og har også truet med å sende barnevernsbekymring på meg (fordi hun ønsker å hjelpe meg sier hun). 

Vi har også  felles venner som mener hun begynner å bli farlig for meg å omgåes med. 

Jeg ønsker å stille opp for henne og å hjelpe henne men jeg vet ikke hvordan. Jeg er sliten av å bli fortalt ting om meg selv som ikke stemmer,jeg får ikke henne til å høre på meg. Heller ikke andre som backer meg opp hører hun på. 

Har noen råd? Har noen opplevd dette? Det er ikke så lenge siden hun ikke var slik, da hun var gode gamle venninna mi. Hun som alltid var glad men likevel slet med sitt. 

 

[AnonymBruker]

Kom deg vekk før du også blir sånn. Farlig psykopat kvinne

Anonymkode: 09729...c31

[Silva Pluvialis]

Det virker som hun tolker seg selv inn i alt og sliter med å skille på egne og andres følelser. Går hun i terapi? Har hun forsøkt mentaliseringsbasert tilnærming?

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kom deg vekk før du også blir sånn. Farlig psykopat kvinne

Anonymkode: 09729...c31

Hvordan får du henne til å bli psykopat?

[Majkin]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Kom deg vekk før du også blir sånn. Farlig psykopat kvinne

Anonymkode: 09729...c31

Hun er ikke psykopat, det må ha vært fryktelig vanskelig å skjule så lenge.. 

[Majkin]

6 minutter siden, Gjenferdet said:

Det virker som hun tolker seg selv inn i alt og sliter med å skille på egne og andres følelser. Går hun i terapi? Har hun forsøkt mentaliseringsbasert tilnærming?

Jeg føler hun speiler seg litt i meg ja, vet hun har hatt psykologhjelp før, men det er lenge siden nå. 

[AnonymBruker]

Er vel for å ikke føle seg alene. Hun later vel som hun har gjort et bra valg og prøver å føle seg validert i det valget om du skulle gjøre det samme. Hele greia får meg til å tenke på scenario hvor to mennesker ligger i vannet og den ene får panikk over å drukne så de prøver å holde seg oppe ved å dytte hodet til den andre under. 

Hun trenger definitivt hjelp, men hun kan jo kun få hjelp om hun ønsker det selv. Du må jo i hvertfall stå på ditt, men gjør det på en måte hvor du fortsatt viser empati, type " jeg forstår du bare vil meg godt, men jeg må gjøre det som føles best for meg og jeg håper du kan gi meg rom til å leve mitt liv slik jeg ønsker." Psykolog er aldri en dum idé, men mange får heller ikke muligheten da det er såpass trykk og man skal være "ordentlig syk" for å få plass i det offentlige. Du sier også at hun ikke hører, og helt ærlig så hadde jeg nok vært ganske streng med henne mtp det. Si at "Om du skal kunne fortsette å være venner så må du gi deg. Du må gjerne kontakte barnevernet, men da vil det også være slutten for oss. Jeg vet du tror du gjør det beste for meg, men du trenger å ta den energien fokusere på deg selv her. Jeg passer på meg, du passer på deg, så sier vi ofra om vi skulle trenge noe annet" 

Anonymkode: 87668...532

[AnonymBruker]

er ikke psykolog hun burde gå til, men psykiatrien på DPS. psykologer hjelper lite når ting stikker dypere.

Anonymkode: d58cb...34a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

er ikke psykolog hun burde gå til, men psykiatrien på DPS. psykologer hjelper lite når ting stikker dypere.

Anonymkode: d58cb...34a

Dette har du visst ikke helt oversikt over. I psykiatrien på DPS jobber det flest psykologer.

Anonymkode: ce4bd...cde