All my friends are dead

[AnonymBruker]

ALL MY FRIENDS ARE DEAD

Neida, det har jeg aldri sagt, men som sangen begynner: "where are your friends?" Og jeg må si at jeg virkelig begynner å få lyst til å si det.

Damene jeg dater er ofte veldig sosiale og ovenpå. De har vokst opp i et trygt miljø med folk rundt seg som har støttet opp om dem hele livet. Vennskap for dem er en naturlig del av livet, et sted å gå, noe trygt og uunnværlig. I tillegg er det muligheter og status. 

Jeg har derimot alltid følt meg utenfor, alltid vært usikker på om folk egentlig liker meg, og hatt vanskelig med å komme nær folk og beholde vennskap. Dette kan sikkert knyttes til både hendelser, oppvekst og personlighet. Poenget er at jeg mener jeg er veldig oppegående og grei. 

Men når jeg får dette spørsmålet, føler jeg meg som i laveste kaste. For hva skal man si? Ja, jeg kjenner folk. Men venner? Skulle ønske jeg kunne si det. Jeg tør ikke kalle de som kanskje ville kalt meg venn for det en gang. Det er en tikkende bombe. For meg er vennskap usikkerhet og utenforskap. Et minne på at jeg ikke er der jeg ønsker å være i livet, og et selvforsterkende problem, fordi det får meg til å føle meg uverdig.

Så når jeg som hver gang får disse spørsmålene om venner, hva skal jeg si? Er det så ille som jeg tror det er? Jeg er redd for å skuffe når alt annet ser ut til å være så på stell, de ser ut til å ha alt på stell, og sikkert forventer det? Hvordan kan jeg få frem dette uten at det høres ut som den sytehistorien det er? 

Anonymkode: c9a3c...72a

[AnonymBruker]

Huff haha, kjenner meg veldig igjen i dette. Men jeg tar kanskje litt lettere på det? Svarer ofte litt diffust i begynnelsen (som at vi bor litt spredt, ulike livssituasjoner osv), og kan komme mer inn på det etterhvert som vi blir bedre kjent. Men har aldri opplevd dette som et problem. Er dessuten introvert, så har uansett ikke kapasitet til så mye venner, særlig om jeg dater noen. Så lenge man er normalt omgjengelig, høflig og hyggelig tror jeg ikke folk ser på det som noe negativt at man ikke er en "venneperson"😄

Anonymkode: de699...f34

[AnonymBruker]

Du høres ut som kjæresten min. Han har vel i hovedsak bekjente, ikke venner. Han var i starten veldig redd for at jeg skulle finne det ut, og jeg måtte spørre helt direkte om dette med venner før han sa noe.

Han trodde jeg ville mislike ham pga det. Men jeg blei bare letta, fordi jeg hadde trodd han ikke var stolt nok av meg til å la meg møte venner. Jeg skjønner at det blei sånn for ham ut fra hans personlighet og historie. 

Jeg liker ham uansett. Jeg vil støtte ham på den veien han vil gå angående venner.

Anonymkode: e68c4...bc1

[AnonymBruker]

Godt å høre at det ikke er så ille som jeg opplever det. Men jeg er nok som typen din, #2. Synes det er et ubehagelig tema. Føles som å fortelle at jeg bor på gata.

Og så er det litt det at jeg ønsker meg en vennegjeng, eller i alle fall noen å være trygg på. Ikke hvem som helst, altså. Men et sted å passe inn. Det har jeg ikke, selv om jeg kanskje gir inntrykk av noe helt annet. Dama burde ikke ta den stillingen, tror ikke det er godt for forholdet. 

Anonymkode: c9a3c...72a