Dere som har vokst opp med foreldre som ikke er biologiske foreldre, kjenner dere sorg?

[AnonymBruker]

Jeg har lenge tenkt på å skrive dette innlegget, men jeg har vært skeptisk - for det er et svært sårt tema for meg. 

Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen. Altså, om det er noen flere her inne som har vokst opp med foreldre som ikke er biologiske foreldre, og som kjenner på sorg over å ikke være biologisk familiemedlem? Hvordan takler dere det?

Jeg takler det ikke. Det er min livs sorg, og jeg unngår sannheten ettersom den gjør altfor vondt. Jeg føler også at det er en veldig underkommunisert sorg. De fleste vokser opp med biologiske foreldre, men noen gjør det ikke, men ingen snakker om den sorgen over å ikke ha vært i mammas mage. Ikke jeg heller - og derfor føler jeg meg så alene. Jeg føler at jeg er helt alene om å ha det sånn.

Please ikke kom med negative kommentarer. Temaet er sårt nok fra før. Jeg søker kun om noen kjenner seg igjen for å ikke føle meg så alene.

Anonymkode: c10dc...b55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har lenge tenkt på å skrive dette innlegget, men jeg har vært skeptisk - for det er et svært sårt tema for meg. 

Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen. Altså, om det er noen flere her inne som har vokst opp med foreldre som ikke er biologiske foreldre, og som kjenner på sorg over å ikke være biologisk familiemedlem? Hvordan takler dere det?

Jeg takler det ikke. Det er min livs sorg, og jeg unngår sannheten ettersom den gjør altfor vondt. Jeg føler også at det er en veldig underkommunisert sorg. De fleste vokser opp med biologiske foreldre, men noen gjør det ikke, men ingen snakker om den sorgen over å ikke ha vært i mammas mage. Ikke jeg heller - og derfor føler jeg meg så alene. Jeg føler at jeg er helt alene om å ha det sånn.

Please ikke kom med negative kommentarer. Temaet er sårt nok fra før. Jeg søker kun om noen kjenner seg igjen for å ikke føle meg så alene.

Anonymkode: c10dc...b55

❤️

Anonymkode: a350d...262

[AnonymBruker]

Jeg er ikke blant dem du ber svare, har vokst opp med mine biologiske foreldre. Men jeg vil by på et perspektiv likevel. 

Da jeg for mange år siden tenkte på å planlegge å få barn, streifet også tanken på at jeg kanskje IKKE var i stand til å bli gravid meg. Ønsket om å få barn/egen familie var sterkt, og som den planleggeren jeg er tenkte jeg på om adopsjon ville vært et alternativ hvis jeg ikke kunne få barn selv. Den gang slo jeg raskt tanken fra meg; så ikke for meg at jeg ville klare å knytte morsbånd til et barn jeg ikke hadde båret fram selv.

Etpar år etter disse tankene, ble vårt første barn født. (Hadde altså ikke problemer med å bli gravid). Da babyen var bare noen uker gammel, kom jeg plutselig på min negative holdning til adopsjon (på egne vegne altså). Da ble jeg lamslått over at jeg hadde kunnet tenke i de baner. Nå var det mer : SELVFØLGELIG ville jeg kunne elske et adoptivbarn like høyt! Hva TENKTE jeg på den gangen!?! Det var som en sluse av morskjærlighet var åpnet. 

Jeg har idag to biologiske barn og fire stebarn. Yngste stebarn har jeg en mors- og oppdragerrolle for (de øvrige tre var voksne før jeg og ny kjæreste flyttet sammen), og mine følelser for yngste stedatter bekrefter at jeg ville fått sterk morsfølelse også for et adoptivbarn ❤️

Familie- og foreldrekjærlighet  er så mye mer enn biologi; tenk så høyt ønsket du er for adoptivforeldrene dine som anstrengte seg ekstra for å få bli foreldre 💕

Anonymkode: d4326...6f2

[AnonymBruker]

Har to ikke- biologiske barn, å ett biologisk. Da de to var små, snakket de ofte om at de ville ha vært i magen min. Jeg har også kjent på sorg over at jeg ikke var der å beskyttet dem, før de kom til meg. De hadde en tøff start på livet. Men sånn er det bare. Jeg har oppdratt dem som mine egne, med kjærlighet, håp, tro, og litt kjefting også. Jeg kjenner dem ut og inn, og de vil alltid være mine barn, selv om de har flere foreldre. Har ikke noe svar til deg, utenom at kjærligheten er like stor, uansett hvilken mage du har vært i. 

Anonymkode: f854e...ddb

[AnonymBruker]

Gjennom jobben min har jeg snakket med mange adoptivbarn som leter etter sine biologiske foreldre, og det fremstår som om de reagerer veldig ulikt. Mange har en sorgreaksjon, slik du beskriver. Andre anser sine adoptivforeldre som sine «ordentlige» foreldre, og undersøker sitt biologiske opphav av ren nysgjerrighet.

Det er helt naturlig å reagere slik du gjør, og jeg kan bekrefte at det er helt normalt.

Noen av de jeg har snakket med forteller mye om livet sitt, og noen har uoppfordret fortalt om at de har snakket med psykolog for å sortere litt. Vet ikke om det ville være aktuelt for deg, men det virker som om mange har nytte av det. 

Anonymkode: 32304...f08

[AnonymBruker]

Ja. Jeg kjenner til noen som ble gitt bort som barn. Og de har følt på en slags sorg og følt seg forkastet av moren som fødte dem. 

Anonymkode: c3d6b...c32

[Wigglytuff]

Hei, TS.

Har lenge hatt KG-bruker, men aldri kommentert i et emne før.  Men nå følte jeg at jeg bare måtte. Jeg har vokst opp i fosterhjem og har alltid følt den sorgen over at jeg ikke var biologisk en del av familien. Sliter veldig nå i voksen alder. Godt å høre at jeg ikke er alene om å føle det sånn, selv om jeg selvfølgelig ikke unner noen den opplevelsen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2021 den 2.39):

Jeg har lenge tenkt på å skrive dette innlegget, men jeg har vært skeptisk - for det er et svært sårt tema for meg. 

Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen. Altså, om det er noen flere her inne som har vokst opp med foreldre som ikke er biologiske foreldre, og som kjenner på sorg over å ikke være biologisk familiemedlem? Hvordan takler dere det?

Jeg takler det ikke. Det er min livs sorg, og jeg unngår sannheten ettersom den gjør altfor vondt. Jeg føler også at det er en veldig underkommunisert sorg. De fleste vokser opp med biologiske foreldre, men noen gjør det ikke, men ingen snakker om den sorgen over å ikke ha vært i mammas mage. Ikke jeg heller - og derfor føler jeg meg så alene. Jeg føler at jeg er helt alene om å ha det sånn.

Please ikke kom med negative kommentarer. Temaet er sårt nok fra før. Jeg søker kun om noen kjenner seg igjen for å ikke føle meg så alene.

Anonymkode: c10dc...b55

Stor klem til deg. Hvis du er utenlandsk adoptert anbefaler jeg deg å lese andres historier. 

Anonymkode: 3a624...093

[AnonymBruker]

Hei.

Takk for alle svar. Jeg har ikke visst helt hva jeg skulle svare, da dette er et svært sensitivt tema for meg, men jeg takker for alle som har svart. Det settes pris på. ❤️

ts

Anonymkode: c10dc...b55

[Tatja]

Jeg er adoptivmor. Elsker adoptivdatteren som min egen, men jeg ser at hun sliter med tankene om at hun ikke er vår biologisk.

Hun er 11, og sa som pitte liten at hun ønsket hun lå i min mage. Det skulle jeg også ønske, for hun var ikke trygg i magen hun var i. 

Tror hun kommer til å slite litt, hun har mange komplekse tanker rundt dette. Bla. har hun en biologisk mamma som ikke vil møte henne. Vi har mange samtaler rundt alt dette vanskelige, håper det hjelper. 

[Heisann12345]

Hei, jeg føler med deg.

Jeg har vokst opp på barnehjem og er tidligere fosterbarn. Det samme fosterhjemmet i 12 år. Vi har en fin kjemi etter jeg flyttet ut, men det har aldri vært mor og far, jeg har aldri sagt mamma og pappa. De er mer som en svigerfamilie ? Du kjenner de godt, men man sier ikke «jeg er glad i deg».

Men et biologisk savn er der, selvom jeg har et flott liv nå. 

Det var en sorg på barneskolen når lærere sa «få underskrift av mamma eller pappa». Det var en sorg på ungdomsskolen da forståelsen om barnevernet og mine biologiske foreldre ble mer virkelig. Det var en sorg på VGs i psykologien når vi skulle sammenligne oss selv med foreldre, og hva vi har arvet. Det er en sorg i at om fostermor og far dør i morgen, har jeg ingen annen familie enn min samboer. Fosterfamilien sin familie kjenner jeg godt til, men det er utenkelig at jeg er i deres bursdager og andre feiringer uten fostermor/far. 

Det er en ensom sorg de fleste ikke kan forstå, men alikevell har jeg et godt liv. En jobb på et barnehjem der jeg ser andre barn bærer samme sorgen, så jeg vet vi ikke er alene her. Det var uansett det beste utfallet for meg at jeg havnet i fosterhjem, så får sorgen bare bæres.

 

 

Endret 4. september 2021 av Heisann12345