Følelse av å være familiens sorte får.

[AnonymBruker]

Denne her skulle kanskje vært under "samliv og kjærlighetsrelasjoner", men egentlig så føler jeg at det passer sånn ca midt i mellom den og "vennskap og sosiale relasjoner". 

Jeg føler meg bare mer og mer som familiens sorte får og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er usikker på om jeg reagerer adekvat eller om jeg overreagerer. Uansett så klarer jeg ikke å "styre" hva jeg føler, liksom. Blir jeg lei meg, så er det til tider vanskelig å holde tårene tilbake, selvom jeg gjør alt jeg kan, fordi jeg virkelig hater å gråte! 

Jeg føler meg rett og slett tilsidesatt av de som liksom skal være glad i meg og som skal tåle meg uansett. Jeg føler meg rett og slett som en søppelbøtte som alle kaster søppelet sitt i.  

Jeg var aldri populær på skolen, men jeg hadde likevel noen få venner. Det ble bedre på videregående, da man ble godtatt for å være den man var. Så sluttet man jo der etterhvert, og alle fløy til hver sine steder. Jeg ble igjen og hadde et friår hvor jeg skulle jobbe før jeg skulle starte på studier. Jeg likte jobben min og jeg likte kollegaene mine, men hver gang jeg spurte om vi skulle finne på noe på fritiden, så var det ingen som kunne.  

Etterhvert startet jeg å studere. Kom meg etterhvert inn i en liten "klikk", eller hva jeg skal kalle det, men det var alltid jeg som tok initiativ til å finne på noe. Jeg opplevde også å bli holdt utenfor. Det var liksom ingen "overraskelse", da jeg tross alt var vant til det. Etterhvert så ble jeg syk og måtte avslutte studiene. Jeg ble sykmeldt fra arbeid og jeg kom etterhvert over på AAP. INGEN av kollegaene mine eller de jeg ble kjent med under studiet holdt kontakt med meg. Men da er man jo i hvertfall så heldig å ha nær familie da. Eller? 

Som jeg skrev litt innledningsvis, så opplever jeg at de menneskene som skal tåle meg og være glad i meg uansett, bruker meg mer og mer som en søppelbøtte. Det spiller liksom ingen rolle hva dem sier eller gjør mot meg. Jeg hadde aldri trodd at ord skulle kunne ha så stor betydning som det faktisk har. Jeg føler rett og slett at jeg er i veien og at jeg er til bry, og det bunner i ting som blir sagt og gjort mot meg. Jeg har alltid forsøkt å gjøre så godt jeg kan og å være så snill som mulig med de menneskene jeg har rundt meg. Jeg har hatt et motto (som jeg nok burde legge fra meg) som går som følger: "Så lenge de jeg er glad i har det bra, så er det ikke så farlig med meg." 

Et nært familiemedlem (skal i hvertfall i teorien være nært) har en kjæreste som ikke kommer noe særlig godt overrens med meg. Dvs at jeg har forsøkt å gjøre det beste ut av det, men det er til syvende og sist vedkommende som rett og slett ikke klarer å være hyggelig med meg. Jeg har blitt skjelt ut av de minste ting og blitt fortalt at jeg ikke er verdt noen ting.  I stedet for å støtte meg, så tar dette familiemedlemmet kun kjæresten sitt parti. Hvis jeg sier noe i mot e.l, får jeg slengt i trynet at jeg er overfølsom og at jeg overreagerer. Denne personen har i tillegg tatt fra meg det som heter selvbilde og selvtillit og jeg har kommet dithen at jeg er så utrygg på meg selv at jeg ikke aner hva som er greit og ikke greit å reagere på lenger.  Jeg skal liksom finne meg i all mulig slags drit uten å kunne si eller gjøre noe tilbake. Jeg har nå mer eller mindre kuttet ut disse vedkommende fra livet mitt, og jeg må si at det sårer meg at jeg i samme slengen må kutte ut familiemedlemmet. Jeg kunne gjerne hatt kontakt med hen, men da kommer kjæresten med på kjøpet og jeg har ikke mer helse igjen til å takle det. 

Jeg får hele tiden små stikk om at jeg ikke er bra nok, samt at det er forskjellsbehandling utifra hvilket familiemedlem som trenger hva. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget, men akkurat nå er det så vondt at jeg bare trengte å lufte det litt. Jeg ønsker egentlig ikke å være så veldig mer spesifikk da jeg er redd for at noen skal kjenne igjen historien. Det jeg imidlertid kan si, er at et par som kjenner meg veldig godt, blir "sjokkert" når jeg forteller om disse tingene. 

Mange ganger tenker jeg: "Er jeg virkelig SÅ fæl å ha med å gjøre??" Jeg føler selv at jeg har gode sosiale antenner, og jeg kan føle stemningen i det jeg går inn i et rom. Det er mulig jeg har blitt "satt litt tilbake" av å ikke ha vært i arbeidslivet de siste 5 årene pga sykdom, men jeg føler at jeg klarer å fungere sosialt likevel.  Jeg bare skjønner ikke hva jeg gjør galt og hvorfor det er så fælt å tilbringe tid sammen med meg. Er det noen her som føler på det samme?

 

Anonymkode: 8c95a...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Denne her skulle kanskje vært under "samliv og kjærlighetsrelasjoner", men egentlig så føler jeg at det passer sånn ca midt i mellom den og "vennskap og sosiale relasjoner". 

Jeg føler meg bare mer og mer som familiens sorte får og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er usikker på om jeg reagerer adekvat eller om jeg overreagerer. Uansett så klarer jeg ikke å "styre" hva jeg føler, liksom. Blir jeg lei meg, så er det til tider vanskelig å holde tårene tilbake, selvom jeg gjør alt jeg kan, fordi jeg virkelig hater å gråte! 

Jeg føler meg rett og slett tilsidesatt av de som liksom skal være glad i meg og som skal tåle meg uansett. Jeg føler meg rett og slett som en søppelbøtte som alle kaster søppelet sitt i.  

Jeg var aldri populær på skolen, men jeg hadde likevel noen få venner. Det ble bedre på videregående, da man ble godtatt for å være den man var. Så sluttet man jo der etterhvert, og alle fløy til hver sine steder. Jeg ble igjen og hadde et friår hvor jeg skulle jobbe før jeg skulle starte på studier. Jeg likte jobben min og jeg likte kollegaene mine, men hver gang jeg spurte om vi skulle finne på noe på fritiden, så var det ingen som kunne.  

Etterhvert startet jeg å studere. Kom meg etterhvert inn i en liten "klikk", eller hva jeg skal kalle det, men det var alltid jeg som tok initiativ til å finne på noe. Jeg opplevde også å bli holdt utenfor. Det var liksom ingen "overraskelse", da jeg tross alt var vant til det. Etterhvert så ble jeg syk og måtte avslutte studiene. Jeg ble sykmeldt fra arbeid og jeg kom etterhvert over på AAP. INGEN av kollegaene mine eller de jeg ble kjent med under studiet holdt kontakt med meg. Men da er man jo i hvertfall så heldig å ha nær familie da. Eller? 

Som jeg skrev litt innledningsvis, så opplever jeg at de menneskene som skal tåle meg og være glad i meg uansett, bruker meg mer og mer som en søppelbøtte. Det spiller liksom ingen rolle hva dem sier eller gjør mot meg. Jeg hadde aldri trodd at ord skulle kunne ha så stor betydning som det faktisk har. Jeg føler rett og slett at jeg er i veien og at jeg er til bry, og det bunner i ting som blir sagt og gjort mot meg. Jeg har alltid forsøkt å gjøre så godt jeg kan og å være så snill som mulig med de menneskene jeg har rundt meg. Jeg har hatt et motto (som jeg nok burde legge fra meg) som går som følger: "Så lenge de jeg er glad i har det bra, så er det ikke så farlig med meg." 

Et nært familiemedlem (skal i hvertfall i teorien være nært) har en kjæreste som ikke kommer noe særlig godt overrens med meg. Dvs at jeg har forsøkt å gjøre det beste ut av det, men det er til syvende og sist vedkommende som rett og slett ikke klarer å være hyggelig med meg. Jeg har blitt skjelt ut av de minste ting og blitt fortalt at jeg ikke er verdt noen ting.  I stedet for å støtte meg, så tar dette familiemedlemmet kun kjæresten sitt parti. Hvis jeg sier noe i mot e.l, får jeg slengt i trynet at jeg er overfølsom og at jeg overreagerer. Denne personen har i tillegg tatt fra meg det som heter selvbilde og selvtillit og jeg har kommet dithen at jeg er så utrygg på meg selv at jeg ikke aner hva som er greit og ikke greit å reagere på lenger.  Jeg skal liksom finne meg i all mulig slags drit uten å kunne si eller gjøre noe tilbake. Jeg har nå mer eller mindre kuttet ut disse vedkommende fra livet mitt, og jeg må si at det sårer meg at jeg i samme slengen må kutte ut familiemedlemmet. Jeg kunne gjerne hatt kontakt med hen, men da kommer kjæresten med på kjøpet og jeg har ikke mer helse igjen til å takle det. 

Jeg får hele tiden små stikk om at jeg ikke er bra nok, samt at det er forskjellsbehandling utifra hvilket familiemedlem som trenger hva. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget, men akkurat nå er det så vondt at jeg bare trengte å lufte det litt. Jeg ønsker egentlig ikke å være så veldig mer spesifikk da jeg er redd for at noen skal kjenne igjen historien. Det jeg imidlertid kan si, er at et par som kjenner meg veldig godt, blir "sjokkert" når jeg forteller om disse tingene. 

Mange ganger tenker jeg: "Er jeg virkelig SÅ fæl å ha med å gjøre??" Jeg føler selv at jeg har gode sosiale antenner, og jeg kan føle stemningen i det jeg går inn i et rom. Det er mulig jeg har blitt "satt litt tilbake" av å ikke ha vært i arbeidslivet de siste 5 årene pga sykdom, men jeg føler at jeg klarer å fungere sosialt likevel.  Jeg bare skjønner ikke hva jeg gjør galt og hvorfor det er så fælt å tilbringe tid sammen med meg. Er det noen her som føler på det samme?

 

Anonymkode: 8c95a...c3c

Du blir utsatt for psykisk vold. Absolutt ingenting å kimse av, det har vist seg å være like skadelig som seksuell vold. 

Anonymkode: 155c0...c8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du blir utsatt for psykisk vold. Absolutt ingenting å kimse av, det har vist seg å være like skadelig som seksuell vold. 

Anonymkode: 155c0...c8a

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne vokse meg noe tjukkere skall utenpå, fordi maktbalansen mellom meg og dette familiemedlemmet er skjevere enn tårnet i Pisa. Jeg blir 4 år igjen når vedkommende f.eks irettesetter meg. Vedkommende vet hvilke strenger som skal spilles på for å få meg dit hen vil, og det verste er jo at jeg er så fullstendig klar over det, men at jeg likevel ikke klarer å gjøre noe med det. Hvis jeg mot formodning klarer å si noe, så får jeg umiddelbart dårlig samvittighet, eller så får jeg høre at jeg overreagerer eller så får jeg høre at jeg er urettferdig. Det er sjelden noe av det jeg sier som faktisk mottaker tar innover seg. 

 Jeg skrev at jeg mer eller mindre har kuttet vedkommende ut av livet mitt, men vi har fremdeles telefonisk kontakt. Jeg har imidlertid ikke sett vedkommende på 2 måneder, etter en krangel med vedkommendes utkårede hvor jeg ble skjelt ut for å ha glemt å lukke igjen soveromsdøren.  Da følte jeg liksom at min grense var nådd, men det blir jo ikke respektert, da.  

Nei, uansett hvor mye jeg tenker på alt som har skjedd oppigjennom, så er det dette spørsmålet som til stadighet dukker opp: "Er jeg virkelig så forferdelig å være sammen med? Hvorfor fortjener ikke jeg å bli behandlet med respekt? Hvorfor er jeg mindre verdt enn X og Y?"  Jeg føler på mange måter at jeg er ødelagt som individ og at det er en lost case og skulle forsøke å fikse på det. Jeg har tenkt tanken på å gå til psykolog, men jeg har så liten tro på at det vil utgjøre noen forskjell. Og dessuten, hvis familiemedlemmet får nyss i at jeg evnt går til psykolog, så får jeg antakentlig stempel som "psykisk ustabil" og at det er derfor jeg reagerer som jeg gjør. I min familie er det ikke helt stuerent å ha "psykiske problemer". 

Anonymkode: 8c95a...c3c

[AnonymBruker]

TS her igjen. Det som jeg også har følt på mange ganger, er at jeg ikke er en person man egentlig kan være stolt av. Jeg mener, jeg går mot en uføretrygd pga en sjelden sykdom som rammet meg for noen år tilbake. Det er jo ikke noe å være stolt av, liksom. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke bidrar med noe til samfunnet pga dette her, men igjen da, så handler det om mennesker som skal være glad i meg uansett og som skal tåle meg.  I tillegg er jeg overvektig pga jeg ble satt på noen medisiner for x antall år siden hvilket gjorde at jeg gikk opp 45 kg på bare noen få måneder. Jeg prøver iherdig å få de av, men det er lettere sagt enn gjort. Så det er jo den faktoren også. 

Anonymkode: 8c95a...c3c

[Tradegy]

Det første du må gjøre, er å hive mottoet ditt i dass, kjære deg. Slik selvsnakk, er jo selvutslettende. 

Her er det veldig mye å ta tak i, og mye kan endres ved å ta noen grep. Det virker ikke som du har tillit til noen som helst, og da blir det en ganske umulig oppgave å hjelpe deg, også. 

Får du det bedre med deg selv, så vil du agere mye bedre på dette familiemedlemmet. Om det er tabu å oppsøke psykolog i din familie, så vær den som snur trenden! Ta tak i livet ditt, så unngår du at andre gjør det

Det kommer til et punkt hvor man må åpne for endringer.

Du kan ikke gjøre som du alltid har gjort og forvente et annet utfall. 

Legger ved en oversikt over litt Chat-tjenester og diverse  

[AnonymBruker]

Hvorfor er du uvenn med familiemedlemmet ditt sin kjæreste? Dette virker merkelig. Og at man mister kontakten med tidligere kollegaer og klassekamerater er helt naturlig og veldig vanlig. Virker som du ser veldig mørkt på ting, og lett tar offer-rollen.

Anonymkode: f2304...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor er du uvenn med familiemedlemmet ditt sin kjæreste? Dette virker merkelig. Og at man mister kontakten med tidligere kollegaer og klassekamerater er helt naturlig og veldig vanlig. Virker som du ser veldig mørkt på ting, og lett tar offer-rollen.

Anonymkode: f2304...8ef

Skulle til å skrive det samme. Jeg har selv også lett for å ta offer-rollen, og mye av det ts skriver, kunne jeg ha skrevet selv. Spesielt da jeg var i 20-årene.

Nå er jeg 40, og har mye mer livserfaring og har dessuten gjort en del grep selv, for å velge en annen og mer konstruktiv innstilling til livet (mindfulness, mest kognitiv terapi etc). Jeg har det veldig mye bedre nå enn hva jeg hadde frem til slutten av 20-årene (da jeg begynte å jobbe med det). Jeg kan fortsatt ha dårlige perioder der jeg tolker alt i verste mening og tror at alt og alle rammer meg. Men jeg klarer som oftest å løsrive meg ganske raskt fra det, og innse at tankene og følelsene mine faktisk kun er nettopp det, MINE tanker og følelser. De er ikle fakta og en objektiv sannhet.

Anbefaler deg å sjekke ut mindfulnessbasert terapi, evt metakognitiv terapi, livet ditt er garantert ikke så håpløst som du tror og føler.

Anonymkode: b2251...ddc

[AnonymBruker]

Mente metakognitiv terapi, ikke «mest kognitiv terapi» (meg over)

Anonymkode: b2251...ddc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Skulle til å skrive det samme. Jeg har selv også lett for å ta offer-rollen, og mye av det ts skriver, kunne jeg ha skrevet selv. Spesielt da jeg var i 20-årene.

Nå er jeg 40, og har mye mer livserfaring og har dessuten gjort en del grep selv, for å velge en annen og mer konstruktiv innstilling til livet (mindfulness, mest kognitiv terapi etc). Jeg har det veldig mye bedre nå enn hva jeg hadde frem til slutten av 20-årene (da jeg begynte å jobbe med det). Jeg kan fortsatt ha dårlige perioder der jeg tolker alt i verste mening og tror at alt og alle rammer meg. Men jeg klarer som oftest å løsrive meg ganske raskt fra det, og innse at tankene og følelsene mine faktisk kun er nettopp det, MINE tanker og følelser. De er ikle fakta og en objektiv sannhet.

Anbefaler deg å sjekke ut mindfulnessbasert terapi, evt metakognitiv terapi, livet ditt er garantert ikke så håpløst som du tror og føler.

Anonymkode: b2251...ddc

 Så enig. Jeg også kjenner meg igjen i mye av det TS skriver. Tror jeg tidligere gikk rundt med en krenkelsesdetektor skrudd på hundre. Det skulle ikke mer til enn et blikk, et sukk, at noen overhørte meg i en samtale, så fantaserte jeg fram hvor mye de måtte hate meg, hvor dum og tåpelig jeg var. At de sikkert baksnakka meg når jeg var borte. At de lo av meg bak ryggen min. Sannheten er at den som tenker mest på deg, er du selv. Folk er stort sett mest opptatt og interessert i seg selv og sitt. På godt og vondt.

Anonymkode: f2304...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvorfor er du uvenn med familiemedlemmet ditt sin kjæreste? Dette virker merkelig. Og at man mister kontakten med tidligere kollegaer og klassekamerater er helt naturlig og veldig vanlig. Virker som du ser veldig mørkt på ting, og lett tar offer-rollen.

Anonymkode: f2304...8ef

Hvorfor virker det merkelig? Det er ikke jeg som er uvenn, egentlig, men hen viser så tydelig at hen ikke liker meg. Nå er det imidlertid ikke alle som har kjemi heller (derav spørsmålet om hvorfor det virker merkelig), men jeg føler liksom ikke at det er det som er problemet heller. Hvis hen hadde vært hyggelig mot meg, så hadde vi hatt kjemi. Jeg har forsøkt alle mulige måter som jeg kan tenke meg for å komme overrens. Ikke egentlig for min egen del, men for familiemedlemmet sin del. Jeg har vært ganske klar på at dersom det ikke hadde vært for familiemedlemmet, hadde ikke kjæresten vært en person jeg hadde valgt å ha i livet mitt. Jeg klarer å oppføre meg de få timene vi er sammen under f.eks en middag, men det klarer ikke vedkommende. Jeg mener, det er vel ikke normalt å skjelle ut noen for å ha glemt å lukke ei dør, eller? Hen har også sagt det rett ut at jeg ikke er verdt dritten under skoen engang, så det er jo det også. Ikke noe jeg innbiller meg, med andre ord.  Hen var ikke sånn mot meg før, men de siste 5-6 årene har det blitt slik, og jeg aner virkelig ikke hvorfor. Det ble slik etter at jeg ble syk, så om det bunner i at vedkommende er sjalu eller hva, det vet jeg faktisk ikke.  

Jeg har som sagt forsøkt det jeg føler at jeg kan gjøre for at vi skal komme overrens de få timene det er snakk om. Dvs at jeg har forsøkt å være hyggelig, imøtekommende, interessert i vedkommendes liv og hens egen familie. Jeg har forsøkt å gå inn i diskusjon med hen, jeg har forsøkt å si minst mulig, jeg har forsøkt å ignorere, jeg har forsøkt å unngå diskusjon og heller bare jatte med. Ingen av disse tingene har fungert. Jeg syns det er rart at en god voksen på snart 70 år, ikke klarer å oppføre seg som folk i noen timer. Jeg kan jo også ta med at vedkommende ikke eier respekt for det som heter autoriteter. For noen år siden så jeg meg nødt til å ringe politiet etter en hendelse. Da politiet kom, så nektet vedkommende å oppgi personalia  og var generelt ganske frekk. Jeg var mildt sagt sjokkert, for én ting er å behandle meg som dritt, men politiet, de bør man ha en slags "innebygget" respekt for. Det endte med at politiet til slutt ga han valget mellom å svare dem, eller at han ble med ned på stasjonen. DA svarte han på spørsmålene de stilte. 

Du sier at jeg lett tar offer-rollen. Det syns jeg er merkelig sagt da du 1) ikke kjenner meg  og 2) virkelig ikke aner hvordan det er å bli snakka dritt til hver eneste gang en møtes, bli skjelt ut for bagateller, få vite at en er full av feil og mangler, mens vedkommende er feilfri. Det som er synd, er at jeg har latt det foregå over så lang tid at selvtilliten er på bunn. Jeg fikk til og med skylden en gang jeg overnattet, at døren hadde slått seg litt. Jeg hadde ikke gjort noe som helst annet enn å lukke døren da jeg gikk og la meg, samt åpne døren da jeg våknet. 

 Jeg syns på ingen måte at jeg inntar noen "offer-rolle", men jeg forteller hvordan denne situasjonen oppleves for meg og hvor sårt det er. Hadde jeg imidlertid visst hva det er jeg sier eller gjør som forårsaker at han oppfører seg slik som han gjør mot meg, så kunne jeg gjort noe med det. Saken er bare det at han nekter for det🤷‍♀️  Det er utrolig vanskelig når det kun er den ene som gjør en innsats for å få det til å fungere.. 

Anonymkode: 8c95a...c3c

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor virker det merkelig? Det er ikke jeg som er uvenn, egentlig, men hen viser så tydelig at hen ikke liker meg. Nå er det imidlertid ikke alle som har kjemi heller (derav spørsmålet om hvorfor det virker merkelig), men jeg føler liksom ikke at det er det som er problemet heller. Hvis hen hadde vært hyggelig mot meg, så hadde vi hatt kjemi. Jeg har forsøkt alle mulige måter som jeg kan tenke meg for å komme overrens. Ikke egentlig for min egen del, men for familiemedlemmet sin del. Jeg har vært ganske klar på at dersom det ikke hadde vært for familiemedlemmet, hadde ikke kjæresten vært en person jeg hadde valgt å ha i livet mitt. Jeg klarer å oppføre meg de få timene vi er sammen under f.eks en middag, men det klarer ikke vedkommende. Jeg mener, det er vel ikke normalt å skjelle ut noen for å ha glemt å lukke ei dør, eller? Hen har også sagt det rett ut at jeg ikke er verdt dritten under skoen engang, så det er jo det også. Ikke noe jeg innbiller meg, med andre ord.  Hen var ikke sånn mot meg før, men de siste 5-6 årene har det blitt slik, og jeg aner virkelig ikke hvorfor. Det ble slik etter at jeg ble syk, så om det bunner i at vedkommende er sjalu eller hva, det vet jeg faktisk ikke.  

Jeg har som sagt forsøkt det jeg føler at jeg kan gjøre for at vi skal komme overrens de få timene det er snakk om. Dvs at jeg har forsøkt å være hyggelig, imøtekommende, interessert i vedkommendes liv og hens egen familie. Jeg har forsøkt å gå inn i diskusjon med hen, jeg har forsøkt å si minst mulig, jeg har forsøkt å ignorere, jeg har forsøkt å unngå diskusjon og heller bare jatte med. Ingen av disse tingene har fungert. Jeg syns det er rart at en god voksen på snart 70 år, ikke klarer å oppføre seg som folk i noen timer. Jeg kan jo også ta med at vedkommende ikke eier respekt for det som heter autoriteter. For noen år siden så jeg meg nødt til å ringe politiet etter en hendelse. Da politiet kom, så nektet vedkommende å oppgi personalia  og var generelt ganske frekk. Jeg var mildt sagt sjokkert, for én ting er å behandle meg som dritt, men politiet, de bør man ha en slags "innebygget" respekt for. Det endte med at politiet til slutt ga han valget mellom å svare dem, eller at han ble med ned på stasjonen. DA svarte han på spørsmålene de stilte. 

Du sier at jeg lett tar offer-rollen. Det syns jeg er merkelig sagt da du 1) ikke kjenner meg  og 2) virkelig ikke aner hvordan det er å bli snakka dritt til hver eneste gang en møtes, bli skjelt ut for bagateller, få vite at en er full av feil og mangler, mens vedkommende er feilfri. Det som er synd, er at jeg har latt det foregå over så lang tid at selvtilliten er på bunn. Jeg fikk til og med skylden en gang jeg overnattet, at døren hadde slått seg litt. Jeg hadde ikke gjort noe som helst annet enn å lukke døren da jeg gikk og la meg, samt åpne døren da jeg våknet. 

 Jeg syns på ingen måte at jeg inntar noen "offer-rolle", men jeg forteller hvordan denne situasjonen oppleves for meg og hvor sårt det er. Hadde jeg imidlertid visst hva det er jeg sier eller gjør som forårsaker at han oppfører seg slik som han gjør mot meg, så kunne jeg gjort noe med det. Saken er bare det at han nekter for det🤷‍♀️  Det er utrolig vanskelig når det kun er den ene som gjør en innsats for å få det til å fungere.. 

Anonymkode: 8c95a...c3c

Ok, nå gjetter jeg bare, men er dette stefaren din? Forsåvidt ikke relevant eller nødvendig info, og du trenger ikke bekrefte eller avkrefte, men da er det jo naturlig at forholdet mellom dere blir litt ubalansert. Du sier du har forsøkt å ignorere vedkommende, men også at du har ringt politiet angående dem. Høres ut som en veldig rar relasjon bare der.

Det jeg mener med offerrolle, er at du kanskje fort tenker at det er synd i deg, at du mislykkes, at det ikke er noen vits i å prøve for du får det ikke til likevel, de hater deg og det er ingenting du kan gjøre, osv. Dette er en mentalitet det er mulig å snu. Du kan klare å endre denne måten å tenke på. Da vil verden forandre seg for deg.

Anonymkode: f2304...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hvorfor er du uvenn med familiemedlemmet ditt sin kjæreste? Dette virker merkelig. Og at man mister kontakten med tidligere kollegaer og klassekamerater er helt naturlig og veldig vanlig. Virker som du ser veldig mørkt på ting, og lett tar offer-rollen.

Anonymkode: f2304...8ef

Glemte å skrive at jeg vet at det er naturlig å miste kontakten med tidligere kolleager og klassekamerater, men poenget mitt var mer det at det virker som at ingen vil finne på noe på fritiden med meg.  Det var i hvertfall det som var casen da jeg var i arbeid. Kom veldig god overrens med flere kollegaer som var på min alder, men ingen hadde (sa de hvertfall) tid til å finne på noe utenom arbeidstid.  

Hele livet (bortsett fra tiden på vgs), har jeg følt meg som en "god" nr. 2, 3, 4. Aldri nr.1.  Jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen og dét kjenner jeg nok at har satt sine spor og kanskje vært med på å forme meg til den personen jeg er i dag. Mange sier at man skal være glad i seg selv osv. Jeg kan stå å se meg selv i speilet, og så kommer jeg ikke på én eneste fin ting å si til meg selv. I stedet kommer tanker som: "Du er feit og du er stygg".  For å være helt ærlig, så er jeg ingen fan av den personen jeg har utviklet meg til og blitt. Dette her er også bare "toppen av isfjellet". Det er jo en grunn til at jeg har blitt som jeg har blitt; oppveksten. 

Anonymkode: 8c95a...c3c

[AnonymBruker]

Poenget er at alle menneskelige relasjoner er en dynamikk mellom to mennesker. Den personen du snakker om, er sånn han er fordi du er som du er mot ham. Du greier antakelig ikke å se det selv- men ingen menneskelige relasjoner oppstår i et vakuum. Det kan være ting du gjør eller har gjort helt utilsiktet, og som du ikke har forstått hvordan den personen har oppfattet. Og den personen kan ha tilsvarende indre demoner som deg, som gjør at han også lett lar seg krenke og blir provosert over ting du sier og gjør (som du kanskje har sagt i beste mening). Den eneste i universet som du faktisk har mulighet til å endre, er deg selv. Derfor er det mest fruktbart å jobbe med seg selv dersom man ønsker endringer i sine relasjoner til andre mennesker. Les litt om mindfulnessbasert terapi, så kanskje det blir klarere for deg hva jeg mener. Mener ikke noe vondt med dette, jeg ønsker oppriktig å hjelpe deg fordi jeg vet at det er vondt å være der du er 🤗

Anonymkode: b2251...ddc

[AnonymBruker]

Du skriver to ganger i HI at familien din skal tåle deg samme hva. Det er jeg uenig i. Bare mindreårige barn tåler jeg samme hva. Voksne familiemedlemmer har jeg faktisk en toleransegrense for.

Må folk tåle mye fra deg, i og med at du tar opp temaet?

Anonymkode: 13cef...5ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Glemte å skrive at jeg vet at det er naturlig å miste kontakten med tidligere kolleager og klassekamerater, men poenget mitt var mer det at det virker som at ingen vil finne på noe på fritiden med meg.  Det var i hvertfall det som var casen da jeg var i arbeid. Kom veldig god overrens med flere kollegaer som var på min alder, men ingen hadde (sa de hvertfall) tid til å finne på noe utenom arbeidstid.  

Hele livet (bortsett fra tiden på vgs), har jeg følt meg som en "god" nr. 2, 3, 4. Aldri nr.1.  Jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen og dét kjenner jeg nok at har satt sine spor og kanskje vært med på å forme meg til den personen jeg er i dag. Mange sier at man skal være glad i seg selv osv. Jeg kan stå å se meg selv i speilet, og så kommer jeg ikke på én eneste fin ting å si til meg selv. I stedet kommer tanker som: "Du er feit og du er stygg".  For å være helt ærlig, så er jeg ingen fan av den personen jeg har utviklet meg til og blitt. Dette her er også bare "toppen av isfjellet". Det er jo en grunn til at jeg har blitt som jeg har blitt; oppveksten. 

Anonymkode: 8c95a...c3c

Ja, jeg forstår som sagt godt hva du sliter med, jeg ble selv grovt mobbet og trakassert i alle år fra jeg var 4 til jeg var 19 (for meg ga det seg ikke engang på videregående). Det har satt dype spor i meg, men det ER mulig å endre innstilling hvis man jobber ordentlig med det.

Anonymkode: b2251...ddc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ok, nå gjetter jeg bare, men er dette stefaren din? Forsåvidt ikke relevant eller nødvendig info, og du trenger ikke bekrefte eller avkrefte, men da er det jo naturlig at forholdet mellom dere blir litt ubalansert. Du sier du har forsøkt å ignorere vedkommende, men også at du har ringt politiet angående dem. Høres ut som en veldig rar relasjon bare der.

Det jeg mener med offerrolle, er at du kanskje fort tenker at det er synd i deg, at du mislykkes, at det ikke er noen vits i å prøve for du får det ikke til likevel, de hater deg og det er ingenting du kan gjøre, osv. Dette er en mentalitet det er mulig å snu. Du kan klare å endre denne måten å tenke på. Da vil verden forandre seg for deg.

Anonymkode: f2304...8ef

Åja, det var det du mente.  Jeg kan godt bekrefte at det er stefar det er snakk om.  Grunnen til at jeg ringte politiet den gangen, var pga han og jeg kranglet og så eskalerte det, og så ble jeg rett og slett litt redd for måten han agerte på. 

Jeg tenker ikke at det er synd i meg selv, dét gjør jeg ikke. Jeg kan fint tåle at folk ikke liker meg, men da setter jeg heller pris på å få vite hvordan, for da har jeg hvertfall en mulighet til å kanskje få gjort noe med det. Hvis jeg ikke vet hva jeg gjør eller sier feil, så får jeg heller ikke gjort noe med det. 

Anonymkode: 8c95a...c3c

[AnonymBruker]

1. Familie skal ikke tåle alt

2. Jeg forstår ikke hvem du sikter til - er det en 70 år gammel person? 

Anonymkode: de496...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du skriver to ganger i HI at familien din skal tåle deg samme hva. Det er jeg uenig i. Bare mindreårige barn tåler jeg samme hva. Voksne familiemedlemmer har jeg faktisk en toleransegrense for.

Må folk tåle mye fra deg, i og med at du tar opp temaet?

Anonymkode: 13cef...5ee

Nei, på ingen måte. Du misforstår hva jeg mener, tror jeg. Det jeg mener er at det er vanlig (har jeg hørt) med betingelsesløs kjærlighet mellom f.eks mor-datter-relasjon.  Jeg går stort sett stille i dørene og som jeg skrev i HI, så har jeg ofte tenkt at "så lenge andre har det bra, så er det ikke så farlig med meg".  Jeg tenker kanskje at dét sier sitt? Jeg setter meg selv aldri først. Jeg stiller opp så godt jeg kan dersom de trenger hjelp, e.l.  

Jeg kan finne meg i usedvanlig mye dritt ganske lenge, men til slutt så kan det sprekke når siste dråpen kommer på plass. Jeg  skulle heller ønske at jeg kunne lære meg å slippe ut litt og litt.  

 

Anonymkode: 8c95a...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Åja, det var det du mente.  Jeg kan godt bekrefte at det er stefar det er snakk om.  Grunnen til at jeg ringte politiet den gangen, var pga han og jeg kranglet og så eskalerte det, og så ble jeg rett og slett litt redd for måten han agerte på. 

Jeg tenker ikke at det er synd i meg selv, dét gjør jeg ikke. Jeg kan fint tåle at folk ikke liker meg, men da setter jeg heller pris på å få vite hvordan, for da har jeg hvertfall en mulighet til å kanskje få gjort noe med det. Hvis jeg ikke vet hva jeg gjør eller sier feil, så får jeg heller ikke gjort noe med det. 

Anonymkode: 8c95a...c3c

Bare vill gjetning nå, men jeg tenker at det at du ringte politiet en gang du kranglet med ham, antakelig er én av grunnene til at du og han har en veldig anstrengt relasjon nå, og at han behandler deg «dårlig». Fra hans synspunkt var det antakelig overhode ikke grunnlag for å ringe politiet den gangen, og han opplever nok at du gjorde det for å «sverte» ham, noe han sikkert har syntes var veldig provoserende. Bare basert på den situasjonen (at du ringte politiet etter noe han antakelig anså som en normal diskusjon) vil jeg gjette at han fortsatt bærer nag til deg og misliker deg. Det er egentlig irrelevant hva DU synes om hvorvidt det var riktig å ringe politiet eller ikke- hvis han selv overhode ikke var enig i at situasjonen tilsa at politiet burde kontaktes, vil nok den situasjonen oppleves ganske forulempende for ham.

Anonymkode: b2251...ddc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Bare vill gjetning nå, men jeg tenker at det at du ringte politiet en gang du kranglet med ham, antakelig er én av grunnene til at du og han har en veldig anstrengt relasjon nå, og at han behandler deg «dårlig». Fra hans synspunkt var det antakelig overhode ikke grunnlag for å ringe politiet den gangen, og han opplever nok at du gjorde det for å «sverte» ham, noe han sikkert har syntes var veldig provoserende. Bare basert på den situasjonen (at du ringte politiet etter noe han antakelig anså som en normal diskusjon) vil jeg gjette at han fortsatt bærer nag til deg og misliker deg. Det er egentlig irrelevant hva DU synes om hvorvidt det var riktig å ringe politiet eller ikke- hvis han selv overhode ikke var enig i at situasjonen tilsa at politiet burde kontaktes, vil nok den situasjonen oppleves ganske forulempende for ham.

Anonymkode: b2251...ddc

Ja. Bra analyse.

Det er nok herfra drittslenginga hans mot deg kommer. Han er fortsatt snurt og fornærma for at du ringte politiet den gangen. Du fikk det til å høres ut som han randomly går rundt og sier "du er ikke verdt dritten under skoa mine". Dere må jo skvære opp. Og moren din tar hans parti? Da ville jeg faktisk unngått å reist hjem til dem/henne mens han er der, hvis dere er i en aktiv konflikt nå. 

Anonymkode: f2304...8ef