Evig singel.....

[AnonymBruker]

Jeg er blitt den i vennegruppen som er evig singel, ufrivillig sådan. I går fikk jeg bryllupsbilder av en venninne og det traff meg skikkelig...... Misforstå meg rett - hun var aldeles nydelig og jeg unner hun virkelig all den lykke som hun kan få💕

Samtidig så kjenner jeg rett og slett på en skamfølelse av at jeg fortsatt er singel. Jeg rett og slett skammer meg over å ikke ha funnet en partner i livet. Jeg er lei av at alle sier at «det er snart din tur», «det er noen for alle», «kommer når du minst venter det» osv. Tidligere har jeg vært optimist og tenkt at selvfølgelig finner jeg noen og får barn og hele pakka🙌🏻 Jeg har nå rundet 40 og innser at barn blir det ikke, så det er et sårt punkt hos meg🥺 

Jeg er alltid den som møter uten partner i bryllup, konfirmasjoner, sosiale tilstelninger osv. «Du kjenner jo oss...» - jada, det gjør jeg men det er ensomt å alltid sitte alene og se på at par søker sammen. Jeg er liksom blitt enslige «tante Ruth» som er stuck på  i alle sammenhenger🙄 Jeg forstår nå de filmene der hovedpersonen leier inn en person til å være sin partner på sosiale tilstelninger. 
 

Jeg kjenner at dette gjør noe med meg, den optimistiske holdningen min er i ferd med å forsvinne og jeg har mest lyst til å bare være hjemme og spise drittmat og deppe hver gang en invitasjon kommer. Og katter? Joda, har 2 stk allerede.....eneste selskap jeg har🙈

Dere andre som er evig single, hvordan takler dere livet?

Anonymkode: cb3a4...cab

[trøndermann38]

Etter at jeg fikk meg en hobby så går det veldig bra selv om det iblant er ensomt.

[AnonymBruker]

Det er IKKE FOR SENT for deg ! Du er "ung" fremdeles. Og om du det er for sent for egne barn så er dt mange menn som ikke ønsker seg barn eller som har fått de barna de skal ha. Og om du ønsker barn så kan du bli Foster mor for barn som trenger en kjærlig mor. 

Anonymkode: 25c63...d65

[AnonymBruker]

trøndermann38 skrev (1 time siden):

Etter at jeg fikk meg en hobby så går det veldig bra selv om det iblant er ensomt.

Man kan ha et godt liv som singel. Har selv vært singel hele mitt liv. 

Anonymkode: 25c63...d65

[AnonymBruker]

Elsker å bo alene  Pleier å være single, men har kjærester/elskere av og til. A4-livet med mann og barn er ikke noe for meg! Er også rundt din alder.

Mitt tips er å snu vekk dette fokuset, å sammenligne seg med hvordan samfunnet vil vi skal være.

Du kommer inne i en veldig negativ sirkel med måten du holder på, stakkars-meg-holdning er det ingen som liker. Er der du må starte, starte livet ditt! Ikke bryt deg ned med tankene du skriver.

Kanskje du bør skifte ut dine "venner" også, som gnåler om at du skal være som de.

Anonymkode: ee428...8d0

[AnonymBruker]

Jeg er en som har vært evig singel, men nok mye mer frivillig enn deg. Slik at jeg aldri har kjent på noe skamfølelse rundt det. Kunne fått meg kjæreste når som helst, men trives som singel. Med den innstillingen så føler man seg ikke skamfull eller mislykket eller blir misunnelig på par. Jeg tenderer noen ganger nesten mer mot "uff stakkars, så kjedelig" når folk gifter seg eller får barn 

Nå har jeg faktisk møtt en mann som nok blir min livspartner, da. I en alder av 38, og imens jeg slettes ikke var på utkikk. Føler det var meningen at jeg skulle være mer eller mindre singel hele livet før jeg møtte han. Nå er jeg klar for og moden for et forhold.

Men du må elske deg selv og singellivet ditt i mellomtiden. Ikke sammenlign deg med andre hele tiden, det er jo oppskriften på å være evig ulykkelig. Når du først får en mann da, så blir du jo misunnelig på de som har finere hus, flere barn, tilsynelatende bedre ekteskap osv. Du vil aldri bli lykkelig med en sånn tankegang hvor du er opptatt av å måle deg med andre hele livet.

Nå trer jeg inn i det "par-livet" som du higer etter, og jeg som er glad i å være singel vet det er en del jeg kommer til å savne med singellivet også. Det er synd du ikke klarer å sette pris på noe av det imens du har det, og bare lengte etter en annen tilstand. Og denne tilstanden i seg selv er ikke oppskriften på lykke, du vil nok få et sjokk om du får deg en mann og finner ut etter en liten stund at du var visst ikke lykkelig nå heller. For det handler mer om mentaliteten din enn tingenes tilstand.

Anonymkode: 7a27b...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg er en som har vært evig singel, men nok mye mer frivillig enn deg. Slik at jeg aldri har kjent på noe skamfølelse rundt det. Kunne fått meg kjæreste når som helst, men trives som singel. Med den innstillingen så føler man seg ikke skamfull eller mislykket eller blir misunnelig på par. Jeg tenderer noen ganger nesten mer mot "uff stakkars, så kjedelig" når folk gifter seg eller får barn 

Nå har jeg faktisk møtt en mann som nok blir min livspartner, da. I en alder av 38, og imens jeg slettes ikke var på utkikk. Føler det var meningen at jeg skulle være mer eller mindre singel hele livet før jeg møtte han. Nå er jeg klar for og moden for et forhold.

Men du må elske deg selv og singellivet ditt i mellomtiden. Ikke sammenlign deg med andre hele tiden, det er jo oppskriften på å være evig ulykkelig. Når du først får en mann da, så blir du jo misunnelig på de som har finere hus, flere barn, tilsynelatende bedre ekteskap osv. Du vil aldri bli lykkelig med en sånn tankegang hvor du er opptatt av å måle deg med andre hele livet.

Nå trer jeg inn i det "par-livet" som du higer etter, og jeg som er glad i å være singel vet det er en del jeg kommer til å savne med singellivet også. Det er synd du ikke klarer å sette pris på noe av det imens du har det, og bare lengte etter en annen tilstand. Og denne tilstanden i seg selv er ikke oppskriften på lykke, du vil nok få et sjokk om du får deg en mann og finner ut etter en liten stund at du var visst ikke lykkelig nå heller. For det handler mer om mentaliteten din enn tingenes tilstand.

Anonymkode: 7a27b...a80

Fint innlegg   

Lykken og "kjærligheten" dabber ofte ut i hverdaglivet.

Anonymkode: ee428...8d0

[AnonymBruker]

Takk for svar😄 Mulig jeg har formulert meg litt uklart; jeg er ikke verken bitter eller synest synd på meg selv. Har karriere, en god jobb og ryddig økonomi, er aktiv på fritiden og har generelt en positiv innstilling til livet😉 Har i mange år gjort mye som singel; går alene på kafé, kino, forestillinger og har reist alene på tur mange ganger. Det kommer til slutt til et punkt der det stanser, der jeg ønsker noe mer - uten å misunne andre eller å tro at «gresset er grønnere på andre siden».

Anonymkode: cb3a4...cab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Takk for svar😄 Mulig jeg har formulert meg litt uklart; jeg er ikke verken bitter eller synest synd på meg selv. Har karriere, en god jobb og ryddig økonomi, er aktiv på fritiden og har generelt en positiv innstilling til livet😉 Har i mange år gjort mye som singel; går alene på kafé, kino, forestillinger og har reist alene på tur mange ganger. Det kommer til slutt til et punkt der det stanser, der jeg ønsker noe mer - uten å misunne andre eller å tro at «gresset er grønnere på andre siden».

Anonymkode: cb3a4...cab

Er du sikker på at mann og barn er løsningen? Andre ting i livet du har lyst til? Bo i et annet land for eks? Eller leve annerledes?   

Livet blir ofte rutine og kjedelig, selv med mann og barn. Da blir man jo veldig låst til situasjonen sin.

Anonymkode: ee428...8d0

[AnonymBruker]

Men altså...ikke lytt til de som er frivillig single. Hvis du ønsker deg kjæreste, så har du jo helt andre ønsker enn disse. 

Jeg synes stadig jeg leser innlegg;

Anne; Jeg ønsker meg en kjæreste, jeg finner ingen.

Per; Jeg også savner kjæreste, jeg er ensom.

Og jeg tenker bare; Ta nå kontakt med hverandre da for F!!!

Kjærester kommer ikke ridende på hvite hester eller ramlende fra himmelen eller seilende på en regnbue. De må man selv ta kontakt med. Just do it!

Bryllupet sponses kanskje av Nike  

Anonymkode: ed4a6...4f3

[Cata]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dere andre som er evig single, hvordan takler dere livet?

Anonymkode: cb3a4...cab

Ganske bra. Jeg har etterhvert sluttet å irritere meg over "Tante Ruth" delen av det og vennet meg til at jeg alltid er alene. (Jeg skjønner nemlig utmerket godt hva du snakker om der.  ) Kjenner også på at jeg kanskje ikke ville trivdes så godt med samboer lenger. Da skulle det vært perfekt match. Særboende kjæreste står derimot et stykke opp på ønskelisten. 

Jeg er imidlertid ikke sikker på om "han" står øverst på nevnte ønskeliste for jeg er blitt vant til både å klare meg selv og til å være uavhengig og med en kjæreste så ville det kommet et element av "meldeplikt" inn i livet. Hadde vi vært svært kompatible så ville det vært supert, men jeg har en mistanke om at den ideelle mannen neppe finnes. Et eller annet irritasjonsmoment hadde sikkert dukket opp - hos begge. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg synes stadig jeg leser innlegg;

Anne; Jeg ønsker meg en kjæreste, jeg finner ingen.

Per; Jeg også savner kjæreste, jeg er ensom.

Og jeg tenker bare; Ta nå kontakt med hverandre da for F!!!

Per; jeg får ikke pult, og se denne statistikken, som viser at alle kvinner hater meg. 

Anonymkode: 0690e...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Per; jeg får ikke pult, og se denne statistikken, som viser at alle kvinner hater meg. 

Anonymkode: 0690e...292

Anne; Per er nok en klassisk incel så jeg vil jo ikke prøve meg på han!!!

Neivel.

Det finnes en unnskyldning for et hvert bruk, men det er jo fritt valg om man vil bruke disse eller ta tak i eget liv. 

Anonymkode: ed4a6...4f3

[indigob]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er blitt den i vennegruppen som er evig singel, ufrivillig sådan. I går fikk jeg bryllupsbilder av en venninne og det traff meg skikkelig...... Misforstå meg rett - hun var aldeles nydelig og jeg unner hun virkelig all den lykke som hun kan få💕

Samtidig så kjenner jeg rett og slett på en skamfølelse av at jeg fortsatt er singel. Jeg rett og slett skammer meg over å ikke ha funnet en partner i livet. Jeg er lei av at alle sier at «det er snart din tur», «det er noen for alle», «kommer når du minst venter det» osv. Tidligere har jeg vært optimist og tenkt at selvfølgelig finner jeg noen og får barn og hele pakka🙌🏻 Jeg har nå rundet 40 og innser at barn blir det ikke, så det er et sårt punkt hos meg🥺 

Jeg er alltid den som møter uten partner i bryllup, konfirmasjoner, sosiale tilstelninger osv. «Du kjenner jo oss...» - jada, det gjør jeg men det er ensomt å alltid sitte alene og se på at par søker sammen. Jeg er liksom blitt enslige «tante Ruth» som er stuck på  i alle sammenhenger🙄 Jeg forstår nå de filmene der hovedpersonen leier inn en person til å være sin partner på sosiale tilstelninger. 
 

Jeg kjenner at dette gjør noe med meg, den optimistiske holdningen min er i ferd med å forsvinne og jeg har mest lyst til å bare være hjemme og spise drittmat og deppe hver gang en invitasjon kommer. Og katter? Joda, har 2 stk allerede.....eneste selskap jeg har🙈

Dere andre som er evig single, hvordan takler dere livet?

Anonymkode: cb3a4...cab

Jeg tror at det viktigste i livet er å være lykkelig uten å trenge et annet menneske. fokuser på deg selv og skap deg et liv du elsker. Finn en hobby , skap noe, tren og spis sunt, lev et aktivt liv. Du er bare 40 år og jeg er sikker på at det blir din tur snart ❤️

[indigob]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for svar😄 Mulig jeg har formulert meg litt uklart; jeg er ikke verken bitter eller synest synd på meg selv. Har karriere, en god jobb og ryddig økonomi, er aktiv på fritiden og har generelt en positiv innstilling til livet😉 Har i mange år gjort mye som singel; går alene på kafé, kino, forestillinger og har reist alene på tur mange ganger. Det kommer til slutt til et punkt der det stanser, der jeg ønsker noe mer - uten å misunne andre eller å tro at «gresset er grønnere på andre siden».

Anonymkode: cb3a4...cab

Google 369 metoden ☺️

[AnonymBruker]

Jeg er som deg. Har hatt forhold, men får det ikke helt til å fungere av flere grunner. Jeg valgte å få barn på egenhånd, i en alder av 40 år. Det er ikke for sent, man kan bruke donoregg om egne er for gamle. Jeg angrer ikke på at jeg valgte barn. Nå er jeg 42 og har barnet mitt. Jeg savner fortsatt en mann og kan kjenne på det å være annerledes, men liker også å være alene. Hvis jeg skal finne noen må jeg jobbe mye med meg selv. Mye av grunnen til at jeg er «evig single» er at jeg faller for feil menn. Enten vil ikke de ha meg og dersom de vil fungerer det ikke i lengden. Det vil kreve mye fra meg å åpne opp for en som jeg vil fungere med på lang sikt. En snill og tålmodig mann som tåler mine dårlige sider. Da må jeg akseptere at han kanskje ikke er så spennende og selvstendig som jeg vanligvis liker. 

Anonymkode: be6e0...8ce

[AnonymBruker]

Jeg er 30, og joda jeg har enda god tid, men tiden går fort. Leste noe i dag, og det beskriver virkelig hva mitt problem er:

Har ikke mange råd å komme med. Det er faktisk ikke alle som finner noen 😕😳

Anonymkode: ad826...7f3

[AnonymBruker]

Jeg er ikke 40 enda men 32 og venter fremdeles på prinsessen komme ridende. Å sjekke selv har man aldri helt fått til så ber til gud om at det skal komme en dame og sjekke meg opp så det blir familie å sånn. Ellers meldt seg ut av samfunnet da en ikke orker å se alle leve familielivene sine å oppdra kidsa. Glad på dems vegne men det er så sårt og tomt ellers å måtte forholde seg til.

Anonymkode: d3f86...f90

[AnonymBruker]

har hatt noen menn, men det er bedre uten. Fokuser på noe annet enn menn , det er ikke lykken i livet. 

Anonymkode: 2f4e2...b1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

har hatt noen menn, men det er bedre uten. Fokuser på noe annet enn menn , det er ikke lykken i livet. 

Anonymkode: 2f4e2...b1f

Det er en innsikt som ikke kan overtas fra andre.  Jeg har ennå til gode å høre noen si at de har det bedre uten,  uten å ha prøvd det motsatte.  Alle andre vil leve i håpet, og noen får faktisk beriket livet sitt av en partner. Har jeg hørt.  

Anonymkode: 0690e...292