Var en av dine foreldre deprimert under oppveksten? Hvordan opplevde du det?

[AnonymBruker]

Hvordan opplevde du det? Når merket du at noe var galt? Når fikk du evt. vite om depresjonen?

Jeg var ungdom da jeg merket at noe var galt (vet depresjonen hennes startet da også). Men jeg viste ikke at hun var deprimert, og hun snakket ikke om det da. Jeg synes hun virket sur store deler av tiden, ble lett irritert, var omtrent hele tiden hjemme utenom jobb. Deltok sjeldent på aktiviteter (fant ikke på noe i helgen osv). Fant unnskyldninger. Begynte å spise mer og la på seg. Det var først noen år senere hun fortalte det til meg (ikke mine andre søsken da de var for små). 

Hvordan påvirket det deg?

Først og fremst la jeg på meg selv. Jeg merket at hun prøvde å få alle andre rundt til å også spise det samme. Sikkert for at det ikke skulle være så merkbart at hun overspiste. Jeg tenkte jo ikke så mye på det før jeg var gått opp 10kg. Jeg følte at jeg måtte gå på "tå hev" hele tiden. Ikke si noe feil. Var redd for å spørre om hun ville bli med på aktiviteter i helgene. Jeg viste jo hun gjerne ville si nei, men hun kunne også finne på å finne noe negativt om det jeg foreslo (sikkert får å lettere "lovlig" si nei). Jeg viste aldri hvilket humør hun var i. Kunne gråte for ting hun ble litt irritert på osv. Og jeg satt mine følelser til side. Det var rett og slett ikke plass til meg. 

Fikk forelderen din hjelp? Hvordan taklet den andre forelderen det?

Hun snakket ikke så mye om hjelp. Jeg vet hun gikk ofte til legen. Om et var legen eller en annen hun ikke snakket om, det vet jeg ikke. I senere tid har hun ikke ønsket hjelp, selv om det er merkbart at hun kunne trengt det. Bruker medisiner mot depresjon. Min far taklet det greit tror jeg. Han forsøkte så godt han kunne å dekke over. F.eks ta meg og mine småsøsken med ut for å finne på noe i helgene osv. Men jeg tviler jo på at parforholdet deres var så greit. Han sa heller ikke så mye til oss. En gang sa han "mamma vil ikke at du skal vite noe særlig om det" da jeg spurte. Han var nok redd for å si noe feil. Og jeg vet jo enda ikke den dag i dag hvorfor hun var deprimert. 

Hvilke tanker ha du gjort deg som voksen?

I dag kjenner jeg helt ærlig på en slags bitterhet. Bitterhet over at depresjonen gikk ut over meg. Samtidig så vet jeg jo at hun ikke kan ha hatt det noe bra selv. Så jeg får litt dårlig samvittighet også. Men igjen, jeg var ungdom. Jeg tror nok at jeg var heldig. Jeg taklet det relativt bra, men i den alderen kan jo ting raskt gå begge veier. Det var også en hemmelighet at hun var deprimert, så jeg fikk ikke snakke med øvrig familie eller venner om det. Så jeg gikk mye rundt og latet som om alt var bra. Jeg følte jeg levde i en uforutsigbar hverdag. Jeg vet hun gjerne ville at jeg skulle "underholde" henne når jeg var hjemme. F.eks sitte sammen og se tv. Men jeg orket det sjeldent. Jeg følte hun ville at jeg alltid skulle bli med på det hun foretrakk, mens det jeg foretrakk ble ikke hun med på (f.eks shopping, kafe, tur). Og egentlig føler jeg vel at hun kanskje var litt lite tilstede for meg. For jeg følte jo aldri at jeg kunne ta opp noe som var vanskelig fordi hun hadde nok med seg selv. Og hun spurte heller aldri hvordan jeg hadde det oppi det hele. 

Snakket dere om det?

Vi snakket ikke så mye om hvorfor hun var deprimert. Kun at hun var det og at det hadde pågått over tid og at hun gikk til legen. 

Hvilket forhold har dere i dag?

I dag har vi et greit forhold. Men jeg merker at dette preger meg litt enda. Da spesielt siden jeg i det siste har turt å ymte litt frampå at kanskje hun skulle fått bearbeidet mer. Jeg merker jo at det er noe fremdeles. Men hun vil ikke gå til psykolog/annen samtalepartner. Så jeg er jo redd dette kan vedvare /depresjonen komme sterkere tilbake. 

Andre som vil dele sin erfaring? Kanskje har noen tips og råd?

Anonymkode: cf941...0b8

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å si, men jeg er selv nå veldig syk og har hatt dette du beskriver i tankene.

Sønnen min var 5 når jeg ble syk, og han må ta MYE hensyn. Rett og slett fordi jeg har symptomer som omtrent er som tortur.

Men, jeg forklarer ham hva som er galt og hvorfor ting er slik og sånn. Og jeg har gitt mye plass til hans opplevelser og bruker igrunnen all min energi på ham. 

Så litt av det du etterspør her er jo akkurat det? Forskjellen for meg er at min sykdom er fysisk, med moderat depresjon og verre blir man jo utrolig selvsentrert. Det er et av hovedtrekkene. 

Det sies jo at det å vokse opp med alvorlig psykisk syke foreldre gir like mye skade som å vokse opp med rusavhengige foreldre.

I ditt tilfelle hadde du jo en oppegående, og da kommer man oftere mye bedre ut av det totalt sett. 

Jeg synes du skal la være med å ta en omsorgsrolle ovenfor henne med å oppfordre til behandling osv. La henne styre sine valg, det er den eneste måten du kan bli mer fri på. 

Jeg har selv opplevd (langt større) omsorgssvikt, og summa summarum er at man må fokusere på seg selv og hva som kan forandres på. Fortiden får du ikke endret, men du velger hvordan du møter de tankene du har nå.

Om noe burde kanskje du heller gå til psykolog? For å få dette ut? Hvorfor skal du fortsette å ta vare på henne? Ta valg for deg. 

Anonymkode: 42b99...6fa