Ønsker råd fra dere som har tatt morkakeprøve/fostervannsprøve og senabort…

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål til dere som har tatt morkakeprøve/fostervannsprøve og senabort. Hvordan taklet dere det, både før, under og etter?

Jeg har fått vite at det er 50 % sjanse for at barnet jeg venter er alvorlig sykt. Vi har derfor bestemt at vi skal ta morkakeprøve, og eventuelt abort derom det viser seg at fosteret er sykt. Denne avgjørelsen er tatt, og jeg ønsker ikke å snakke om det her. 

Men hva gjør man i ventetiden? Jeg er nå cirka 6 uker på vei, så det er fremdeles en god stund til jeg vet noe. Én del av meg ønsker å ta avstand til svangerskapet, gjennomføre en eventuell abort uten å se fosteret og forsøke å glemme alt. Eventuelt se tilbake på det som en vond drøm.

En annen del av meg tenker at det er et dumt valg. Dette er jo et ønsket barn, og uavhengig av utfallet så er dette siste gang jeg går gravid. Kanskje vil jeg i ettertid angre på at jeg tok avstanden, og på at jeg ikke så fosteret.

Er så mange tanker, så ønsker veldig å høre andres erfaringer.

Anonymkode: 723ca...802

[AnonymBruker]

Men hva er alvorlig syk? Og hvordan vet du dette så tidlig? 

 

Anonymkode: fbd47...9a7

[AnonymBruker]

Jeg var mye lengre på vei, 19 uker, da vi fant ut at babyen var alvorlig syk. Var i slutten av uke 20 da aborten ble gjenomført. I mellomtiden gikk livet sin vante gang. Jeg kjente ham sparke og jeg gråt mye. Men hverdagen fortsatte. 
 

I ettertid ser jeg på ham som mitt barn. Jeg ser på meg selv om trebarnsmor selv om bare to lever. Som du sier, han var ønsket og jeg ønsker aldri at han skal bli glemt. Vi snakker om ham av og til, og de andre barna mine vet at de har en bror som er død. 
 

avhengig av hvilken uke du tar abort i, ville jeg valgt å se fosteret og ta bilde. Det gjorde jeg og det er så godt å ha, selv om det føltes litt makabert ut der og da. 

Anonymkode: a1d5a...d5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg var mye lengre på vei, 19 uker, da vi fant ut at babyen var alvorlig syk. Var i slutten av uke 20 da aborten ble gjenomført. I mellomtiden gikk livet sin vante gang. Jeg kjente ham sparke og jeg gråt mye. Men hverdagen fortsatte. 
 

I ettertid ser jeg på ham som mitt barn. Jeg ser på meg selv om trebarnsmor selv om bare to lever. Som du sier, han var ønsket og jeg ønsker aldri at han skal bli glemt. Vi snakker om ham av og til, og de andre barna mine vet at de har en bror som er død. 
 

avhengig av hvilken uke du tar abort i, ville jeg valgt å se fosteret og ta bilde. Det gjorde jeg og det er så godt å ha, selv om det føltes litt makabert ut der og da. 

Anonymkode: a1d5a...d5b

Tusen takk for svar 😊

Og mange varme tanker til deg ❤️

Anonymkode: 723ca...802

[AnonymBruker]

Jeg fikk vite under undersøkelse i uke 12 at det var forhøyet sjanse for Down syndrom. (Jeg lurer veldig på hvordan du kan vite risikoen så tidlig som i sjette uke? Hvilke tester kan man ta da? Aldri hørt om noen som vet det så tidlig)

Jeg tok videre prøve for å avkrefte eller bekrefte, ventet noen jævlige uker og fikk heldigvis negativt svar på den. Så er fortsatt gravid. Jeg hadde tatt abort om jeg hadde fått positivt svar. Jeg har noen med samme syndrom i slekta, og det har ikke akkurat vært noen solskinnshistorie med alle de andre tilleggsdiagnosene. Så ja, det hadde vært jævlig, men jeg hadde tatt abort. 

Anonymkode: 892b4...c6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har et spørsmål til dere som har tatt morkakeprøve/fostervannsprøve og senabort. Hvordan taklet dere det, både før, under og etter?

Jeg har fått vite at det er 50 % sjanse for at barnet jeg venter er alvorlig sykt. Vi har derfor bestemt at vi skal ta morkakeprøve, og eventuelt abort derom det viser seg at fosteret er sykt. Denne avgjørelsen er tatt, og jeg ønsker ikke å snakke om det her. 

Men hva gjør man i ventetiden? Jeg er nå cirka 6 uker på vei, så det er fremdeles en god stund til jeg vet noe. Én del av meg ønsker å ta avstand til svangerskapet, gjennomføre en eventuell abort uten å se fosteret og forsøke å glemme alt. Eventuelt se tilbake på det som en vond drøm.

En annen del av meg tenker at det er et dumt valg. Dette er jo et ønsket barn, og uavhengig av utfallet så er dette siste gang jeg går gravid. Kanskje vil jeg i ettertid angre på at jeg tok avstanden, og på at jeg ikke så fosteret.

Er så mange tanker, så ønsker veldig å høre andres erfaringer.

Anonymkode: 723ca...802

Vet flere har spurt; men hvordan har du fått vite så tidlig at det er 50% sjanse for at fosteret er alvorlig sykt? Er det noen blodprøver som kan tas så tidlig?

Anonymkode: 6ad0d...626

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vet flere har spurt; men hvordan har du fått vite så tidlig at det er 50% sjanse for at fosteret er alvorlig sykt? Er det noen blodprøver som kan tas så tidlig?

Anonymkode: 6ad0d...626

Gener? 

Anonymkode: 21f8e...b55

[AnonymBruker]

Jeg vet min måte å takle det på er annerledes enn mange andre sin måte.

jeg hadde to barn fra før, ble gravid med et barn som ikke ville overlevd og valgte abort. Jeg valgte det pga barna jeg har fra før av, så de ikke skulle forstå at babyen døde. Det var vanskelig, men helt gjennomførbart for min del. Fokuset var ikke babyen, for den skulle dessverre ikke være en del av livet vårt. Kynisk, tenker nok mange, men jeg tenkte slik. Jeg gjorde ingenting for babyen eller svangerskapet etter jeg fikk nyheten om at den ikke ville overleve, jeg bare aksepterte situasjonen. Aborten ble gjennomført med komplikasjoner og endte i narkose. Det gjorde nok også at jeg fikk ting veldig på avstand. Jeg har ingen minner av selve aborten, og faktisk ikke om tiden etterpå heller. Jeg husker jeg følte meg litt «skitten», jeg var redd for at de på sykehuset skulle tenke ondt om meg, men likevel var jeg trygg og sikker i mitt valg. 
 

I ettertid følte jeg ikke at jeg hadde mistet et barn slik mange andre føler det. Jeg tenkte jeg hadde to barn, ikke tre. Barnet var liksom ikke ment for oss, det var ikke levedyktig, vi fikk ikke bli kjent med det, og derfor heller ikke noe å savne eller miste. Ja, det er totalt motsatt av hva mange andre føler, men det var slik for meg. Kanskje mye pga at inngrepet ble utført i narkose og at jeg dermed ble distansert fra alt. Jeg har som sagt null minner fra dette.

jeg fikk et barn til senere. Dette barnet er ingen erstatning for det jeg ikke fikk, og jeg tenker i dag at jeg har tre barn, ikke fire. Jeg husker ikke dato for aborten, ikke termindato, selv ikke årstid, men jeg vet barnet skulle blitt født i 2013. Jeg lever fint med alt dette i dag, men noen ganger lurer jeg selvfølgelig på hvordan livet hadde blitt dersom dette barnet fikk leve. Hadde dette barnet blitt det siste? Hadde jeg i dag hatt fire barn? Kjønn og personlighet tenker jeg i grunnen ikke på, kanskje fordi jeg beskytter meg selv, jeg vet ikke… uansett har jeg det fint med valget som ble tatt.

jeg ønsker deg og din mann lykke til. Jeg tror valget er vanskeligere å ta enn selve gjennomføringen.

Anonymkode: 910e4...260

[KrBerg]

Er bærer av flere kromosomfeil (translokasjon) , å tok selv morkakeprøve for 1år siden. Mitt beste tips er å nyte sommeren, ikke tenke på det som vokser i magen.. ikke ta sorg eller glede på forskudd! 
Jeg fant ut at jeg var 6uker gravid, fikk morkakeprøve i uke 14 og fikk svar i uke 16, så smør deg med tålmodighet

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg fikk vite under undersøkelse i uke 12 at det var forhøyet sjanse for Down syndrom. (Jeg lurer veldig på hvordan du kan vite risikoen så tidlig som i sjette uke? Hvilke tester kan man ta da? Aldri hørt om noen som vet det så tidlig)

Jeg tok videre prøve for å avkrefte eller bekrefte, ventet noen jævlige uker og fikk heldigvis negativt svar på den. Så er fortsatt gravid. Jeg hadde tatt abort om jeg hadde fått positivt svar. Jeg har noen med samme syndrom i slekta, og det har ikke akkurat vært noen solskinnshistorie med alle de andre tilleggsdiagnosene. Så ja, det hadde vært jævlig, men jeg hadde tatt abort. 

Anonymkode: 892b4...c6e

hun kan være bærer av en genfeil ig funnet ut av det. Vet ikke om ts allerede har et barn fra før med denne sykdommen men. Da kunne hun jo ha funnet det ut pga det