Hva gjør man med familie som fryder seg over din ulykke?

[AnonymBruker]

Jeg har en vond historie. Det ble slutt mellom ektemannen og meg etter at jeg oppdaget at han var utro. Han tjente langt mer enn meg og jeg tjener såvidt litt over gjennomsnittet, men har heldigvis en god jobb og utdanning. Barnet vårt var 3 år ved bruddet.

 Min søster og mor som skulle være mine støttespillere,  viste dessverre en veldig skadefryd. Det var kommentarer  som " Nå får du kjenne på hvordan det er å være alenemor ", "tror ikke det blir fine ferier fra nå av nei" osv. Ikke så mye som noen få støttende ord, en klem eller i det minste litt hjelp til flytting og barnepass.  Jeg som hadde stilt opp så mye jeg kunne for disse to i alle år. 

Rett etter bruddet fikk jeg kjøpt meg leilighet og begynte å spare opp en solid buffer, da sparepenger hadde gått med til boligkjøp. Det ble leilighet fordi hus er ekstremt dyrt her i Oslo, og jeg ville ikke flytte fra nabolaget og barnehagen til barnet vårt. 

I år kan jeg endelig si at buffer er på plass og vi kan unne oss en fin ferie. Vi greier oss veldig bra, og barnet vårt mangler ingenting. Jeg har egentlig ikke merket noe til livsstils endringer etter bruddet, bortsett fra mindre litt bolig. Fremdeles råd til de samme tingene som før. Barnet vårt trives også med deltbosted. Vi samarbeider utmerket rundt barnet vårt. 

Nå som det går så bra med meg igjen, så er holdningene til mor og søster "er det ikke trist at barnet er borte annenhver uke?" , "er det ikke trist å se mannen sammen med den nye dama?". "Blir du ikke sinna hver gang barnet ditt er hos far og den nye dama hans?" osv. Jeg prøver å fortelle dem at det går bra med meg, det var ett tøft brudd, men unner eksmannen og dama hans alt godt, de er dessuten veldig gode mot barnet. For meg er det viktigst, jeg har ikke noe behov for å "hevne" meg og være sint på noen. Det at barnet er hos sin far halvparten av tiden er kjempefint for barnet som da får sett begge sine foreldre like mye. Dessuten har barnet det bra i begge hjem. Selvfølgelig var det trist for meg i starten å ikke se barnet hver eneste dag,  men nå har jeg lært meg å nyte barnefri og unner meg da middag ute med venninner,  egentid og andre ting som ikke lar seg gjøre med barn til stede. Dette har faktisk vært veldig viktig for meg og hjelper meg å ha det bra. Alt dette forklarer jeg dem, men de har bare fokus på det negative akkurat som de ikke vil at jeg skal ha det bra. Min søster greide å si etter noen glass i familieselskap "du har bare fått alt servert på en fjøl, fått alt uten å løfte en finger". Noe som ikke stemmer i det hele tatt.

 Hva gjør man med sånne familiemedlemmer? Det verste er at jeg ikke har annen familie utenom mor og søster....

Anonymkode: 92833...4a6

[Kontorotta]

Du hever hodet, ser forbi småligheten deres og er stolt over alt du har oppnådd.

Det er du som er det gode mennesket her. Du har jobbet for det og gjort det beste ut av situasjonene du er i.

Jeg forstår det er sårende og vanskelig å høre dette fra mor di og søster di. De burde absolutt ikke oppføre seg slik, men nå er de en gang bare slik og da får du ta dem som de er. Overse kommentarene, lik dem for de positive siden de har på andre områder. Kos deg med venner, nyt livet og igjen.... vær stolt. 🙂

[AnonymBruker]

Å fy fader.... Mine foreldre er døde, har ingen søstre. Men har en tante som er "giftig positiv" og som føler seg bedre sjøl ved å snakke om/behandle folk nedsettende. Kommer med små stikk osv. Hun vil folk vondt rett og slett, og er veldig sjalu.

Jeg har bare tatt mindre og mindre kontakt med henne. Glemmer nesten for hver gang jeg ser henne, hvor tappet jeg føler meg etterpå.

Vanskelig når det er de aller nærmeste. Har du prøvd å snakke ordentlig med dem? Latt de vite hvordan det påvirker deg? Vil sjelden råde noen til å droppe sine nærmeste, siden jeg selv har mistet mine, men.. Det er viktig at de nærmeste, de man omgås mest med, vil en vel. Og er støttende osv.

Man kan overse kommentarer osv. Men jeg er ganske sikker på at man påvirkes negativt av sånt uansett. Så noe bør gjøres 

 

Anonymkode: 0df17...686

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

(...) Hva gjør man med sånne familiemedlemmer? Det verste er at jeg ikke har annen familie utenom mor og søster....

Anonymkode: 92833...4a6

Man distanserer seg. Slutt med å utlevere ditt privatliv og innerste følelser. Skjær igjennom og si 'dette gidder jeg ikke høre på' når de begynner med deres negativitet. Si rett ut "Vettu, du er så føkkings slitsom, Søster, nå går jeg hjem" når hun blir for mye. Osv. 

Anonymkode: 3f1b8...ade

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man distanserer seg. Slutt med å utlevere ditt privatliv og innerste følelser. Skjær igjennom og si 'dette gidder jeg ikke høre på' når de begynner med deres negativitet. Si rett ut "Vettu, du er så føkkings slitsom, Søster, nå går jeg hjem" når hun blir for mye. Osv. 

Anonymkode: 3f1b8...ade

Har nok aldri utlevert mitt privatliv eller innerste følelser,  bruddet var jo kjent for alle. Vi flyttet jo ifra hverandre. 

Anonymkode: 92833...4a6

[ekkoet]

Jeg tror jeg hadde sagt i fra - om aneldningen passer og du er litt forberedt kan du sende i retur at  "når du sier ting på den måten gjør du det motsatte av å støtte meg".

Men ikke hopp på en hvilken som helst kommentar - det er lett for at når du først tenker at "alt de sier er negativt" så oppleves ting mer negative enn de egentlig er, da blir det fort feil.

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

 Hva gjør man med sånne familiemedlemmer?

Det første man gjør er å slutte å forvente støtte fra dem. Det andre man gjør er å pugge noen teflonsvar som man har klar neste gang disse kommentarene kommer "Jeg er sikker på at du mener det." "Takk for at du er så støttende." Det tredje man gjør er å fade personene ut litt og omgås dem når man selv har lyst til det. Og ha tenkt gjennom på forhånd at hvis det blir for ille så tar man kvelden.

[AnonymBruker]

Du konfronterer dem og spør hvorfor de er så smålige og sjalue av seg . Om det fører til mindre kontakt er det noe som ville skjedd senere uansett, slike giftige folk trenger du ikke. 

Søsteren din oser av negativitet. Sikkert andres skyld at hun ikke har klart seg så godt som deg også, hun trives nok godt i offerrollen.

Anonymkode: 62054...8a2

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva din respons til de giftige kommentarene er? Sitter du der barebog tar imot dritt? Har du ikke respekt for deg selv? 

Anonymkode: b2f2a...8f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg lurer på hva din respons til de giftige kommentarene er? Sitter du der barebog tar imot dritt? Har du ikke respekt for deg selv? 

Anonymkode: b2f2a...8f1

Responsen min er det jeg skrev i HI. Jeg prøver å fortelle dem,  på en saklig måte at det ikke er tilfellet.

 

Anonymkode: 92833...4a6

[Handful]

Stor klem TS, det må ha vært vanskelig å gå gjennom uten støtte fra dine nærmeste. De burde egentlig være stolte av deg, men virker mest sjalu? Hvordan har de det i livet og med seg selv? 

Ville kanskje sagt ærlig der og da når kommentarer kommer, om at det er sårende å høre, og at du kunne ønsket mere støtte. Og ellers bare begynne å snakke om noe annet om de ikke tar det til seg.

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Responsen min er det jeg skrev i HI. Jeg prøver å fortelle dem,  på en saklig måte at det ikke er tilfellet.

 

Anonymkode: 92833...4a6

Javel.. Men hvordan blir tonen når du sier ifra på en saklig måte at det ikke er tilfellet? Fortsetter de bare? Det høres på en måte ut som du har en veldig forsiktig tilnærming. Som later til å ikke fungere. Hva med å la noen "smake sin egen medisin" med en frekk tilbakemelding på hva du synes om våset? Stort sett skulle et stort og rungende NEI og STOPP, være godt nok for å sette et punktum. Det forstår selv barn i barnehagen. 

Anonymkode: b2f2a...8f1