Hvordan hjelpe forsiktige barn?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en 3-åring som av natur er forsiktig og føyelig av seg. H*n har et søsken som er 15 år eldre, og er dermed ikke så vant til å måtte kjempe/krangle med søsken her hjemme. I tillegg har vi foreldre vært litt i overkant bevisst på å veilede/korrigere oppførsel. Dette, sammen med en forsiktig personlighet, har gjort at h*n er blitt et veldig høflig, men også et forsiktig barn som ofte føyer seg. Jeg lurer på om det derfor kan ha blitt litt for mye fokus på å være høflig og hensynsfull, i den forstand at h*n ikke tør å stå opp for seg selv. Observerer ofte at barnet er sensitivt til andres humør, og dersom andre barn utagerer, trekker h*n seg unna eller lar dem få det som de vil. Synes det er litt trist å se barnet mitt la seg fullstendig overkjøre på den måten. H*n er jo sånn sett veldig fleksibel, og kan leke "fint" med de fleste barn, men jeg synes h*n er på grensen til selvutslettende enkelte ganger.

Derfor lurer jeg på hva jeg kan gjøre for å hjelpe barnet mitt til å si ordentlig ifra, eller stå på sitt når det trengs? Bør jeg gripe inn i situasjonene som oppstår på vegne av barnet mitt, selv om h*n ikke sier ifra?

Anonymkode: a8025...bb3

[AnonymBruker]

Hvis det er fare for barnet, så må du gripe inn, feks vold. Ellers så er vel litt av poenget at barnet må få verktøy til å ordne opp selv, å gjøre seg hørt. Så du må finne en balanse mellom å la barnet bli vant til å måtte fikse ting selv, også det ubehagelige - og lære seg når man må sette sunne grenser for seg selv ved å se når det er naturlig å sette ned foten. 

Men dette er møysommelig arbeid. Det er du som har de vanskeligste følelsene rundt dette nå, ikke barnet ditt, og det går fint å bruke mange år på å øve på dette. Så ikke la følelsene dine ta overhånd, det er ikke farlig for barnet å bli dominert. 

Anonymkode: d3efa...8f3

[AnonymBruker]

Mitt barn var også sånn, det gikk over helt av seg selv. Jeg gjorde ikke noe annet enn å gripe inn i de mest alvorlige situasjonene, som vold. Han er 8 nå, og det er kun den mest dominerende gutten i klassen han ikke tør å si imot, men han unngår heller å være sammen med ham.

Anonymkode: b1efd...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei!

Jeg har en 3-åring som av natur er forsiktig og føyelig av seg. H*n har et søsken som er 15 år eldre, og er dermed ikke så vant til å måtte kjempe/krangle med søsken her hjemme. I tillegg har vi foreldre vært litt i overkant bevisst på å veilede/korrigere oppførsel. Dette, sammen med en forsiktig personlighet, har gjort at h*n er blitt et veldig høflig, men også et forsiktig barn som ofte føyer seg. Jeg lurer på om det derfor kan ha blitt litt for mye fokus på å være høflig og hensynsfull, i den forstand at h*n ikke tør å stå opp for seg selv. Observerer ofte at barnet er sensitivt til andres humør, og dersom andre barn utagerer, trekker h*n seg unna eller lar dem få det som de vil. Synes det er litt trist å se barnet mitt la seg fullstendig overkjøre på den måten. H*n er jo sånn sett veldig fleksibel, og kan leke "fint" med de fleste barn, men jeg synes h*n er på grensen til selvutslettende enkelte ganger.

Derfor lurer jeg på hva jeg kan gjøre for å hjelpe barnet mitt til å si ordentlig ifra, eller stå på sitt når det trengs? Bør jeg gripe inn i situasjonene som oppstår på vegne av barnet mitt, selv om h*n ikke sier ifra?

Anonymkode: a8025...bb3

Dere har jo bidratt til å gjøre situasjonen verre ved å være i "overkant" ivrige med å veilede/korrigere oppførsel. Dere har antagelig langt på vei ødelagt barnet. Istedenfor å bygge det opp, så har dere trykket det ned. Får vondt i mammahjertet mitt.

Anonymkode: 7d8c0...198

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dere har jo bidratt til å gjøre situasjonen verre ved å være i "overkant" ivrige med å veilede/korrigere oppførsel. Dere har antagelig langt på vei ødelagt barnet. Istedenfor å bygge det opp, så har dere trykket det ned. Får vondt i mammahjertet mitt.

Anonymkode: 7d8c0...198

Skjerp deg herregud 😂 

Anonymkode: d7a8c...4cd

[AnonymBruker]

Det kan være en periode som går over. Dere jan også spille rollespill hvor han skal si ifra eller lignende, så får han øvd seg litt de fleste 3 åringer liker jo å leke rollespill. 

Anonymkode: d7a8c...4cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Skjerp deg herregud 😂 

Anonymkode: d7a8c...4cd

Nei, hvorfor skal jeg skjerpe meg? Jeg forteller bare sannheten, basert på det ts har skrevet i hi.

Anonymkode: 7d8c0...198

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvis det er fare for barnet, så må du gripe inn, feks vold. Ellers så er vel litt av poenget at barnet må få verktøy til å ordne opp selv, å gjøre seg hørt. Så du må finne en balanse mellom å la barnet bli vant til å måtte fikse ting selv, også det ubehagelige - og lære seg når man må sette sunne grenser for seg selv ved å se når det er naturlig å sette ned foten. 

Men dette er møysommelig arbeid. Det er du som har de vanskeligste følelsene rundt dette nå, ikke barnet ditt, og det går fint å bruke mange år på å øve på dette. Så ikke la følelsene dine ta overhånd, det er ikke farlig for barnet å bli dominert. 

Anonymkode: d3efa...8f3

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mitt barn var også sånn, det gikk over helt av seg selv. Jeg gjorde ikke noe annet enn å gripe inn i de mest alvorlige situasjonene, som vold. Han er 8 nå, og det er kun den mest dominerende gutten i klassen han ikke tør å si imot, men han unngår heller å være sammen med ham.

Anonymkode: b1efd...734

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det kan være en periode som går over. Dere jan også spille rollespill hvor han skal si ifra eller lignende, så får han øvd seg litt de fleste 3 åringer liker jo å leke rollespill. 

Anonymkode: d7a8c...4cd

 

Takk for svar! Det er litt betryggende å vite at det kanskje er en fase. Ser at flere foreslår å kun gripe inn ved vold, men skal man da la verbale utbrudd passere? Eller når noe blir veldig urettferdig for barnet mitt, selv om det ikke går ut over h*n fysisk? Jeg skal forsøke å veilede mer på dette, og kanskje lese bøker/ha skuespill. Målet mitt er jo selvfølgelig at h*n skal ha verktøyene og motet til å stå opp for seg selv, også når jeg ikke er der. Jeg kan jo ikke følge med over alt, i barnehagen osv.

 

Anonymkode: a8025...bb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dere har jo bidratt til å gjøre situasjonen verre ved å være i "overkant" ivrige med å veilede/korrigere oppførsel. Dere har antagelig langt på vei ødelagt barnet. Istedenfor å bygge det opp, så har dere trykket det ned. Får vondt i mammahjertet mitt.

Anonymkode: 7d8c0...198

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei, hvorfor skal jeg skjerpe meg? Jeg forteller bare sannheten, basert på det ts har skrevet i hi.

Anonymkode: 7d8c0...198

Hei. Takk for at du bryr deg om barnet mitt. Det gjør jeg også.

Når jeg skriver at vi har vært i overkant ivrige, så er det mer en slags erkjennelse jeg har kommet frem til de siste par ukene. Vi har selvfølgelig lyttet til barnet vårt, og det har fått lov til å vise følelser osv. Men vi har vært opptatte av å prate høflig til hverandre (dette går selvfølgelig begge veier, vi snakker også høflig til barnet). Vi har også lagt vekt på å ta hensyn til andre mennesker, f.eks. mot gjester m/barn osv. Samtidig er vi foreldrene rolige, oppmerksomme og sensitive til barnet vårt, derfor fungerer den type kommunikasjon godt innad i vår familie. Men jeg ser at barnet ikke har like mye suksess med det samme ute blant andre barn. Barn som er vant til å måtte kjempe seg fram (pga søsken) eller få tydelige beskjeder, lar seg ikke nødvendigvis stoppe av "nei takk" eller "kanskje du kan vente til den er ledig." 

Derfor tror jeg at det er en blanding av forsiktig personlighet, rolig familiedynamikk, oppdragelse med fokus på høflig kommunikasjon og "mangel" på søsken i nær alder, som til sammen gjør at barnet vårt heller lar seg overkjøre enn å "skape konflikt".

Jeg er enig i at siden barnet har den personligheten det har, ville det nok vært bedre å tone ned dette fokuset vi har hatt og heller hjelpe det å ta litt mer plass, og at det kan ha vært med å forsterke denne forsiktigheten. Men vi har ikke sett det så tydelig før den siste tiden, siden barnet har blitt eldre og nå leker mer med andre barn. Heldigvis er h*n bare 3 år, og jeg håper det fortsatt er mulig å legge et godt grunnlag for videre utvikling.

Påstander om omsorgssvikt tar jeg avstand fra. Barnet vårt er en velstimulert, harmonisk unge, høyt elsket og prioritert i vår lille familie. Konstruktive råd derimot, tas imot med takk.

Anonymkode: a8025...bb3

[AnonymBruker]

Det er ingenting galt i å lære barnet høflighet og å vise omsorg for andre. På kort sikt så får barna som brøyter seg frem det de vil ha, men all forskning viser at de barna som er høflige, inkluderende og robuste er de som på sikt har det enklest sosialt. 

Se an situasjonene som oppstår, prøv å la gutten ordne opp litt selv, grip inn hvis du ser at han trenger hjelp. Forvent at han ordner opp mer selv desto eldre han blir. 

I utgangspunktet er de egenskapene du beskriver gode og nyttige egenskaper, alle skal ikke være dominerende og ha spisse albuer. Det viktigste er at han opplever seg trygg og trives. Det er positivt at vi mammaene ikke er med overalt for å ordne opp. 🙂 

Anonymkode: d3efa...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ingenting galt i å lære barnet høflighet og å vise omsorg for andre. På kort sikt så får barna som brøyter seg frem det de vil ha, men all forskning viser at de barna som er høflige, inkluderende og robuste er de som på sikt har det enklest sosialt. 

Se an situasjonene som oppstår, prøv å la gutten ordne opp litt selv, grip inn hvis du ser at han trenger hjelp. Forvent at han ordner opp mer selv desto eldre han blir. 

I utgangspunktet er de egenskapene du beskriver gode og nyttige egenskaper, alle skal ikke være dominerende og ha spisse albuer. Det viktigste er at han opplever seg trygg og trives. Det er positivt at vi mammaene ikke er med overalt for å ordne opp. 🙂 

Anonymkode: d3efa...8f3

En ting er å være høflig og inkluderende, det er selvsagt positivt. Å være selvutslettende, som barnet til TS viser tegn på, er noe helt annet. Det er ikke positivt og kan fort bli et problem for barnet hvis det ikke blir gjort noe med.

Anonymkode: eb24b...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

En ting er å være høflig og inkluderende, det er selvsagt positivt. Å være selvutslettende, som barnet til TS viser tegn på, er noe helt annet. Det er ikke positivt og kan fort bli et problem for barnet hvis det ikke blir gjort noe med.

Anonymkode: eb24b...dfc

Barnet er tre år. Fokus på trygg relasjon, og å styrke barnets selvfølelse er viktigst. Det å la de brautende barna ta spaden er ikke nødvendigvis selvutslettende, det kan også være smart. Det kommer jo an på hva barnet selv synes om at det må gi fra seg spaden. Hvis det er likeglad og raskt finner på noe annet, så er det ikke nødvendigvis noe negativt. Hvis barnet blir lei seg og tydelig blir redd eller lei seg av situasjonen, så trenger det hjelp. På sikt så er det "forhandlingsmetoden" som er den beste metoden å lære bort for å løse opp konflikter. 

Barna som er robuste og tilpasningsdyktige kommer lengst og er best likt blant jevnaldrende. Så må man finne balansegangen, slik de fleste må. 

Anonymkode: d3efa...8f3

[AnonymBruker]

Åh, kjære TS, dette er nøyaktig 100% som å lese om mitt eget barn og vår familiedynamikk. Det som har hjulpet oss, er at barnehagen har vært veldig bevisste på hennes personlighet og har hjulpet henne mye til å ta mer plass i barnehagen. 
Nå er hun straks 4 år og er utrolig mye tøffere nå enn da hun var 3 år. Men hun sier fortsatt «ja, takk og nei, takk», formulerer seg positivt, og er langt høfligere enn andre barn. Velger å tro det vil være en styrke senere ☺️ 

Anonymkode: 9dfa3...ab5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barnet er tre år. Fokus på trygg relasjon, og å styrke barnets selvfølelse er viktigst. Det å la de brautende barna ta spaden er ikke nødvendigvis selvutslettende, det kan også være smart. Det kommer jo an på hva barnet selv synes om at det må gi fra seg spaden. Hvis det er likeglad og raskt finner på noe annet, så er det ikke nødvendigvis noe negativt. Hvis barnet blir lei seg og tydelig blir redd eller lei seg av situasjonen, så trenger det hjelp. På sikt så er det "forhandlingsmetoden" som er den beste metoden å lære bort for å løse opp konflikter. 

Barna som er robuste og tilpasningsdyktige kommer lengst og er best likt blant jevnaldrende. Så må man finne balansegangen, slik de fleste må. 

Anonymkode: d3efa...8f3

På hvilken måte virker TS sitt barn robust? Jeg leser om et barn som ikke tør å ta plass og som alltid lar seg overkjøre. Slike barn blir dessverre ofte offer for mobbing fordi de ikke gir motstand.

Anonymkode: eb24b...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

På hvilken måte virker TS sitt barn robust? Jeg leser om et barn som ikke tør å ta plass og som alltid lar seg overkjøre. Slike barn blir dessverre ofte offer for mobbing fordi de ikke gir motstand.

Anonymkode: eb24b...dfc

Barnet er 3 år!!!! Helt vanlig at de er forsiktige og lar seg «overkjøre» i den alderen. De aller fleste blir langt tøffere i 4-5 års alderen. 

Anonymkode: 9dfa3...ab5